Kinofilm først, så strømmeserier.

Best akkurat nå: Kroppsfeirende Jackass Forever, og totalt suverene Euphoria (som jeg håper å skrive om så snart hele sesongen foreligger; jeg har hittil sett sju episoder).

Jeg har siden sist forsvart doktoravhandlingen Stillmoving.

Jeg har også sett veldig mye forskjellig.

Blant annet Tromsø-åpningsfilmen A Human Position, Anders Emblems andrefilm, som får kinopremiere senere i 2022. Emblem viser allerede i den to minutter lange statiske åpningsinnstillingen at en innstilling er en posisjon og er perspektiv, på en by og en kvinne, en veteran blant vikarene, bærende på et traume. Siden filmen ikke er tilgjengelig i skrivende stund, vil jeg spare omtalen til kinopremieren.   

Blikk og kast – Verdens vakreste gutt, Pig, Lamb og Jackass Forever 

 Severdig ferskvare på kinolerretene er filmer så forskjellige som Verdens vakreste gutt, Pig og Lamb – og Jackass Forever.

Idoler dyrkes, blomstrer, plukkes og visner.

Svenske Kristina Lindström og Kristian Petris meget godt fortalte, rampemørke dokumentarfilm Verdens vakreste gutt handler om skjønnhet og de uforenlige blikkene utenfra og innenfra denne.

Livet etter Døden i Venedig (Visconti, 1971) ble ikke enkelt for den unge skuespilleren Björn Andrésen, som i filmfortellingens nåtid som eldre mann er truet med utkastelse fra leiligheten.

Hans mormor ønsket et kjendisbarnebarn. Etter det som må kunne beskrives som en svært ubehagelig og uetisk castingsituasjon, begrenset regien fra Visconti på filmsettet seg til «gå, stopp, snu og smil», og selv om regissøren allerede på pressekonferansen i Cannes utrolig nok kunne meddele at «han var en vakrere gutt den gangen», serverte premierefesten glupske blikk, våte lepper og rullende tunger.

Barnemishandling.

Kjærlighetsmangel.

Andrésen beskriver det fint som en «uvirkelighetsmembran», som ledet fra populær posering og japansk popmusikk til piller, alkohol, depresjon og en rekke sjokkerende personlige tragedier.

Vi ser ham høre på sin egen svært talentfulle pianospilling på tape fra da han var 17 år. Han ser så på sine eldre hender og klapper seg på knærne.

Det var nok dette han egentlig ville.

«We don’t get a lot of things to really care about», sier trøffelhelt Nicholas Cage i nedspilte Pig (Michael Sarnoski), der det levende mem har gravd frem sin kanskje mest umamirike prestasjon noen sinne, i jakten på en frastjålen gris.

Dyrenavntittel og bortkomne lam («men hvor er nummer hundre?», som salmen spør) serverer også den velspunne vrangforestillingen Lamb (Valdimar Jóhannsson), som åpner med snøstorm og snøfting og en flokk prustende og løpende hester i drevet. Klipp til sau bak et fjøsvindu omgitt av istapper. En mystisk skikkelse skuer inn i brekende båser.

Filmens stødige innstillinger viser ellers snøfjellet sett fra fjøsmørket, i en tidvis handlingslammet fortelling stadig nær brekningspunktet.

Bø, bø, lille lam.

Fornuft forduft.

Hjernen er alene hjemme i Jackass Forever, som selger seg med Johnny Knoxville skutt ut av en kanon ikledd englevinger og omgitt av konfetti.

Det er film som bevegelse.

Det er film som kroppssjanger.

Et grønt penismonster med testiklene som føtter skaper pandemonium blant høyblokker og spruter gater og mennesker fulle av sperm.

Smerte og latter.

Vane tro tester gjengen – nå utvidet med en rekke yngre «profesjonelle» – alle preposisjonene mellom le og hverandre.

Voksnemotstandere med messy ass-komplekser stiller seg i smertens vei.

Susp som susp, susp som metafor.

I Verdens verste menneske tester karakterene om å påføre en annen smerte er utroskap. Også i Jackass Forever er smertepåføring en intim handling.

Jeg kjente det mest i kjeven etter kinovisningen.

«No animals were harmed» står det til slutt. Det er jeg usikker på om stemmer. Menneskedyret får i hvert fall kjørt seg.

Hjemmekino og hjemmeserie – Pleasure, Pam & Tommy, Rikets sikkerhet og Ida tar ansvar

For hjemmeskjermene fins også filmer og serier, fiksjon og dokumentar, som Pleasure, Pam & Tommy, Rikets sikkerhet, og Ida tar ansvar. Og da har vi bare så vidt plasket øynene fra den strie seriestrømmen.

Svenske Ninja Thybergs debutlangfilm Pleasure åpner med lyden av pornografi. I passkontrollen på vei inn i USA oppstilles en falsk dikotomi for en ung kvinne: «Business or pleasure?». Hun svarer «Pleasure», men det er vel så mye i en kombinasjon med business.

Nærbilder av intimbarbering åpner deretter en sterk historie om samtykke (i følge en nylig overhørt svenskevits det mest søkte ordet på Pornhub fra Sverige), som kan veksle brått og brutalt fra informert til uinformert.

Vi blir med på pornoinnspilling, og deler Bella Cherrys subjektive blikk inn i lukkeren og lukkerens slukende blikk på henne. «I’m gonna do my first porn», sier hun, tar selvbilder og forteller at «I’m out here because I wanna fuck».

Noen scener senere, redusert til kjøtt og tårer, spør hun: «Can I leave? I don’t wanna do it.»

Filmen handler om ensomhet og fellesskap, smerte og nytelse, ambisjon og ydmykelse, og stiller spørsmål om i hvilken grad man kan velge hvem man vil bli.

I en scene synger hun Håkan Hellström.

Sterkt.

«Fucking rock stars.» I samme leia omhandler den åpenbart etisk problematiske true crime-serien Pam & Tommy (Disney+) et av tidenes kanskje mest kjente eksempler på manglende samtykke, i hvert fall hva gjelder tyveri og formidling av videoopptak av seksualakten.

«It’s like we’re seeing something we’re not supposed to be seeing», sies det.

Nettopp.

Serien er som helhet ikke helt vellykket, og fremfor en snakkende penis foretrekker jeg de monstrøse, biekledte, pingpongsammenklemte og paintballsårete penisene i Jackass Forever.

Privatlivets fred et også et ytterpunkt i spanende Rikets sikkerhet, Ingrid Wevang, Ingrid Boon Ulfsby og NRKs engasjerende dokumentarserie om Arne Treholt, nyere norsk historie og den kalde krigen.

Første episodes skildring av overvåking i New York skaper en sober spionthriller fortrolig med sjangeren, med spaning og syning, gamle dokumenter, fotografier og lydopptak. FBIs undercoveragent Barbara får en dag naboens nøkler for å vanne blomster, og ransaking finner gradert materiale hjemme i leiligheten. Treholts sjuende sans gir også etterforskerne snusen av snusk. Spiondømte Treholt setter seg i intervjustolen i det siste bildet av første episode, i Moskva, i nåtid.

Jeg har også sett fire av de resterende fem episodene, som også tar oss til Helsinki, Wien og en gruppe forskere i Danmark. Senere forteller FBI-agenten at Treholt avsluttet deres siste møte på politihuset i Oslo etter pågripelsen med å si at «I think you watered the flowers very well». Men det tegnes ellers ikke et bilde av en skummel skikkelse. Tvert imot fremstår Treholt sjarmerende sympatisk, vennlig og imøtekommende.

Misforstod telelinselusen leken «hemmelig venn» og ble en naiv superspion?

En «meget barnaktig», «sosialt søkende sjel» tar ting «til etterretning», sier «nei, det falt seg vel bare slik», omtaler «et spesielt arrangement» og seg selv som «for uformell, for uhøytidelig», og innrømmer at enkelte ting var en «kapital feilvurdering» og at «det burde jeg ikke ha gjort».

Treholt syntes det var kjedelig å være «kommaflytter» i FN, og søkte noe med mer «høyde» og «flyt». Kaj Skagen snakker om en gutteaktig sjarm og et ønske om å være suveren og spille en rolle.

Jeg er spent på siste episode, men tviler på at noe punktum blir satt.

Det er all grunn til bekymring og stadig mye å være redd for, og hovedkarakteren i Rikke Gregersens særegne serie Ida tar ansvar (Viaplay) engster seg for å bli dyttet foran t-banen, syreangrep og masseskyting av en incel.

Ida begår kanskje de for tilpasningsdyktiges feil. Spørsmål som «Kunne jeg spurt deg om en tjeneste?» og «Kan jeg få nummeret ditt?» gjør en nervøs, men godtroende jente på tilbudssiden et offer for dem som etterspør slike.

Etter å ha ramlet ned i et «incel-Reddit-rabbit hole» lytter psykologistudent og sykkelbud Ida til Sophie Elises råd om en inceldag hvor man skal ligge med en incel, disse som spidder seg selv på den uoppnåelige toppen av behovspyramiden.

Kan dette gå bra?

Så gjør vi så når vi vasker… – Ozark

Hva fenger mest for tiden blant internasjonale serier? Hva gjør meg avhengig? Hva ser jeg på når jeg ser på strømmeserier?

Døden er et særtrekk, gjerne lekent forestilt, i arven etter Six Feet Under.

Og vold.

Og sex.

«Are we boring?» spør kone mann i Netflix’ Ozark, sesong to.

Hun får ikke svar.

«Not always great, but never boring.» Mange serier følger devisen fra 24: Billions, Ozark, Yellowstone.

Mer, mer.

Med Anne Grete Preus heter veien alltid videre.

Er det kjedsomhetens død? Vil vi holde kjedsomheten på armlengdes avstand, omtrent til laptopen. Eller er det kjedsomhetens liv og seier? Den nye kjedsomheten? 37,5 episoder i uka?

Disse timene får jeg aldri tilbake, kan jeg ta meg i å tenke.

Men det gjelder jo alle timer, også de med glede og nytelse.

Vi får ingen timer tilbake.

Så slapp av og kjed deg.

Ok, hvis vi ser på tv for å slappe av og kjede oss, hvorfor forsøker de fleste serier da å tilby fart og spenning, konflikt og krise?

Det høyst severdige eksempelet Ozark er en slags Breaking Dad, om og omkring den flattfølende familiemannen Martin «Marty» Byrde (Jason Bateman), som tilsynelatende har alt og ingenting, og tidlig tegnes med porno- og prostituertfantasier.

Bateman legger seg på et stabilt stemmeleie og bærer et mildt pokkerfjes, et nytt nivå av grunnleggende oppgitt.

Få sier «ok» like interessant.

Det er håpløst, og han gir seg ikke.

«And where does all the drama come from?», sier en meksikansk druglord, før henrettelser fremtvinger hvitvasking av 500 millioner på 5 år. For å forsørge heller enn sørge over må hele familien flytte til ferieparadiset fra helvete, der salmebøkene er fulle av dop: Ozark.

Hele familien er gift med mafiaen.

«It’s not even a family. It’s a goddam group of criminals», sier Marty i sesong to.

Men blod er vanskeligere å vaske bort.

Lik Billions og Yellowstone (og enn bråte andre serier) utmeisler Ozark en pressmiddeletikk og -estetikk. Til og med den store O-en – ovalt uttegnet i tittelen Ozark – synes i klemme, i skvis, under sterkt press fra oven og under.

Alle har noe på alle.

Hvorfor vente til man må kalle det hevn?

Problemløsning er konstanten – men alltid midlertidig.

All dialog er kanskje grunnleggende forhandling. Men forhandlingsbordet er alltid i bevegelse.

Det samme er tidsfrister.

Pressbemidlete Martys byrde – og fortellingens påhengsmotor – er en nær ubetalelig kartellgjeld, og en motpolar trussel fra etterforskerne i FBI, som bruker andre metoder enn Barbara fra Rikets sikkerhet.

Stoiske Marty og strategiske Wendy (Laura Linney) er føre var ettersyn og ekstremstressmestre. De tromler sedler ved å selge drivstoff for båt og menneske, driver strippeklubb og begravelsesbyrå, bygger kirke og kasino, men øyne kommer sendt i posten, mennesker kaifriteres eller henrettes på bibelsk eller annet vis i hytt og vær.

Også lik Billions og Yellowstone er fortellingen i Ozark som et flipperspill, der kulene er karakterene, brått kastet omkring av klaskarmene, stadig hengende over et mørkt hull og slutten på spillet. Noen ganger trykker serieskaper frenetisk på alle knapper, som i fjerde sesongåpning av Yellowstone, eller nær konstant i Ozark.

Drastisk heller enn dramatisk knuser noen kuler seg ut av glasset.

Seriene tester også sympatistrukturer. Hvor langt er vi villig til å følge karakterene? Dette har jo kjennetegnet serier som Dynastiet, The Sopranos, Dexter, Breaking Bad, House of Cards og Game of Thrones, og karakterer som Tony, Cercei, Beth, Ruth, Wendy og Darlene. Gærne mannfolk og kvinnfolk prøver ut etiske grenser.

«What am I doing?» spør Wendy gråtende i sesong tre av Ozark: «What are we doing?» Svik kan vise hva tillit er, løgn og bedrag kan sette lojalitet i relieff. Med eksemplene Ozark, Billions og Yellowstone har vi beveget oss fra usympatiske hovedkarakterer til usympatiske ensembler, en mengde moralske kodeknekkere med lite annen omgang med makt enn misbruk.

«I’ll make sure you’re taken care of» kunne vært det, men er ingen beroligende replikk.

«I suppose I want to see where your story ends», sier den bestukne parterapeuten til Marty i sesong tre av Ozark. Og nylig er 7 av 14 episoder av fjerde og siste sesong sluppet til fråtserne. Første episode heter treffende «The beginning of the end», og kan lokke med scener med stor spenning, ulykker, masseskyting og andre henrettelser. Humoren i serien skapes av karakterene, situasjonene og ord som «savornts» og (også seerens) spørsmål om et generasjonsoverskridende par:

«Those two are dating?»

Her er det bare å glede seg til sju episoder til.

Askeblomstfamilien – Yellowstone og 1883

 Døden er næring også i westernfamiliemelodramaet Yellowstone, om eiendomsrett og galt, en vill western satt til nåtiden, med skyting fra hestehofter.

Har serien mye å melde om USA?

Har populariteten mye å melde om USA?

Lik Billions og Ozark tematiserer Yellowstone forhandling og forakt, hengivenhet, hevn og henrettelser, lojalitet, løfter og løgn, makt og manipulasjon, skam, skyld, stolthet og svik, traumer og tysting, ydmykelse og ære.

«This is America. We don’t share land here», sier den lokalt mektige rancheier John Dutton spilt av Kevin Costner, igjen stor stjerne i serieskaper Taylor Sheridans countrysåpe, som tar Paramount-logoen på alvor ved å adaptere den.

Yellowstone handler om cowboyer og indianere på «ranch and res», hest, okse, ulv, bjørn og slange, årgangsmaskuliniteter av altforhanner («If your daughter is riding a horse, no one is riding her»), far/sønn-, far/sønnesønn- og far/datter-relasjoner og kvinnelist, særlig gestaltet av Kelly Reilly som den eiendommelig maktpsyke og overondskapsfulle, men ultralojale datter Beth Dutton («I stay dirty»; «I hope you die of ass cancer»; «I’m something bad»; «I’m nobody’s mother, ever»), som ikke er gjerrig på hevn, og traumatisert og tidvis rettferdig harm spyr såpeoperatisk hat og til og med kommer unna med den sarkastiske replikken «You should see the other guy».

Er dette tidenes beste utsagn?

«There is no such thing as morality» sier en kvinne på et tidspunkt, og Beth sier senere at hun følger Nietzsches syn på at «right and wrong, good and evil» ikke fins. Blant fiendene er «suits» og «bearded hipsters on scooters» i LA.

Eiendømte John Dutton – en «last of my kind», som Jason Isbell synger i en episode, eller «the opposite of progress», som han selv sier – har følelsene stappet langt opp i ermene der han står og stirrer oppgitt inn i peisglørne. For den sterkt fortidspregete og forandringsfryktende («different never works») familien har for stort middagsbord og beefs med nær alle, med et utvidet mannskap samlet gjennom brennmerker ikke forbeholdt storfe.

Y?

Fordi.

Ingen går usett på prærien. Alle kan ligne inntrengere i åpne landskap, og familien ser gjenboere på lyse dagen. Inngjerdinger av territorium skaper skarpe skiller mellom innenfor og utenfor, himmelen der oppe og knoklene der nede, av ulike ferskdrepte eller forhistoriske mennesketyper og andre dyr, inkludert utdødde dinosaurer.

I en episode er det slåsskamp bokstavelig på gjerdet, med en kar slengt over ståltrådene.

«No man should have this much land.»

Nesten alle møter mellom mennesker – familie eller fremmede – skjer med våpen, knyttnever, trusler eller psykisk terror. Jo verre oppførsel, desto større respekt. Og hvis man ikke kan være rettferdig, så kan man rettferdiggjøre.

Skyt først, spør etterpå.

Det er ulykker, kidnappinger, vold og drap overalt, oftest unna lovens korte armer. Enhver tur i skogen er livsfarlig. Nytt elveløp sprenges for å tørrlegge naboens. Folk blir skutt ved og dyttet utenfor, eller glipper taket hengende fra, skrenter. Det er barslagsmål med okse og grushaling etter hest. Det slynges lasso rundt en bilfører og samtales med ulv. Folk knuser og skyter i stykker sine egne ting når de er sinte. Hvert klipp til en ny scene markeres med et dramatisk dump.

Ja, mye av Yellowstone er over the top. Men usannsynlighetene skjer kaldt beregnet.

«Strong, silent type, I like it», sier en kvinne til hendige Rip (Cole Hauser). Og hvem skal ta fars plass på porchen? Yellowstone oppleves som en retur til tidene med Dallas og Dynastiet, det tidlige åttitallets store serier, og tredje sesong sluttet med et «who shot J.R.?»-øyeblikk.

Yellowstone er en klassisk tv-serie uten å være såkalt kvalitets-tv. Serien bruker hevdvunne fortellemåter og karaktertegninger, og en konservativ stil som står til innholdet. Det er en tv-serie på gamle trakter, som lover ukentlige møter med karakterer som engasjerer.

En tydelig audiovisuell fortelling lar en karakter si «In here», hvorpå kamera tilter ned fra ansikt med hånd som legges over hjertet.

Folk får holde taler, for folk som overraskende lytter uten å avbryte. Karakterene får ikle roller fortellingen krever, og de er ikke alltid like kule som de cowboyvittige replikkene sine. Serien er skrevet, med motiver fra gresk tragedie, Shakespeare, The Solace of Open Spaces og Road House, uredd tøff og myk kjærlighet, ublygt sentimental nasjonal(b)romantikk med leirbål og hattsilhouetter mot himmelen, americanaballader i og utenfor diegesen, eller rodeo som metafor for livet:

Klamre seg fast til noe som forsøker å kaste deg av.

Er det kitsj eller kunst?

Det er i hvert fall kult.

Nylig utsendte sesong fires første episode «Half the Money» – spoileralert – åpner med at John blir skutt, Casey skutt mot og så skutt, Beth bombet og brent, Monica og Tate angrepet, en inntrenger hengt og et hus nedbrent. Det er full krig, med en Rambo-mengde skudd. Alt er satt på spill før fortekstene.

Etter et tilbakeblikk til 1893 (ikke langt unna tittelen til forløperserien 1883) finner vi John på sykehus, hvor Beth møter en kid på en benk, som viser originalt skildret hat ved sin fars dødsleie. Selv ikke de døde får hvile i fred i Yellowstone.

Episoden «Phantom Pain» forklarer en moral: «Sometimes good men have to do real bad things. Doesn’t change who you are.» I «I Want to Be Him» stilles spørsmålet «What about right or wrong?»: «There’s no such thing. There’s no such thing as right or wrong. There’s no such thing as fair or moral. Those are words men invented to scare and shame other men from taking back what they’ve stolen.» Og foreløpig nest siste episode heter «No Such Thing as Fair».

Min favorittkarakter er Beth, som konstant slenger seg selv i potten. Hun sier til Walker (Ryan Bingham) i stallen:

«I need a song to cry to.»

Slik beskrivens kunstens rolle som katalysator for følelser.

Yellowstone er kanskje ikke så smart, men en sint og sterk serie, som kan føle for oss.

«Horses always come home.»

«Do you ever wonder what this place looked like before any of us were here?» «That’s how we used to do it.» «We shouldn’t have stopped.» «Do it the way our grandfathers did it.» Spørsmålene og svarene er fra Yellowstone.

Men de peker mot lovende 1883, der reise blir flukt, foreløpig gjennom fem episoder.

Forløperserien åpner med unge Elsas (Isabel May) overstemme. Familien Dutton deler karavanereisefølge med en rekke nybyggere elvelangs, i en verden av død, fordervelse, sykdom og slag, der vakkert og vidunderlig veves med vondt og vederstyggelig.

«Plenty of ladies in this world. Pretty short on decent men, though.»

Under åpen himmel lunter kuer, hester og kjerrer, plutselig stanset i steget av kuler og strykerakkompagnement: «And just like that, horror steps from the shadows.»

Lik Yellowstone er 1883 en leverandør av cowboyvisdom:

«Justice don’t factor into it», «There’s only one killer in Fort Worth and that’s me», «I had a wife, and I ain’t looking for another one», sier Shea Brennan, med borgerkrigen friskt i marerittet, strålende spilt av natur- og kulturkraft Sam Elliott.

En øyenstikker setter seg på improviserte gravpinner, og sju døde barn sørger for selvmord ved elvebredden og gravlegging der de står. «And behind us was a cliff» sies det i episoden «Behind us, a cliff», om dødens tak på livet, fra sykdom til slanger, men også om lange samtaler, høvisk flørting, leirbål og flimrende lys, sang til kuene i måneskinn og stjålne kyss, «swapping supper».

«Do it again», sier Elsa, som tar turen ved hornene, skaffer seg bukser og sier «I’m a cowboy».

Reise som reise, og reise som metafor.

Og troen på en streng Gud og natur:

«He didn’t make it for us.»

Han lagde den ikke for oss.

Elvebredden beskriver både begge sider og veien over.

For å kunne krysse elva må kjerrene letnes og eiendeler etterlates. Elsa spiller «Måneskinnssonaten» på et hensatt piano på et originalt møblert sletteterreng under solen.

Musikken og dens knirkende tilblivelse.

Hun gråter mens hun spiller.

«Don’t know any happy ones?» spør cowboyen hun akkurat kysset kjekt, med en nær eksakt lik formulering som i Yellowstone, da Walker spiller gitar blant kuguttene.

Den korte strekningen over elva er strevsom.

Søkkvåt flette tar lang tid å tørke om den ikke løsnes forsiktig.

Ja, «the land will never love us back».

---

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.

---