Helt kort, helt først, en sniktitt på seriehøsten:  Jeg har de siste timene storkost meg med og er helt hekta etter noen episoder av vidunderlig snåle Nede (Viaplay), serieskaper og manusforfatter Tina Rygh og regissør Siri Seljeseths mørke dramakomedie om Fanny (Maria Austgulen), som er blitt lam fra livet og ned i en ulykke. Serien på seks episoder får premiere 21. august, og det er bare å glede seg.

Men.

Den lengste sommeren er langt fra over. Dens tjukke, seige nå – som tempoet i Conversations with Friends (HBO Max) eller hos kvae over årringene – sklir mot og klebrer seg også til det som kommer, men kanskje særlig alt det som var.

For når den såkalte framtiden er den drømmen vi har lagt fra oss (eller fåfengt forsøker planlegge ned til minste detalj, som i The Rehearsal (HBO Max)), så må vel i det minste deler av fortiden ha vært bra?

Eller?

Flere aktuelle nye serier, som thrillermelodramaene Surface (Apple+) og Under the Banner of Heaven (Disney+) eller actionbuffeten The Terminal List (Prime) – men også Stranger Things (Netflix) og Westworld (HBO Max) i sine fjerdesesonger og Only Murders in the Building (Disney+) i sin andresesong – tematiserer slike vanskelige minner, svøpt som traumer.

Mer om det etter hvert. Når du kanskje har glemt det.

Fotball og festival: Alt for Norge og Katastrofalt: Woodstock ’99

Men nostalgi kan også være idylliserende sentimental, som en sval bris. Blant nye norske filmer til strømming fins Alt for Norge, Alle hater Johan og Lange flate ballær 3, og jeg vil særlig anbefale dokumentarfilmen Alt for Norge, en fryd av en fotballfilm – en «17. mai-film», som Ulrik Eriksen i Morgenbladet kaller den – særlig egnet også for sensommeren da nok et fotballmesterskap ikke gikk Norges vei.

Filmen åpner med arkivklipp av mørkt åttitallstøvær, kong Olav som snakker om dårlige tider, og Egil «Drillo» Olsen om at det er enda verre. Vi hører stemmer fra da og nå, men inntil slutten – med Drillo rørende i nåtidsregnvær – utelukkende bilder fra da, inkludert en rekke hjemmevideoer fra de involverte.

Drillo kunne «forske på fotball» som «amanuensis i scoringer», og analysen av «fotballens syntaks» viste at skåringer kommer etter tre pasninger eller færre, så: Utnytt ubalanse for alt det er verdt. Kom til avslutning.

Filmen er i hovedsak et portrett av Drillo, en leken triksefant og tallknusende kommunist som i revmatisk korte langstøvler krevende skriker «Og vi jobber hjem!», spoler tilbake og vurderer hver eneste av spillernes ballinvolveringer, deretter presentert i plenum for å forstå prestasjonen i fellesskap.

Fra arbeiderklassen har han forståelsen av vi-et og jeg-et, at fotball er et lagspill som foregår «sammen»:  «Du er ikke alene utpå der.» En mann med integritet.

Norge-Kamerun i 1990 var «et slags eksperiment» som endte 6-1 ved å «løpe Kamerun i senk», og historien videre er velkjent inntil det ikoniske, fra kampene mot England og Nederland, Bjørnebyes Flo-pasning, høye Fifa-rankinger, naive førstereisgutter til VM i USA i ’94 og erkjennelse av manglende evne til endring og risiko underveis, EM-nedtur og skarpe spillestilsdiskusjoner, til VM i Frankrike i ‘98 og seier mot Brasil.

Utover Drillo er Kjetil Rekdal en tynnere rød tråd, fra beskrivelser av at «alt var så stort» i USA, da han holdt for seg selv et mistet barn og gikk på banen «i litt sånn transe» og en tilfeldighet ga skåring, til den berømte «boblen» ved straffesparket mot Taffarel.

Til og med Øyvind Leonhardsen innrømmer at han etter denne kampen var… «sliten».

Selv hoppet jeg ved siden av pappa omgitt av brasilianere på fotballpub i London. Geografinerd Drillo maktet å krumme terrenget etter kartet. Og analysene av fotballspillet har siden nådd nye ekstremer. Men viktigst, disse menneskene er fortsatt helteskikkelser. Jeg så Drillo på t-banen en gang og fikk hjertebank. Jeg lot ham være i fred.

Hvis du ikke vil dvele ved denne fotballfortiden, eller spe på med litt samtid, se tidenes beste norske spiller i dokumentarserien All Or Nothing: Arsenal (Prime), nå kaptein Martin Ødegaard. Den norske fotballframtiden er lys.

Sommernostalgi er også festivalnostalgi, men Katastrofalt: Woodstock ’99 (Netflix) slår an mørkere toner, fra James Brown, dop og (u)frivillig nakenhet, Sheryl Crow og slibrige tilrop om «show me your tits!», klåing og voldtekt, tibetanske munker og frat boys, varme og heteslag, tørste og dehydrering («water, water!»), med fire dollar og økende for vann, kapitalisme, pay-per-view, Korn-publikummets bølgebevegelser og ungguttens håp om ikke å falle, Bush, rave med Fatboy Slim og varebil, søppel og avføringsgjørme, anti-MTV, Limp Bizkit og Fred Dursts «break some shit», hærverk, Willie Nelson, Jewel, Red Hot Chili Peppers og «vake» med stearinlys som etter «Under the Bridge» blir til «Fire» og komplett kaos.

Svette greier.

Driver med noe eget – Annette og The Rehearsal

I åpningen av den særegent energiske kinoaktuelle rockeoperaen Annette (Leos Carax) bes vi om å holde pusten.

Men det er lettere sagt enn gjort.

Sparks – også aktuelle i dokumentarfilmen The Sparks Brothers (Edgar Wright) – flyr fritt og tar oss raskt med fra studio og ut på gatene, messer «May we start?», slår trommestikkene mot asfalten og ender backstage hos vår hyperaktive «guds ape» Henry McHenry (Adam Driver), som driver med noe helt eget i sitt enmannsshow, men stadig får hoste av sin røyk uten ild.

Som sopran og komiker dør og dreper paret Ann (Marion Cotillard) og Henry på – og etter hvert, utenfor – scenen.

Carax er en instruktør med audiovisjon, og i noen fantastiske innstillinger går Ann ut i – og tilbake fra – skogen bak scenen.

En mørk, men leken film beveger seg sømløst mellom det teatrale og filmiske.

Det berømte kjendisparet går ellers i skogen og kjører motorsykkel mens de synger at de elsker hverandre, ligger i senga, synger og slikker, og føder lille Annette, med gliper mellom treleddene.

Deres respektive suksess er utsolgt og avlyst, vi hører og ser og det synges at «a storm is coming», omkring en yacht, ripa og dypet, nær som i Surface.

Driver ligger langflat med beina stukket gjennom vuggegitteret, og verden serveres koscreepy babysang.

Det blir etter hvert en satire over søken, etter rikdom eller barndom, alt vi projiserer og leser inn i barns ansikt og lyder, og fabelen ender på et emosjonelt sted det er vanskelig å være forberedt på.

Øvelse gjør mester? Mon det. I Nathan Fielders (Nathan for You) suverene The Rehearsal settes nettopp forberedelse for framtid i spill.

Årets kanskje mest originale serie (sammen med Donald Glovers Atlanta og sannsynligvis Lars von Triers Riket Exodus; Riket sesong 1 og 2 kan forøvrig straks strømmes hos Viaplay) må oppleves uten nettopp dette, så bare trykk play, og les det som lek.

Feuilladifisering – Irma Vep, Under the Banner of Heaven, The Terminal List og Surface

Vi lever i en tid som etterligner fantastisk fantasifulle Louis Feuillades franske føljetonger fra 1910-tallet, fra hans fortellinger og forestillinger til cliffhangers mellom scener og episoder og spinoffs og utvidete film- og serieunivers.

Olivier Assayas’ snurrig severdige Irma Vep (HBO Max) smyger seg overnaturlig nok tettest inntil Feuillade, men også flere aktuelle serier er gjenferd.

Hva er sankt? S(l)ekt følger s(l)ekters gang i den sjangertro, men også særegent spennende og annerledes sannkrimserien Under the Banner of Heaven, som synker langsomt – med vitnemålretrospeksjon og kostymedramarekonstruksjon av Joseph Smith og hans følgere som historisk bakteppe – til bunns i en svært drøy dobbeltdrapssak i et lite mormonermiljø, der ekstreme bokstavtro fundamentalister tester og skaper seg selv i guds bilde, som helgener av siste dagers heslige i en ikke så velorganisert milits.

Kiropraktikk er den minst skadelige manipuleringen storfamilien – og særlig brødrene – gjør internt og eksternt, med motstand mot myndighetene, skatter, lover og regler, Carter, sosialisme, ambisiøse kvinner og andre sataniske krefter.

Gruppen som anser seg særegen. Dobbeltmoral, flerkoneri og incest. Tro som vrangforestilling. Dårlige ånder.

Sterkt innviklet i etterforskningen, men på originalt vis, fyller Andrew Garfield rollen som Jeb, den rettskafne etterforsker og familieoverhode, med intuisjon og inspirasjon forstyrret av minne- og tankeblaff, og verdslige og åndelige erkjennelser som gjør tvil av tro og søker frihet mot det hellige.

Det er harde bud, og med vanskelige spørsmål plukket ned fra hylla fylles etter hvert Jebs bok av ei liste – som i The Terminal List, men her noen andres – over folk som må «blodsone».

En stabel hender trykker ned hodet i forbønn. Innenfor uten noe utenfor. Ondskap.

«I’m just remembering», sier vår hjernerystede, (u)rettferdig harme og hevnspandable mann James Reece (Chris Pratt) i episode tre av svulstige The Terminal List. Senere, i episode fem, sier han: «Clearly, my memory’s a little fucked up.»

I åpningen av seriens første episode har vi hørt Reece inspirere med «let’s eat», «we’re Alpha», «eyes on the horizon» og «let’s make it count», før en fatal shootout – inkludert en melodramatisk eksplosjon i sakte film – i ei krypt med knevann i Syria.

Med øyet på den kortreiste horisonten ser man ikke snubletråden under vann. Og det man kan telle er døde kompiser. Minner, traumer, drømmer, disassosiasjon og følelsen av at ingenting er virkelig.

Familielivet har et øye på døra – og på fugleregnet mot vinduet – og sørgende og sint i ferd med å miste forstanden etter flere voldsomme tap avdekker han en tilsynelatende ikke bare teoretisk konspirasjon og begynner å liste opp navn på baksiden av datterens familietegning.

Han etterforsker hovedsakelig på egenhånd (med noe hjelp fra bror og strategisk plasserte venner med romslig tilgang på våpen, fly og båter), enkeltmennesket mot makt og myndighet, big business og medisinske marinekontrakter.

Disassosiert og konspiratorisk viser Reece handlekraft tross minnevansker, skildret på individnivå i Surface (og med komikk i The Rehearsal), om geopolitisk samtid her, og om dystopisk framtid i Westworld.

Paranoia krever å ikke stole på noen – tidvis inkludert seg selv – og i disse seriene er særlig fortidsfortolkning konfliktens kjerne, med karakterer som ikke har noen forståelig fortid som fotfeste, mennesker eller menneskelignende skikkelser som snubler i nuet og forsøker å forutse det som en gang ble kalt framtid.

The Terminal List  tematiserer minner, og særlig traumer, direkte. Medisinske forsøk søker å motvirke posttraumatisk stress, forebygge traumer, med ambisjon om å kontrollere framtidig følelse og forståelse – avvise deler av framtiden ved å utviske deler av fortiden.

Drepe kroppen for å skjule svulsten. Slik bløt krypt er en materialisert metafor for hjernen i kraniet blir Reeces hjerne spist opp innenfra, som en fysisk manifestering av mental helse.

 The Terminal List og Surface er også eksempler på serier som premissleverandører, og nettopp det, som leverandører av fiffige, fikse premiss, av typen som kan vinne kommersielle pitchekonkurranser. Men fortellinger er jo så mye mer enn premiss.

Fortellingen her har i hvert fall en rytme med sporing og spaning og minst et drap per episode, med voldsomme, spesialdesignete henrettelser, som folk hengt opp etter tarmen. Ellers improviserer han og BigMacGyver løs på enhver umulig situasjon, sprenger fjell og graver seg opp av sandskredet, bytter på å være jeger og bytte, lik (anti)helter fra flere actionsjangere, som Rambo eller dersom Ahre-Ketil hadde vært en alfahann.

«I am justice.» Nuvel.

«If my life was so perfect, why did I try to end it?», spør Sophie (Gugu Mbatha-Raw) i den psykologiske thrilleren Surface, som åpner med et mareritt, eller et minne, eller begge deler: hennes kropp i sakte film gjennom vannoverflaten og ned i dypet, langt under vann, på vei mot skipspropellene. Og senere sier hun: «However fucked up I might be, I don’t want to die.»

Premisset er klart: Hvem er hun, og forsøkte hun ta sitt eget liv? Hopp eller dytt?

Stilistisk er mesteparten av enkelte innstillinger ute av fokus, som midt i et blunk, gjerne med kun hennes ansikt klart. For hun har ingen bevisst identitet og kjenner ingen nærhet til kjæresten, venninnen eller den mystiske mannen som stadig dukker opp. Hun ser seg rundt og gjenkjenner ingenting, blir servert «det vanlige» på bar uten å vite hva det er – og hun husker ikke hoppet før etter vannhinnen.

Med stress og mistenksomhet som følelsesmessig nullpunkt trigger traumet, men panikkangsten mangler retning.

Flere spenningsmomenter handler om å logge seg på med sin Apple-id og huske passordet til maskinens minne. Fortellingen har stadig fingre og tær klamret omkring klippen, og forskjøvne repriser gir scener fra andre perspektiv, som i déjà vu.

Min simple sjel lar seg i hvert fall ofte lure.

Ingen er tilsynelatende den de utgir seg for å være, og som i The Terminal List (eller The Gray Man) synes alle andre å ha onde hensikter, fulle av baktanker og bakvaskelser, sniking og snoking, underslag og utroskap – men det handler også om å finne og forstå seg selv, kanskje til skuffelse.

Hva, om noe, skjuler seg under overflaten, hos vakre mennesker i glatte, rene rom med aircondition? Opplever Sophie hva Timotheus Vermeulen omtaler som «depthiness»: «a snorkeler intuiting depth, imagining it – perceiving it without encountering it»?

Surfaces snedige premiss er en måte å utforske et menneske fremmedgjort seg selv, dets disassosiasjon (også en trend i musikk og kulturen generelt, ifølge Pitchfork), følelsen av kroppsfrakobling, automatisering, som om noen eller noe har kidnappet både tanke og handlinger.

Sophie må på ny gjøre seg kjent, bebo seg selv og omgivelsene, bebo bevissthet og geografi, smertelig klar over hvor syltynne trådene kan være spunnet.

Som i The Terminal List og Under the Banner of Heaven kommer minner i blaff og bølger, og lik i Stranger Things testes eksperimentelle metoder, nevrofeedback, vannminner, muskelminner og sanseutvidende stoffer.

Sophie går bokstavelig opp på hesten igjen og rir minner og marer fram, i et melodrama tidvis overtydelig og følerisk, eksempelvis med såpeoperatisk hengende, mistenkelige blikk.

Men det forblir et engasjerende ritt om å være ute av seg, miste seg selv og stå igjen med hul hud spent over det slanke skjelettet, og livsløgnen som livline.

Etter slutten, en ny start?

And… action! – The Gray Man og Ambulance

«007 was taken, so…» Til sist vil jeg nevne actionrullene The Gray Man (Netflix) og Michael Bays strømmeaktuelle seneste film, Ambulance. The Gray Man begynner i et fengsel i 2003, der vår mann Six (Ryan Gosling) blir CIA-agent, og vi finner ham raskt igjen 18 år etter i Bangkok.

Filmen fyrer av flust med fyrverkeri i løpet av de første ti minuttene, med vold på jakt etter verdifull informasjon, Schopenhauer sitert under tortur og slåssing med rosa røykbluss. Six fratar «han andre» fallskjermen i lufta, men havner selv senere gjennom en fallem i et fangehull.

Kulene spruter, men det ropes likevel «we need more guns!». Ryan Gunsling «grunts» og «groans» i følge tekstingen, med scenografi, skuespillere og kamera i stadig bevegelse, klippet hastig sammen.

Og ja, det er også ei hjertesyk jente i nød.

«This is just another Thursday», sier Six til henne midt i en labyrint, midt mellom Razzie og Oscar. Og oppgitt: «Lot of blood. Lot of blood.»

Six er smidd som James Reece i The Terminal List, eller J-ene James, Jack, Jason og John, men når foreløpig ikke opp til verken Bond, Reacher, Bourne eller Wick.

Det er kanskje et umulig oppdrag.

Fra verden rundt til gjennom byen er bankransfilmen Ambulance langt mer fokusert, og mye sterkere. Hovedrolleinnehaver LA introduseres med graffiti og gutter, motlys og slow mo, luftinnstillinger og parallakser.

Bays actionmelodrama med Jake Gyllenhaal i hovedrollen – Dog Day Afternoon på Speed med Heat, basert på danske Ambulancen (Laurits Munch-Petersen, 2005) – om og oftest i en ambulanse, får bygninger til å bevege seg med et hyperenergisk kamera, Bays selvrefererende signatur («like Bad Boys») med undervinklete sirkler, svisj, stup i fritt fall, som pilskutt med bue, kamera som vris mot klokka, smetter baklengs ut et kulehull, sitter som på huk, til og med knelende, i skakke innramminger, med rystet hånd, et kamera ristet og rørt, stilsikrere enn de fleste andre actionregissører.

Bay kan finoperere i høy fart.

«People still rob banks?» spør en psykolog.

Ja, Ambulance er en uhøytidelig film (bankran med Birkenstock-sandaler; en kar kalles Mel Gibson) som tar seg selv alvorlig.

«Yeah, it’s a very expensive car chase right now.» Helikoptere jager ambulansen under broer. «This is insane.» «This shit is crazy.» Kuleregn og rasende ro.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.