Film- og serietips: We Own This City, The Offer, Clark, Crash,  Leve sitt liv, Rhinestone og Morning Without Evening

Film- og serietips: We Own This City, The Offer, Clark, Crash, Leve sitt liv, Rhinestone og Morning Without Evening

The Offer forsøker ikke engang å få en plass ved bordet til Gudfaren. Det gjør serien klokt i, mener Jon Inge Faldalen som her gir deg ukens film- og serietips.

Serieproduksjon er ofte simpel serieproduksjon, og jeg vil først denne uka anbefale ulike alternativ – på kino og dvd (!) – til samtidens strømlinjeformete forståelse av sjanger, fortelling, stil og tone: den ferske dokumentarfilmen Morning Without Evening (Beate Petersen, 2022), nybølgeklassikeren Leve sitt liv (Jean-Luc Godard, 1962), kultfilmen Crash (David Cronenberg, 1996) – og den smakfulle kalkunen Rhinestone (Bob Clark, 1984).

Kosmisk støv på hjernen – Morning Without Evening

Hvem er alle?

Onsdag 4. mai er det visning av Beate Petersens Morning Without Evening og samtale med filmskaperen på Kunstnernes Hus Kino i Oslo.

Dokumentarfilmen diskuterer Nikolaj Fjodorovs utopiske tanker om våre døde forfedres gjenoppstandelse og kolonisering av andre planeter som løsning på våre problemer, i lys av attenhundretallets tsarregimer og ulike revolusjonære, med brennaktuell klangbunn den dag i dag – og langt inn i den såkalte framtiden.

Fjodorovs visjoner om dette særegne alle er svimlende besnærende, og Morning Without Evening tilbyr mye å tenke med.

«Såkalt «dårlig» film er også ofte severdig, og jeg vil i mine tips framover forsøke å inkludere filmer som gir nær uforklarlig glede. Musikkomedien Rhinestone er en slik film.»

«I tell you I really do have this big organ!» – Leve sitt liv, Crash og Rhinestone

«Lån deg selv til andre, og gi deg til deg selv».

Med Montaigne åpner Godards Leve sitt liv, en kapittelfilm om blant annet blikk og ansikter, som Cinemateket i Oslo viser på Vega scene – med foredrag – torsdag 5. mai.

Med fokus på kinosalen som forbudsrom setter nettstedet Montages opp flere kinovisninger av Cronenbergs kontroversielle (anti)pornografiske sexdødroadmovie Crash på kino i Oslo (Gimle og Vega scene) og cinemateker ellers.

Filmkunst som utfordrer og provoserer?

McLuhansk menneskemaskinlig forlengelse, amputasjon og protese?

Harde pansere og myk porno? Det ene brystets estetikk? Adult bumper cars?

Bedre enn Titane?

Jepp.

Se Crash på kino mens du har muligheten denne uka – filmen bør være del av enhvers arrdannelsesreise.

Såkalt «dårlig» film er også ofte severdig, og jeg vil i mine tips framover forsøke å inkludere filmer som gir nær uforklarlig glede.

Musikkomedien Rhinestone er en slik, mulig å få kjøpt på dvd, og full av uforglemmelige replikker («I am even dressed like a taxi»; «Freddie, there are two kinds of people in this world, and you ain’t one of ‘em!») og scener som neppe ville overlevd verken dagens skriverom eller offentlige gapestokk.

En countrystjerne spilt og sunget av Dolly Parton («What a Heartache» fra soundtracket er suveren) må forsøke å gjøre en stjerne ut av en taxisjåfør spilt og «sunget» av Sylvester Stallone, som også har skrevet manuskriptet etter en story av Phil Alden Robinson, basert på sangen «Rhinestone Cowboy».

Filmen ble nominert til ni Razzies, og vant for verste skuespiller (Stallone) og sang («Drinkin’ Stein»).

Jeg så nylig filmen sammen med en rekke kolleger, og den er høyst anbefalelsesverdig for et lystig lag som setter pris på simultankommentering.

Dan Fogler i rollen som Francis Ford Coppola.

Kriminellomsorg og Pacino på tv – Clark og The Offer

«More is more», sier Clark Olofsson (Bill Skarsgård), en svensk tikjemper på den kriminelle løpebanen.

Sjarmørsjarlatanen gjør musikkvideoveteran Jonas Åkerlunds miniserie Clark (Netflix) til en overraskende artig og spennende serie, sydd sammen i en frenetisk klipp og lim-filmstil, som om en veps stadig har forstyrret i klipperommet.

Den historiske skrønen hjelper å forstå hvordan noen kan la seg henføre av sin dobbeltagentgisseltaker.

Tilsvarende maktrelasjoner fins det flust av også i den morsomme og lett medrivende bakomserien The Offer (Paramount+), en skamløst cinefil og ujevnt spilt miniserie om tilblivelsen av Gudfaren, som serien ydmykt og klokt aldri på alvor forsøker å få en plass ved bordet til.

Paramount tar produktplassering til nye høyder i serien om sin egen film. Serieskaperne Michael Tolkin og Leslie Greif skildrer mytologiserende opplevelsene til problemløserprodusent Albert S. Ruddy, hunkete gestaltet av Miles Teller, omkranset av Matthew Goode som den selvdestruktive nasalnarsissist Robert Evans, Juno Temple som den skarpe sekretær og skyggespiller Bettye McCart, samt en rekke shady mafiaskikkelser oftest plagsomt – men tidvis også svært nyttig – posisjonert for egen «skim» eller «taste».

Skudd og motskudd i flere betydninger.

Pengene i New York, og sola i California.

Mario Puzo blir fortalt: «Write what you know.»

Og: «Fuck art, Mario. Start typing.»

Boksukssess. Filmmanusstress. Budsjettstress.

Serien har driv selv om vi vet hvordan det ender, og tidvis minner den oss om sjeleføde og magi fra støvet i den pulserende kinokjeglen.

Men Gudfaren-filmene ligger, nær unødvendig å si, stadig flerfoldige avkappete hestehoder foran.

We Own This City: «En endeløs rekke utrykninger – skildret gjennom avhør av tiltalte og retrospeksjon til rapporter –  gir etter hvert numne frysninger av det nedrige maktmisbruket.»

Politi, og tyv – We Own This City

«Well, we’re getting good stuff on the wire taps, and it’s becoming increasingly clear there’s a real problem in the department’s Gun Trace Task Force», sier etterforsker Erika i del fire av serieskaperduoen George Pelecanos og David Simons nyeste miniserie We Own This City (HBO Max), det nærmeste de har kommet en ny sesong av The Wire.

Spaning og sporing.

Kameraderi og korrupsjon gjennomsyrer politiet i denne sosiologiske skildringen av strukturell og systematisk sosialisering av bad cops og bad cops.

På jakt etter «riktige» tall på statistikkene over arrestasjoner, beslaglagte ulovlige våpen og narkotika kaster politiet i Baltimore jus, moral og anstendighet i rennesteinen, der svarte unge menn blir sittende blåmerket, med hendene bakbundne og lommene robbet for sedler, funnet skyldige til lenge etter at det motsatte er bevist.

«Procedure», «probable cause» og «cultural sensitivity»?

«Fuck that shit, this is Baltimore!»

Spillet er et voldsmonopol, hvor arrestanten løslates forslått, uten at noen får sparken.

Små ydmykelser fra kolleger eskalerer til store ydmykelser av andre på gata.

En endeløs rekke utrykninger – skildret gjennom avhør av tiltalte og retrospeksjon til rapporter –  gir etter hvert numne frysninger av det nedrige maktmisbruket.

Lojalitet på sitt verste, fagforeninger på sitt verste.

Politiet høster til sist heldigvis det de har plantet, i et rettssystem med tillit så tynnslitt at så å si ingen vil stille i juryer for å lytte til løgnaktige politiutsagn.

«No one is gonna talk to you if you are beating on them.»

Nettopp.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Film- og serietips: We Own This City, The Offer, Clark, Crash,  Leve sitt liv, Rhinestone og Morning Without Evening

Film- og serietips: We Own This City, The Offer, Clark, Crash, Leve sitt liv, Rhinestone og Morning Without Evening

The Offer forsøker ikke engang å få en plass ved bordet til Gudfaren. Det gjør serien klokt i, mener Jon Inge Faldalen som her gir deg ukens film- og serietips.

Serieproduksjon er ofte simpel serieproduksjon, og jeg vil først denne uka anbefale ulike alternativ – på kino og dvd (!) – til samtidens strømlinjeformete forståelse av sjanger, fortelling, stil og tone: den ferske dokumentarfilmen Morning Without Evening (Beate Petersen, 2022), nybølgeklassikeren Leve sitt liv (Jean-Luc Godard, 1962), kultfilmen Crash (David Cronenberg, 1996) – og den smakfulle kalkunen Rhinestone (Bob Clark, 1984).

Kosmisk støv på hjernen – Morning Without Evening

Hvem er alle?

Onsdag 4. mai er det visning av Beate Petersens Morning Without Evening og samtale med filmskaperen på Kunstnernes Hus Kino i Oslo.

Dokumentarfilmen diskuterer Nikolaj Fjodorovs utopiske tanker om våre døde forfedres gjenoppstandelse og kolonisering av andre planeter som løsning på våre problemer, i lys av attenhundretallets tsarregimer og ulike revolusjonære, med brennaktuell klangbunn den dag i dag – og langt inn i den såkalte framtiden.

Fjodorovs visjoner om dette særegne alle er svimlende besnærende, og Morning Without Evening tilbyr mye å tenke med.

«Såkalt «dårlig» film er også ofte severdig, og jeg vil i mine tips framover forsøke å inkludere filmer som gir nær uforklarlig glede. Musikkomedien Rhinestone er en slik film.»

«I tell you I really do have this big organ!» – Leve sitt liv, Crash og Rhinestone

«Lån deg selv til andre, og gi deg til deg selv».

Med Montaigne åpner Godards Leve sitt liv, en kapittelfilm om blant annet blikk og ansikter, som Cinemateket i Oslo viser på Vega scene – med foredrag – torsdag 5. mai.

Med fokus på kinosalen som forbudsrom setter nettstedet Montages opp flere kinovisninger av Cronenbergs kontroversielle (anti)pornografiske sexdødroadmovie Crash på kino i Oslo (Gimle og Vega scene) og cinemateker ellers.

Filmkunst som utfordrer og provoserer?

McLuhansk menneskemaskinlig forlengelse, amputasjon og protese?

Harde pansere og myk porno? Det ene brystets estetikk? Adult bumper cars?

Bedre enn Titane?

Jepp.

Se Crash på kino mens du har muligheten denne uka – filmen bør være del av enhvers arrdannelsesreise.

Såkalt «dårlig» film er også ofte severdig, og jeg vil i mine tips framover forsøke å inkludere filmer som gir nær uforklarlig glede.

Musikkomedien Rhinestone er en slik, mulig å få kjøpt på dvd, og full av uforglemmelige replikker («I am even dressed like a taxi»; «Freddie, there are two kinds of people in this world, and you ain’t one of ‘em!») og scener som neppe ville overlevd verken dagens skriverom eller offentlige gapestokk.

En countrystjerne spilt og sunget av Dolly Parton («What a Heartache» fra soundtracket er suveren) må forsøke å gjøre en stjerne ut av en taxisjåfør spilt og «sunget» av Sylvester Stallone, som også har skrevet manuskriptet etter en story av Phil Alden Robinson, basert på sangen «Rhinestone Cowboy».

Filmen ble nominert til ni Razzies, og vant for verste skuespiller (Stallone) og sang («Drinkin’ Stein»).

Jeg så nylig filmen sammen med en rekke kolleger, og den er høyst anbefalelsesverdig for et lystig lag som setter pris på simultankommentering.

Dan Fogler i rollen som Francis Ford Coppola.

Kriminellomsorg og Pacino på tv – Clark og The Offer

«More is more», sier Clark Olofsson (Bill Skarsgård), en svensk tikjemper på den kriminelle løpebanen.

Sjarmørsjarlatanen gjør musikkvideoveteran Jonas Åkerlunds miniserie Clark (Netflix) til en overraskende artig og spennende serie, sydd sammen i en frenetisk klipp og lim-filmstil, som om en veps stadig har forstyrret i klipperommet.

Den historiske skrønen hjelper å forstå hvordan noen kan la seg henføre av sin dobbeltagentgisseltaker.

Tilsvarende maktrelasjoner fins det flust av også i den morsomme og lett medrivende bakomserien The Offer (Paramount+), en skamløst cinefil og ujevnt spilt miniserie om tilblivelsen av Gudfaren, som serien ydmykt og klokt aldri på alvor forsøker å få en plass ved bordet til.

Paramount tar produktplassering til nye høyder i serien om sin egen film. Serieskaperne Michael Tolkin og Leslie Greif skildrer mytologiserende opplevelsene til problemløserprodusent Albert S. Ruddy, hunkete gestaltet av Miles Teller, omkranset av Matthew Goode som den selvdestruktive nasalnarsissist Robert Evans, Juno Temple som den skarpe sekretær og skyggespiller Bettye McCart, samt en rekke shady mafiaskikkelser oftest plagsomt – men tidvis også svært nyttig – posisjonert for egen «skim» eller «taste».

Skudd og motskudd i flere betydninger.

Pengene i New York, og sola i California.

Mario Puzo blir fortalt: «Write what you know.»

Og: «Fuck art, Mario. Start typing.»

Boksukssess. Filmmanusstress. Budsjettstress.

Serien har driv selv om vi vet hvordan det ender, og tidvis minner den oss om sjeleføde og magi fra støvet i den pulserende kinokjeglen.

Men Gudfaren-filmene ligger, nær unødvendig å si, stadig flerfoldige avkappete hestehoder foran.

We Own This City: «En endeløs rekke utrykninger – skildret gjennom avhør av tiltalte og retrospeksjon til rapporter –  gir etter hvert numne frysninger av det nedrige maktmisbruket.»

Politi, og tyv – We Own This City

«Well, we’re getting good stuff on the wire taps, and it’s becoming increasingly clear there’s a real problem in the department’s Gun Trace Task Force», sier etterforsker Erika i del fire av serieskaperduoen George Pelecanos og David Simons nyeste miniserie We Own This City (HBO Max), det nærmeste de har kommet en ny sesong av The Wire.

Spaning og sporing.

Kameraderi og korrupsjon gjennomsyrer politiet i denne sosiologiske skildringen av strukturell og systematisk sosialisering av bad cops og bad cops.

På jakt etter «riktige» tall på statistikkene over arrestasjoner, beslaglagte ulovlige våpen og narkotika kaster politiet i Baltimore jus, moral og anstendighet i rennesteinen, der svarte unge menn blir sittende blåmerket, med hendene bakbundne og lommene robbet for sedler, funnet skyldige til lenge etter at det motsatte er bevist.

«Procedure», «probable cause» og «cultural sensitivity»?

«Fuck that shit, this is Baltimore!»

Spillet er et voldsmonopol, hvor arrestanten løslates forslått, uten at noen får sparken.

Små ydmykelser fra kolleger eskalerer til store ydmykelser av andre på gata.

En endeløs rekke utrykninger – skildret gjennom avhør av tiltalte og retrospeksjon til rapporter –  gir etter hvert numne frysninger av det nedrige maktmisbruket.

Lojalitet på sitt verste, fagforeninger på sitt verste.

Politiet høster til sist heldigvis det de har plantet, i et rettssystem med tillit så tynnslitt at så å si ingen vil stille i juryer for å lytte til løgnaktige politiutsagn.

«No one is gonna talk to you if you are beating on them.»

Nettopp.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY