Årets påskeegg er varierte, gjemt på kino og hjemme i stua.

Tirsdag 12. april åpner for eksempel Kunstnernes Hus Kino i Oslo visningsserien «Det avvikende produkt». Gjest hos kurator og skribent Mike Sperlinger er kunstner og kritiker Nora Joung, som samtaler og viser Joungs Windows (2018), Joyce Wielands Sailboat (1967) og Rat Life and Diet in North America (1968), og Ane Kvåles Untitled (2014) og Rosy-fingered (2018).

Prekære kvinner og gutter på tur

I den andre enden av filmskalaen kan du strømme deg bort med komedien The Bubble (Netflix), krivelighetsserien The Kardashians (Disney+) eller krimen Tokyo Vice (HBO Max), eller se noen av filmene NRK strømmer for tiden: Dag Johan Haugeruds Lyset fra sjokoladefabrikken eller Maren Ades mesterverk Toni Erdmann.

(Og så fins det jo nok krim å velge blant i påskeuka.)

Sistnevnte er en svært original skildring av en kvinne, og hoveddelen (i tillegg til gutta i alle aldre på tur i C’Mon C’Mon og The Last Tepui) av ukas tips – det som før ville hett brorparten – vies ulike skildringer av og med kvinner, inkludert Better Things, The First Lady og Zero Fucks Given, som alle omhandler kvinner i mer eller mindre prekære situasjoner.

(Og snart kommer Made in Oslo hos Viaplay.)

På ulikt vis gis slagordet «kvinner kan» ny klangbunn som noe motsatt hva kvinner bør eller må.

«Kom igjen, hva da?» – C’Mon C’Mon

Men først: En onkel i livet skulle alle hatt. På kino kan du for tiden se Mike Mills’ – som tidligere har laget strålende 20th Century Women – følsomme relasjonsdrama C’Mon C’Mon.

Filmen er så indie at den er svarthvit.

Og opplesning av litteratur i bildet – og som overstemme – blir sitert på lerretet.

Journalist Johnny (Joaquin Phoenix), vår mann med mikrofon og høretelefoner, stiller barn i Detroit spørsmål om forestillinger om fremtid.

Mikrofonen gir konsentrasjon og retning.

Hans søsters psykisk syke mann gjør at Johnny må passe på sin veslevoksne nevø Jesse i Los Angeles, som etter hvert blir til en rundreise til New York City og New Orleans.

Jesse liker å rollespille foreldreløs og vil eller får ikke sove, selv etter den elektriske tannbørsten har sunget ferdig.

«Can I sleep with you?» spør Jesse onkelen.

Og sier senere:

«I don’t need you.»

Onkel svarer:

«You so need me.»

Sykkeltyvene møter Curly Sue og Leave No Trace.

Voksne søsken snakker sammen om at de ikke snakker sammen, en mann svimer av med en liten gutt på ryggen, og store spørsmål stilles i en liten fortelling.

Tittelen C’Mon C’Mon er en besvergelse.

Og man kan spørre som Anders i Oslo, 31. august (Mills retter «special thanks to Joachim Trier» under ettertekstene):

«Kom igjen, hva da?»

Til slutt spør gutten:

«Kommer jeg til å huske dette?»

Før han sier:

«Jeg vil huske.» 

Fights on flights – Zero Fucks Given

«Var det alt?»

Eksistensiell resignasjon om livets betydning, eller den plagsomme replikken ved kjøp?

Kombiner dette eventuelt med flyangst. Jeg har opplevd å få servert den dårligste hamburgeren noen sinne og tilbudt lettkleddkalender med flyvertinnene på et lavprisfly.

På Vega scene (og på Mubi) kan du se Emmanuel Marre og Julie Lecoustres sterke luftfartsarbeidslivsskildring Zero Fucks Given, tur-retur solo og solidaritet.

Himmelens blå kan være en kjølig farge, og i svevet som lavkostflyvertinne ser Cassandre (sterkt spilt av Adèle Exarchopoulos) skyene fra begge sider.

Hun kjenner på kabintrykket i presset om (mer)salg på den trangeste catwalken, i en yrkesgruppes frie statusfall.

Cassandre blir urimelig behandlet, men behandler også andre urimelig.

«If it fits, it’s welcome on board.»

Zero Fucks Given skildrer livet som en dårlig konkurranse, med få vinnersjanser og simple premier, livet som en endeløs rekke miniatyrflasker.

På Lanzarote er det dans og drugs, fylleflørt med fjoll, men og betroende alvor.

Barbere, sminke, uniformere, diskusjon om streik, trillekoffert, rullebånd, boarding.

Selge, merselge, servere, rydde fort.

Smilemuskeløvelser.

«All those emotions you have, you need to leave it behind», sier kursleder.

«Give us a smile», sier en full passasjer senere.

Hvorfor hun vil vekk forstår vi bedre da hun sover på sofa hos pappa og savner mamma.

Filmens ujålete stil gjør enkelte fine ting med lys og mørke, som automatisk utelys slått av og på i en scene, og sigaretter som antennes av to søstre i en annen.

Til sist lander vi i Dubai, med fonteneshow for pandemispredte mennesker og sungne spørsmål «Where are you now?» fra Alan Walkers «Faded», som med ett ble mye kulere.

Se C’Mon C’Mon og Zero Fucks Given på kino i påsken.

Førstedamer og andre damer – Better Things og The First Lady

Femte og siste sesong av Pamela Adlons lavmælt suverene Better Things (HBO Max) er over halvveis. Ved sesongslutt vil jeg skrive noen flere linjer om en av de siste ti årenes beste tv-serier.

Susanne Bier-regisserte The First Lady (Paramount+, premiere 18. april) er en ok severdig serie etter én episode. «Let us now praise famous women», synes å være slagordet, i forsøksvis nære, men nødvendigvis fragmenterte portretter av amerikanske førstedamer.

Vi møter dem posere for malerens strøk, hører «This land is your land»  i soulversjon, og ser Obama stoppe ved et maleri avbildende slaveri i Det hvite hus.

«Luckily, you get to choose your own art», sier Bush til Obama.

Altså Laura til Michelle.

Ellers treffer vi Betty Ford og Eleanor Roosevelt, i tematikk om tap, trusler, funksjonshemming, psykiatri og avhengighet.

Løst, som fjell – The Last Tepui

Friklatrefilmen Free Solo var en sjeldent skjellsettende filmopplevelse. Til sist vil jeg anbefale dokumentarfilmen The Last Tepui (Disney+), der Alex Honnold og et kobbel feltbiologer på ekspedisjon kvister seg gjennom jungelen for å forsøke klatre opp i klippeveggfaunaen for å (ut)forske uoppdagete arter.

Biologen på nær åtti når ikke helt opp, men Honnold imponerer igjen enormt i enarmet tvekamp med tyngdekreftene.

Uavgjort.

«You feel like it’s a scene from Cliffhanger or something.»

Nettopp.

Som de første klatrerne på fjellet må de også være forsiktige med løse steiner.

Når det du tar tak i løsner.

Grøss.

Artsjakten i The Last Tepui er et ekte, invers eventyr, der den mest ettertraktede er en frosk, og naturvitenskapen i tåke og regn må kappete med rumpetroll.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.