Jon Inge Faldalen kan by på gode norske filmer denne uken: Fra katastrofetenkning i original stil i «Katja drømmer om å våkne» til den suggererende «Tyngde». Han kommer heller ikke unna «House of the Dragon», forhistorien til Game of Thrones: Den er like medrivende «som ei øks inn i kraniet».
Høstskredet av filmer og serier er i ferd med å få momentum, og jeg vil anbefale flere kinofilmer – særlig på Oslo Pix-festivalen 29. august til 4. september (After Yang, Tyngde, Katja drømmer om å våkne og 12 bragder), som jeg også vil omtale i neste uke – og én strømmeserie, HBOs etterlengtede House of the Dragon, en av årets seriebegivenheter.
Den tåler sammenligning med Game of Thrones.
Men først ut er svimlende Vortex på kino.
«Alle filmer er drømmer» og «drømmeren er våken» sier filmskaper og skuespiller Dario Argento i Gaspar Noés Vortex. Lik allerede innrammet bak glass og ramme lever Hans og Françoise Lebruns karakterer i hver sin avrundet kvadratiske del av en splitscreen, med hendene tidvist håpefullt strukket til folder imellom, i en svært sterk skildring av aldring og samliv, minutt for minutt, som den siste sanden i et timeglass.
Blant piller og papirer surrer og vandrer hun omkring hvileløst i demensens malstrøm, mens han forsøker å skrive bok om film og drømmer, men med en lei hoste og hånda stadig om bringa.
«Det er et mareritt», sier han, og filmen tar seg tid til lange, vonde samtaler.
Sønn og barnebarn kommer innom.
«Det suger å bli gammel», sier en mann på gata.
Det smerter også for den som ser på, i en hjerteskjærende, etter hvert rystende film om skrøpelige mennesker som ikke er i stand til å ta vare på verken seg selv eller andre, og det eneste blikket er flakkende.
Noé har med Vortex funnet en ny splittet ro for sitt møkkete, mørkerøde raseri – hans hva i et nytt hvordan.
Det er ekte, og vakkert.
Tone ut, til grønt.
Den norske filmfestivalen i Haugesund og Oslo Pix tilbyr flere utfordringer utenom det vanlige.
Benjamin Loeb-fotograferte After Yang (med ordinær kinopremiere 28. oktober) er en genuint tankevekkende film om familie, arv og kultur, te, dans og poding, signert stilessayist Kogonada (Columbus, Pachinko), et udrama i strømsparemodus, stillferdig på et annet vis enn Vortex.
Hva er eksistens, hva er et menneske, hva er identitet, hva er minner?
Slike store eksistensielle, estetiske og etiske spørsmål stiller sobre After Yang, kretsende omkring kjerneskadde og etter hvert kantrede robot eller techno sapiens Yang, en gren fra et annet tre, en mild miks av Star Trek-rasen vulcan og karakteren Data, eller en rolig Blade Runner møter A.I. og Ex Machina som en lett melodramatisk episode av Black Mirror eller Tales from the Loop.
Videominneopptak av en maskins undrende blikk i et spaltet speil.
Estetisert, animert data.
Særlig original blir filmen i sin forståelse av å leve liv, i flertall:
Menneskelignende Yangs inkarnasjon har flere erfaringer enn noe levende menneske, siden hans kunstige intelligens og følelser overskrider generasjoner. Slik blottstilles hva tilkytning er og hver enkelt menneskegenerasjon som bare en bøttebærer i en uendelig rekke, med vann forsiktig skvulpende på den neste.
After Yang lar mennesker og maskiner smake på verden sammen, alle de vakre begynnelsene ved larvenes sluttpunkt.
«Nå kommer det tåke», sier Terje Strømdahl, før han trekker opp vegguret i åpningen av åpenbaringen Tyngde, i regi av Thomas Østbye, med Demian Vitanzas ord basert på livet til Vidar Raudajoki, formidlet gjennom den strålende Strømdahls monolog i Marte Volds fjern- og nærbilder.
Denne suggererende, engasjerende og rørende filmen – skildret med dybde og nettopp tyngde – kommer du ikke til å glemme.
«Hallo?» og «Er du der?» er de store spørsmålene i begynnelsen.
En av skogbunnens vekster søker en skeiv rygg, menneskekroppen som metaforisk tre.
Polio, bed, homofili, bønn, begjær, dans – og endelig kysse med åpne øyne!
Andre vil høste det du sår.
Eksperimentelle Katja drømmer om å våkne, skrevet og regissert av Truls Krane Meby, åpner med et skrik og et mareritt.
«Hva drømte du?»
Filmen snakker tysk og engelsk, og i hektisk kamp med alarmer på telefonen, søknader, regninger og jakt på penger i Berlins Neukölln jobber Katjas indre overstemme overtid. Jobbe. Reise.
«Hvilken fot vasket jeg akkurat?»
I en stressende, frenetisk montasje kolliderer global oppvarming, Lofoten og Laos, start-ups, kapitalistisk libido og språkopplæring, drømmer og mareritt om skyting.
Katjas katastrofetenkning skildres i en original, nær henførende stil, før hun plutselig står barbeint i fjæra, til ro, trasking under tørrfisktriangler og musikk fra vinflaska holdt skrått på vinden i solnedgang.
Det er kos og relieff for hennes demon, leamus i scrolletommelen.
Napp under fiske gir noia og skyld.
«Hva gjør jeg med livet mitt?»
Hun tar opp telefonen igjen, lukter på stigen og fortsetter sin maregalopp.
Energiske Izer Alius nyansert svarthvite ungdomsgangsterkomedie 12 bragder inviterer oss umiddelbart inn med en selvrefleksiv fortellerstemme – en ung gutt – med tilgang på pause, rewind, forward og hele tidslinjen, med tilbakeblikk og frampek, en fortellerinstans som kan spole og snakke samtidig.
Det går unna når guttegjengen skildres med ungdommens bråskap, som om premisset fra Ruben Østlunds Play plager premisset fra Turist, slik at gruppepress klandrer feighet, fortalt med en cinefil letthet og sosiokulturell tyngde.
Ikke stille opp for den andre blir til å stille opp den andre.
Fuad eller Food finner ikke sin plass i klasserommet, og utenfor blir han en utstøtt etter en flight fremfor fight i slåsskampen som tilværelsen, en «fitta», «ulojal», «bitch», en «Benny» uten tilhørighet.
For å vinne den tilbake må han utføre 12 bragder, bryte seg inn i et hus og stjele en iPad og andre overskridelser.
Men svennetyven blir ingen mester.
12 bragder er også et ubehagelig skråblikk på giftig maskulinitet, som om Hatet var laget under nybølgen. Livets skolekino.
Ukas siste anbefaling skyr heller ikke unna vold. George R.R. Martin og Ryan Condals umiddelbart engasjerende House of the Dragon serverer forhistorien til Game of Thrones, med frampek til vinteren som kommer.
Krig og konflikt om landområder, allierte og fiender er mer aktuelt enn på lenge.
Og House of the Dragon er medrivende som ei øks inn i kraniet, og kjøttflenger flyr stadig, omkranset av blafrende bilders levende lys, silhuetter ved sprakende bål, lyden av åpen ild og lukten av drage.
Fra gjenskinn i borgstein til høytflyvende drager gjenetableres raskt kjente troper om fysisk og verbal vold, makt, tradisjon, familie, foreldre og barn, søsken, opphav og arv, plikt, ekteskap, avkledningsmanøvre, sex, fødsel, sykdom og død, i et samfunn hvor hender kappes av fysisk og metaforisk.
Både valg og kjønnsroller er tilsynelatende skarpskårne, med tvekampavhestede ridderes harde og skinnende, men blodige rustninger i motsetning til kvinnekroppkveiling i myke lakener, der livet for den som blir gravd ut av sin mor begynner brutalt og blodig mens et annet avsluttes som i en stafett.
Den bløte kjøttlyden av en fødsel.
«I am glad I am not a woman», sier en mann.
Serien omhandler etter de seks episodene jeg har fått se i særlig grad blod, det som renner inni og det som renner ut, det man kan plaske i og det som er iblandet sementen.
Døtre dyttes foran med kjønnet først.
Og i mangel på en sønn, tåles en kvinnelig arving med krav på krone og trone?
Milly Alcock og Emma D’Arcy spiller «heedless contrarian» prinsesse Rhaenyra, datter av Paddy Considines kong Viserys Targaryen. Rhaenyra faller mellom stoler og får sår av den taggete tronen lenge før muligheten til å innta den.
Tronprinsessen bærer tunge smykker og klær over skuldrene, som gjør det ekstra utfordrende å stå på femten år gamle tær.
Andre karakterer er så demoniske at det bæres av navnet, det sniklyttes som hos Shakespeare, og dragene er ikke de eneste kryptdyrene i renkespillet.
Og det er bare så vidt i gang.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Jon Inge Faldalen kan by på gode norske filmer denne uken: Fra katastrofetenkning i original stil i «Katja drømmer om å våkne» til den suggererende «Tyngde». Han kommer heller ikke unna «House of the Dragon», forhistorien til Game of Thrones: Den er like medrivende «som ei øks inn i kraniet».
Høstskredet av filmer og serier er i ferd med å få momentum, og jeg vil anbefale flere kinofilmer – særlig på Oslo Pix-festivalen 29. august til 4. september (After Yang, Tyngde, Katja drømmer om å våkne og 12 bragder), som jeg også vil omtale i neste uke – og én strømmeserie, HBOs etterlengtede House of the Dragon, en av årets seriebegivenheter.
Den tåler sammenligning med Game of Thrones.
Men først ut er svimlende Vortex på kino.
«Alle filmer er drømmer» og «drømmeren er våken» sier filmskaper og skuespiller Dario Argento i Gaspar Noés Vortex. Lik allerede innrammet bak glass og ramme lever Hans og Françoise Lebruns karakterer i hver sin avrundet kvadratiske del av en splitscreen, med hendene tidvist håpefullt strukket til folder imellom, i en svært sterk skildring av aldring og samliv, minutt for minutt, som den siste sanden i et timeglass.
Blant piller og papirer surrer og vandrer hun omkring hvileløst i demensens malstrøm, mens han forsøker å skrive bok om film og drømmer, men med en lei hoste og hånda stadig om bringa.
«Det er et mareritt», sier han, og filmen tar seg tid til lange, vonde samtaler.
Sønn og barnebarn kommer innom.
«Det suger å bli gammel», sier en mann på gata.
Det smerter også for den som ser på, i en hjerteskjærende, etter hvert rystende film om skrøpelige mennesker som ikke er i stand til å ta vare på verken seg selv eller andre, og det eneste blikket er flakkende.
Noé har med Vortex funnet en ny splittet ro for sitt møkkete, mørkerøde raseri – hans hva i et nytt hvordan.
Det er ekte, og vakkert.
Tone ut, til grønt.
Den norske filmfestivalen i Haugesund og Oslo Pix tilbyr flere utfordringer utenom det vanlige.
Benjamin Loeb-fotograferte After Yang (med ordinær kinopremiere 28. oktober) er en genuint tankevekkende film om familie, arv og kultur, te, dans og poding, signert stilessayist Kogonada (Columbus, Pachinko), et udrama i strømsparemodus, stillferdig på et annet vis enn Vortex.
Hva er eksistens, hva er et menneske, hva er identitet, hva er minner?
Slike store eksistensielle, estetiske og etiske spørsmål stiller sobre After Yang, kretsende omkring kjerneskadde og etter hvert kantrede robot eller techno sapiens Yang, en gren fra et annet tre, en mild miks av Star Trek-rasen vulcan og karakteren Data, eller en rolig Blade Runner møter A.I. og Ex Machina som en lett melodramatisk episode av Black Mirror eller Tales from the Loop.
Videominneopptak av en maskins undrende blikk i et spaltet speil.
Estetisert, animert data.
Særlig original blir filmen i sin forståelse av å leve liv, i flertall:
Menneskelignende Yangs inkarnasjon har flere erfaringer enn noe levende menneske, siden hans kunstige intelligens og følelser overskrider generasjoner. Slik blottstilles hva tilkytning er og hver enkelt menneskegenerasjon som bare en bøttebærer i en uendelig rekke, med vann forsiktig skvulpende på den neste.
After Yang lar mennesker og maskiner smake på verden sammen, alle de vakre begynnelsene ved larvenes sluttpunkt.
«Nå kommer det tåke», sier Terje Strømdahl, før han trekker opp vegguret i åpningen av åpenbaringen Tyngde, i regi av Thomas Østbye, med Demian Vitanzas ord basert på livet til Vidar Raudajoki, formidlet gjennom den strålende Strømdahls monolog i Marte Volds fjern- og nærbilder.
Denne suggererende, engasjerende og rørende filmen – skildret med dybde og nettopp tyngde – kommer du ikke til å glemme.
«Hallo?» og «Er du der?» er de store spørsmålene i begynnelsen.
En av skogbunnens vekster søker en skeiv rygg, menneskekroppen som metaforisk tre.
Polio, bed, homofili, bønn, begjær, dans – og endelig kysse med åpne øyne!
Andre vil høste det du sår.
Eksperimentelle Katja drømmer om å våkne, skrevet og regissert av Truls Krane Meby, åpner med et skrik og et mareritt.
«Hva drømte du?»
Filmen snakker tysk og engelsk, og i hektisk kamp med alarmer på telefonen, søknader, regninger og jakt på penger i Berlins Neukölln jobber Katjas indre overstemme overtid. Jobbe. Reise.
«Hvilken fot vasket jeg akkurat?»
I en stressende, frenetisk montasje kolliderer global oppvarming, Lofoten og Laos, start-ups, kapitalistisk libido og språkopplæring, drømmer og mareritt om skyting.
Katjas katastrofetenkning skildres i en original, nær henførende stil, før hun plutselig står barbeint i fjæra, til ro, trasking under tørrfisktriangler og musikk fra vinflaska holdt skrått på vinden i solnedgang.
Det er kos og relieff for hennes demon, leamus i scrolletommelen.
Napp under fiske gir noia og skyld.
«Hva gjør jeg med livet mitt?»
Hun tar opp telefonen igjen, lukter på stigen og fortsetter sin maregalopp.
Energiske Izer Alius nyansert svarthvite ungdomsgangsterkomedie 12 bragder inviterer oss umiddelbart inn med en selvrefleksiv fortellerstemme – en ung gutt – med tilgang på pause, rewind, forward og hele tidslinjen, med tilbakeblikk og frampek, en fortellerinstans som kan spole og snakke samtidig.
Det går unna når guttegjengen skildres med ungdommens bråskap, som om premisset fra Ruben Østlunds Play plager premisset fra Turist, slik at gruppepress klandrer feighet, fortalt med en cinefil letthet og sosiokulturell tyngde.
Ikke stille opp for den andre blir til å stille opp den andre.
Fuad eller Food finner ikke sin plass i klasserommet, og utenfor blir han en utstøtt etter en flight fremfor fight i slåsskampen som tilværelsen, en «fitta», «ulojal», «bitch», en «Benny» uten tilhørighet.
For å vinne den tilbake må han utføre 12 bragder, bryte seg inn i et hus og stjele en iPad og andre overskridelser.
Men svennetyven blir ingen mester.
12 bragder er også et ubehagelig skråblikk på giftig maskulinitet, som om Hatet var laget under nybølgen. Livets skolekino.
Ukas siste anbefaling skyr heller ikke unna vold. George R.R. Martin og Ryan Condals umiddelbart engasjerende House of the Dragon serverer forhistorien til Game of Thrones, med frampek til vinteren som kommer.
Krig og konflikt om landområder, allierte og fiender er mer aktuelt enn på lenge.
Og House of the Dragon er medrivende som ei øks inn i kraniet, og kjøttflenger flyr stadig, omkranset av blafrende bilders levende lys, silhuetter ved sprakende bål, lyden av åpen ild og lukten av drage.
Fra gjenskinn i borgstein til høytflyvende drager gjenetableres raskt kjente troper om fysisk og verbal vold, makt, tradisjon, familie, foreldre og barn, søsken, opphav og arv, plikt, ekteskap, avkledningsmanøvre, sex, fødsel, sykdom og død, i et samfunn hvor hender kappes av fysisk og metaforisk.
Både valg og kjønnsroller er tilsynelatende skarpskårne, med tvekampavhestede ridderes harde og skinnende, men blodige rustninger i motsetning til kvinnekroppkveiling i myke lakener, der livet for den som blir gravd ut av sin mor begynner brutalt og blodig mens et annet avsluttes som i en stafett.
Den bløte kjøttlyden av en fødsel.
«I am glad I am not a woman», sier en mann.
Serien omhandler etter de seks episodene jeg har fått se i særlig grad blod, det som renner inni og det som renner ut, det man kan plaske i og det som er iblandet sementen.
Døtre dyttes foran med kjønnet først.
Og i mangel på en sønn, tåles en kvinnelig arving med krav på krone og trone?
Milly Alcock og Emma D’Arcy spiller «heedless contrarian» prinsesse Rhaenyra, datter av Paddy Considines kong Viserys Targaryen. Rhaenyra faller mellom stoler og får sår av den taggete tronen lenge før muligheten til å innta den.
Tronprinsessen bærer tunge smykker og klær over skuldrene, som gjør det ekstra utfordrende å stå på femten år gamle tær.
Andre karakterer er så demoniske at det bæres av navnet, det sniklyttes som hos Shakespeare, og dragene er ikke de eneste kryptdyrene i renkespillet.
Og det er bare så vidt i gang.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
