Kino- og strømmetips:  Troll, Kids in Crime, Pørni, The Phenomenon: Ronaldo, UXA, Tulsa King og Yellowstone

Kino- og strømmetips: Troll, Kids in Crime, Pørni, The Phenomenon: Ronaldo, UXA, Tulsa King og Yellowstone

Se Dovre reise seg i «Troll» er blant ukas anbefalinger fra Jon Inge Faldalen.

Først, en dokumentar aktuell på grunn av senårets svært fortjent omstridte VM i fotball, som har til gode å forsvare sin eksistensberettigelse. Men VM har ofte vært omdiskutert. Hva skjedde for eksemepel egentlig på rom 290 på Château de Grande Romaine før finalen i 1998?

Tupp – The Phenomenon: Ronaldo

«For meg er det bare én Ronaldo.»

BBC-dokumentaren The Phenomenon: Ronaldo (Duncan McMath) forteller historien om den råeste angrepsspilleren verden har sett.

Venstreback Paolo Maldini sier at han tenkte «tenk, vær forsiktig» om kun to spillere –  Maradona og Ronaldo – og at han aldri har sett noen med lignende kraft og fart som den unge brasilianeren. Ronaldo peilet alltid ut korteste veien mot mål, krummet nakken og brøytet og/eller fintet seg igjennom, ofte slalåm gjennom et kobbel av forsvarsspillere.

Jage ballen. Snart være der den havner.

For meg er det bare én Ronaldo (selv om han andre objektivt dyktige, men subjektivt uspiselige, portugiseren skåret i sitt femte VM i går). Jeg toget halve interrail rundt med en klumpete VHS kjøpt i Italia i sekken: Ronaldo Il Fenomeno.

Tidlig utgjorde Ronaldo en dynamisk duo med elegant breiale Romario (som stadig mener han var best), som vant VM i 1994 nær på egenfot. I VM i 1998 skåret Ronaldo mål, men slet med kneet, og på finaleettermiddagen – etter en gåtur med romkamerat og Brasils venstreside Roberto Carlos – fikk Ronaldo et illebefinnende anfall under sin tradisjonelle førkampsbarbering på badet. Carlos forteller i en sofa med Ronaldo i nåtid om lagkameratens skremmende skjelving på baderomsgulvet gjennom flere minutter. Ronaldo var til sjekk på sykehus fire timer før finalekampen de tapte mot Zidanes hode. Det oppstod flere konspirasjonsteorier om hendelsen, men her presenteres den sannsynlig som resultat av langvarig følelsesmessig stress, et anfall på grunn av mental uhelse.

Presset var enormt på den unge superstjerna.

Men den fysiske helsen ga også straks knesprekk og smertefølelsen av ei kneskål på vei opp mot låret. Zidane besøkte ham på sykehus, Pelé motiverte med sin skade i 1966 og påfølgende seier i 1970 – og for å få tilbake fleksibiliteten i kneet kjempet Ronaldo en seig kamp med rehabilitering.

Hvordan få strukket bein og fot helt ut og fram?

I VM i 2002 var han tilbake, men forteller om usikkerhet og sommerfugler i magen. Han var snålt halvbarbert bortsett fra pannebrasken – kanskje turte han ikke barbere hodet helt ferdig etter anfallet fire år tidligere? – og kunne i semifinalen mot Tyrkia ikke bruke innsiden av foten. Redd for skade, på vei inn i ytterkanten av sekstenmeteren, improviserte han derfor en tupp, dette urettferdig utskjelte sparket, et slags invers hælspark, som kan skape blant fotballkunstens fremste estetiske nytelser.

Tuppen mot Tyrkia får ekstra stor betydning med tanke på skademarerittet årene i forveien.

Bein og fot strukket helt ut og raskt fram. Ballen gikk i mål. I finalen bredsidet han den enkelt inn to ganger, tårer, og løfte trofeet for Brasil for femte gang. Det er 20 år siden nå.

Lange flate hyppærær – Kids in Crime

Lea Myren og Jakob Oftebro.

Kultklassiker Lasse og Geir (aktuell på DVD/Blu-ray og snart strømming), straks kinoaktuelle sterke filmer som Nitram og 12 Bragder (omtalt her) handler alle om ulike ekstremer av mannlig utenforskap.

Det gjør også råe, røffe og rohypnotiske Kids in Crime (TV2), et alternativ til eller regelrett angrep på den gode smak (og en bygdebror til NRKs suburbane Flus), med serieskaper Kenneth Karlstads ord, «av problembarn, for problembarn», skildret i estetisk blandings(mis)bruk av formater med ulike størrelser og kvaliteter, VHS- og DV-kameraer og Sony-kamera vilkårlig svinset og plutselig presset truende opp i trynet på skuespillerne.

Seriens kantklippete bruddestetikk er en eklektisisme ellers langt oftere sett i videokunst enn på tv, med linjer, piksler og andre digitale artefakter, et audiovisuelt uttrykk som konstant ser ut som om det kunne trengt «en justering».

Det er som om den følelsesmessige realismen i kontrollert roterende eller dollyledete kamerabevegelser i HBOs russkildring Euphoria er avhengslet og skittennaturalistisk ristet i denne særegne Østforia.

Serietittelen peker bokstavelig mot Kids (Larry Clark), men stil og tone disharmonerer også med resten av Harmony Korines filmforfatterskap, og ellers skapes assosiasjoner til dansk dogme og svenskene Åkerlund og Moodysson (i tillegg til danseband og kjønnsrock, hard rock og trance) og andre frenetiske milleniumsesteter som Kar-Wai, Boyle, Ritchie og Aronofsky.

Seriens grove naturalisme ligner lite annet norsk drama fra de siste årene, og karakterene ser – eller i det minste har stående på i bakgrunnen – flere eldre norske serier og filmer med rusproblematisk klangbunn, og det snortes på et tidspunkt fra VHS-coveret til Døden på Oslo S.

Kids in Crime passer hvis du er hypp på en autentisk og avhengighetsskapende serie, med en skranglete og søplete stil og en engasjerende fortelling med kule karakterer i sterke rolletolkninger. Årets bredeste smale serie bør nå et stort publikum utover – og kanskje til og med ut over (vil tippe Tarantino vil like denne) – det ganske land.

Sarpsborg, 2001 (med nydelig tidskoloritt, som Morten Abels «Hard to Stay Awake» på discman): Skader stopper også tenåring Tommys (Kristian Repshus) fotballambisjoner, som river ned gutteromsplakatene og lar kriminaliteten – det eneste alternativet i dette tilspissete, men troverdige universet – kalle.

I omgivelser ellers befolket av Alfalfa-hanner må Tommy snart betjene en stor narkogjeld (hei igjen, Flus, og alle de andre filmene og seriene med dette premisset) til brutale Freddy Hælvette (Jakob Oftebro!) med turnuskompis Pål «Pot» (Martin Øvrevik) med MBD og turnuspartner og «tatær» Monica (Lea Myren), snart samboere i Skjeberg, ikke akkurat lik Friends.

Penger er «løk» (ikke «flus»), og der jeg kom meg fra het slike gutter «rønnere». I dagens wokabular er det kanskje snakk om «giftig maskulinitet» skapt i kulde og utenforskap som vokser i takt med at det godt oppvarmete norske hus krymper, med bare en brennende bunad til å varme seg på utenfor.

Gaver (bil) og ansvar (fadder) med forventning om at han tar seg sammen hjelper dessverre ikke Tommy. Og før de kan «bli en av døm» må han og Pål i hvert fall uansett snarlig få pushet et stort parti «hyppærær», helst på god avstand fra politiet.

Alle de mindre kjente skuespillerne imponerer, men en særlig åpenbaring er Oftebros nye takter. Som far, så sønn. Mens Oftebro sr. i Pørni er mildere og mer sårbar enn vanlig, er Oftebro jr. her kroppslig nær ikke til å kjenne igjen, drøyt dyrisk vill i blikket, grønn- og blåkjeftet og med vold i nevene, bordneseknusing og nådeløs tanntrekking med tang.

Han gjør mye ut av sin truende stillingsenergi og eksplosive bevegelsesenergi, ofte i en karakter både sterkt ruset og høy på sitt lave selvbilde.

Serien handler vel så mye om oppvekst som om forråtnelse. Avvisninger, avmakt, avhengighet, avhør. Sniffe og slikke et cd-cover. «Det her er tider.» «Årnær sæ.»

Kids in Crime er også ofte morsom, som i åpningens slåsskamp i skolegården, under «makkaronken» og surrealistisk opplevde familieselskap.

Noen liv leves kun nær døden, mennesker på begge de gale sidene av geværløpet eller med bånn gass mot fjellveggen.  Sett fra 2022 er sinnets retning fra bygd mot by, mot makt og slott, tiltakende og tilspisset.

Og i Troll reiser Dovre seg.

Til Dovre reiser seg – Troll

Troll: «Du vil se med nye øyne på by og land etter denne filmen.»

Fjord, fjellklatring og fele. Aller først: Netflix’ undernaturlige og naturtro norske eventyr- og katastrofefilm Troll (Roar Uthaug) er kjempebra, en helt suveren sjangerfilm som kommer til å bergta befolkningen i dette landet og andre.

Hver kveld jeg legger datteren min synger jeg om trollmor. Aiaiaiaiai, boff!

Det utrolige er ikke umulig, og det blir svært spennende – og nye norske bilder skapes – når det rettferdig harme masseødeleggelsesvåpenet Dovrefjell reiser seg og vandrer som en gigantisk legemliggjort fjellape, en naturkraft på to bein, fossil bevegelsesenergi – verken som King Kong eller SVK – ned Gudbrandsdalen via Hunderfossen mot hovedstad, slott og hjem.

Du vil se med nye øyne på by og land etter denne filmen.

I åpningen 20 år tidligere ser folkloristfar og datter lik i eventyrene utover Trolltindene. Du må tro for å se ansiktene i stein, sier far. I nåtid er datteren Nora (Ine Marie Wilmann) blitt «ikke frøken, men professor Tidemann», og fra arkeologisk utgraving og den etterlengtede klanglyden fra knokkel mot spade blir paleontologen motvillig («Er det kødd?») hentet med militær myndighet for rikets sikkerhet for å forstå en «geologisk hendelse» og «stor seismisk aktivitet ved Dovre», der naturvernere skriver og roper «la fjellet leve», mens boring og sprenging av mørke til lys skjer med liten hjelm, hodelykt og tunnelsyn.

I denne filmens kamp mot naturen sparker store fotspor tilbake. Enorme avtrykk i landskapet er søkk til stede.

Troll kaster ikke bort tid på unødvendig setup, samtidig som den sakte, men sikkert bygger en troverdig trussel fra spor, fjellbrøl og lukten av hypernatur til et blunkende øye i steinen og et brutalt reist beist av et fullvoksent bergtroll à la Dovregubben.

«Å er detta?» Det dirrer i kaffekoppen hos det eldre ekteparet, som søker ly under kjellerlemmen mens et jafs av huset forsvinner over bilderammen.

«Hva i granskauen er det der?» spør statsministeren senere. Hva det er? Det er granskauen. Filmfortellingen om kampen mellom bakkar og berg kaster seg med fantasirikets sikkerhet utfor tankens fjellskrenter.

«Være stein i/steinen», som Tor Ulven skrev.

Jordskorpe, jordsår.

«Kittelsen, hva visste han egentlig?» «Tenk om det er noe sant i eventyrene?» Troll leker med alvor med norsk folklore, mytologi, sagn, eventyr («for å sverte trollenes ettermæle») og historiefortelling, helt fram til våre sprekkeferdige myter om miljøvern.

Hvor enig og tro er vi når Dovre har reist seg og fjellet setter ned foten?

Tidemann blir folkefienden som søker andre løsninger enn moderne våpens vold og å møte monster med makt. De gale er egentlig geniale, og eventyr kappeter med evangelium. Stein knuser selvsagt både saks og papir – og ild.

Karl? Jo, han! Eg er torget. Ekebergutsletta.

Omsorgreaksjoner – Pørni

Multitaskende mor Pørni i Henriette Steenstrups stadig varme middelklasseomfavnelse Pørni (Viaplay) forsøker fortsatt å binde store og småtroll fast i halen, nå i et jule-, nyttårs- og bursdagsmelodrama – 21. januar er bursdagen til Pørni, datteren Sigrid og prinsesse Ingrid Alexandra (og meg!) – full av avskjeder, gjensyn, kjærlighet, familie, liv og død, og ublu direkte siteringer fra romkomkanon som Notting Hill og Love Actually.

Men i Pørnis univers er eksempelvis nyttårsaften «årets verste dag».

Oftebro sr. humper rundt på krykker, Henrik Mestad skinner som alltid, venninner korer, sexter og har Premium-abonnement på Pornhub, klienter sliter med rus og omsorgssvikt, og skolevegrende barn som Jodel-er og har det vanskelig kommer alt for nærme. Nyttårsaften er det motfest og tomt rundt datterens dekkete bord. Pørni legger seg inntil datteren i senga, og senere begge døtrene.

Særlig søstrene har en fin sesong.

Trøst er et anagram av tørst, og omvendt tørst er trøst for Pørni tidvis noe som renner ut av henne – trøst som noe som tømmer et menneske, mennesket som lekker og gir det fra seg.

Hun ser andres blåmerker, men tillater sjelden omsorg for egne, også dem fra alle de som løfter henne opp.

I en seriekultur som ellers kan føles som en høytrykksspyler i øyet og øret er det befriende å bevitne mennesker som etter en utblåsning med far, eller en meltdown på foreldremøte, kan si unnskyld. Unnskyldninger sitter gjerne langt inne, selv om det ikke alltid er der de kommer fra.

Den nye sesongen utstyrer også Pørni med noen uortodokse løsninger i yrkesutøvelsen, der «dialogproblemer» løses som av de «uregulerte» i Kids in Crime eller Tulsa King.

«Walk on.»

Sheridans og Seltzers Amerika-er – Tulsa King, Yellowstone og UXA

UXA – Thomas Seltzers Amerika (NRK) leverer igjen sterke intervjuer, med «random» gamle kompiser, familie, halvkjendiser og eksperter. Seltzer er blitt en av Norges viktigste journalister og kanskje vår sterkeste USA-korrespondent.

Han beskriver USA som en evighetsmaskin som produserer sinne, og dokumentarserien skildrer særlig godt – blant annet gjennom et besøk hos Seltzers storebror – langvarige sosiale omkostninger av den såkalte «finans»-krisen og nyansene omkring det man kaller «begge» sider av noe som heldigvis stadig i virkeligheten er langt mer mangefasettert.

«What the fuck is going on with the world, huh?». Vandrende rambukk Sylvester Stallone plukker fjærene fra åttitallskalkunen Rhinestone i åpningsepisoden av etter to episoder («Go West, Old Man» og «Center of the Universe») ganske så underholdende Tulsa King (SkyShowtime), skapt av Taylor Sheridan, samtidens mest produktive serieskaper (les sak i The Atlantic her).

Vi møter vår mann Dwight «The General» Manfredi i fengsel, hvor han forteller oss at han gjennom 25 år har lest god litteratur og skrevet dårlige dikt. Bokbunken på cella består av Othello, Middlemarch, Thus Spoke Zarathustra, Faust og The Laws of Human Nature.

Vel ute i New York blir han raskt sendt til Tulsa i Oklahoma, an Italian among Stallions. The Sopranos møter Crocodile Dundee, og fisken spreller på nytt land.

Jeg vil se videre.

Som støv på en ranch sprer Sheridan seg tynt utover, under menn lent over gjerder i en fiksjonsfranchise med fortidsfetisj. Hans blockbuster Yellowstone (SkyShowtime) er en serie i dytten, og sesong fem starter passe lovende gjennom de tre første episodene. Sheridan liker enkle plott, med rom for karakterer til å brennmerke seg inn i seeren, eller utvikles noe, som Beth (Kelly Reilly), stadig ei mystisk og magnetisk samtidig tiltrekkende og frastøtende merr, lojal og nådeløs, skjør og sylskarp. I en tidlig scene slynger hun igjen sin slangeaktig giftige tunge omkring en kar i en bar.

Og Beth og far John Dutton (Kevin Costner) tar stadig loven i egne hender.

Episode 5:3, «Tall Drink of Water» (skrevet av Sheridan og regissert av Christina Alexandra Voros) åpner på hesteryggen over åskammen, med cowboyhattene mot himmelen, strykere og sol, og så en langsom avslørende tilt ned til sannheten, et kadaver med fluesurr omkring, døden i dagslys, og cowboyenes ulveanalyse umiddelbart klar om hvordan og hvorfor.

Slik eventyret om trollet er sant i Troll er eventyret om den store stygge ulven sant i Yellowstone. «My word is my proof», sier John (Josh Lucas) i fortid, som i nåtid er grytidlig oppe for å reflektere og huske på porchen på ranchen. «Dad, you can love a memory all you want, but it can’t love you back», sier Beth.

Sheridans forsøk på Cormac McCarthy og Coen-brødrene.

«I am the rattle snake», sier Beth i det hun stumper sigaretten under en businessdeal. Hun ber senere cowboyene med på bar, men ingenting de ser foran seg kan måle seg med det som visstnok en gang var.

La oss slåss.

Yellowstone er best i sine hverdagssituasjoner, som under morgenstell av menn, kvinner og hester i og omkring cowboystallen, eller i situasjoner med kunnskap overført av korte, velvalgte ord og sterke never mellom generasjonene.

Ellers synes noen alltid på leting etter et gravsted.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Kino- og strømmetips:  Troll, Kids in Crime, Pørni, The Phenomenon: Ronaldo, UXA, Tulsa King og Yellowstone

Kino- og strømmetips: Troll, Kids in Crime, Pørni, The Phenomenon: Ronaldo, UXA, Tulsa King og Yellowstone

Se Dovre reise seg i «Troll» er blant ukas anbefalinger fra Jon Inge Faldalen.

Først, en dokumentar aktuell på grunn av senårets svært fortjent omstridte VM i fotball, som har til gode å forsvare sin eksistensberettigelse. Men VM har ofte vært omdiskutert. Hva skjedde for eksemepel egentlig på rom 290 på Château de Grande Romaine før finalen i 1998?

Tupp – The Phenomenon: Ronaldo

«For meg er det bare én Ronaldo.»

BBC-dokumentaren The Phenomenon: Ronaldo (Duncan McMath) forteller historien om den råeste angrepsspilleren verden har sett.

Venstreback Paolo Maldini sier at han tenkte «tenk, vær forsiktig» om kun to spillere –  Maradona og Ronaldo – og at han aldri har sett noen med lignende kraft og fart som den unge brasilianeren. Ronaldo peilet alltid ut korteste veien mot mål, krummet nakken og brøytet og/eller fintet seg igjennom, ofte slalåm gjennom et kobbel av forsvarsspillere.

Jage ballen. Snart være der den havner.

For meg er det bare én Ronaldo (selv om han andre objektivt dyktige, men subjektivt uspiselige, portugiseren skåret i sitt femte VM i går). Jeg toget halve interrail rundt med en klumpete VHS kjøpt i Italia i sekken: Ronaldo Il Fenomeno.

Tidlig utgjorde Ronaldo en dynamisk duo med elegant breiale Romario (som stadig mener han var best), som vant VM i 1994 nær på egenfot. I VM i 1998 skåret Ronaldo mål, men slet med kneet, og på finaleettermiddagen – etter en gåtur med romkamerat og Brasils venstreside Roberto Carlos – fikk Ronaldo et illebefinnende anfall under sin tradisjonelle førkampsbarbering på badet. Carlos forteller i en sofa med Ronaldo i nåtid om lagkameratens skremmende skjelving på baderomsgulvet gjennom flere minutter. Ronaldo var til sjekk på sykehus fire timer før finalekampen de tapte mot Zidanes hode. Det oppstod flere konspirasjonsteorier om hendelsen, men her presenteres den sannsynlig som resultat av langvarig følelsesmessig stress, et anfall på grunn av mental uhelse.

Presset var enormt på den unge superstjerna.

Men den fysiske helsen ga også straks knesprekk og smertefølelsen av ei kneskål på vei opp mot låret. Zidane besøkte ham på sykehus, Pelé motiverte med sin skade i 1966 og påfølgende seier i 1970 – og for å få tilbake fleksibiliteten i kneet kjempet Ronaldo en seig kamp med rehabilitering.

Hvordan få strukket bein og fot helt ut og fram?

I VM i 2002 var han tilbake, men forteller om usikkerhet og sommerfugler i magen. Han var snålt halvbarbert bortsett fra pannebrasken – kanskje turte han ikke barbere hodet helt ferdig etter anfallet fire år tidligere? – og kunne i semifinalen mot Tyrkia ikke bruke innsiden av foten. Redd for skade, på vei inn i ytterkanten av sekstenmeteren, improviserte han derfor en tupp, dette urettferdig utskjelte sparket, et slags invers hælspark, som kan skape blant fotballkunstens fremste estetiske nytelser.

Tuppen mot Tyrkia får ekstra stor betydning med tanke på skademarerittet årene i forveien.

Bein og fot strukket helt ut og raskt fram. Ballen gikk i mål. I finalen bredsidet han den enkelt inn to ganger, tårer, og løfte trofeet for Brasil for femte gang. Det er 20 år siden nå.

Lange flate hyppærær – Kids in Crime

Lea Myren og Jakob Oftebro.

Kultklassiker Lasse og Geir (aktuell på DVD/Blu-ray og snart strømming), straks kinoaktuelle sterke filmer som Nitram og 12 Bragder (omtalt her) handler alle om ulike ekstremer av mannlig utenforskap.

Det gjør også råe, røffe og rohypnotiske Kids in Crime (TV2), et alternativ til eller regelrett angrep på den gode smak (og en bygdebror til NRKs suburbane Flus), med serieskaper Kenneth Karlstads ord, «av problembarn, for problembarn», skildret i estetisk blandings(mis)bruk av formater med ulike størrelser og kvaliteter, VHS- og DV-kameraer og Sony-kamera vilkårlig svinset og plutselig presset truende opp i trynet på skuespillerne.

Seriens kantklippete bruddestetikk er en eklektisisme ellers langt oftere sett i videokunst enn på tv, med linjer, piksler og andre digitale artefakter, et audiovisuelt uttrykk som konstant ser ut som om det kunne trengt «en justering».

Det er som om den følelsesmessige realismen i kontrollert roterende eller dollyledete kamerabevegelser i HBOs russkildring Euphoria er avhengslet og skittennaturalistisk ristet i denne særegne Østforia.

Serietittelen peker bokstavelig mot Kids (Larry Clark), men stil og tone disharmonerer også med resten av Harmony Korines filmforfatterskap, og ellers skapes assosiasjoner til dansk dogme og svenskene Åkerlund og Moodysson (i tillegg til danseband og kjønnsrock, hard rock og trance) og andre frenetiske milleniumsesteter som Kar-Wai, Boyle, Ritchie og Aronofsky.

Seriens grove naturalisme ligner lite annet norsk drama fra de siste årene, og karakterene ser – eller i det minste har stående på i bakgrunnen – flere eldre norske serier og filmer med rusproblematisk klangbunn, og det snortes på et tidspunkt fra VHS-coveret til Døden på Oslo S.

Kids in Crime passer hvis du er hypp på en autentisk og avhengighetsskapende serie, med en skranglete og søplete stil og en engasjerende fortelling med kule karakterer i sterke rolletolkninger. Årets bredeste smale serie bør nå et stort publikum utover – og kanskje til og med ut over (vil tippe Tarantino vil like denne) – det ganske land.

Sarpsborg, 2001 (med nydelig tidskoloritt, som Morten Abels «Hard to Stay Awake» på discman): Skader stopper også tenåring Tommys (Kristian Repshus) fotballambisjoner, som river ned gutteromsplakatene og lar kriminaliteten – det eneste alternativet i dette tilspissete, men troverdige universet – kalle.

I omgivelser ellers befolket av Alfalfa-hanner må Tommy snart betjene en stor narkogjeld (hei igjen, Flus, og alle de andre filmene og seriene med dette premisset) til brutale Freddy Hælvette (Jakob Oftebro!) med turnuskompis Pål «Pot» (Martin Øvrevik) med MBD og turnuspartner og «tatær» Monica (Lea Myren), snart samboere i Skjeberg, ikke akkurat lik Friends.

Penger er «løk» (ikke «flus»), og der jeg kom meg fra het slike gutter «rønnere». I dagens wokabular er det kanskje snakk om «giftig maskulinitet» skapt i kulde og utenforskap som vokser i takt med at det godt oppvarmete norske hus krymper, med bare en brennende bunad til å varme seg på utenfor.

Gaver (bil) og ansvar (fadder) med forventning om at han tar seg sammen hjelper dessverre ikke Tommy. Og før de kan «bli en av døm» må han og Pål i hvert fall uansett snarlig få pushet et stort parti «hyppærær», helst på god avstand fra politiet.

Alle de mindre kjente skuespillerne imponerer, men en særlig åpenbaring er Oftebros nye takter. Som far, så sønn. Mens Oftebro sr. i Pørni er mildere og mer sårbar enn vanlig, er Oftebro jr. her kroppslig nær ikke til å kjenne igjen, drøyt dyrisk vill i blikket, grønn- og blåkjeftet og med vold i nevene, bordneseknusing og nådeløs tanntrekking med tang.

Han gjør mye ut av sin truende stillingsenergi og eksplosive bevegelsesenergi, ofte i en karakter både sterkt ruset og høy på sitt lave selvbilde.

Serien handler vel så mye om oppvekst som om forråtnelse. Avvisninger, avmakt, avhengighet, avhør. Sniffe og slikke et cd-cover. «Det her er tider.» «Årnær sæ.»

Kids in Crime er også ofte morsom, som i åpningens slåsskamp i skolegården, under «makkaronken» og surrealistisk opplevde familieselskap.

Noen liv leves kun nær døden, mennesker på begge de gale sidene av geværløpet eller med bånn gass mot fjellveggen.  Sett fra 2022 er sinnets retning fra bygd mot by, mot makt og slott, tiltakende og tilspisset.

Og i Troll reiser Dovre seg.

Til Dovre reiser seg – Troll

Troll: «Du vil se med nye øyne på by og land etter denne filmen.»

Fjord, fjellklatring og fele. Aller først: Netflix’ undernaturlige og naturtro norske eventyr- og katastrofefilm Troll (Roar Uthaug) er kjempebra, en helt suveren sjangerfilm som kommer til å bergta befolkningen i dette landet og andre.

Hver kveld jeg legger datteren min synger jeg om trollmor. Aiaiaiaiai, boff!

Det utrolige er ikke umulig, og det blir svært spennende – og nye norske bilder skapes – når det rettferdig harme masseødeleggelsesvåpenet Dovrefjell reiser seg og vandrer som en gigantisk legemliggjort fjellape, en naturkraft på to bein, fossil bevegelsesenergi – verken som King Kong eller SVK – ned Gudbrandsdalen via Hunderfossen mot hovedstad, slott og hjem.

Du vil se med nye øyne på by og land etter denne filmen.

I åpningen 20 år tidligere ser folkloristfar og datter lik i eventyrene utover Trolltindene. Du må tro for å se ansiktene i stein, sier far. I nåtid er datteren Nora (Ine Marie Wilmann) blitt «ikke frøken, men professor Tidemann», og fra arkeologisk utgraving og den etterlengtede klanglyden fra knokkel mot spade blir paleontologen motvillig («Er det kødd?») hentet med militær myndighet for rikets sikkerhet for å forstå en «geologisk hendelse» og «stor seismisk aktivitet ved Dovre», der naturvernere skriver og roper «la fjellet leve», mens boring og sprenging av mørke til lys skjer med liten hjelm, hodelykt og tunnelsyn.

I denne filmens kamp mot naturen sparker store fotspor tilbake. Enorme avtrykk i landskapet er søkk til stede.

Troll kaster ikke bort tid på unødvendig setup, samtidig som den sakte, men sikkert bygger en troverdig trussel fra spor, fjellbrøl og lukten av hypernatur til et blunkende øye i steinen og et brutalt reist beist av et fullvoksent bergtroll à la Dovregubben.

«Å er detta?» Det dirrer i kaffekoppen hos det eldre ekteparet, som søker ly under kjellerlemmen mens et jafs av huset forsvinner over bilderammen.

«Hva i granskauen er det der?» spør statsministeren senere. Hva det er? Det er granskauen. Filmfortellingen om kampen mellom bakkar og berg kaster seg med fantasirikets sikkerhet utfor tankens fjellskrenter.

«Være stein i/steinen», som Tor Ulven skrev.

Jordskorpe, jordsår.

«Kittelsen, hva visste han egentlig?» «Tenk om det er noe sant i eventyrene?» Troll leker med alvor med norsk folklore, mytologi, sagn, eventyr («for å sverte trollenes ettermæle») og historiefortelling, helt fram til våre sprekkeferdige myter om miljøvern.

Hvor enig og tro er vi når Dovre har reist seg og fjellet setter ned foten?

Tidemann blir folkefienden som søker andre løsninger enn moderne våpens vold og å møte monster med makt. De gale er egentlig geniale, og eventyr kappeter med evangelium. Stein knuser selvsagt både saks og papir – og ild.

Karl? Jo, han! Eg er torget. Ekebergutsletta.

Omsorgreaksjoner – Pørni

Multitaskende mor Pørni i Henriette Steenstrups stadig varme middelklasseomfavnelse Pørni (Viaplay) forsøker fortsatt å binde store og småtroll fast i halen, nå i et jule-, nyttårs- og bursdagsmelodrama – 21. januar er bursdagen til Pørni, datteren Sigrid og prinsesse Ingrid Alexandra (og meg!) – full av avskjeder, gjensyn, kjærlighet, familie, liv og død, og ublu direkte siteringer fra romkomkanon som Notting Hill og Love Actually.

Men i Pørnis univers er eksempelvis nyttårsaften «årets verste dag».

Oftebro sr. humper rundt på krykker, Henrik Mestad skinner som alltid, venninner korer, sexter og har Premium-abonnement på Pornhub, klienter sliter med rus og omsorgssvikt, og skolevegrende barn som Jodel-er og har det vanskelig kommer alt for nærme. Nyttårsaften er det motfest og tomt rundt datterens dekkete bord. Pørni legger seg inntil datteren i senga, og senere begge døtrene.

Særlig søstrene har en fin sesong.

Trøst er et anagram av tørst, og omvendt tørst er trøst for Pørni tidvis noe som renner ut av henne – trøst som noe som tømmer et menneske, mennesket som lekker og gir det fra seg.

Hun ser andres blåmerker, men tillater sjelden omsorg for egne, også dem fra alle de som løfter henne opp.

I en seriekultur som ellers kan føles som en høytrykksspyler i øyet og øret er det befriende å bevitne mennesker som etter en utblåsning med far, eller en meltdown på foreldremøte, kan si unnskyld. Unnskyldninger sitter gjerne langt inne, selv om det ikke alltid er der de kommer fra.

Den nye sesongen utstyrer også Pørni med noen uortodokse løsninger i yrkesutøvelsen, der «dialogproblemer» løses som av de «uregulerte» i Kids in Crime eller Tulsa King.

«Walk on.»

Sheridans og Seltzers Amerika-er – Tulsa King, Yellowstone og UXA

UXA – Thomas Seltzers Amerika (NRK) leverer igjen sterke intervjuer, med «random» gamle kompiser, familie, halvkjendiser og eksperter. Seltzer er blitt en av Norges viktigste journalister og kanskje vår sterkeste USA-korrespondent.

Han beskriver USA som en evighetsmaskin som produserer sinne, og dokumentarserien skildrer særlig godt – blant annet gjennom et besøk hos Seltzers storebror – langvarige sosiale omkostninger av den såkalte «finans»-krisen og nyansene omkring det man kaller «begge» sider av noe som heldigvis stadig i virkeligheten er langt mer mangefasettert.

«What the fuck is going on with the world, huh?». Vandrende rambukk Sylvester Stallone plukker fjærene fra åttitallskalkunen Rhinestone i åpningsepisoden av etter to episoder («Go West, Old Man» og «Center of the Universe») ganske så underholdende Tulsa King (SkyShowtime), skapt av Taylor Sheridan, samtidens mest produktive serieskaper (les sak i The Atlantic her).

Vi møter vår mann Dwight «The General» Manfredi i fengsel, hvor han forteller oss at han gjennom 25 år har lest god litteratur og skrevet dårlige dikt. Bokbunken på cella består av Othello, Middlemarch, Thus Spoke Zarathustra, Faust og The Laws of Human Nature.

Vel ute i New York blir han raskt sendt til Tulsa i Oklahoma, an Italian among Stallions. The Sopranos møter Crocodile Dundee, og fisken spreller på nytt land.

Jeg vil se videre.

Som støv på en ranch sprer Sheridan seg tynt utover, under menn lent over gjerder i en fiksjonsfranchise med fortidsfetisj. Hans blockbuster Yellowstone (SkyShowtime) er en serie i dytten, og sesong fem starter passe lovende gjennom de tre første episodene. Sheridan liker enkle plott, med rom for karakterer til å brennmerke seg inn i seeren, eller utvikles noe, som Beth (Kelly Reilly), stadig ei mystisk og magnetisk samtidig tiltrekkende og frastøtende merr, lojal og nådeløs, skjør og sylskarp. I en tidlig scene slynger hun igjen sin slangeaktig giftige tunge omkring en kar i en bar.

Og Beth og far John Dutton (Kevin Costner) tar stadig loven i egne hender.

Episode 5:3, «Tall Drink of Water» (skrevet av Sheridan og regissert av Christina Alexandra Voros) åpner på hesteryggen over åskammen, med cowboyhattene mot himmelen, strykere og sol, og så en langsom avslørende tilt ned til sannheten, et kadaver med fluesurr omkring, døden i dagslys, og cowboyenes ulveanalyse umiddelbart klar om hvordan og hvorfor.

Slik eventyret om trollet er sant i Troll er eventyret om den store stygge ulven sant i Yellowstone. «My word is my proof», sier John (Josh Lucas) i fortid, som i nåtid er grytidlig oppe for å reflektere og huske på porchen på ranchen. «Dad, you can love a memory all you want, but it can’t love you back», sier Beth.

Sheridans forsøk på Cormac McCarthy og Coen-brødrene.

«I am the rattle snake», sier Beth i det hun stumper sigaretten under en businessdeal. Hun ber senere cowboyene med på bar, men ingenting de ser foran seg kan måle seg med det som visstnok en gang var.

La oss slåss.

Yellowstone er best i sine hverdagssituasjoner, som under morgenstell av menn, kvinner og hester i og omkring cowboystallen, eller i situasjoner med kunnskap overført av korte, velvalgte ord og sterke never mellom generasjonene.

Ellers synes noen alltid på leting etter et gravsted.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY