En av dokumentarfilmskaperens fremste oppgaver er å bære vitnesbyrd. Ikke bare gjennom å være et direkte vitne, og observere og fange inn et øyeblikk eller en hendelse ved å være til stede med kamera og mikrofon når noe skjer, men også ved å minnes eller viderefører et minne. Dokumentarfilmskaperen behøver ikke selv være et direkte øyenvitne, men kan intervjue tidsvitner eller bære vitnesbyrd om fortiden gjennom måten filmen aktiverer et minne.

Selv om man er et direkte øyenvitne, og filmer en hendelse så å si mens den foregår, er selve opplevelsen av å være et vitne komplisert og full av mange mulige fallgruver. Spesielt om man har kamera med seg. Spørsmålene melder seg umiddelbart. Blir hendelsen eller øyeblikket representert på en fullverdig og riktig måte? Går noe tapt i filmingen? Forstår jeg fullt ut det som skjer? Påvirker min tilstedeværelse hendelsen jeg filmer? Kan jeg stole på mine egne sanser? Hvilke motiver har jeg når jeg filmer og formidler det som skjer? Hvordan påvirker mine motiver kameravinkler og lydopptak? Det er et tankekors at vitner i rettssaker ofte snubler og husker helt feil. Enda viktigere er slike spørsmål og en slik tvil om man selv vil formidle hendelsen med kamera. Vi sier gjerne at kamera ikke kan lyve, men alle vet at det er en sannhet med svært mange modifikasjoner.

Medieforskere som John Ellis og John Durham Peters har grundig diskutert de mange utfordringene og komplikasjonene ved å være et øyenvitne eller å bære vitnesbyrd. Selv om man sitter foran fjernsynet kan man være et vitne til en hendelse, dersom det hele filmes og sendes live. Likevel er det noe annet enn å være til stede i streng forstand, å være akkurat der det hele skjer. Men hva med mer indirekte vitnesbyrd, som innebefatter hukommelse, minne, fortid og historie?

Å være et vitne innebærer et helt spesielt ansvar, og å bære vitnesbyrd betyr å gi uttrykk for en moralsk og kulturell kraft som er av avgjørende betydning for samtiden og framtiden. Ikke minst betyr det for en filmskaper å dele rollen som vitne med tilskuerne som ser og hører. Å være et vitne, har medieforskeren John Durham Peters påpekt, betyr både å se og å snakke om det som har skjedd. Å bære vitnesbyrd er noe aktivt. Det er noe mer enn bare å være en passiv tilskuer. Å bære vitnesbyrd handler om formidling og forståelse.

Om man selv var til stede når noe skjedde, eller selv har kjent en bestemt person, har man selvsagt litt mer tyngde enn om man er et mer indirekte vitne, som har fått kunnskap gjennom andre kilder enn egne sanser og opplevelser. Man kan likevel være et viktig vitne, og bære vitnesbyrd, selv om man bare indirekte har fått kunnskap om en person eller en hendelse. Historieformidling er et godt eksempel på dette.

Formidler man historien har man en utfordring om man selv ikke var til stede, eller om man er for ung til å minnes tidsperioden direkte, men dette diskvalifiserer ikke en bok eller en film fra å bære vitnesbyrd om fortidens hendelser. Å holde fortiden ved like, å se sammenhenger som er i ferd med å blekne eller å gå i glemmeboken, og å minnes det som er i ferd med å bli visket bort, er i seg selv viktige handlinger. Man kan bli et indirekte vitne og likevel bære vitnesbyrd. Det er mange dokumentarfilmer som skildrer fortidens hendelser gode eksempler på.

Ikke minst er selve medieringen avgjørende. Å være et vitne er noe privat, men snakker man om det, eller lager en film, da blir handlingen offentlig. Man deler en erfaring, en opplevelse eller en tolkning av fortiden med verden. Holocaust har skapt en særegen tradisjon og diskusjon omkring vitnesbyrd, og har gitt opphav til en helt ny betydning av ordet overlevende. At det å overleve som vitne, både direkte og indirekte, innebærer et komplekst nettverk av følelser, er åpenbart. Skyld og skam og fortvilelse over å leve blandes med lettelsen over ikke å være blant de døde. Og det gjør det å minnes og kjempe mot glemselen enda viktigere. Å bære vitnesbyrd betyr å minnes. Å tale betyr å overtale, og å vise fram smerten for at sammenhenger skal bli synlige og tydelige.

I nyere norsk dokumentarfilmproduksjon har opplevelser fra krigen, og spesielt jødenes skjebne, fått en framskutt plass i et knippe filmer som viser hvordan en film kan bære vitnesbyrd. Karoline Frogners Mørketid (1995) er den første filmen som blander rekonstruksjoner med intervjuer og arkivmateriale, og som ga en gruppe kvinner som overlevde opphold i tyske tukthus og konsentrasjonsleirer en mulighet til å minnes og bære vitnesbyrd. Det var en nyskapende film som brakte bud om det som snart skulle komme. Jon Haukeland og Tore Vollans Mannen som elsket Haugesund (2003), om Moritz Rabinowitz fra Haugesund som ble drept i Sachsenhausen i Tyskland i 1942, var også en viktig film. Og Nina F. Grünfelds Ninas barn (2015) førte videre mange av grepene fra Karoline Frogners film i en mer personlig form.

Elsa Kvammes tre filmer Legenes krig (2011), Trikken til Auschwitz (2013) og Ingen hverdag mer (2021) kan også sies å høre til denne lille tradisjonen i nyere norsk dokumentarfilm. Spesielt de to siste filmene er viktige vitnesbyrd som forteller en krigshistorie mange gjerne vil glemme eller unngå å tenke på. Å minnes det som skjedde, og legge mest vekt på nordmenns bidrag til denne skammelige historien, som Ingen hverdag mer gjør på en like mesterlig som smertelig måte, er ekstra viktig i dag. Tidsvitnene faller fra, men filmene gjenforteller historien. I sin siste film tar også Elsa Kvamme i bruk rekonstruksjoner, men hun klarer å bruke disse på en måte som ikke føles som nødløsninger fordi bilder ikke finnes. I stedet skaper nennsomme og avdempede dramatiseringer en klangbunn til en historie om tidsvitner og historieskygger.

Ingen hverdag mer

De aller første bildene i Ingen hverdag mer slår an tonen i denne spennende filmen om vennskapet mellom Ruth Maier og Gunvor Hofmo. Aller først ser vi bilder av mørkt vann. Det er et bilde i svart-hvitt, og den digitale teknologien gir vannet en helt egen skimrende og lysende tone. Det er svart vann, som likevel lyser. En sugende mørk flate som vibrerer av bølgenes nervøse liv. Det er dødens lokkende mørke, det er selve adskillelsen, det er det vannet som separerer Gunvor Hofmo fra sin kjæreste venninne, og det er et vann så mørkt at det ligner det blekket både Ruth Maier og Hofmo bruker når de skriver sine dagbøker eller dikt. Vi ser Hofmo stå med ryggen mot kamera, i en rekonstruksjon, og hun ser utover havet. Henning Sommerros musikk er luftig og lett, men med et anstrøk av melankoli. Så bryter den optimistiske tonen til Filmavisen inn og setter alt inn i en større sammenheng. En sosial, historisk og samfunnsmessig sammenheng rammer inn et øyeblikk og to liv som har krysset hverandre. Det er en kontrast som gjør vondt.

I Ingen hverdag mer blandes den lille og den store historien. Samtidig er det to livshistorier som flettes sammen. På den ene siden historien om Ruth Maier, og på den andre siden fortellingen om lyrikeren Gunvor Hofmos liv. Deres liv blir nært knyttet sammen. De blir mer enn venninner, og deres hektiske samliv forteller ikke bare om krigsårene og forfølgelsen av jødene, men også om hvor vanskelig kårene var for likekjønnet kjærlighet i lille Norge på denne tiden.

Ruth Maier blir født i Wien i 1920, reiser til Norge på slutten av 1930-årene som kvoteflyktning, og får oppholdstillatelse. Resten av hennes familie ender opp i England, men hun lykkes ikke i å bli gjenforent med familien. Årene hennes i Norge blir ikke enkle. Hun er ensom. Hun vil leve. Hun vil bli til noe, hun vil bli berømt. Og hun vil arbeide, men har ikke arbeidstillatelse. Skuffelsene er mange, lengselen er dyp. Hun ender hun opp i Arbeidstjenesten, som ennå ikke er politisert, og arbeider frivillig for at Norge skal bli et bedre og rikere land gjennom et sterkere jordbruk.

I Arbeidstjenesten møter hun i 1940 Gunvor Hofmo, og vennskapet mellom de to blir dypt og varig. «Vi er veldig glade i hverandre», skriver hun i dagboken sin i Trondheim når de to deler hybel. Likevel er det et skjørt vennskap. Gunvor Hofmo kommer fra en politisk aktiv familie fylt av problemer. Hun er også forlovet, selv om forloveden slår opp fordi de to er kommet for langt fra hverandre. Ruth Maier blir en foreløpig redning for Gunvor, som stiller store krav til kjærligheten.

Vennskapet mellom de to kvinnene blir til noe dypere: en kjærlighet som har alt mot seg. Ruth får et nervøst sammenbrudd, og hun er jøde. «Plutselig blir jeg jøde», skriver Ruth Maier i dagboken sin før hun forlater Østerrike, og i Norge, som hun tror skal bli redningen, fortsetter forfølgelsen av jødene. Hun skriver i dagboken at det angivelig ikke finnes nazister i Norge, men hun tar skammelig feil.

I en kort dramatisering viser Elsa Kvamme at bak den greie norske hyggen ligger et truende mørke. Ruth sier på et tog og en ung mann setter seg foran henne. De sitter tett sammen. De veksler blikk. Kanskje kan det være begynnelsen på noe? Et vennskap eller et forhold? Så tar den unge mannen fram en bok han leser. Det er Hitlers Mein Kampf. Tydeligere kan man ikke fortelle om dobbeltheten i det norske samfunnet.

Gunvor Hofmo er også skjør, men hun og Ruth Maier finner sammen igjen og igjen. De blir «hjertevenninner». Alt tar imidlertid slutt i november 1942. Ruth arresteres og blir deportert sammen med 531 andre jøder på skipet Donau. Fire dager etter at hun forlater Oslo blir Ruth Maier drept sammen med alle andre kvinner i transporten.

Ruth Maier kommer aldri tilbake. Gunvor Hofmo kommer ikke over at hjertevenninnen ble drept av nazistene. Hun venter på at Ruth Maier skal komme tilbake i den første fredstiden, men får vite at den hun elsket mest av alt er blitt likvidert. Hun gir også ut sine første diktsamlinger, fem i årene mellom 1946 og 1955, før hun blir stille i mange år. Tapet av Ruth blir et sår som bare blir større og større. «Det er bare stumme skrik, / Det er bare sorte lik», skriver hun i et av diktene i sin første diktsamling. Hun legges inn på Gaustad. Livet til en av sin generasjons aller fremste diktere blir preget av elektrosjokk, insulinsjokk, selvmordstanker og institusjonsliv. Hun blir, som hun langt senere skriver, en gjest i virkeligheten.

Den lille historien, vennskapet mellom Ruth Maier og Gunvor Hofmo, spilles ut mot den store Historiens bakgrunn. Det er helt avgjørende i Elsa Kvammes film at nazisme ikke er noe som bare finnes i Tyskland i disse årene. Hun toner ned storpolitikken og de tyske nazistenes rolle. I stedet fokuserer hun på hvordan rasehygiene og rasisme er dypt rotfestet i det norske samfunnet, og hvordan den utløses av Quisling, NS, Hirden og alle de som tror på «jødeproblemet». Her spiller Halldis Neegaard Østbye en liten, men viktig rolle. Som forfatter av en bok om jødeproblemet og dens løsning blir hun en avgjørende stemme som legitimerer den ekstreme rasismen som finnes i Norge. Hun vil drepe jødene raskt, skriver hun i et berømt brev til Quisling, akkurat som dyr, og de stadig nye opplagene av boken hennes forteller alt om hvor mange som støtter Quisling og tyskerne i Norge. Ved å legge mest vekt på norsk nazisme, og norske holdninger til jødeforfølgelsene, minner Kvamme oss om vår egen svarte historie. Selv om ordet «ansvar» gis en bredere og vag avtoning mot slutten, er det ingen tvil i Kvammes film hvor det virkelige ansvaret ligger.

Selv om en del av den lille historien peker på hvordan vennskapet med Maier er selve grunntemaet i Hofmos poesi, og Maiers skjebne utløser den sykdommen som bryter Hofmo ned, er det fortellingen om Ruth Maier som dominerer i Ingen hverdag mer. Gunvor Hofmo er helt sentral, men det er Ruth Maier som er den egentlige hovedpersonen i det lille dramaet. Maier gir liv til Historien med stor H. Og historien om Maier forteller vår mørke historie. Det er nordmenn som ser på henne som om hun var et fabeldyr, som ser ned på henne fordi hun er jøde, og som sender henne i døden.

På en forsiktig måte blander Kvamme arkivklipp, fotografier og intervjuer med tidsvitner som kjente Maier og Hofmo med små dramatiseringer og rekonstruksjoner. Julia Schacht spiller Ruth Maier med tilbakeholden vrede og kraft, men de små rekonstruksjonene er ikke forstyrrende grep som sår tvil om historisitet eller autentisitet. Rekonstruksjonene er ofte små poetiske eller dramatiske oppsummeringer, som den lille scenen på toget med den unge mannen som leser Mein Kampf, men det er aldri noen tvil om hvor fortiden slutter og nåtidens dramatiseringer begynner.

Dramatiseringene og rekonstruksjonene har en avgjørende funksjon som en påminnelse om forholdet mellom fortiden og nåtiden i Elsa Kvammes film. Spesielt i begynnelsen får vi se komposittbilder eller overtoninger der fortiden og nåtiden smelter sammen. Spenningen mellom da og nå veksler også i andre grep. Ofte klipper Kvamme mellom bilder av steder slik de var den gang Maier og Hofmo levde og slik stedene ser ut i dag. Bildene blir små minnesmerker som sier at akkurat her gikk Ruth Maier eller her bodde de to kvinnene, og de blir en kontinuerlig påminnelse om at bak nåtidens dovne hverdag ligger en mørk historie. Dette er en viktig historieleksjon uten pekefingre og store overskrifter. Bak nåtidens overflate finnes fortiden, og den minner oss om hvem vi var og hvem vi er.

Ingen hverdag mer er tilsynelatende en enkel liten film, men det er en film som skinner med en helt egen underliggende harme og smerte. Ansvaret er vårt, sier Kvamme på sin særegne forsiktige måte. Det var nordmenn som arresterte og deporterte Ruth Maier, og det var nordmenn som formidlet idéer om jødene som undermennesker som man skulle utrydde. Om nazistene i Tyskland og Norge hadde som mål å slette alle spor etter jødene, finner Kvamme alle sporene og løfter dem fram slik at vi alle kan se at Maier og Hofmo eksisterte. Slik at vi kan se at jødene levde og hadde samme følelser og lengsler som alle andre.

Elsa Kvamme gir også rom for de unike tidsvitnene – Ruth Maiers søster Judith Suschitzky, og Karen Voldsgaard Jensen og Nunna Moum som kjente både Ruth og Gunvor – men hun er også selv en som bærer vitnesbyrd. Hun lar historien tale, løfter fram enkeltskjebnene, men samler også de større linjene i et etisk brennglass som først å fremst handler om at gjennom å minnes og bli et vitne kan vi hedre de døde og bidra til at historien ikke skal gjenta seg. Den lille og den store historien er tett vevet sammen i levd liv.

Den lille og den store historien

Ingen hverdag mer er den tredje filmen Elsa Kvamme har laget om krigen. I Legenes krig (2011) er det hennes egen fars historie hun forteller. Elling Kvamme var medisinstudent, og en av Tysklandsstudentene, og i 1943 blir han 22 år gammel sendt til Buchenwald. Elsa Kvamme bruker imidlertid også i denne filmen sin egen fars historie til å antyde og peke på større sammenhenger, ideologiske kraftfelt og den personlige erfaringens rolle i minneproduksjon.

I Trikken til Auschwitz fra 2013 forteller Elsa Kvamme historien til Samuel Steinmann (1923-2015). Det er samtidig en bitende skarp film om de norske jødedeportasjonene og det nasjonale sviket i Norge. Den lille og den store Historien blir formidlet gjennom Steinmanns erindringer, og han reiser selv tilbake til Auschwitz og andre leire der han satt etter at han ble deportert med DS Donau i 1942. Samme båt som fraktet Ruth Maier i døden. Hun ble en av 744 norske jøder som ble deportert og drept, Samuel Steinmann ble en av de få som overlevde deportasjonen.

Trikken til Auschwitz er en enklere film enn Ingen hverdag mer, men ikke mindre slående enn den nye filmen. Som tidsvitne er Steinmann så viktig, og hans liv så dramatisk, at rekonstruksjoner ikke er nødvendige. Steinmann forteller sin egen historie, nøkternt og rett fram, men hans livsskjebne blir samtidig et oppgjør med Norges manglende ansvarstagning for det store overgrepet som fant sted. At han ikke møtte stor forståelse i Norge etter at han vendte tilbake i 1945 gjør ikke skammen mindre. Jødeerstatningen fant ikke sted før i 1999, og det skulle ta enda lenger tid før nasjonen Norge ba om unnskyldning. Det skjedde ikke før i 2012.

«Har dette virkelig hendt?», spør svensk journalister når Steinmann forteller om sine opplevelser i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Buchenwald i 1945. Etter dette orker han ikke å fortelle mer. Han legger det hele bak seg, eller i hvert fall prøver han å gjøre det. Når Elsa Kvamme overtaler ham til å fortelle, kan han imidlertid bære vitnesbyrd om hvordan han ble arrestert og deportert, om opplevelsene i leirene, og ikke minst om hjemkomsten, som både er fylt av glede, men også med en viss nesten resignert bitterhet.

På samme måte som i Ingen hverdag mer kaster den «lille» historien lys over Historien med stor H. Og den «store» historien legemliggjøres i Steinmanns vitnesbyrd. Kvamme selv, som selv har kommentaren i filmene sine, forteller om norsk rasebiologi og den norske iveren etter å bli kvitt jødene med sober vrede. I Finland er det ingen av de 1700 jødene som blir deportert, forteller hun, og hun viser hvordan Quisling, Hirden og norske politimenn slår de tyske okkupantene i sin iver etter å løse «jødeproblemet». Måten jødene blir behandlet i Norge før deportasjonene, er nesten like skremmende som historien om hvordan Samuel Steinmann blir fange nummer 79231. Det er en historie som handler om spørsmålet om hva menneskeverd og menneskerett er.

Både når Kvamme følger Steinmann til Tyskland og Auschwitz, og når hun effektivt risser opp bakgrunnen for deportasjonene fra Norge, er det detaljene som er mest slående og som gir liv til historieformidlingen. De norske politimennene som står opp grytidlig over hele landet høsten 1942 og samler sammen jødene, får en ekstra godtgjørelse på 20 kroner. «Hva tenkte de egentlig de norske politimennene når de gjorde dette», spør Kvamme i filmen. Alle de små detaljene i Steinmanns fortelling, når han minnes det som skjedde, er også fylt av detaljer som både levendegjør Historien og ryster den som ser og hører.

Et annet tema som løper gjennom deler av framstillingen, og skaper en isnende følelse, er byråkratiseringen av folkemordet. Alt protokollføres. Alt festes til papir. Den minste detalj skal kontrolleres samtidig som jødene skal tilintetgjøres. Også den norske byråkratiske iveren er overveldende.

Trikken til Auschwitz får en helt særegen kraft gjennom Steinmanns tilstedeværelse som tidsvitne, og den peker også på det norske ansvaret for de uhyrlige handlingene. Det er ingen samarbeidsproblemer mellom Quisling og Terboven når det gjelder jødene. Ingen politimenn synes å ha stilt noen spørsmål. Hirden er like sadistisk som SS. Det er en viktig påminnelse om at ansvaret må deles, og at Norge utviste en helt spesiell iver når det gjaldt jødedeportasjonene.

Elsa Kvammes film har også øyeblikk som er så svimlende at man nesten ikke tror det man ser og hører. Når Samuel Steinmann endelig klarer å komme tilbake til Norge får han ved en tilfeldighet muligheten til å se Quisling på hans celle i Møllergata 19. Han ser inn gjennom fangeluken på Quisling som sitter på en stol. Ingen sier noe. Steinmann tenker sitt, men lar ikke sinnet koke over. Så forlater han fengselet. I øyeblikk som dette møtes bokstavelig talt den lille og den store historien, og fortiden blir lysende klar for oss.

Å bære vitnesbyrd

Elsa Kvammes filmer, og spesielt den nye Ingen hverdag mer, demonstrerer på en spesielt vellykket måte hvordan en film kan bære vitnesbyrd. Ikke bare gjennom å gi rom for unike tidsvitner som så å si er en del av historien, men også gjennom selv å løfte fram historier og Historien i offentligheten. Kvamme tar selv ansvar. Hun filmer Samuel Steinmann før det er for sent, eller Ruth Maiers søster og hennes venninner mens de minnes. Og hun deler ansvaret med oss som ser filmene. Kanskje er det bare en vakker drøm at vi kan lære noe av fortiden og historien, men vi kan likevel minnes og unngå å glemme.

Vi er fremdeles besatt av krigen her i Norge, og både spillefilmer og historiedokumentarer skildrer stadig ulike sider ved krigsårene med vekslende hell. I dokumentarfilmsammenheng går denne tradisjonen helt tilbake til de aller første etterkrigsårene, med Per G. Jonson og Bredo Linds helaftensdokumentar 5 år – som vi så dem (1947) som fremste eksempel. Det er imidlertid en slående utvikling vi har sett i framstillingen av krigen siden den tid.

Lenge var både filmer og fjernsynsprogram om krigen distanserte og offisielle i tonen. De hadde et institusjonelt preg, kanskje fordi de var produsert av Norsk Film A/S eller NRK. De fortalte historien nærmest sett på avstand. Store linjer dominerte. Patriotismens patos var fremtredende. I dag er holdningen en helt annen. Den personlig baserte historieformidlingen om krigsårene fikk et gjennombrudd med Knut Erik Jensens storslagne fjernsynsserie Finnmark mellom øst og vest (1985-86) og Karoline Frogners nyskapende kinodokumentar Mørketid (1995), og det er gode grunner til at denne formen er så framtredende i dag.

Det direkte vitnesbyrdet fra øyenvitnet står helt sentralt i denne mer personlig baserte historiefortellingen. Den legger vekt på personlig erindring, og framhever på ulike måter det uløselige båndet mellom minner og fortiden. Det gjør historien mer levende. Det gjør historien til noe personlig, hendelser som er levd liv. Og det legger vekt på at fortiden er et minne, filtrert gjennom et liv, et sinn og en person. Ansikter og kropper legemliggjør idéer og hendelser, og Den Store Historien farges av det personlige minnet.

Samtidig er dramatiseringer og rekonstruksjoner mest viktige, og skaper minst forvirring angående historisitet, når de er knyttet til den mest personlige erfaringen. Mørketid slo an tonen i denne holdningen til illustrasjoner, dramatiseringer og rekonstruksjoner, og Ingen hverdag mer er et lysende eksempel på at disse grepene kan brukes på en måte som ikke lar estetikk undergrave etikk. Skillet mellom arkivmateriale og nye rekonstruksjoner er tydelig, gir ikke opphav til forvirring, og er heller ikke overveldende. De understreker og illustrerer, men visker ikke ut skillet mellom virkelighet og iscenesettelse.

De tre filmene Elsa Kvamme har laget om 2. verdenskrig og Holocaust, er alle viktige påminnelser om at selv om tiden går består sårene og skyggene. Og det er vårt ansvar å minnes og bære vitnesbyrd. Ingen hverdag mer er kanskje Elsa Kvammes beste film så langt. Tilsynelatende enkel og utvungen, men samtidig sammensatt og levende. Historien om Ruth Maier og Gunvor Hofmo er gripende, men er først og fremst en påminnelse om vårt ansvar. Nordmenn hadde også ansvar for jødeutryddelsene, og det er alles ansvar å minnes og å bære vitnesbyrd om fortiden og historien.

Dette er artikkel nummer 90 fra Gunnar Iversen på rushprint.no. De andre kan less her.

NOTER:

John Durham Peters sin klassiske studie av «Witnessing» ble publisert i Media, Culture & Society i 2001 (Vol. 23: 707-723). Det er en artikkel som er vel verd å lese og som har inspirert noen av tankene mine i denne artikkelen.

Sara Brinchs analyse av Karoline Frogners Mørketid i boken Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år (Universitetsforlaget, 2001) er også vel verd å trekke fram i denne sammenhengen.