Gå på kino, spesielt for å se The Works and Days (of Tayoko Shiojiri in the Shiotani Basin) på Kunstnernes Hus Kino i Oslo lørdag 5. mars, og Oscar-nominerte Licorice Pizza.

Men disse kommer jeg tilbake til. Først er det fine ting å se hjemme, mange av dem norske produksjoner.

Traumer – Ingen hverdag mer og Lille Axel

To dokumentarfilmer er særlig strømmeverdige. Ingen hverdag mer (kan ses her), Elsa Kvammes dobbelteksponering av Ruth Maier og Gunvor Hofmo, er noe av det sterkeste du kan se på tv for tiden. (Les Gunnar Iversens tekst om filmen)

Skjebnene til Maier og Hofmo tar oss nær tvinningen av DNA-et til annen verdenskrig, og arven som beklageligvis fortsatt brøler.

Svært engasjerende er også Lille Axel (på VGTV) en genuint (opp)rørende skildring av en helt unik menneskeskjebne, som falt og forsvant i sprekkene som slipper inn og ut lys.

You want it darker? Slukk flammen og sett på denne filmen.

Moralen: Ta vare på barn.

Tårer og tragedier – Pørni og Lykkeland

Det gjør Pørni. Nå fikk du meg til å gråte igjen, Henriette.

For svarere svarer aldri.

Første episode av sesong to av Pørni (Viaplay), «Snap out of it», skildrer Pørni i bruddstykker, i pillefrynsete kjærlighetssorg, på flukt inn i jobb, hodeløst inn i vonde, voldelige rom og vanskelige samtaler.

De mange omsorgsrollene innbefatter ikke henne selv, men etter litt fram og tilbake både får og gir hun klem og kyss.

«Uten deg fins intet ukjent for meg. Det er derfor jeg er her. Jeg vil deg. Uansett. P»

I andre episode, «Stemor fra helvete», har barnerom dør med hengelås, Harry Potter brennes på grillen, og Far faller skal snart utgis.

Men det sitter langt inne å lese eksens leseeks.

«Det er livet sjøl som skal si unnskyld», sier garasjegriner Pørni.

Bare bein vandrer sammen på nattasfalten mellom trikkeskinnene.

Få hverandre, miste hverandre, gi hverandre bort.

I «Lojalitet og oksygenopptak» er koteletter keto og spørsmålet «kanskje vi skal slutte å ringe?».

Tap er stadig den tydeligste tråden.

Men lojalitet har også sine grenser.

«Tyskerinvasjon og familieterapi» skildrer tysk sofasurfing og spør om riving av statuer og humørløshet er framtida.

«Far faller – mor klikker» innrømmer at det er litt skam å snu. For Pørni er det kaos, trusler og hets, samtidig som det er folk å trøste på alle kanter.

Hun må være de andres krykker, men «nå må det faen meg være nok».

For hva er egentlig å «eie egen historie»?

Pørni er revnende engasjerende.

«Svelging av kameler» beskriver å gå på en lettvegg, meldeplikt, utveisløshet, anstendig forsoning og DJ Dad på midlertidig euforisk midtsommerfest.

Der det er hus- og hagerom tvinger hjerterom seg fram.

«Jeg elsker deg, men du er sjuk i huet.»

Det er bare å se fram til flere sesonger.

I det bønn- og brønnhørte melodramaet Lykkeland (NRK) – også om lojalitet og svik – er det gått tid mellom møtene med spennende karakterer og skjebner.

Vi følger dykkerklokker i fritt fall – til bunnen og under den.

Serien er en severdig skildring av Norge – særlig Stavanger, «denne lille, fattige bedehusbyen» – etter plattformuavhengigheten, fra bonde- og fiskersamfunn til oljenæring, med miljøkonsekvenser langt bak horisonten.

Navnet Jesus blekner under olje boret etter og opp av amerikanske cowboys, roughnecks og unge norske dykkere.

Seismiske undersøkelser skildres med rock n roll og full gass.

En ny norsk jukebox låner Creedence.

«Only an asshole doesn’t like a treasure hunt» og «goddam socialists», smeller det.

Nye klasseskiller og -reiser tegnes og muliggjøres.

«Familier må inn i gråsonen iblant», sier Pia Tjelta som Ingrid Nyman, mor i en rederfamilie med et rykte både «fillete og storveis».

Særlig Anne Regine Ellingsæter som Anna Hellevik er et virkelig funn, som kvinnen blant Mad Men, i det stille sentrum av begivenhetene.

«I don’t like capitalism», sier hun.

Særlig sterk er også, i sesong én, nylig avdøde Vegar Hoel som Arne Rettedal, som forteller at «hemmeligheten er å så tvil om sin egen overbevisning».

Den transkriberende sekretærens egne meninger vokser fram mellom linjene.

I åpningen av sesong to slynges søppel rett i havet.

En liten miljøkommentar.

Men arbeidsmiljø er et viktigere tema. «Høyt produksjonstempo» gir 36 til 48 timer i strekk og harmoniserte timelister, og en «full blowout» kler hav, fisk og fugl i oljeflak.

«We’ll kill that well!»

Ytterligere dispensasjoner ender i drukning.

Det koster å bygge landet.

Fra høymesse til oljemesse.

«Er gassflammen blitt vår nye betlehemsstjerne?» spør pastoren, som selv selger bedehus til bar, og døper gjennom delvis drukning.

«En jobb hadde vært fint», sier Anna etter å ha reddet Oljedirektoratet – men hun ignoreres av gutte- og gubbeklubben.

«Det er på grunn av pissoarene», forklarer Ingrid.

Kvinner står utenfor og ser inn.

Anne søker som «Arne».

Olje blir storpolitikk, men et lite pilkast langt under blink varsler om en plattform på gyngende grunn.

Alarm, redningsdrakter, -vester og -båter skaper deretter noe av det sterkeste i norsk katastrofefilm.

Langvarig kjennskap og etablert empati med karakterene gjør gjengivelsen av Kielland-ulykken svært uhyggelig.

Hva betyr omkommet?

Hvordan omfavne et lik under vann?

Her trengs en sesong til.

Kultur og klasse – Kasko og Alt du elsker

Alt du elsker (Discovery+) har et plott ikke ulikt Ida tar ansvar (Viaplay) – om en kvinnelig psykologistudent som forsøker å redde en mannlig radikalisert rasist.

Lettere på avtrekkeren er kåk- og kontorkomedien Kasko (TV2 Play), der de kredittkorttenkte nettenes fyllefester gir dager derpå, med snakkende postkasser som geiper og spytter ut regninger og inkassokrav.

Jonis Josef bærer Kasko på imponerende vis, en komedie med klangbunn av kultur og klasse.

Karakterene er «blakke og blacke», med sultne venner som «motsatt Foodora». Vår gjeldstyngete hovedperson er personlig konkurs, men vil unngå «jailern» og bli «voldtatt av karen som blir voldtatt».

Gjennom en streit storebror blir han etnisitetsbalanseheadhuntet som forsikringsutreder for minoritetssaker, og følges fra prøvetidsforseintkomming til å våkne før alarmen.

«Hen trenger erfaring som svart.»

«Er du rød, svart eller gul, jobber du hos Think er du kul!!!»

«Jo mørkere, jo bedre.»

Det er ganske drøyt, og ganske morsomt.

Black lives matter out of place.

Humoren skapes av kulturkrasj (Klæbo-rykk, «spiller du basket?», «er det ikke lov å si n-boller lenger?», drip), ordspill («Somalia Holmes», «Namsos Drew», «Sherlock Homie») og slapstick, inkludert tøffelsniffing og originale risteklipp som setter kontorpulten hos svindlerne, til eksempelvis forsøkt brekking av flatskjerm inn i trillekoffert.

Norges morsomste mann Vegar Tryggeseid er også «med».

Eufori og angst – Euphoria og Kimi

Blant utenlandske strømmeserier og -filmer er særlig nylig avsluttede sesong to av Sam Levinsons Euphoria (HBO Max) å anbefale.

«It felt like a movie.»

Episoden «All My Life, My Heart Has Yearned for a Thing I Cannot Name» (S2:E8) satte et skarpt komma for en av de sterkeste strømmeseriene, med knivdrap og kuleregn, kontraster med Huset på prærien, vakker gitarballadesang («Elliot’s Song») og et metatekstuelt teater der livet passerer skolerevy.

«Is this part of the play?»

Mennesker møter sine roller og karakterer i et nøkkelstykke, der forsmådde og forlegne forelegg etter hvert illsinte inntar scenen, mens andre skjelvende ser sitt livs scener utspilt på ny.

«Art should be dangerous.»

Zendaya snurper munnviken i kamp mot Rues sinnsstemning, ofte for høy – høyere enn seg selv og kjærligheten.

For å tåle tap kan du ikke bli en del av tapet.

«I hope it was worth it in the end.»

Det var det.

Men husker du angsten for korona (før krig og klima igjen overtok)?

Hjemmekontor gjør hjem til kontor, og Steven Soderberghs terskelthriller Kimi (HBO Max) skildrer verdensbefolkningens brakkepsyke og dørstokkmillimeterne i veien for å komme seg ut (igjen).

Stemmestrømfortolkeren Angela Childs, spilt av Zoë Kravitz, kikker Hitchcocksk ut gjennom vinduene mot gata, i en romlig avgrenset begrensningsfilm, preget av en pandemisk innspilling, der lerretet synes lagt ned og løftet opp igjen, lik et avtrykk av scenen foran.

Teater og/som film, som Bazin beskrev, kan være blant det mest filmiske, og Antonioni og Coppola er andre referanser i spennet mellom å overse og overhøre.

Angela blir lyttende vitne til vold og må etter hvert ut.

Hun antibacer hendene og lufttørker dem lik en spastisk uavsluttet applaus, der den ene hånden ikke helt finner den andre.

Og flukt handler her om å forlate dekoren.

Lakrispizza og oransje vin – Licorice Pizza og Full dekning

Interessant innskrenket iscenesettelse preger også den kinoaktuelle norske spillefilmen Full dekning.

Parmiddag er noe av det aller verste jeg kan tenke meg av sosiale sammenkomster, og filmen formidler gjennom sin litt for fikse forestilling hvor forferdelig det kan gå.

Det er halvkleint allerede fra start, med seige samtaler om felleski, Facebook, oransje vin, Vipps, milf, soppsaus, kantarell, hytte, utroskap, Spond, terapi og bidet.

«Vi har hele livet inne i den telefonen», sies det.

«Hvor mange par hadde ikke gått fra hverandre hvis de fikk full tilgang på hverandre sine mobiltelefoner?»

De legger dermed uforklarlig alt på bordet, som fanger, i en stue med fullt glassinnsyn, ved et kjøkken med en tynn strime vinduer.

Løgner og bedrag plinger og vibreres fram, omgitt av symbolsk fjærplukk og måneformørkelse.

På kino vil jeg ellers særlig anbefale Paul Thomas Andersons særgent smakfulle Licorice Pizza.

Ah, endelig en ordentlig Film!

Cooper Hoffman som Gary møter Alana Haim som Alana i en meet cute av aller ypperste merke.

Kameraet danser med de to kroppene.

Ellers gynger vannsenger og flipperspill, japansk aksent tester krenkbarhet, Tom Waits brummer som Rex Blau i en ubetalelig tale, og i en helt suveren flukt rygger Haim en kassebil uten drivstoff baklengs med stålkontroll ned svingete englebyveier.

Denne filmen må oppleves.

Ikke sesonger, årstider – The Works and Days (of Tayoko Shiojiri in the Shiotani Basin)

Det må også C.W. Winter og Anders Edströms årstider som åttetimersdag The Works and Days (of Tayoko Shiojiri in the Shiotani Basin), en stor kinoopplevelse som unikt muliggjøres lørdag 5. mars på Kunstnernes Hus Kino i Oslo.

Den mattende, stedssansende laaangfilmen klistrer seg inntil tiden og gjør et blekt lerret fargerikt i mørket.

Jeg så Sátántangó da Béla Tarr gjestet Cinemateket i Oslo for en del år siden.

Ta utfordringen.

For har seriesluking gjort oss bedre trent til filmsluking?

Neppe.

Kontrakten med skjermen er langt svakere enn med lerretet.

Og seriestrømming er blitt sesong- og tvangsarbeid, tidvis (r)en plikt, med ufortjent lojalitet mot andres og egen allerede investerte tid.

For det er ingen skam å skru av.

Men serier lar seg jo nærmest ikke gås glipp av. Er ikke det kanskje det tristeste vi har mistet, muligheten til å gå glipp av? Vente ett år på å få sett hele musikkvideoen til «Black or White», eller aldri få sett aller siste episode av den ungdomsserien jeg ikke engang husker navnet på som avsluttet den søndagen det var familieselskap.

En lang stund har replikken om både filmer og serier heller enn «nei, jeg har ikke sett den» vært «nei, jeg har ikke sett den ennå».

Mange serier ligner nå – negativt – ikke på noe annet enn serier.

Mange filmer ligner fortsatt – positivt – ikke på noe annet.

I kinomørket er vi lik begravet i sittende posisjon.

Sitat på svart lerret: “1. From one basin to another – stuff and nonsense.”

Og timer senere:

“2. One spot, alone, left glowing in the dark: my snotty nose.”

“3. By the fifth month one has had his fill of seeing willows.”

“4. Spitting blood clears up reality and dream alike.”

“5. Oh, I don’t care where autumn clouds are drifting to.”

Stemmer snakker om død, do og en hvit penis, eldre mennesker drikker og ler ved et lavt bord.

Mennesker i mørket kommer gående i grålysningen i fintfølende avstandstagninger.

Klipp til en rekke «tomme» innstillinger, klassisk japanske suiter siden Ozu (på et tidspunkt forteller noen om et gjensyn med Tokyo Story), hvis innstillinger lik lysbilder blunker øynene bløte.

Skygger på skyveskjermer, fuglekvitter, vinden i løvet, åkerblåst, dryppende takrenner, torden, snø, ettermiddagsklirr, lyd og lukt av fryser, raut, bjeff, baking.

Bilder meles, knas, eltes og heves.

Ro.

Likhetene mellom arbeid og hvile.

Hverdag, minutt for minutt, en film som en arbeidsdag, en arbeidsdag som en film, en utvikling av neorealist Zavattinis drøm som formidlet av Bazin. Filmskaperne takker på ettertekstene blant andre James Benning og Pedro Costa.

Like fint å jobbe som å danse.

Se noen så.

Beskue, betrakte, bivåne.

Hendenes gjøremål.

Flere fem minutter lange statiske innstillinger skildrer samtaler, om fortidens nyttårsfeiringer, forlengst avlagte eksamener, nattfiske, slakt eller bøker man vil lese om igjen.

Vendt fra oss kommer følelsesutbrudd overraskende.

Stemmer gjennom tynne vegger.

Tayoko Shiojiris overstemme leser fra sin dagbok.

Svart lerret vasker øynene med lydbilder.

Fortidsskikkelser uttones i landskapets nåtidspalimpsest, der samtidsmennesker straks etter skriver seg inn med sine bevegelser.

Kinematografi er skriving med bevegelse.

Åker inntones, med mennesker gående på åkerrammen.

Jorden, jordet, jord.

Ny dag, opp i otta, lysning.

Hver dag som syklus.

Som dine dager er, skal din styrke være.

Rutiner gir trygghet og fred.

Sitte, sette.

Hastighet og langsomhet samtidig, der biler suser gjennom innstillinger som ikke lar seg rikke.

Skikkelser slukes eller fødes fra mørket midt i iscenesettelsen, og drar forsiktig med kameraet til en panorering.

Aldring, pleie, stønn, tordendrønn.

Regnets lette tromming.

Melankoli, meningstap.

Høste våre somre og vintre.

I disse timene får du alt tilbake.

---

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.

---