Først, noen korttips: Hos Mubi strømmes for tiden for eksempel filmer av mesterregissør Ousmane Sembène og Larry Clarks kontroversielle Bully.

Forgiftede underbukser – Navalny

Men se for all del Daniel Rohers rystende dokumentar Navalny (HBO Max), om politisk forfølgelse, forgiftning og russiske rop som forsøksvis ryddes av gatene.

«Poisoned? Seriously?»

Navalny møter sitt eget drapsforsøk med galgenhumor, og savvy med sosiale og tradisjonelle medier ringer han sine attentatkandidater, som avslører både seg selv og systemet, som blir tatt med de forgiftede underbuksene nede.

En av forgifterne avslutter med å si at han har sagt «kanskje for mye».

Navalny sitter etter rekonvalensens tradisjonelt på sengekanten før avreise østover, intervjues på flyet og ser på Rick and Morty før landing, arrestasjon og fengsling.

 Navalny er en thriller som blir til en hjerteskjærende dokumentar om diktatur og demokrati, som bidrar til vår tids store kamp, mellom løgn og sannhet.

Se og nyt – Kortfilmfestivalen

Under Kortfilmfestivalen her hjemme samles debutanter, etablerte og veteraner til fredelig filmutveksling.

Prisvinneren Walaac (Carl Georg Rødsten) skaper et stemningsfullt og sterkt klaustrofobisk skrekkammerspill om en mann, som med en sprettball i et nytt rom og etter fortapte anrop til søster og syk mor i hjemlandet tilsynelatende er i ferd med å miste forstanden i limbo foran en dør skrapt fram under tapeten.

Pustevansker.  

Kaveh Tehranis knappe Serenity er en morsom politisk reklamesatire om en «digijab» som pikselerer uønsket kvinnehår og -hud i blikkbærerens briller, mens Ingrid Liavaag og Linda Gathus artige satire Regissøren beskriver ting som «spennende» og «fascinerende» og spør (og svarer) om stykker av tunga skal klippes av.

Filmkritikerfremhevete Bear Hug (Margrethe Danielsen) er også svært severdig.

Blant mine personlige favoritter i filmprogrammet med norske kortfilmer og korte dokumentarfilmer fins Anne Haugsgjerds prisvinner More Woman, More Cry, et modent og muntert filmessay blant annet om aldring.

Som gammel kan du aldri vende tilbake, men du kan alltids forsøke å vri på kropp, hode, ord og bilder.

En god kortfilm viser begrensningens kunst, noe stillevende Burden of Proof beviser. Regissør og manusforfatter Ivar Aase viser hvem som har bevisbyrden i en hovedsakelig lang statisk innstilling, som på skjult avstand i bilde og i skjult nærhet med lyd skildrer et dramatisk og nifst møte mellom et par mennesker midt på en bro.

En annen favoritt er Thomas Østbyes suggererende Første stemme, et høyst originalt filmverk, skrevet av Demian Vitanza, med Alva Vitanza Østbye i den automatresiterende hovedrollen.

Ei ung jente forteller og stiller spørsmål fra ulike benker i bynatten, med Marte Volds kamera i stadig stødig bevegelse, i et univers enkelte ganger skildret sakte og baklengs.

Besnærende.

Svært uhyggelige Paradis (Alexander Armas Kereklidis Turpin) tegner nye hulemalerier i mørket, der en sirkel barn krigersk konfronterer foreldregenerasjonen om banksprenging, parasoll omkring kloden, tredje verdenskrig og kvelning.

«Mamma vil ikke at jeg skal dø», sier et barn håpefullt.

Paradis er ikke eneste film på Kortfilmfestivalen der et barn retter våpen mot eget hode.

Alvorlige, vonde tider.

Uten oss (Julie Engaas) animerer med klang og klar strek det postmenneskelige, der fuglene flakser i restene.

Etter oss, tegnefilm.

 Til sist, av ferske stemmer imponerer særlig manusforfatter og regissør Kitty Frobenius’ Hundedagene, der Aurora og Victoria Winge som mor og datter innrisser et rørende sosialrealistisk drama.

«Hva skal vi med kortfilmen?» spurte Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen forleden.

Jeg har i hvert fall sett og nytt.

Og det kan du også gjøre så lenge den digitale festivalen varer (til 19. juni).

Og så må NRK begynne å vise disse filmene.

Seriøst.

Snikfilming – Irma Vep

Hva er en nyinnspilling? Et anagram, der bokstavene stokkes på ny?

Filmskaper Olivier Assayas’ videreføring av Irma Vep (HBO Max) – med Alicia Vikander i hovedrollen som stjerneskuespiller Mira – er en overraskende godbit, som etter fire av åtte episoder vekker interesse for resten.

Endelig en serie som ikke ligner alle de andre.

Verden er en vampyr, og Irma Vep er en leken skildring av filmproduksjon, filmkultur og fascinasjon for tidligfilm, miniintriger og seksualmakt.

Assayas blåser liv i gamle flammer i en filmhistorisk og selvbiografisk palimpsest, en miniserie om produksjonen av en miniserie i fri dobbelteksponering med iscenesetter- og intrigemester Feuillades filmserieforelegg (Les Vampires, 1915) og sitt eget filmforelegg (Irma Vep, 1996).

Den angstfulle og bråaggressive regissøren René Vidal (Vincent Macaigne) sier han ikke nyinnspiller, men «utvider» filmen til en serie.

Resultatet er en bakomfilm om mellomsnakk, kulisselivet mellom tagningene, fra «kutt» til «action», mellom kostymer, kraner, monitor og ropert, der Assayas blander samtidsdiskusjoner om «content», «cosmetics» og «too much marketing» med drugs, slapstick og en regissør som skriker på do etter møtet med finansiøren med annen agenda, klipp fra Feuillades original krysset med «filmen i filmen», samt sensuelt begjærlige blikk, på den kostymerte antiheltinnen som offentlig underdanig eller skuespilleren ikkeposerende naken på vei inn i dusjen.

Fetisj og slapstick.

Konflikter mellom regissør og skuespillere er ofte skildret komisk, men miniserien minnet meg også på forskjellen i ordbruk mellom en «part» ­– som betyr en «del» – og en «rolle».

Slik blir Vikander og Macaigne like viktige deler som Assayas.

Snike seg langs korridorveggn og smette inn på et rom.

Regissørens glede med monitor i fanget.

Miniserien inspirerer også til gjensyn med Feuillades mesterinnstillinger og Assayas første Irma Vep.

I sistnevnte nå mediehistoriske artefakt ringer fasttelefoner og stabler med videokassetter rommer gamle filmruller.

Selvspillende Maggie Cheung er hyret av den trøblete regissøren René Vidal (Jean-Pierre Léaud) fordi det i følge ham ville ville vært blasfemi med en annen fransk hovedrolleinnehaver etter Musidora.

Også her vises baksiden av mellombildene på et kjeklete filmsett, med diskusjoner om film og filmkultur:

Hvorfor gjøre det som allerede er gjort?

Kvinnene kjører sammen på motorsykkel, tidligere sett hos Kiarostami og ørten andre, og senere sett på sykkel hos Trier, i Euphoria og hundre andre steder.

Fordi det som allerede er gjort er bra.

Cheung sniker seg omkring i knirkete klær, stjeler et smykke fra et rom, går ut til takregnet i nattemørket og parkourbalanserer lik en kattekvinne på bløtt blikk.

Posthumor – Norm Macdonald: Nothing Special

Til sist: Nylig avdøde komiker og skuespiller Norm Macdonald var framsynt og etterlot seg en ganske interessant posthumoristisk skisse, hjemmesittende «standup» uten publikum, som synliggjør pausene – rommene for reaksjoner – som en 45 minnutters møteplager eller keynoteforedragsholder via zoom.

Morsomme i sittekomedien er bitene om fly og «a small portion of co-pilot», «grim nonsense», rasisme, alle hans «anyways»-overganger, «opinions», valg, vekt, drømmen om Down’s syndrom, «whacking off» og «Gospel of Jesus H. Christ».

«Goddamn, I’m getting old», sier han.

Mer virus enn vert.

Han avslutter rørende om sin oppofrende mor.

Svømming uten vann, som Chappelle beskriver det i den fine etteranalysen med blant annet Letterman, Sandler og O’Brien, om minner med komikerens komiker.