«Beste film» – og de beste filmene

«Beste film» – og de beste filmene

Ti filmer kjemper om å bli kåret til såkalt «Beste film» under Oscar-utdelingen natt til mandag. Men det fins også mange andre kategorier, ofte med de faktisk beste filmene. Her er Jon Inge Faldalens anbefalinger og spådommer.

Utallige kommentarer om hvem som vil vinne, egentlig burde vinne og hvilke filmer som er forbigått (hvor er Paul Schraders The Card Counter?) er et årlig globalt rituale for et interessert filmpublikum og -kritikere.

Her er min.

Samlebånn – Ascension

Blant de beste Oscar-nominerte filmene jeg har sett – og tidligere omtalt – er Licorice Pizza (som jeg vil anta vinner den gjeveste prisen), Verdens verste menneske (som jeg tror kan ta hjem manusprisen), Drive my car og Flukt.

Sistnevnte vil jeg tippe stikker av med flere velfortjente priser, særlig siden den treffer tidsånden – og tåler dens alvor – sterkere enn de fleste konkurrentene.

I kategorien «Documentary (Feature)» kjemper Flukt blant annet mot tidligere omtalte Summer of Soul (Disney+) og Ascension (Paramount+).

Jessica Kingdons observerende og observante kinesiske klassereise Ascension skildrer nært og på avstand mange slags arbeidsliv, fra stående til sittende, fysisk til mentalt, fra flytting av sykler, mat- og tekstilproduksjon til sminkeinfluensere og butlerkursing i etikette, smil og klemming.

«Kinesere liker ikke fysisk kontakt med andre», sier kvinnen som underviser i klemming.

I denne kapitalismen samarbeider menneske og maskin gjensidig avhengige ved samlebånd og symaskin, i en hypnotiserende rytmisk rutine av sortering før utstemplingen.

Knapper i bukser.

Vann i flasker.

Prosessene bak «Made in China» syr ukommentert sirlig inn «Keep America Great» i tøystykkene, og brystfagre sexdukker svis og pudres i skrittet av ekte kvinner.

I denne materialismen tjener menneskene pengene.

Flyktningleire, hjemløshet, hørselshemming, basketball og mobbing – Three Songs for Benazir, Lead Me Home, Audible, The Queen of Basketball og When We Were Bullies

The Queen of Basketball

Virkelighet og sosial samvittighet sniker seg inn i de mindre kategoriene, som «Documentary (Short Subject)», der flere av filmene nistirrer på virkeligheten.

Netflix strømmer tre sterke kortdokumentarers samtidsskildringer: Three Songs for Benazir, Lead Me Home og Audible.

I Elizabeth og Gulistan Mirzaeis Three Songs for Benazir synger en ung mann for sin kone Benazir i en Kabul-leir for internt fordrevne. Han forsøker selge murstein, men vil heller verve seg.

Fire år senere møter vi ham på et avhengighetssenter, der hans barbeinte barn og Benazir kommer på besøk, til sang og tårer.

Kortfilmen er to sterke tidsriss fra en tøff tilværelse.

Fordrivelse, fortvilelse.

«Før meg hjem», synger Angel Olsen lik en bønn i mørket mot slutten av Pedro Kos og Jon Shenks brutale, men nådefulle Lead Me Home, som beskriver hjemløshet i flere amerikanske byer, der en halv million sover ute hver natt.

Let There Be Light møter Streetwise.

Filmskaperne forholder seg stort sett på gatenivå.

Krankjøringer alene løfter ingen.

Handlevogner står langt fra butikker, og på asfalten ved bilveien lever mennesker under tynt ly i telt uten plugger.

De kan se inn gjennom vinduer til mennesker i tempererte leiligheter og biler.

Vi blir med på sosialarbeideres sårbarhetsanalyseintervjuer av hva politikerne med mangel på gateplaner kaller «unsheltered individuals».

«I need a place», sier en mann.

Det er sterkt å høre vitnesbyrdene om hvordan de havnet der.

Depresjon, uførhet, rusmisbruk.

Lead Me Home gir noen av de aller sterkeste inntrykkene blant Oscar-filmene.

Matkø, sovesal, vold, skam, politi.

«You can’t be here.»

«Everything is spread out» for hjemløse, og avslutningsvis ser vi en mann legge førersetet bakover og sove med hunden på magen.

Samlet har Flukt og Lead Me Home mye å formidle om hva et hjem er.

Matt Ogens Audible omhandler lik Sound of Metal og Coda hørselshemming, men er også en sportsfilm.

Amaree forteller med fingrene om fotballkampene med Maryland School for the Deaf, og hvis film grunnleggende er gest, slik Giorgio Agamben hevder, er Audible breddfull av slike.

Filmen omhandler tap og ensomhet, mobbing og identitet, homofili og selvmord, og som i The Lost Daughter har en forelder forlatt familien.

Her forsones far og sønn, og filmen benytter sportsfilmens etos:

Tål tap, se hindringers fordeler, dytt dekk, gå med vekter under vann.

«Be yourself, you know.»

Ben Proudfoots The Queen of Basketball (som kan ses her: https://www.youtube.com/watch?app=desktop&v=vPFkcoTfr7g) er en rendyrket sportsskildring, der Lusia Harris ler rett inn i linsa da hun forteller nøkternt, men stolt om sin altfor korte basketballkarriere.

Den ga riktignok flere amerikanske mesterskap og sølvmedalje i OL, der hun skåret tidenes første poeng, men den store kvinnen under kurven hadde etter hvert ikke noe sted å spille, all den tid en profesjonell liga for kvinner ennå ikke eksisterte.

Hun hadde et tilbud fra NBA («A woman in the NBA?» viser en overskrift), men trodde ikke selv hun hadde noe der å gjøre.

Lusia spilte med venner som barn, så basketball på tv, og tenkte at hun ville gjøre det samme som dem. Hun ble ertet som «long and tall, and that’s all», men det ble til at «long and tall, and that’s not all».

Som forbestemor til Williams-søstrene er The Queen of Basketball en fin forfilm til King Richard. Lik pappa Williams’ ambisjon om rettskaffenhet beskrives også Lusia som «ydmyk» i arkivklipp.

The Queen of Basketball er en rørende kortdokumentar om kvinnekamp og manglende kamper å kunne spille.

Disse fem omtalte dokumentarene er prakteksempler på dokumentaristens ydmyke forsvinningsnummer.

Jay Rosenblatts When We Were Bullies (HBO Max) er ikke slik. Der tar dokumentaristen hovedrollen.

Rosenblatt klatrer fysisk og metaforisk inn i skolegården som voksen, for å gjenskape mobbing mellom «brødre» i femteklasse en gang på sekstitallet.

Mobbernes bekjennelser fra skolegården, om å hoppe på, slå, sparke og spytte på en liggende medelev – den fjerde Richard, kalt Dick, som ble unngått, ignorert eller omringet – gir en bismak, hvilket filmskaperen også selv tematiserer.

For oppsøkes minnet om dette traumet først og fremst for å lette på egen skam og skyldfølelse, eller ønskes en reell godtgjørelse?

Det siste fremstår illusorisk.

Filmen slutter også uforløst og uferdig, før noen slags forsoning.

Og mobbeofferet – som ikke kommer til orde – forblir et sort utklipp fra skolekatalogen.

Sand og gress – Dune og King Richard

King Richard

Verken Flukt eller Ascension kan vinne prisen for beste film. De ti nominerte til kategorien «Best picture» er i min uhøytidelige rangering:

1.     LICORICE PIZZA

2.     DRIVE MY CAR

3.     KING RICHARD

4.     WEST SIDE STORY

5.     DUNE

6.     THE POWER OF THE DOG

7.     NIGHTMARE ALLEY

8.     DON’T LOOK UP

9.     BELFAST

10.   CODA

 Som sagt, jeg synes snurrige Licorice Pizza bør – og jeg tror den vil – vinne.

Og jeg foretrekker det spektakulært mislykkete (Don’t Look Up) over det kalkulert middelmådige (Belfast, Coda).

Hvis du er glad i krydrete sanddyner (og Vestlandet og Hans Zimmer), er Dune (Denis Villeneuve) stedet, en av fire nyinnspillinger eller nyadaptasjoner blant de ti.

Noe av det morsomste jeg har sett er da Martin Kolberg i forkle ved kjøkkenbenken på «hjemme hos»-reportasje holdt fram en boks Gastromat-krydder og spurte reporteren:

«Kjenner du den?»

I Dune er det krydder i luften over ørkeninnhøstingen, der ormer og invaderende imperier truer lokalbefolkning og sanddrømte Paul Atreides (Timothée Chalamet). Ondskapen Vladimir (Stellan Skarsgård) bader bokstavelig i olje, og fortellingen fungerer i 2021 og 2022, om man vil, som allegori både for klodekampen om naturressurser og ulike imperier i undertrykkende krig.

Krigen i Ukraina har gjort filmen enda mer aktuell.

Dune er storskala og strammer hele lerretet. Beste kinematografi og flere av de tekniske prisene burde være innen rekkevidde.

Og om det hadde vært en liten statuett for «største film».

«This is only the beginning», sier Zendaya til slutt, og en del to er på vei.

Ellers, er jeg blitt for myk?

Burde jeg pumpes?

Overraskende høyt plassert er i hvert fall det sentimentale sportsmelodramaet King Richard (Reinaldo Marcus Green), en film jeg i utgangspunktet hadde store fordommer mot.

Men sportsfilm – som Oscar har vinnerhistorie med fra Rocky og Chariots of Fire – er en undervurdert sjanger.

For noen følelser!

For en spenning!

«The man is crazy», sier naboen om Richard Williams («Actor in a leading role»-nominerte Will Smith), en slags mild Joe Jackson møter Mr Miyagi, Aamodt og Ingebrigtsen, en far med gigantiske ambisjoner for sine døtre, men som kan finne på å prompe under et viktig møte.

Han sier selv han er i en «champion-raising business», og står tidlig i filmen opp for døtrene, for så å bli slått ned, reise seg, og så bli slått ned igjen.

Men det handler jo om hvor mange ganger du reiser deg, sant?

Hvis det hadde kommet en oppfølger til Wayans-brødrenes geniale Don’t Be a Menace to South Central While Drinking Your Juice in the Hood (Paris Barcley, 1996), ville det vært flere scener her med kandidatur til det ironiske oppsummeringsrefrenget «Message!».

Det handler for far om «respekt» og særlig «ydmykhet», lært for eksempel gjennom familietvangsvideovisning av Askepott, der døtrene selv vektlegger hovedbudskap som «høflig», «modig» og «aldri slutte å drømme».

«If you fail to plan, you plan to fail.»

Og det er nesten dårlig gjort tidlig i filmen å bruke Nina Simones versjon av «I Shall Be Released» for å lure fram tårene.

Tennisballene spruter ut i nattemørket.

Da far og småjentene avbryter treningsøkta til John McEnroe og Pete Sampras løftes gåsehuden lik de små hårene på tennisballen.

«We got a coach!».

Montasjer med løpetrening, kamper, pokaler, først til Venus, så også til lillesøster Serena – trening i regn og mørke etterfulgt av en rettferdig harm far da sosialtjenesten venter i stua på grunn av varsler om hardkjør.

Jeg har alltid likt Will Smith, særlig siden han som Fresh Prince ble en sentral del av rutinen etter skoletid på nittitallet.

Hverdagen var ikke akkurat «Boom! Shake the Room» – men man kunne jo drømme.

I King Richards nittitall deler døtrene drømmen om å bli best.

Filmen er en overraskende rørende fortelling om ukuelig ambisjon, på vegne av andre og seg selv, og de komplekse kombinasjonene av disse.

Venus vinner, men jubler først alene for seg selv i garderobespeilet.

Den indre gleden over prestasjon.

Ess fra håndleddet.

One love.

Melos + Drama – Coda, Tick, tick…BOOM! og West Side Story

Coda

Fanget i lignende nett som King Richard, men kanskje såpass liten at den burde kastes ut igjen, er Sian Heders hederlig sentimentale feelgoodkomidrama Coda, som står for Child of Deaf Adults.

Historien – om talent, øving, audition og opptreden – har vi sett hundre ganger før, i nevnte Rocky og Chariots of Fire, men også i ulike filmer som Flashdance, Karate Kid, Sister Act og Billy Eliot.

Og Coda forblir en hjertevarm skolekino som ikke har noe å gjøre i en kresen kvote kalt «Best picture» fra 2021.

Men filmen har flere fine øyeblikk.

«You know why God made farts smell?

So deaf people could enjoy them too.»

Vi møter Ruby (Emilia Jones), en sjenert sanger med vakker vokal, da hun ljomer utover familiefiskebåten.

Far og bror kan ikke høre henne.

På skolekorøvelsen tar det derimot tid før hun finner sin indre og ytre stemme, til tross for den eksentriske dirigentens forsikring om at «you can sing».

Tør hun hoppe i det, slik hun gjør fra klippene ut i vannet?

En del raus komikk (foreldrenes sexlivsskildringer) og rørende drama oppstår også omkring tegnspråk, som i Audible. Datteren beskriver ufortrødent med fingre og hender dumpende mot hverandre, men blir etter hvert utslitt av konstant å måtte formidle de andres stemme.

Far kjenner vibrasjonene på halsen hennnes, og til sist er skyperspektivene i Joni Mitchells «Both Sides Now» sjeldent formidlet tydeligere, håndskulpturert.

Kommer hun videre fra audition?

«Go», sier far, og slutter lik Belfast med forelderen som tar farvel med sitt barn.

«Can you just quit dancing for a second?»

Oscar har – enda mer enn sans for sportsfilm – siden The Broadway Melody (Harry Beaumont, 1929) en historisk musikaldragning, i år også med West Side Story og Tick, tick…BOOM! (Netflix), med Andrew Garfield uforklarlig nominert for «Actor in a leading role»,

For hva liker Oscar å se?

Noe som ligner. (Coda, Dune, Nightmare Alley, West Side Story)

Noen som etterligner. (Diana, Lucille Ball, Desi Arnaz, Gucci, Tammy Faye, Jonathan Larson, Richard, Venus og Serena Williams)

Oscar liker opptredener av opptredener.

Kreativ (gjen)skaperkraft.

Kultur og idrett.

La La Land lurte seg nesten til statuetten.

Man trenger ikke spille en rolle, men et ekte, helst ekstraordinært menneske.

«Is this real life?»

Metamusikalen og biografifilmen Tick, tick…BOOM!, Lin-Manuel Mirandas filmregidebut om musikalskaper Jonathan Larson (Rent) – med klang videre til Sondheim –  ligner ambisjonsskildringen i King Richard og Coda.

Hvordan skrive den neste store musikalen?

Plakater i bakgrunnen i en rapscene forsøker satire om Broadway «lacking innovation», men Miranda treffer kanskje også seg selv og flere av de andre Oscar-nominerte?

A New Play But It Has That Guy from That Television Show So You’ll Like It.

Gypsy (Again).

A Mediocre Movie, Now a Mediocre Musical.

White People Arguing About Marriage.

Old Songs You Already Like.

British Mega Musical.

Shakespeare – Does It Even Matter Which One?

«Finish the song, already», sies det når Larson aldri får ut fingeren med sangen som mangler, men jeg tok meg i å tenke det bokstavelig om flere av numrene. Garfield, som knapt kan synge, er lite interessant å høre på når han beskriver det karakteren ser.

Bo Burnhams pandemimusikal, eller å høre på The Magnetic Fields, gir meg mye mer.

Livet tvinges til sang av narsissisten som bruker alle som materiale.

Det skal legges til at det også er enkelte øyeblikk av emosjon, særlig om vennskap.

Langt sterkere er Steven Spielbergs nyinnspilling av superklassikeren West Side Story, der hele verden – i det minste et par kvartaler av den – er et dansegulv.

Mannen som bidro til å skyte et dypt punktum for klassisk Hollywood-film gjennom 1970-tallet har her gjenskapt denne myteomspunne epokens stilrene ekstravaganse.

Filmen åpner med en av regissørens mange lange tagninger med kamera i søkende bevegelse, over ruiner, knipsing og gutta boys med brylkrem.

NYC er – lik i Belfast – verken smeltedigel eller salat, og gategjenger fra Puerto Rico og «The last of the ‘can’t make it’ Caucasians» kjemper gjennom dans til døden.

«They ain’t us.»

Blant de nominerte for «Best picture» er tidløs eller tidsspesifikk konflikt skildret som melodrama (Belfast), musikal (West Side Story) eller scifi (Dune), og det er kanskje paradoksalt at den animerte dokumentaren Flukt – nominert som første film noen sinne til de tre prisene for animasjon, dokumentar og internasjonale film – fremstår mer realistisk.

«Do you wanna start world war three?» blir Maria spurt etter skoledans med kyss bak tribunen, før Tony serenader henne under bakgårdsbalkongene og klatrer musikalmaskulint opp til myk musikk mellom mursteinene.

Øyne i øyne.

Når to føles som alle.

Henføre på dansegulvet, som er overalt.

I en lett soveromsvariant av sin navnesøster i Umberto Ds kjente kjøkkenscene må Maria skjule kjærligheten, morgendanse alene, rufse håret og rulle i lakenet.

Filmhistorien brenner også i Rita Moreno, som formidler håp om «Somewhere».

Film som sted.

Gjennom koreograferte bevegelser kreves et særlig forutseende spill, der aktørene kontraintuitivt må kjenne og anerkjenne den andres ord og bevegelser før de skjer, for å kunne stemme i, ta i mot, løfte eller la seg løfte.

Kinematokoreografi.

De danser så skoene smelter mot asfalten.

Bevegelse i bildet.

Bildet i bevegelse.

Bryl og pryl, skygger blander seg, to kniver i hjertet, bror og bror i døden.

Stillevende timelapseskygger over fasader under ettertekstene.

Spielberg går nok ikke tomhendt hjem denne gang.

Narrespeil og nostalgi – Nightmare Alley og Belfast

Belfast

Like ublyg som West Side Story planter den mørke prestisjefantasien Nightmare Alley (Guillermo del Toro) begge de korte beina i filmhistorien, undervinklet i skolen etter Citizen Kane og film noir, med fargerikt neonlys knapt opplysende bekmørke amerikanske sletter.

Hvordan selge løgn som magi?

Illusjoner, triks, avledning.

«I’m not like this», gråter The Geek, som biter halsen av høna på tivoliet der sirkusteltet senkes i styrtregn på vei til neste sted.

«If I want mud on my skirt, I can find it», sier Cate Blanchett som psykoanalytisk femme fatale, omgitt av snø, røyk og ild i samme innstilling.

Vår mystiske mann Stanton Carlisle (Bradley Cooper) lurendreier heller et medium, en iscenesetter av illusjoner for å framkalle følelsene vi dypest ønsker å kjenne på.

Det er jo fine metaforer for filmmediet.

Film som medium.

Film som bind for øynene.

Film som narrespeil.

Vil verden bedras?

Tja. Jeg tror dessverre aldri jeg kommer til å bli helt henført av en del Toro-film.

Det samme gjelder Kenneth Branagh, nominert i flest Oscar-kategorier uten å vinne noen av dem, stakkars.

(Balladedronning Diane Warren er nominert for 13. gang med «Somehow You Do» fra Rodrigo Garcias Four Good Days, og jeg heier mer på henne.)

Alle trenger gode naboer, men i Belfast skorter det på slikt.

Fra nåtid i farger til svarthvit idyll og deretter umiddelbart gatekaos («Get the Catholics out!», «Holy God») antar vi et gutteperspektiv, som i Blikktrommen.

Hvilken vei skal/kan han velge?

For meg er det tidlig og gjennomgående noe tonalt som skurrer, særlig nå som krig og barrikader igjen preger Europas gater.

Nominerte «Down to Joy» er solid, og Van Morrisons musikk er unektelig helt fantastisk og følelsesmessig mangsidig – «From the dark end of the street/To the bright side of the road» – men rullet ut vegg til vegg blir det som en pubplagende monoman jukeboxentusiast med en uendelig mengde mynter.

Menneskene ser også på tv (Star Trek) og kino (Raquel Welsh, John Wayne, Chitty Chitty Bang Bang), men den tematiske klangbunnen blir lite annet enn bokstavelig tidskoloritt som fargelegger det svarthvite, og i verste fall leses det som dinglende Oscar-åte.

Branaghs sympatiske instruksjon åpner både for svovelpredikende nærbilder og større to- og flerskudd, for skuespillernes vedvarende opptreden, ofte innrammet i ulike deler av bilderammen, bil- og husvinduer, og både Ciarán Hinds og Judi Dench er nominert for sine søte biroller som eldste generasjon, i ertende samtaler og spontandans i stua.

«I’m walking you home», sier hun til mannen, som skal på sykehus. Han hoster, hvilket ingen gjør ustraffet i melodrama.

Og enkelte replikker treffer godt.

«I’m going nowhere you won’t find me», sier bestefar til barnebarnet.

«Why do you always get sad when a letter comes?», spør gutten mor.

Han velger feil vei, men han stjeler vaskepulver til henne.

Det er både rått og rørende.

Og dedikasjonen til sist er fin: «For the ones who stayed/For the ones who left/And for all the ones who were lost».

Sin egen datter – The Lost Daughter

Mistet eller forsvunnet er også stikkord i regissør Maggie Gyllenhaals suverene dagmareritt av en spillefilmdebut, Elena Ferrante-adaptasjonen The Lost Daughter, som lik Belfast har to skuespillere nominert.

I kategorien «Actress in a leading role», der Renate Reinsve lenge var en het kandidat, er Olivia Colman nominert sammen med Jessica Chastain (The Eyes of Tammy Faye), Penélope Cruz (Parallel Mothers), Nicole Kidman (Being the Ricardos) og Kristen Stewart (Spencer).

Også i «Actress in a supporting role» er The Lost Daughter representert gjennom briljante Jessie Buckley, nominert sammen med Ariana Debose (West Side Story), Dench (Belfast), Kirsten Dunst (The Power of the Dog) og Aunjanue Ellis (King Richard).

Jobbferierende professor og språkromantiske oversetter Leda (Colman) sover med vinduet åpent og pute over øret, flyter i vannet ved stranda, der iskrem og ro straks blir invadert av støy fra en shady storfamilie. (Senere ligger et insekt på puta og surrer, en mann banker på med blekksprut, og ei heller en film på kino får hun nyte i fred.)

Lese, se, observere, skrive.

Hva kan vi forstå?

Alt er i hvert fall ikke hva det først ser ut som.

Leda løfter frukten og finner den råtne undersiden.

Hvordan spille morsrollen?

The Lost Daughter handler mye om mor og datter, foreldrerollens pustevansker, og en skjønnlitterær variant av denne:

Leda og unge Leda (Buckley).

Sorgen over seg selv.

I Gyllenhaals innsiktsfulle instruksjon er de en sann svir som bør begge prises.

Tidvis utrolig ubehagelige The Lost Daughter er kanskje den aller beste filmen blant de Oscar-nominerte.

Det blir noen uhyggelige dager på stranda. Leda vil ikke flytte seg, og møtes av stygge blikk og ord, før en forsert forsoning med kake.

En kongle risper henne på ryggen på vei hjem.

Tittelen rommer også en midlertidig forsvunnet jente og hennes mistete/stjålne dukke.

Forsvinne.

Dukke opp.

Til og med dukken gulper.

Gyllenhaal makter skrelle hele historien i ett slangestykke, med en subtil subjektivitet som oversetter karakterens begjærlige eller foraktfulle blikk til kameraets.

The Lost Daughter er å ligge på ei strand med ei nål i magen.

«Beste film» – og de beste filmene

«Beste film» – og de beste filmene

Ti filmer kjemper om å bli kåret til såkalt «Beste film» under Oscar-utdelingen natt til mandag. Men det fins også mange andre kategorier, ofte med de faktisk beste filmene. Her er Jon Inge Faldalens anbefalinger og spådommer.

Utallige kommentarer om hvem som vil vinne, egentlig burde vinne og hvilke filmer som er forbigått (hvor er Paul Schraders The Card Counter?) er et årlig globalt rituale for et interessert filmpublikum og -kritikere.

Her er min.

Samlebånn – Ascension

Blant de beste Oscar-nominerte filmene jeg har sett – og tidligere omtalt – er Licorice Pizza (som jeg vil anta vinner den gjeveste prisen), Verdens verste menneske (som jeg tror kan ta hjem manusprisen), Drive my car og Flukt.

Sistnevnte vil jeg tippe stikker av med flere velfortjente priser, særlig siden den treffer tidsånden – og tåler dens alvor – sterkere enn de fleste konkurrentene.

I kategorien «Documentary (Feature)» kjemper Flukt blant annet mot tidligere omtalte Summer of Soul (Disney+) og Ascension (Paramount+).

Jessica Kingdons observerende og observante kinesiske klassereise Ascension skildrer nært og på avstand mange slags arbeidsliv, fra stående til sittende, fysisk til mentalt, fra flytting av sykler, mat- og tekstilproduksjon til sminkeinfluensere og butlerkursing i etikette, smil og klemming.

«Kinesere liker ikke fysisk kontakt med andre», sier kvinnen som underviser i klemming.

I denne kapitalismen samarbeider menneske og maskin gjensidig avhengige ved samlebånd og symaskin, i en hypnotiserende rytmisk rutine av sortering før utstemplingen.

Knapper i bukser.

Vann i flasker.

Prosessene bak «Made in China» syr ukommentert sirlig inn «Keep America Great» i tøystykkene, og brystfagre sexdukker svis og pudres i skrittet av ekte kvinner.

I denne materialismen tjener menneskene pengene.

Flyktningleire, hjemløshet, hørselshemming, basketball og mobbing – Three Songs for Benazir, Lead Me Home, Audible, The Queen of Basketball og When We Were Bullies

The Queen of Basketball

Virkelighet og sosial samvittighet sniker seg inn i de mindre kategoriene, som «Documentary (Short Subject)», der flere av filmene nistirrer på virkeligheten.

Netflix strømmer tre sterke kortdokumentarers samtidsskildringer: Three Songs for Benazir, Lead Me Home og Audible.

I Elizabeth og Gulistan Mirzaeis Three Songs for Benazir synger en ung mann for sin kone Benazir i en Kabul-leir for internt fordrevne. Han forsøker selge murstein, men vil heller verve seg.

Fire år senere møter vi ham på et avhengighetssenter, der hans barbeinte barn og Benazir kommer på besøk, til sang og tårer.

Kortfilmen er to sterke tidsriss fra en tøff tilværelse.

Fordrivelse, fortvilelse.

«Før meg hjem», synger Angel Olsen lik en bønn i mørket mot slutten av Pedro Kos og Jon Shenks brutale, men nådefulle Lead Me Home, som beskriver hjemløshet i flere amerikanske byer, der en halv million sover ute hver natt.

Let There Be Light møter Streetwise.

Filmskaperne forholder seg stort sett på gatenivå.

Krankjøringer alene løfter ingen.

Handlevogner står langt fra butikker, og på asfalten ved bilveien lever mennesker under tynt ly i telt uten plugger.

De kan se inn gjennom vinduer til mennesker i tempererte leiligheter og biler.

Vi blir med på sosialarbeideres sårbarhetsanalyseintervjuer av hva politikerne med mangel på gateplaner kaller «unsheltered individuals».

«I need a place», sier en mann.

Det er sterkt å høre vitnesbyrdene om hvordan de havnet der.

Depresjon, uførhet, rusmisbruk.

Lead Me Home gir noen av de aller sterkeste inntrykkene blant Oscar-filmene.

Matkø, sovesal, vold, skam, politi.

«You can’t be here.»

«Everything is spread out» for hjemløse, og avslutningsvis ser vi en mann legge førersetet bakover og sove med hunden på magen.

Samlet har Flukt og Lead Me Home mye å formidle om hva et hjem er.

Matt Ogens Audible omhandler lik Sound of Metal og Coda hørselshemming, men er også en sportsfilm.

Amaree forteller med fingrene om fotballkampene med Maryland School for the Deaf, og hvis film grunnleggende er gest, slik Giorgio Agamben hevder, er Audible breddfull av slike.

Filmen omhandler tap og ensomhet, mobbing og identitet, homofili og selvmord, og som i The Lost Daughter har en forelder forlatt familien.

Her forsones far og sønn, og filmen benytter sportsfilmens etos:

Tål tap, se hindringers fordeler, dytt dekk, gå med vekter under vann.

«Be yourself, you know.»

Ben Proudfoots The Queen of Basketball (som kan ses her: https://www.youtube.com/watch?app=desktop&v=vPFkcoTfr7g) er en rendyrket sportsskildring, der Lusia Harris ler rett inn i linsa da hun forteller nøkternt, men stolt om sin altfor korte basketballkarriere.

Den ga riktignok flere amerikanske mesterskap og sølvmedalje i OL, der hun skåret tidenes første poeng, men den store kvinnen under kurven hadde etter hvert ikke noe sted å spille, all den tid en profesjonell liga for kvinner ennå ikke eksisterte.

Hun hadde et tilbud fra NBA («A woman in the NBA?» viser en overskrift), men trodde ikke selv hun hadde noe der å gjøre.

Lusia spilte med venner som barn, så basketball på tv, og tenkte at hun ville gjøre det samme som dem. Hun ble ertet som «long and tall, and that’s all», men det ble til at «long and tall, and that’s not all».

Som forbestemor til Williams-søstrene er The Queen of Basketball en fin forfilm til King Richard. Lik pappa Williams’ ambisjon om rettskaffenhet beskrives også Lusia som «ydmyk» i arkivklipp.

The Queen of Basketball er en rørende kortdokumentar om kvinnekamp og manglende kamper å kunne spille.

Disse fem omtalte dokumentarene er prakteksempler på dokumentaristens ydmyke forsvinningsnummer.

Jay Rosenblatts When We Were Bullies (HBO Max) er ikke slik. Der tar dokumentaristen hovedrollen.

Rosenblatt klatrer fysisk og metaforisk inn i skolegården som voksen, for å gjenskape mobbing mellom «brødre» i femteklasse en gang på sekstitallet.

Mobbernes bekjennelser fra skolegården, om å hoppe på, slå, sparke og spytte på en liggende medelev – den fjerde Richard, kalt Dick, som ble unngått, ignorert eller omringet – gir en bismak, hvilket filmskaperen også selv tematiserer.

For oppsøkes minnet om dette traumet først og fremst for å lette på egen skam og skyldfølelse, eller ønskes en reell godtgjørelse?

Det siste fremstår illusorisk.

Filmen slutter også uforløst og uferdig, før noen slags forsoning.

Og mobbeofferet – som ikke kommer til orde – forblir et sort utklipp fra skolekatalogen.

Sand og gress – Dune og King Richard

King Richard

Verken Flukt eller Ascension kan vinne prisen for beste film. De ti nominerte til kategorien «Best picture» er i min uhøytidelige rangering:

1.     LICORICE PIZZA

2.     DRIVE MY CAR

3.     KING RICHARD

4.     WEST SIDE STORY

5.     DUNE

6.     THE POWER OF THE DOG

7.     NIGHTMARE ALLEY

8.     DON’T LOOK UP

9.     BELFAST

10.   CODA

 Som sagt, jeg synes snurrige Licorice Pizza bør – og jeg tror den vil – vinne.

Og jeg foretrekker det spektakulært mislykkete (Don’t Look Up) over det kalkulert middelmådige (Belfast, Coda).

Hvis du er glad i krydrete sanddyner (og Vestlandet og Hans Zimmer), er Dune (Denis Villeneuve) stedet, en av fire nyinnspillinger eller nyadaptasjoner blant de ti.

Noe av det morsomste jeg har sett er da Martin Kolberg i forkle ved kjøkkenbenken på «hjemme hos»-reportasje holdt fram en boks Gastromat-krydder og spurte reporteren:

«Kjenner du den?»

I Dune er det krydder i luften over ørkeninnhøstingen, der ormer og invaderende imperier truer lokalbefolkning og sanddrømte Paul Atreides (Timothée Chalamet). Ondskapen Vladimir (Stellan Skarsgård) bader bokstavelig i olje, og fortellingen fungerer i 2021 og 2022, om man vil, som allegori både for klodekampen om naturressurser og ulike imperier i undertrykkende krig.

Krigen i Ukraina har gjort filmen enda mer aktuell.

Dune er storskala og strammer hele lerretet. Beste kinematografi og flere av de tekniske prisene burde være innen rekkevidde.

Og om det hadde vært en liten statuett for «største film».

«This is only the beginning», sier Zendaya til slutt, og en del to er på vei.

Ellers, er jeg blitt for myk?

Burde jeg pumpes?

Overraskende høyt plassert er i hvert fall det sentimentale sportsmelodramaet King Richard (Reinaldo Marcus Green), en film jeg i utgangspunktet hadde store fordommer mot.

Men sportsfilm – som Oscar har vinnerhistorie med fra Rocky og Chariots of Fire – er en undervurdert sjanger.

For noen følelser!

For en spenning!

«The man is crazy», sier naboen om Richard Williams («Actor in a leading role»-nominerte Will Smith), en slags mild Joe Jackson møter Mr Miyagi, Aamodt og Ingebrigtsen, en far med gigantiske ambisjoner for sine døtre, men som kan finne på å prompe under et viktig møte.

Han sier selv han er i en «champion-raising business», og står tidlig i filmen opp for døtrene, for så å bli slått ned, reise seg, og så bli slått ned igjen.

Men det handler jo om hvor mange ganger du reiser deg, sant?

Hvis det hadde kommet en oppfølger til Wayans-brødrenes geniale Don’t Be a Menace to South Central While Drinking Your Juice in the Hood (Paris Barcley, 1996), ville det vært flere scener her med kandidatur til det ironiske oppsummeringsrefrenget «Message!».

Det handler for far om «respekt» og særlig «ydmykhet», lært for eksempel gjennom familietvangsvideovisning av Askepott, der døtrene selv vektlegger hovedbudskap som «høflig», «modig» og «aldri slutte å drømme».

«If you fail to plan, you plan to fail.»

Og det er nesten dårlig gjort tidlig i filmen å bruke Nina Simones versjon av «I Shall Be Released» for å lure fram tårene.

Tennisballene spruter ut i nattemørket.

Da far og småjentene avbryter treningsøkta til John McEnroe og Pete Sampras løftes gåsehuden lik de små hårene på tennisballen.

«We got a coach!».

Montasjer med løpetrening, kamper, pokaler, først til Venus, så også til lillesøster Serena – trening i regn og mørke etterfulgt av en rettferdig harm far da sosialtjenesten venter i stua på grunn av varsler om hardkjør.

Jeg har alltid likt Will Smith, særlig siden han som Fresh Prince ble en sentral del av rutinen etter skoletid på nittitallet.

Hverdagen var ikke akkurat «Boom! Shake the Room» – men man kunne jo drømme.

I King Richards nittitall deler døtrene drømmen om å bli best.

Filmen er en overraskende rørende fortelling om ukuelig ambisjon, på vegne av andre og seg selv, og de komplekse kombinasjonene av disse.

Venus vinner, men jubler først alene for seg selv i garderobespeilet.

Den indre gleden over prestasjon.

Ess fra håndleddet.

One love.

Melos + Drama – Coda, Tick, tick…BOOM! og West Side Story

Coda

Fanget i lignende nett som King Richard, men kanskje såpass liten at den burde kastes ut igjen, er Sian Heders hederlig sentimentale feelgoodkomidrama Coda, som står for Child of Deaf Adults.

Historien – om talent, øving, audition og opptreden – har vi sett hundre ganger før, i nevnte Rocky og Chariots of Fire, men også i ulike filmer som Flashdance, Karate Kid, Sister Act og Billy Eliot.

Og Coda forblir en hjertevarm skolekino som ikke har noe å gjøre i en kresen kvote kalt «Best picture» fra 2021.

Men filmen har flere fine øyeblikk.

«You know why God made farts smell?

So deaf people could enjoy them too.»

Vi møter Ruby (Emilia Jones), en sjenert sanger med vakker vokal, da hun ljomer utover familiefiskebåten.

Far og bror kan ikke høre henne.

På skolekorøvelsen tar det derimot tid før hun finner sin indre og ytre stemme, til tross for den eksentriske dirigentens forsikring om at «you can sing».

Tør hun hoppe i det, slik hun gjør fra klippene ut i vannet?

En del raus komikk (foreldrenes sexlivsskildringer) og rørende drama oppstår også omkring tegnspråk, som i Audible. Datteren beskriver ufortrødent med fingre og hender dumpende mot hverandre, men blir etter hvert utslitt av konstant å måtte formidle de andres stemme.

Far kjenner vibrasjonene på halsen hennnes, og til sist er skyperspektivene i Joni Mitchells «Both Sides Now» sjeldent formidlet tydeligere, håndskulpturert.

Kommer hun videre fra audition?

«Go», sier far, og slutter lik Belfast med forelderen som tar farvel med sitt barn.

«Can you just quit dancing for a second?»

Oscar har – enda mer enn sans for sportsfilm – siden The Broadway Melody (Harry Beaumont, 1929) en historisk musikaldragning, i år også med West Side Story og Tick, tick…BOOM! (Netflix), med Andrew Garfield uforklarlig nominert for «Actor in a leading role»,

For hva liker Oscar å se?

Noe som ligner. (Coda, Dune, Nightmare Alley, West Side Story)

Noen som etterligner. (Diana, Lucille Ball, Desi Arnaz, Gucci, Tammy Faye, Jonathan Larson, Richard, Venus og Serena Williams)

Oscar liker opptredener av opptredener.

Kreativ (gjen)skaperkraft.

Kultur og idrett.

La La Land lurte seg nesten til statuetten.

Man trenger ikke spille en rolle, men et ekte, helst ekstraordinært menneske.

«Is this real life?»

Metamusikalen og biografifilmen Tick, tick…BOOM!, Lin-Manuel Mirandas filmregidebut om musikalskaper Jonathan Larson (Rent) – med klang videre til Sondheim –  ligner ambisjonsskildringen i King Richard og Coda.

Hvordan skrive den neste store musikalen?

Plakater i bakgrunnen i en rapscene forsøker satire om Broadway «lacking innovation», men Miranda treffer kanskje også seg selv og flere av de andre Oscar-nominerte?

A New Play But It Has That Guy from That Television Show So You’ll Like It.

Gypsy (Again).

A Mediocre Movie, Now a Mediocre Musical.

White People Arguing About Marriage.

Old Songs You Already Like.

British Mega Musical.

Shakespeare – Does It Even Matter Which One?

«Finish the song, already», sies det når Larson aldri får ut fingeren med sangen som mangler, men jeg tok meg i å tenke det bokstavelig om flere av numrene. Garfield, som knapt kan synge, er lite interessant å høre på når han beskriver det karakteren ser.

Bo Burnhams pandemimusikal, eller å høre på The Magnetic Fields, gir meg mye mer.

Livet tvinges til sang av narsissisten som bruker alle som materiale.

Det skal legges til at det også er enkelte øyeblikk av emosjon, særlig om vennskap.

Langt sterkere er Steven Spielbergs nyinnspilling av superklassikeren West Side Story, der hele verden – i det minste et par kvartaler av den – er et dansegulv.

Mannen som bidro til å skyte et dypt punktum for klassisk Hollywood-film gjennom 1970-tallet har her gjenskapt denne myteomspunne epokens stilrene ekstravaganse.

Filmen åpner med en av regissørens mange lange tagninger med kamera i søkende bevegelse, over ruiner, knipsing og gutta boys med brylkrem.

NYC er – lik i Belfast – verken smeltedigel eller salat, og gategjenger fra Puerto Rico og «The last of the ‘can’t make it’ Caucasians» kjemper gjennom dans til døden.

«They ain’t us.»

Blant de nominerte for «Best picture» er tidløs eller tidsspesifikk konflikt skildret som melodrama (Belfast), musikal (West Side Story) eller scifi (Dune), og det er kanskje paradoksalt at den animerte dokumentaren Flukt – nominert som første film noen sinne til de tre prisene for animasjon, dokumentar og internasjonale film – fremstår mer realistisk.

«Do you wanna start world war three?» blir Maria spurt etter skoledans med kyss bak tribunen, før Tony serenader henne under bakgårdsbalkongene og klatrer musikalmaskulint opp til myk musikk mellom mursteinene.

Øyne i øyne.

Når to føles som alle.

Henføre på dansegulvet, som er overalt.

I en lett soveromsvariant av sin navnesøster i Umberto Ds kjente kjøkkenscene må Maria skjule kjærligheten, morgendanse alene, rufse håret og rulle i lakenet.

Filmhistorien brenner også i Rita Moreno, som formidler håp om «Somewhere».

Film som sted.

Gjennom koreograferte bevegelser kreves et særlig forutseende spill, der aktørene kontraintuitivt må kjenne og anerkjenne den andres ord og bevegelser før de skjer, for å kunne stemme i, ta i mot, løfte eller la seg løfte.

Kinematokoreografi.

De danser så skoene smelter mot asfalten.

Bevegelse i bildet.

Bildet i bevegelse.

Bryl og pryl, skygger blander seg, to kniver i hjertet, bror og bror i døden.

Stillevende timelapseskygger over fasader under ettertekstene.

Spielberg går nok ikke tomhendt hjem denne gang.

Narrespeil og nostalgi – Nightmare Alley og Belfast

Belfast

Like ublyg som West Side Story planter den mørke prestisjefantasien Nightmare Alley (Guillermo del Toro) begge de korte beina i filmhistorien, undervinklet i skolen etter Citizen Kane og film noir, med fargerikt neonlys knapt opplysende bekmørke amerikanske sletter.

Hvordan selge løgn som magi?

Illusjoner, triks, avledning.

«I’m not like this», gråter The Geek, som biter halsen av høna på tivoliet der sirkusteltet senkes i styrtregn på vei til neste sted.

«If I want mud on my skirt, I can find it», sier Cate Blanchett som psykoanalytisk femme fatale, omgitt av snø, røyk og ild i samme innstilling.

Vår mystiske mann Stanton Carlisle (Bradley Cooper) lurendreier heller et medium, en iscenesetter av illusjoner for å framkalle følelsene vi dypest ønsker å kjenne på.

Det er jo fine metaforer for filmmediet.

Film som medium.

Film som bind for øynene.

Film som narrespeil.

Vil verden bedras?

Tja. Jeg tror dessverre aldri jeg kommer til å bli helt henført av en del Toro-film.

Det samme gjelder Kenneth Branagh, nominert i flest Oscar-kategorier uten å vinne noen av dem, stakkars.

(Balladedronning Diane Warren er nominert for 13. gang med «Somehow You Do» fra Rodrigo Garcias Four Good Days, og jeg heier mer på henne.)

Alle trenger gode naboer, men i Belfast skorter det på slikt.

Fra nåtid i farger til svarthvit idyll og deretter umiddelbart gatekaos («Get the Catholics out!», «Holy God») antar vi et gutteperspektiv, som i Blikktrommen.

Hvilken vei skal/kan han velge?

For meg er det tidlig og gjennomgående noe tonalt som skurrer, særlig nå som krig og barrikader igjen preger Europas gater.

Nominerte «Down to Joy» er solid, og Van Morrisons musikk er unektelig helt fantastisk og følelsesmessig mangsidig – «From the dark end of the street/To the bright side of the road» – men rullet ut vegg til vegg blir det som en pubplagende monoman jukeboxentusiast med en uendelig mengde mynter.

Menneskene ser også på tv (Star Trek) og kino (Raquel Welsh, John Wayne, Chitty Chitty Bang Bang), men den tematiske klangbunnen blir lite annet enn bokstavelig tidskoloritt som fargelegger det svarthvite, og i verste fall leses det som dinglende Oscar-åte.

Branaghs sympatiske instruksjon åpner både for svovelpredikende nærbilder og større to- og flerskudd, for skuespillernes vedvarende opptreden, ofte innrammet i ulike deler av bilderammen, bil- og husvinduer, og både Ciarán Hinds og Judi Dench er nominert for sine søte biroller som eldste generasjon, i ertende samtaler og spontandans i stua.

«I’m walking you home», sier hun til mannen, som skal på sykehus. Han hoster, hvilket ingen gjør ustraffet i melodrama.

Og enkelte replikker treffer godt.

«I’m going nowhere you won’t find me», sier bestefar til barnebarnet.

«Why do you always get sad when a letter comes?», spør gutten mor.

Han velger feil vei, men han stjeler vaskepulver til henne.

Det er både rått og rørende.

Og dedikasjonen til sist er fin: «For the ones who stayed/For the ones who left/And for all the ones who were lost».

Sin egen datter – The Lost Daughter

Mistet eller forsvunnet er også stikkord i regissør Maggie Gyllenhaals suverene dagmareritt av en spillefilmdebut, Elena Ferrante-adaptasjonen The Lost Daughter, som lik Belfast har to skuespillere nominert.

I kategorien «Actress in a leading role», der Renate Reinsve lenge var en het kandidat, er Olivia Colman nominert sammen med Jessica Chastain (The Eyes of Tammy Faye), Penélope Cruz (Parallel Mothers), Nicole Kidman (Being the Ricardos) og Kristen Stewart (Spencer).

Også i «Actress in a supporting role» er The Lost Daughter representert gjennom briljante Jessie Buckley, nominert sammen med Ariana Debose (West Side Story), Dench (Belfast), Kirsten Dunst (The Power of the Dog) og Aunjanue Ellis (King Richard).

Jobbferierende professor og språkromantiske oversetter Leda (Colman) sover med vinduet åpent og pute over øret, flyter i vannet ved stranda, der iskrem og ro straks blir invadert av støy fra en shady storfamilie. (Senere ligger et insekt på puta og surrer, en mann banker på med blekksprut, og ei heller en film på kino får hun nyte i fred.)

Lese, se, observere, skrive.

Hva kan vi forstå?

Alt er i hvert fall ikke hva det først ser ut som.

Leda løfter frukten og finner den råtne undersiden.

Hvordan spille morsrollen?

The Lost Daughter handler mye om mor og datter, foreldrerollens pustevansker, og en skjønnlitterær variant av denne:

Leda og unge Leda (Buckley).

Sorgen over seg selv.

I Gyllenhaals innsiktsfulle instruksjon er de en sann svir som bør begge prises.

Tidvis utrolig ubehagelige The Lost Daughter er kanskje den aller beste filmen blant de Oscar-nominerte.

Det blir noen uhyggelige dager på stranda. Leda vil ikke flytte seg, og møtes av stygge blikk og ord, før en forsert forsoning med kake.

En kongle risper henne på ryggen på vei hjem.

Tittelen rommer også en midlertidig forsvunnet jente og hennes mistete/stjålne dukke.

Forsvinne.

Dukke opp.

Til og med dukken gulper.

Gyllenhaal makter skrelle hele historien i ett slangestykke, med en subtil subjektivitet som oversetter karakterens begjærlige eller foraktfulle blikk til kameraets.

The Lost Daughter er å ligge på ei strand med ei nål i magen.

MENY