Foto fra årets skrekksensasjon: «Teenage Sex and Death at Camp Miasma» (AWE).

«Jag bär en hel värld inom mig» Tomas Andersson Wij

«And there is nothing I can do when I realise with fright/That the Spiderman is having me for dinner tonight», sang Robert Smith onsdag kveld på Øyafestivalen. 

«I had a bite.» «Wow! Great reflexes.» «You’re taller than you look.» Spider-Man (Sam Raimi, 2002) – en søt fortelling om en vanlig gutt, som tegner seg og utfører energiske Edderk-hopp  – ga Hollywood det første lille bittet som smittet spredt og spant sitt spretne spindelvev omkring et kommende kvart århundre med kvartalsknusere om (u)like superhelter, med en gripeevne sterkere enn hos noen annen gruppe filmer i filmhistorien. 

Og med langt fra avgrensete verdener, med tid og rom som play dough i hendene til filmskapere og publikum. Hit og dit. Her og der og nå og da. Men denne superkraftfulle pendelbevegelsen er muligens endelig i ferd med å snu og svinge i motsatt retning, fra en vedvarende regressiv og nypubertal infantilisering til, eh, kanskje noe mer modent? 

«With great power comes great responsibility», jajo, men jeg er sterkt i tvil om Marvel har tålt makten og ansvaret. Og holder egentlig Destin Daniel Crettons kinoaktuelle megasuksess Spider-Man: Brand New Day lovnaden om en ny dag for brandet? Nei. Det er samme dag, samme brand. Tom Holland som Peter Parkour tegner igjen bølgeborder mellom skyskraperne, i en vever kvartalsknuser, mindre i skala, ja, mindre all over the place og all over the time, bra, men like fullt, meh. Tenk nytt!

Ikke en gang i et enkelt amerikansk middagsdrama som kinoaktuelle The Invite er ekte mennesker å spore. Parmiddag er jo noe av det verste som fins, og med naboene, hallo, enda verre, og swingers attpåtil, jesus. En kveld med disse fire ulidelige karakterene er i hvert fall blitt skremmende svakt fra regissør Olivia Wilde, som tidligere har laget mesterverket Booksmart. Takk pent nei til denne invitasjonen.

Nabolagrik arkitektur-retur – The End of Oak Street

Etter mesterskap, maksimal minimalisme. For tiden fins flere fabelaktige fiksjonsfortellinger med utgangspunkt i avgrenset verdensbygging, konsentrert om et lite geografisk område, ei gate, en leir, ei øy. På kino i The End of Oak Street og Teenage Sex And Death at Camp Miasma, men også på TV, i Widow’s Bay og realitysjangeren. 

«I love beige!» Klaustrofobiske og horisontjagende båtbegrensninger i realityserien Below Deck: Mediterranean (TV2 Play) er en enkel måte å få sommeren – med både sola og kjeklinga – til å vare langt utover høsten.

«Is that a fucking dinosaur?» Åttitallet er i førtiårene nå, nostalgisk, resignert, men også lekent. The End of Oak Street – med manus og regi av David Robert Mitchell, og produsert av J.J. Abrams – har et herlig fjollete premiss som klipper et hull i kartet inn i samme terreng, en spinnvill idé perfekt for stemninger som åpningens «summer block party» og senere ironisk omtalte «regular slumber party». Dette er film for moro, på alvor. Vibes. Verdener tyter inn i hverandre gjennom portaler fra Carl Sagans «Cosmos», med sommerfuglevighet og midlertidige tidsreisebobler. 

Denne «Dinosommer» eller «Anthropocene Park» er lik en invers Jurassic Park, en hva hvis et landskap blir kakestukket ut med et enormt glass, til et henført og hensatt eikeberg over jurajungelen, ei fortidsforlatt skive jordskorpe – lik en diskos kastet i tid, men ikke rom. Og hva hvis en lynbrått utlevd kjernefamilie må forsøke å klare seg, med pil og bue og balltre i hånd som nyslåtte huleboere, kringsatt av firbeinte på to. 

Ikke engang split diopter splitter dem opp, og Anne Hathaway – som lik Zendaya og Renate Reinsve har et kinoår for historiebøkene – løper til slutt som en krøkbøyd dinosaur for å redde natta.

The End of Oak Street setter vår sivilisasjons puslete psykologiske problemer i perspektiv. Ikke ta omgivelsene dine for gitt. Og husk at ly er nær halvparten av lykke. Filmen er en bagatell, som livet selv. 

Sex-Files og Cool Intentions – Teenage Sex and Death at Camp Miasma og The Shards.

«I love fried chicken», sier Hannah Einbinder til Gillian Anderson i pussige kinoaktuelle Teenage Sex and Death at Camp Miasma, som etter åpningens R.E.M.-coverlåt, Okay Kayas «Nightswimming», leverer en big box-buffet med erotisk fritert kylling – med dip! – i en fantasifull film om flesh and fluids, vederstyggelig vidunderlig vold fra hullet på bunnen av innsjøen, der filmene kommer fra, filmruller og videotaper om kappete kropper som blodfontener, kjøttpadling med dobbeltsidig sverd gjennom en laftet ungdomsleir, og on- og offscreensex fra both sides now, grøssorgasmisk å-bli-iakttatt-heit. Kåt av å se seg selv bli sett. Laura Mulveys mannlige blikk som loop.

Regissør Jane Schoenbrun har tidligere laget blant annet I Saw the TV Glow, men Teenage Sex and Death at Camp Miasma er langt bedre. Den ligner lite annet du får se på lerretet i år. Se den. Ta på den. 

Mer fra Den amerikanske psyken: På hjemmeskjermen er blodferske The Shards (Disney+) – som Kristoffer Borgli tidlig var tilknyttet – dessverre blitt svært skuffende. Serien er heller laget av mediocre Ryan Murphy, med lite pirrende erotikk og skrekk i skarpt sollys, overstemme og sakte film, med karakterer som insisterer på sin kulhet, pop-plaget av seriemorderen «The Trawler», tråleren. 

The Shards kaster et vidt nett omkring sin svært selviscenesettende hovedkarakter, som kaller seg selv forfatter og forstår overdrivelse som en del av «jobben». La oss «hot tub it», sier vennegjengen, og voila, boblebadvåt ung hud i slowmo. «This is all so cool, right?» 

Fortellerstemme kan være fantastisk i film og serier, men her bidrar det for min smak til et overdrevent fortalthetspreg – «this tale» – fullt av etterpåklokskap og etterrasjonalisering, poetisering og pompøsitet, som sammen med stilisert vold, tortur og drap i neonfarger gir feil slags kvalme. Det er ikke litterært. Det er litt rart. 

Legg til den mest irriterende karakteren og skuespilleren fra Yellowstone, så er det bare å styre unna. «Video Killed the Radio Star»? Serial killer serials killed the movie star. 

Fisherman’s foe – Widow’s Bay og Furious

Nei, da er mordmysteriet i Furious (Disney+) langt mer severdig, om rape and revenge, selvrettferdig harme og hevn, i en serie særlig for den som liker Killing Eve (Netflix) og tradisjonell krim.

«A haunt is worse than a spook, but not as bad as a fright? Equal to a scare, right?» Kysten er ikke klar i suverent verdensbyggende øyskrekkdrama Widow’s Bay (Apple TV), en idérik trip med en helt egen og særegen mytologi og historie, spill og bøker, på en avgrenset plass der alle trur, men ingen burde bu. 

Slektstreets blodlinjer gjør arv til miljø, og «bad things happen here», som tåkeforlis, skjelv og strømbrudd, klovn inn krypkjelleren og boogeyman gatelangs, gys og kloremerker. Når alt er det hvite i øyet er det både spennende og skummelt. 

Særlig eksemplarisk er episode fem, med klipp av usedvanlig sterk betydning, der vi tas med i ordførerhovedkarakterens sopptur og bruddbevissthet, også til der fortiden ligger begravet. Widow’s Bay er en av årets beste serier. 

Barely legal – Dette er humor og Ridiculous

«Er det mulig å ha det så godt så tidlig i livet?», undrer Ingar Helge Gimle i episoden om «Sex» av Dette er humor (NRK), og Jakob Schøyen beskriver «humor som gror i alvor» i episoden om «Døden». Otto Jespersen husker skrivingen med Trond Kirkvaag som det beste han har vært med på, og Trotto libre (NRK) er vel verdt et gjensyn, med Sipper’n, Skremmer’n og Heisann Montebello, Kirkvaags kropp og ansikt, kveilet, krokbøyd, vridd og vrengt. 

«My mom had a really disgusting vagina», sier snart rehabiliterte Louis CK i sitt svært morsomme nye show Ridiculous (Netflix), som også omhandler farens bortstuing på gamlehjem og visdom som at «Life teaches you how you should have lived it». Ingen har fylt tomrommet etter ham snart gjennom et tiår «kansellert», og materialet er det beste han har levert på lenge. 

Morsomme er også Caitlin Peluffos Prosciutto Rose (her) og Emmy Blotnicks What’s Her Secret? (her).

Seriesystemet – Mourinho og Ted Lasso

Beliebe? Sendt på banen av Ted Lasso var Justin Bieber – for meg det beste med «showet» under VM-finalen, utpå, og nedpå, med gitaren. Hallelujastemning kan være så mangt. Det rareste var utvilsomt Ronaldo og Ronaldinho og «I’ll back your scratch» Trump og Infantino som Helan og Halvan i «Another Fine Messi».

«We want you to coach our women’s team» er den tidlige, tydelige beskjeden i den nye sesongen av Ted Lasso (Apple TV), som etter åpningsepisodene sikter mot nedrykk og sin endelige vei ut av seriesystemet. Én sesong hadde holdt.

Mourinho (Netflix) er ikke akkurat Ted Lasso. «I think I am a special one», sa han til pressen, og påpeker de megalomane nyansene i dokumentarserien: «And I said, I am a special one, not the Special One». Den nylig reansatte Real Madrid-treneren er en kødden, karismatisk kar, som husker godt sine seire, men også en gang ble sparket etter poengtap mot Rosenborg. Serien er severdig, men man blir dessverre ikke nevneverdig bedre kjent med hans fotballfilosofi eller privatliv.