Tidlig denne uka vil jeg særlig anbefale en kinofilm og en strømmeserie som er gode å bryne tankene på, Oscar-nominerte Drive My Car (Ryûsuke Hamaguchi) og serieskaper Dan Erickson og regissør Ben Stillers Severance (Apple+), som har premiere fredag.

Men først, den nye norske serien Verden er min (NRK), dokumentarene om og omkring ikonene Janet Jackson, Bill Cosby og Carl Icahn, og en måteholden anbefaling av Paul Verhoevens (Basic Instinct, Showgirls og Elle) Cannes-film Benedetta.

Blass, femisk – Benedetta

For hva slags film er egentlig dette?

Lesbisk frigjøringsdrama, nunsploitation og/eller camp komedie?

Og hvordan fungerer egentlig en omspikket Maria-figur som dildo?

Ei jente lovet bort til Jesus allerede fra fødselen leveres til et kloster, der lille Benedetta overlever at en statue faller over henne, hvorpå hun sutter forsiktig på skulpturens bryst.

Med pesten truende utenfor by- og klostermurer 18 år senere er hun blitt en av nonnene, med Jesus-visjoner av en sverdslyngende slangeslakter. Ei jente med blåmerker kommer inn fra gata, og Benedetta (Virginie Efira) hjelper Bartolomea (Daphne Patakia) med velkomstdusjen.

«Jeg må drite, hvor gjør jeg det?», spør ublyge Bartelomea.

Det blir kyss, skoldet lidelse av mistede trådsneller plukket opp av kokende vann, og mareritt om seksualisert vold.

Gud snakker gjennom smerte.

«Vi får ikke være nakne foran hverandre», sier Benedetta.

«Jeg så brystene dine. Jeg så dem», sier Bartolomea.

Korspornografisk drøm synes å gi stigmata, men «ingen mirakler skjer i senga, tro meg», avviser abbedissen (Charlotte Rampling).

Akkompagnert av scifimelodramatisk lyn og torden berøres bryst gjennom netting, før mykpornografiske sexscener synes vel så mye koreografert for oss som for dem.

Benedetta skrever og strever mellom lyst og pest, tortur og tilståelse, manipulasjon og mirakler.

Og selv om ydmykelse ikke etterlater noen merker, går de færreste frivillig inn i bålet.

Ta styret – Icahn: The Restless Billionaire

Fra gammel katedral til ny børs, og et fascinerende stykke kapitalist-puff piece fra HBO. Etter Princeton finansiert av poker gamblet Carl Icahn seg gjennom militæret, men storformuen er blitt til av å tvinge verdier ut av det bokstavlig og tallmessig talt undervurderte, overta kontroll over vanstyrte selskaper – med CEO-en som den typiske hovedfienden – og selv ende opp med en enorm «payday».

«I’m like Ray Donovan» sier den aldrende milliardæren, som hevder han fikser selskaper med «aksjonæraktivisme», av andre beskrevet som «styreraid». Icahn vil vinne, være størst og best, og inspirerte Oliver Stones berømte Michael Douglas-tale i Wall Street om «survival of the unfittest». Han har tjent stort på manøvre med Texaco, Netflix og Apple.

Gribb is good.

Jeg noterte meg også nyttige gloser for alle finansseriene man ellers ser: «proxy fight, a competetive struggle between two corporate factions for the votes from shareholders to control a corporation»;  «options, contracts that allow its owner the right, but not the obligation, to buy or sell stock at a fixed price, by a specific date»; «shorting, an investment strategy that bets on a decrease in the value of a stock»; «buyback, when a company buys its own outstanding shares to reduce the number of shares available on the open market (often to increase the value of the remaining shares).»

Du er velkommen.

Men likskjorta mangler stadig lommer, og Icahn jr. Brett beskriver med håp i stemmen en «succession plan».

Nest etter selvskapt formue er milliardarv en svært god nummer to.

Penger er ikke alt, men mangel på penger er heller ikke ingenting.

Alternative Bergens-bølger – Verden er min

Så hvorfor drikker Odile?

Noen ganger er tredemøllen for tung å bære.

Og alle er redde.

I serieskaper, forfatter og hovedrolleinnehaver Amy Black Ndiaye og regissør Øyvind Holtmons kompromissløse, selvspilte og velspilte Verden er min (NRK) betyr ord og musikk det meste, der de formes langt bak hud og sender alternative Bergens-bølger ut av munnhuler.

Biblioteksmedarbeider, bokser og Ms. Hill-inspirerte rapper Odile (Black Ndiaye) – beskrevet, av sin hjertesyke far røykende i smug på trampoline, som «halvsvart» – møtes engelskspråklig i kassa på polet, men orker ikke annet enn å spille med.

Men hun lar seg ikke alltid tilpasse.

I studio med Stian, spilt av Lars Vaular, rapper hun personlig over sløye beats, blant annet om å «spise en annen kvinne» og «kilingen i tissen». Blant lekebutikkens lange rekke av hvite dukker finner hun ei med brun hud i gave til niesen.

Serien er en nyanserik, slentrende by- og menneskeskildring i en sosialirealistisk stil, som tidvis bruker arkivhjemmevideoer eller ligner musikkvideoen, om «fake, woke bitches», «interseksjonell og black excellence», mot «konformitetspiss», på vei ut av et skilpaddeskall.

Blir det album?

Blir det konsert?

Hvordan vil faren ta det at hun er skeiv?

Den lesbiske sexen er i hvert fall langt mer jordelig troverdig enn i Benedetta.

Her fins karakterer interessante å følge i flere sesonger.

Og med ryggen mot bryggen har Bergen sjelden sett bedre ut.

«If I was your girl» – Janet Jackson

På den andre siden av toppen av musikkarrieren finner vi Janet Jackson (TV2 Play), om den sjenerte, men skamløse lillesøsteren som har måttet vokse i pophistoriens aller største skygge.

I åpningen av første episode får hun tårer i øynene da hun for første gang ser et svært veggmaleri av brødrene i oppvekstbyen Gary, Indiana, på omvisning på gamle trakter med bror Randy, som sier at det er «nothing like memories».

Men minnebankens indre hvelv forblir godt sikret.

Serien suprer Michael Jackson som «Janet’s brother». Begge popstjernene fikk føle far Joes disiplin, og allerede sju år gammel opptrådte lille Janet på en scene i Las Vegas.

Men etter et ønske om å «stand on my own feet» og et tenkt frigjøringsbrudd med mangerfaren, ble hastekteskapet med artisten DeBarge doppreget og raskt annullert. Etter Fame og tabloide fødselsrykter samarbeidet hun med koreograf Paula Abdul og produsentparet Jimmy Jam og Terry Lewis, og intervjuene med de sistnevnte gir vel så mye innsikt i både Janets profesjonalitet og privatliv som hennes egne, til tross for enkelte betroelser om å være en «emotional eater» eller at «I’d like to be in love».

Control? Tja. Den nye mannen René hadde langt utover nittitallet fingrene med i hele spillet, inkludert skjult bakfra bærende på brystene hennes på det berømte Rolling Stone-coveret, hvis plakat en gang hang på gutterommet hjemme hos meg.

På The Velvet Rope-turneen, også i Oslo Spektrum, gjorde hun en slags lettversjonslapdance på en fan på scenen. Under Super Bowl 2004 skapte hennes brått avdekkete brystvorte skandale, men hun fikk svært fortjent i 2019 en slags oppreisning da hun ble innlemmet i The Rock & Roll Hall of Fame.

Særlig skivene og sangene fra nittitallet står seg meget godt.

«That’s The Way Love Goes», «If», «Got ‘til It’s Gone», «Tonight’s The Night».

Og hele diskografien er fri fra alt som nå skygger over storebror.

Det er kanskje klokere å bli fan av kvinner, har det slått meg. Skandalepotensialet er der også selvsagt, men påståtte «fall» som hos en Janet eller Britney får i hvert fall ikke meg til å lee på så mye som et øyelokk.

Da er det verre med sentrum i dokumentarserien We Need to Talk about Cosby (Paramount+).

For hvordan forholde seg til helters fall? Serien forsøker å ta denne vanskelige samtalen.

Det er ikke enkelt.

Nylig kjøpte jeg billett til halvkansellerte Louis CK på Folketeateret i mars. Senere i år skal jeg se Hannah Gadsby samme sted.

Pandemiens kanselleringsnatur kan igjen erstattes av kanselleringskultur.

Rettmessig, og urettmessig.

Ok, tilbake til filmen.

Avstanden mellom ordene – Drive My Car

Som barn hadde jeg et mareritt hvor jeg satt i baksetet av en kjørende, sjåførløs bil, ikke ulikt hvordan Thom Yorke senere ble kjørt i Jonathan Glazer-musikkvideoen til «Karma Police».

Marerittet rystet meg jevnlig i mange år.

Bilkjøring med dialog er en tykk rød tråd i filmhistorien, i Oscar-vinnere som Driving Miss Daisy (Bruce Beresford, 1989) og Green Book (Peter Farrelly, 2018), i filmserier som Børning eller Simon Stahos Dag og natt (2004), iransk film fra Abbas Kiarostami til Jafar Panahi (Taxi Teheran), og komiserier som Comedians in Cars Getting Coffee eller Carpool Karaoke.

Murakami-baserte Drive My Car er bare delvis en bilfilm, men transportetappene har her særlig betydning, i et sedat univers ellers bestående av tekst og teater, onani og sex – gjerne i kombinasjon.

Vi blir med bak ratt og bak scene.

På vei til en slags hovedrolle.

Dialogenes replikker fremviser tydelig den grunnleggende avstanden mellom ordene –  som i de hvite feltene mellom dem i setningen du akkurat leste, og denne, og den neste – eller lydlig illustrert på et kassettopptak av Tsjekhovs Onkel Vanja, innlest med stille rom for den andres linjer, til øving på vei til prøver og forestillingens utenat.

Tekst betyr betydningsvev.

Paret Yûsuke (Hidetoshi Nishijima) og Oto (Reika Kirishima) – og kanskje hun med flere – har sex med tankene annetsteds, en slags poerotisk samskriving gjennom samleie. Lydpalindromet Oto skrever og «skriver» ved å snakke under sex, som om hun resiterer uskrevne replikker, i samleietosomheter skildret som samtidige og parallelle eller som snart møtende eller langsomt forlatende linjer i et trapes.

Magien i muntlige fortellingers uvisse siste (sex)akter spres gjennom utroskap og betroelser til elskere.

Svik blir til katarsis.

En flerspråklig teateroppsetting skildret i uoversettbare levende bilder fremviser ordenes begrensning og spesifisitet i bildenes underlige uendelighet – og motsatt.

«Fortekstene» kommer først etter førti minutter.

Skuespillerregissøren Yûsuke skal sette opp Tsjekhov på kunstnerresidens i Hiroshima.

Helseplager og ulike traumatiske tap gjør tidligere sjåfør til passasjer, til siden, og så til baksetet.

Yûsuke øver på replikker mens de kjører, i kommunikasjon med en død, men levende stemme, slik at Drive My Car legemliggjør levende bilder som lydbok.

I en virkelig samtale vet vi ikke hva den andre vil si, og en skuespiller må bekjempe å foregripe. På audition viser simultanoversettelse mellom ulike asiatiske språk – inkludert koreansk tegnspråk – porøse språkbarrierer, og munnen kan alltids lukkes med et kyss.

Er lysbølgene som slår mot øynene mer umiddelbare enn lydbølgene slukt inn i ørene, eller er det motsatt?

Spørsmålsmotoren Drive My Car utvider sin skildring av lyd, språk, tekst, gester, ord og bilde til forsiktige bank i bordet, de markerte pausene mellom ordene under leseprøvene.

«Bare les teksten», sier Yûsuke.

«Hengi deg til teksten og lytt til den.»

Hengi, henta.

Gestenes grammatikk kan bøye både verb og nakke, og filmen viser våre ydmyke ønsker om å forstå den andres språk, og selv å gjøre oss forstått, gjennom tegn, gjennom tale.

«Det er som om Tsjekhovs ord trenger inn i meg og får kroppen min til å bevege seg igjen», tegner en kvinne med hendene.

«Hvorfor flyttet du til Hiroshima?», spør Yûsuke sjåføren, i en replikk og en dollytilbaketrekking med lang historisk og filmhistorisk halveringstid.

Hiroshima, min elskede og hennes elskere.

Fylt av samvittighetsnag står de ved et knust hus dekket av snø i enden av et jordskred. Og på premierescenen høres lyden av tegnspråk, hendene som smekker forsiktig sammen.

Det er filmkunst på øverste hylle.

Drive My Car er nok Verdens verste menneskes sterkeste konkurrent til prisen for beste utenlandske film under Oscar-utdelingen i mars.

Jeg og meg, to ukjente – Severance

Pronomen: Jeg/Hen.

Er vi minnene våre?

Kan man også miste den forstanden man har gitt bort?

Hvilke er jeg?

Eksistensielle spørsmål fra Platon til Truman oppstår i det svært originalt premissnurrige dramaet og psykologiske thrilleren Severance, der en jobbkledd kvinne (Britt Lower som Helly R.) tilsynelatende våkner på et møtelangbord i en snodig steril iscenesettelse i symmetriske innstillinger med en stemme på høyttaler. Spørsmål om navn, enkel kunnskap og hennes overraskende manglende evne til å svare får kvinnen til å spørre:

«What the hell did you do to me?».

Og senere:

«Am I livestock?»

«Am I trapped here?»

En mann (Adam Scott som Mark) gråter i bilen på en parkeringsplass, lik hovedpersonen i Drive My Car preget av tap. Inne i en kolossal bygning – tilhørende Lumen Industries – legger han fra seg mobiltelefon, skifter sko og henger et nytt nøkkelkort om halsen.

Møte og forlate seg selv i heisdøra.

En vertigosk tromboneinnstilling i heisen skildrer et raskt skift i ansiktsmuskulaturen.

Gjennom nær endeløse hvite korridorer snufser og hoster Mark forsiktig, før han finner sitt store, åpne kontorlandskap med sentrerte pulter for fire tallflyttere i avdelingen Macrodata Refinement, der «skumle numre» på dataskjermen av – for alle – uvisse grunner skal dras til retrodigitale søppelkasser, med belønning i kontorrevisitter og fingerfeller.

Mystisk og viktig arbeid.

«What is it we actually do here?»

«Why won’t they tell us?»

«Locked-in» eller «safely situated»?

For å få en riktig «work-life balance» er de ansatte i avdelingen severed, mentalt kuttet i to gjennom et chipimplantat i hjernen.

Være seg selv stykkevis og delt.

To tunger, to viljer.

Moser-paret har med rotter vist hvordan minne og rom henger sammen, og tilsynelatende etter samtykke – men åpenbart uinformert, siden de umulig kunne ane konsekvensene av valget om å la seg splitte – er disse kontorrottenes minnetilgang romlig bestemt, slik at det skapes tette skott mellom jobb og hjemme.

«Outies are us on the outside.»

De er en innie, og en outie.

Men aldri samtidig eller samstedig.

Splittet sinn skaper juv mellom jobb-jeg og hjemme-jeg.

At du ikke er paranoid betyr ikke at de ikke er ute etter deg.

Mennesker er nedbrytbare, og i Lumens labyrintiske arkitektur synes ingen veier å lede ut for de lobotomerte robotene, minnebrikker i et spill, lik Pac-Man alltid på vei inn igjen.

Balansen mellom å huske og glemme er den stramme linen vi dirrer på, og Severance viser livsnødvendigheten av våre flytende roller, der en totalt splittet personlighet mellom hjem og jobb åpenbart vil gi ekstreme personlighetsforstyrrelser.

Serien viser også hvordan man kan finne systemkritikk og revolusjonær motstandskraft i smuglesning av svulstig selvhjelpslitteratur.

Patricia Arquette som sjef Peggy behersker hersketeknikker:

«Open or closed?» spør Mark på vei ut kontordøra.

«Both», svarer hun.

Særlig severdig er ellers det sære nonsenssamspillet til John Turturro som Irving og Christopher Walken som Burt, en veteran i avdelingen Optics and Design.

En episodetittel er «The Grim Barbarity of Optics and Design».

Det er bare å ta imot implantatet.

Severance er en serie for den delen av deg som elsket The White Lotus.

Men husk at ingenting kan tas med hjem.

---

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.

---