Kino og strømmetips: Gutta på skauen, Hendelsen, Bad Sisters, Syk pike, Hvite gutter, Haaland: Valget, The Handmaid’s Tale og Ringenes Herre: Maktens ringer

Kino og strømmetips: Gutta på skauen, Hendelsen, Bad Sisters, Syk pike, Hvite gutter, Haaland: Valget, The Handmaid’s Tale og Ringenes Herre: Maktens ringer

«Gutta på skauen» gjør herlig 9. aprilsnarr i en film- og seriekalender for tiden full av repetisjonsøvelser, mener Jon Inge Faldalen.

«Det er jo ikke olje på lerret, det her, det er blekk på papir», sier Diana (Ingrid Giæver) i andre episode av Hodejegerne – Den første løgnen (Viaplay), da Odd Nerdrums «Kriger» på veggen i en luksusvillas trappeoppgang viser seg å være en dårlig kopi.

Unik mot lik.

Den blodferske serien kan fungere som en fin metafor for tingenes tilstand på kinolerret og hjemmeskjerm, der fint lite er originalt og auratisk olje på lerret, og det meste heller fremstår som flyktig lys på laptopskjermer.

Hva så jeg i forrige uke? Allerede september?

Adaptasjonsdyktiges rett

 Kunstverket er for tiden i en akselerert reproduksjonsalder. Gjenfortellinger gjenfortalt. Ting basert på andre ting. Forenklete forelegg.

Det florerer av ferske adaptasjoner, oppfølgere og reboots, fra nye kinoaktuelle norske filmer som Olsenbanden – Siste Skrik! og Utvandrerne til Sandman (Netflix), Hodejegerne – Den første løgnen (Viaplay) og Lunch (TV2), til kinoaktuelle Hendelsen og Ringenes Herre: Maktens ringer (Amazon Prime).

En adaptasjon er nettopp en tilpasning, og den såkalte strømmekrigen – smart skildret vanntilgangsanalogisk i South Parks nylige Streaming Wars 1 og 2 (Paramount+), med påstander om at alt som til sist strømmes og svelges er piss – skiller de stadig tilpasningsdyktige fra resten.

Da er det velprøvde trygt.

Selv serier med store styrker, som Stranger Things, leter rundt i rotet i en slags «ikke tråkk på gulvet»-lek på gamle barnerom.

Kulturell stamming, hikke eller leamus.

Hakk i plata, repeat.

Stien, sammen – Ringenes Herre: Maktens ringer

De fleste fortellinger er gjenfortellinger, og det mest åpenbare eksemplet denne uka er Amazon Primes mastodontsatsing Lord of the Rings: The Rings of Power. Serien er heldigvis bedre enn man kunne fryktet, i hvert fall etter to episoder, inkludert gjennomtenkte, gjennomsiktige formuleringer («you people»; «one of them») som nær rakk å komme kommertarfeltenes antiinkluderingsslagg i forkjøpet.

Hudfarge er noe annet enn hvit.

«Nothing is evil in the beginning» blir vi fortalt av den tidligere ganske så praktiske nettbutikken blant annet for import av sære filmer på VHS (hvorfor fortalte ingen meg om NTSC-formatet?!) og DVD (hvorfor fortalte ingen meg om soner?!) omkring årtusenskiftet – og det reises raskt kontraster og/eller konflikter mellom lys og mørke, opp og ned, hjemme og borte, kjemper og kortvokste.

Fantasysjangerens nyanser er realistiske sjangeres karikaturer. Symboler smis og brennmerker. Ondskapen tar varmen fra faklene og renner som svart melk fra kujuret.

«This isn’t some adventure» påstås, men alv Galadriel (Morfydd Clark) og andre arter – inkludert menneskene – deler fredelig og krigersk utferdstrang, nedsabler snøtroll, følger sverdveien og vikler sine ulike rom- og tidserfaringer i hverandre.

Kanskje blir det en fortelling etter hvert.

«The skies are strange» – og en komet lander i glødende fosterstilling. Ildfluer mot stjernehimmelen. «I don’t speak firefly.» Sverd smir seg selv. Stien, sammen. Men la oss også se på noen (delvis) originalskrevne filmer og serier – og et par fotballdokumentarer.

Fra Figo til Haaland

Bokrettigheter kan være som fotballspillere. Og lik noe ballentusiast Jo Nesbø kanskje kunne ha klekket ut er Luis Figo: Et historisk lagbytte (Netflix) en slags skrekkdokumentar om (halv)kriminell fotballgalskap, om penger og agenter, lugubre intensjonsavtaler, kontrakter og underskrifter, løgner og selvrettferdighet fra vår tids vakre Garrincha.

Barcelona-Real Madrid, 0-0. Pauseresultat, 0-0.

 Haaland: Valget (Viaplay) er på den andre banehalvdelen en relativt ukritisk gladskildring av en eventyrhistorie om Askeladden eller Nettets Herre som lever på kortreist kjøtt og filtrert vann, en svært energisk ung mann som – lik lørdag mot Aston Villa etter nok en firedimensjonalt krum perlepasning fra tidenes beste ginger, Kevin De Bruyne – ofte synes å måtte dempe ballen forsiktig i mål med bredsiden av venstrefoten, slik at han ikke sparker den i filler.

Et smørblidt beist av et troll som ikke sprekker, men styrkes av rampelyset. Skjermenes fremste underholder for tiden.

Syke piker og ikke bare hvite gutter på skauen

Se en sær cringekomedie klø seg til blods? Kristoffer Borglis Cannes-konkurrerende Syk pikese vårt intervju fra mai her – har endelig ordinær kinopremiere.

Legg merke til hvordan enhver replikk hugger. Borgli er blitt pensum.

«Vi ville gi oss på topp, men det fikk vi ikke til, så derfor gir vi oss på midten. Det viktigste er at vi ikke gir oss på bunn», sier Eirik Hvattum, Jens i Hvite gutter (Discovery+), i et promoskriv.

De fleste dør under nedstigning, og i siste sesong gir komiserien seg, med en bitteliten nedtur, i passe avstand til toppen, med gutta- og oppbruddsstemning, spybucketlister å krysse av, jakt på ønsket opphav, klein male bonding, utdritningslag, flytteplaner og innsikter om at «det er ikke mer», «det er tomt, ass» og at «det var moro så lenge det varte».

For mor Vibeke (Hege Schøyen) er førstefødte slarving Mathias «ikke noen ledertype», og sønnen snubler da også både med tidsriktige «uforventet» og lett klasseforaktfulle «slabbadask».

Det henger en gammel Entourage-plakat på veggen i en skremmende sokkelleilighet til «far» (som viser seg ikke å være Bon Jovi).

«Fett.»

For disse evige guttene kan jo ikke bli eldre.

Eller?

I danske Klovn (TV2) lever deres eldre ego, suksessfulle og dysfunksjonelle. Sesong ni fortsetter ufortrødent med absurd (les: dansk) atferd og en særlig hang til bruk av et av de morsomste ordene i Skandinavia:

«Tissekone.»

I Hvite gutter og Klovn er unge og godt voksne fjols tilfreds.

Til skogs går det med Gutta på skauen (NRK).

Broene over kvie – Gutta på skauen

«Nå?»

«Jo’a.»

Den knappe replikkvekslingen er fjernsynsteater i ordets beste forstand og faller i episode tre, «Werner», av en høstlun NRK-serie om (selv)solidaritet – og litt om sabotasje.

Tanken er rimelig fri i Bjørn Olaf Johannessen, Erlend Loe og Per Schreiners skarpt skrevne serie – som også fins i bokform, nær sagt selvsagt – i regi av Ida Sagmo Tvedte, Rune Denstad Langlo og Liv Karin Dahlstrøm, ti episoder godt tenkt, skrevet, instruert, spilt og klippet.

Gutta på skauen er rett og slett herlig annerledes og langt fra formelaktig, åpen for det vakre ved norskspråklige floskler og klisjeer, med sans for lyden av ordene, i smakbare ord som «vannbakkels», «sammensveiset» og «tummelumsk», uforklarte assosiasjoner fra «ballong» til «ekorn» eller formuleringer som «ikke fritt», «Hitler rotekopp» og «en skikkelig tullebukk».

Ondskapen beskrives her ned fra sin høye hest. Benevningens makt. Manus, regi og spill fyller tomme fraser med innhold, eller bare lar dem lyse i skogen.

Gjentakelse som virkemiddel. Ord som «sammensveiset» gjentas til den døde metaforen knistrende gjenopplives: sveiset sammen, ild og jern.

Situert for sabotasjeaksjoner fra skogen – eller skauen – med stadig foreslåtte oppdrag fra Londons sensuelle sprakstemme, føler gruppeleder Torvald (Ola G. Furuseth) og resten(e) av gjengen (etter et uheldig vådeskudd gjennom overkøya) sterkere dragning (enn mot kamp og krig) mot det nære og vakre, som kaffe, bakst, natur, bading, fiske, leirbål, dans og allsang av eksempelvis betydningsmettede «Jeg blir så glad når jeg ser deg».

Sin egen lykkes bakere.

Menn med mye motstand i seg, karer som kvier seg, tvilende typer, tilbakeholdne, forsiktige, engstelige, med mer nølende reaksjon enn aksjon, klamrende om brostagene.

«Vil du sprenge?».

«Vi sprenger ikke for å sprenge.»

Motsatt er etter hvert Mattis Herman Nyquists munnmitraljøse med maks manus meget kostelig som en plaprende, viden kjent sabotør, så er det sagt, ja, så er det sagt.

Nasjonalbromantikken sitter ellers fast i gjørma lik i myra i Loe-kortfilmen De beste går først (Hans Petter Moland) fra den norske antologifilmen Folk flest bor i Kina (2002).

Og ja, «det er så deilig å bryte!», men ikke så enkelt å «leve ut sine lyster og lengsler».

Lik Norge værbitt og langstrakt er også Furuseths krigsansikt staut og stødig, motsatt Mathias i Hvite gutter en selvbeskrevet «ledertype» som vet hvor bestikket bør ligge, men som også forsiktig flørter «Ikke bli skutt du heller» og snakker nært og snart erotisk løst på tråden med London, bærende på begjæret vi sitter igjen med, til sist som en skrevenkemann med tissen i stubben, før en god kompis må plukke fliser i lyset fra ei lykt.

9.aprilsnarr.

«Det er noe veldig moderne med deg», sier London til Torvald.

Og serien er ikke bare en motstandspastisj, men også en slags sen allsang fra en (post)moderne ironigenerasjon, som slet med å ta på noe med alvor, og kanskje ikke klarte å se det igjen komme snikende. Serien ble da også utsatt litt for å få avstand til krigen – den nye.

Hva kan vi lære?

Nyansene mellom åpningenes «Die Gedanken sind frei!», gjendiktningen «Din tanke er fri!» og uttrykket «ikke fritt!» – det åpne, generelle; det tilspisset, ansvarliggjørende og konfronterende spesifikke; og tvilen om begge.

Manusforfatter, skuespiller og regissør – tanker, inkludert din, er fri!

Kanskje.

Originaler og kopier – Lunch, Hodejegerne – Den første løgnen og Bad Sisters

Axel Bøyum i «Hodejegerne».

Langt mer formularaktige er i hvert fall Lunch og Hodejegerne – Den første løgnen. Komiserien Lunch kommer estimert et par tiår etter The Office, og til tross for enkelte humreverdige øyeblikk tilfører kortserien arbeidslivkomikksjangeren lite annet eller mer enn eksempelvis Etaten.

Krimkomedieserien Hodejegerne – Den første løgnen – der Axel Bøyums overstemme som Nesbøs korte, Napoleonsenkle tur-retur-klassereisende Roger Brown og eksposisjonsmontasje tidlig tar oss med til da de gamle pengene var nesten nye – er verken spennende eller morsom nok og når heller ikke helt opp i sin sjanger, til tross for at den har tatt ganske nøyaktige mål av både bok og film, husker hvor de fleste bildene henger og det er flere scener i parkeringshus og slitne boliger i skogen, samt et fisketankdykk heller enn i en utedo.

Malerimotivet med «the old switcheroo» mellom original og kopi fungerer som en metafor for samtidsskjermkulturens tyveri av gammelt stoff, der ekte olje på lerret rulles uvørent under armen og erstattes av lys fra skjerm, med håp om at ingen vil merke eller bry seg om forskjellen.

Med raske linser forsøker ulvevalpen på Aker brygge parkour opp karrierestigen, men stemmen fra London er her skummel og trusseltipser Roger – lik «This is the girl» i Mulholland Dr., ingen sammenligning, for øvrig – at «Sander Fjellheim, he’s your candidate».

Maktspill, kollegakniving og rotteskyting i skogen gjør så blodet spruter, og uskyldige bi- og trikarakterer stryker med uten særlig ryggdekning i fortellingen, slik at den engasjert følelsesmessige avstanden til hovedkarakterene øker, i hvert fall for meg.

 Bad Sisters – basert på den belgiske serien Clan (Malin-Sarah Gozin, 2012) – er en langt mer elegant og vellykket krimedie om kunsten å drepe, drevet av spørsmålet «Hvordan drepe en mann?».

«He died with a hard-on», sa pornoskuespiller Sasha Gabor til Alex Rosén i et legendarisk NRK-portrett. Og der ligger han, hustyrann og psykopat John Paul aka «The Prick» (Claes Bang), og der står den under dressbuksa, i kisteåpningen av Bad Sisters, med fem søstre bad delvis som i slem utad og tidvis som i dårlig innad i klanen.

For er det riktig å gjøre søster til enke ved å drepe sin avsindig sleske svoger?

«Who by fire?», som Cohen-vignettcoveren synger.

Og hvordan, uten å blåse forsikringssummen?

Jeg har hatt lett mørk glede av alle ti episodene av Bad Sisters, en slags irsk (think uten h) nordisk noir med glimt bak øyelappen i fine hus med fantastisk utsikt, en how- og whodunit der to tidslinjer tvinnes i planleggingens og gjennomføringens og etterforskningens og avsløringens navn.

Søster og John Pauls kone/enke/? Graces (Anne-Marie Duff) kombinerte tårer og snørrblåsing ved sin kalde manns dødsstive ereksjon signaliserer toneblanding allerede i åpningssekundene.

Men han går ikke akkurat ned med flagget til topps. Svogermords drøm, makro- og mikromanipulator John Paul bedriver psykisk og fysisk terror Ond med stor O, en Douglas Sirksk Sauron, en konsekvent pest og plage for alle i omgivelsene, inkludert seeren, slik at episodene blir tester av antipatistrukturer.

Han er verdens verste menneske.

Dø, allerede!

Serieskaper Sharon Horgan (Catastrophe) er særlig sterk som storesøster Eva, og Bang bærer suverent en dypfryst sjel som sobre satan sjæl, et «fucking monster».

Stadig nye ting er skjult i søsterskap og svigerkjellere, og lik i Hodejegerne – Den første løgnen, men viktig, med sterkere nødvendighet, tines gamle troper opp og en rekke uskyldige går også her med i dragsuget.

«Oh God, I don’t know how to feel», sier Eva, og de fremste seriene og filmene oppnår nettopp dette, hos en Lynch eller en von Trier, i Atlanta, Euphoria, Succession eller The White Lotus. Bad Sisters lykkes ikke helt, men er meget severdig likevel.

For alle som trenger trygt utløp for drapsfantasier. Eller rettferdiggjøring av hevn som harme.

Mens vi venter på Trumps andre og tredje presidentperioder – The Handmaid’s Tale

The Handmaid’s Tale har lenge næret slike fantasier. Serien er opprinnelig en adaptasjon som nå i sesong fem syr mer på frihånd, og lik sen Game of Thrones står i fare for å snuble i egne kjolefolder.

Men The Handmaid’s Tale er en fortsettende fortelling som har harme nok igjen til alle.

Det er bare å grue seg.

For hva gjenstår i et nær ødelagt menneske? Hvor sterk er det ondes tiltrekningskraft? Hva skjer etter hevnen?

Med «Gilead pulling» jager fortellingen karakterer til og fra hverandre, og i løpet av de to episodene jeg har sett – begge i regi av hovedrolleinnehaver Elisabeth Moss – er det sterke gjensyn med både June (Moss) og Serena Joy (Yvonne Strahovski).

For June er alle tanker triggere. Ikke til stede i seg selv eller omgivelsene – men samtidig enormt handlekraftig og hensynsløs – gjør hun mot andre det som har vettskremt henne selv, og søker forgjeves straff for synden.

Med post- og midtraumatisk stress og voksende Gilead-syndrom, akkompagnert av «All I have to do is dream», drømmer, jakter, hevner, rømmer og tilstår hun uten gehør – med karakteristisk flakkende blikk, virrende øyelokk, like forvirret som følt overflødig – i en rekke umulige retninger.

Blant dem synes sesongens vektor å være den vederstyggelige, men kanskje nødvendige veien tilbake til Gilead.

Og datteren Hannah, sitt barn på andres armlengdes avstand.

Medier brukes til psykisk vold. Og med Trumps andre og tredje periode som president vil USA kunne bli et Gilead.

I andre episode blir ballett til bilder, på å stå på tærne i posisjoner umulig å holde lenge, i en opphøyet, men svært begrenset frihet innenfor en scene, der krumspenstige føtter forgjeves forsøker flakse som vinger.

Blunk, og de er borte.

Annies tid Ernaux – Hendelsen

Adaptasjon er å ta bort og å legge til, og til sist vil jeg anbefale den sterke og svært ubehagelige kinoaktuelle filmatiseringen Hendelsen (Audrey Diwan), fjorårets Venezia-vinner, basert på kortromanen til franske ny-Norgesvenn Annie Ernaux.

Bokas epigraf hentet fra Michel Leiris lyder slik:  «Mitt todelte ønske: at hendelsen blir til skrift. Og at skriften skal være en hendelse.»

Filmen tredeler nå denne ønskeoppfyllelsen.

Kameraet henger stadig på sin hovedperson Anne (Anamaria Vartolomei), som en stygg byrde over skulderen, allerede før hun snart bærer en under buken.

Dans før forelesning om diktanalyse og anaforer, språklige gjentakelser, en siste betegnelse på ukas dominerende film- og serieform:

Anaforisk film og serie.

Anne ser håpefullt etter røde spor i den hvite trusa, men er gravid i en tid og steder der abort var ulovlig, og straffes den kvinne der – som hennes venninne beskriver det – lysten er sterkere enn skammen.

Det Gilead som var. Knebøy med en stabel bøker mot magen. Blod på lerret.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Kino og strømmetips: Gutta på skauen, Hendelsen, Bad Sisters, Syk pike, Hvite gutter, Haaland: Valget, The Handmaid’s Tale og Ringenes Herre: Maktens ringer

Kino og strømmetips: Gutta på skauen, Hendelsen, Bad Sisters, Syk pike, Hvite gutter, Haaland: Valget, The Handmaid’s Tale og Ringenes Herre: Maktens ringer

«Gutta på skauen» gjør herlig 9. aprilsnarr i en film- og seriekalender for tiden full av repetisjonsøvelser, mener Jon Inge Faldalen.

«Det er jo ikke olje på lerret, det her, det er blekk på papir», sier Diana (Ingrid Giæver) i andre episode av Hodejegerne – Den første løgnen (Viaplay), da Odd Nerdrums «Kriger» på veggen i en luksusvillas trappeoppgang viser seg å være en dårlig kopi.

Unik mot lik.

Den blodferske serien kan fungere som en fin metafor for tingenes tilstand på kinolerret og hjemmeskjerm, der fint lite er originalt og auratisk olje på lerret, og det meste heller fremstår som flyktig lys på laptopskjermer.

Hva så jeg i forrige uke? Allerede september?

Adaptasjonsdyktiges rett

 Kunstverket er for tiden i en akselerert reproduksjonsalder. Gjenfortellinger gjenfortalt. Ting basert på andre ting. Forenklete forelegg.

Det florerer av ferske adaptasjoner, oppfølgere og reboots, fra nye kinoaktuelle norske filmer som Olsenbanden – Siste Skrik! og Utvandrerne til Sandman (Netflix), Hodejegerne – Den første løgnen (Viaplay) og Lunch (TV2), til kinoaktuelle Hendelsen og Ringenes Herre: Maktens ringer (Amazon Prime).

En adaptasjon er nettopp en tilpasning, og den såkalte strømmekrigen – smart skildret vanntilgangsanalogisk i South Parks nylige Streaming Wars 1 og 2 (Paramount+), med påstander om at alt som til sist strømmes og svelges er piss – skiller de stadig tilpasningsdyktige fra resten.

Da er det velprøvde trygt.

Selv serier med store styrker, som Stranger Things, leter rundt i rotet i en slags «ikke tråkk på gulvet»-lek på gamle barnerom.

Kulturell stamming, hikke eller leamus.

Hakk i plata, repeat.

Stien, sammen – Ringenes Herre: Maktens ringer

De fleste fortellinger er gjenfortellinger, og det mest åpenbare eksemplet denne uka er Amazon Primes mastodontsatsing Lord of the Rings: The Rings of Power. Serien er heldigvis bedre enn man kunne fryktet, i hvert fall etter to episoder, inkludert gjennomtenkte, gjennomsiktige formuleringer («you people»; «one of them») som nær rakk å komme kommertarfeltenes antiinkluderingsslagg i forkjøpet.

Hudfarge er noe annet enn hvit.

«Nothing is evil in the beginning» blir vi fortalt av den tidligere ganske så praktiske nettbutikken blant annet for import av sære filmer på VHS (hvorfor fortalte ingen meg om NTSC-formatet?!) og DVD (hvorfor fortalte ingen meg om soner?!) omkring årtusenskiftet – og det reises raskt kontraster og/eller konflikter mellom lys og mørke, opp og ned, hjemme og borte, kjemper og kortvokste.

Fantasysjangerens nyanser er realistiske sjangeres karikaturer. Symboler smis og brennmerker. Ondskapen tar varmen fra faklene og renner som svart melk fra kujuret.

«This isn’t some adventure» påstås, men alv Galadriel (Morfydd Clark) og andre arter – inkludert menneskene – deler fredelig og krigersk utferdstrang, nedsabler snøtroll, følger sverdveien og vikler sine ulike rom- og tidserfaringer i hverandre.

Kanskje blir det en fortelling etter hvert.

«The skies are strange» – og en komet lander i glødende fosterstilling. Ildfluer mot stjernehimmelen. «I don’t speak firefly.» Sverd smir seg selv. Stien, sammen. Men la oss også se på noen (delvis) originalskrevne filmer og serier – og et par fotballdokumentarer.

Fra Figo til Haaland

Bokrettigheter kan være som fotballspillere. Og lik noe ballentusiast Jo Nesbø kanskje kunne ha klekket ut er Luis Figo: Et historisk lagbytte (Netflix) en slags skrekkdokumentar om (halv)kriminell fotballgalskap, om penger og agenter, lugubre intensjonsavtaler, kontrakter og underskrifter, løgner og selvrettferdighet fra vår tids vakre Garrincha.

Barcelona-Real Madrid, 0-0. Pauseresultat, 0-0.

 Haaland: Valget (Viaplay) er på den andre banehalvdelen en relativt ukritisk gladskildring av en eventyrhistorie om Askeladden eller Nettets Herre som lever på kortreist kjøtt og filtrert vann, en svært energisk ung mann som – lik lørdag mot Aston Villa etter nok en firedimensjonalt krum perlepasning fra tidenes beste ginger, Kevin De Bruyne – ofte synes å måtte dempe ballen forsiktig i mål med bredsiden av venstrefoten, slik at han ikke sparker den i filler.

Et smørblidt beist av et troll som ikke sprekker, men styrkes av rampelyset. Skjermenes fremste underholder for tiden.

Syke piker og ikke bare hvite gutter på skauen

Se en sær cringekomedie klø seg til blods? Kristoffer Borglis Cannes-konkurrerende Syk pikese vårt intervju fra mai her – har endelig ordinær kinopremiere.

Legg merke til hvordan enhver replikk hugger. Borgli er blitt pensum.

«Vi ville gi oss på topp, men det fikk vi ikke til, så derfor gir vi oss på midten. Det viktigste er at vi ikke gir oss på bunn», sier Eirik Hvattum, Jens i Hvite gutter (Discovery+), i et promoskriv.

De fleste dør under nedstigning, og i siste sesong gir komiserien seg, med en bitteliten nedtur, i passe avstand til toppen, med gutta- og oppbruddsstemning, spybucketlister å krysse av, jakt på ønsket opphav, klein male bonding, utdritningslag, flytteplaner og innsikter om at «det er ikke mer», «det er tomt, ass» og at «det var moro så lenge det varte».

For mor Vibeke (Hege Schøyen) er førstefødte slarving Mathias «ikke noen ledertype», og sønnen snubler da også både med tidsriktige «uforventet» og lett klasseforaktfulle «slabbadask».

Det henger en gammel Entourage-plakat på veggen i en skremmende sokkelleilighet til «far» (som viser seg ikke å være Bon Jovi).

«Fett.»

For disse evige guttene kan jo ikke bli eldre.

Eller?

I danske Klovn (TV2) lever deres eldre ego, suksessfulle og dysfunksjonelle. Sesong ni fortsetter ufortrødent med absurd (les: dansk) atferd og en særlig hang til bruk av et av de morsomste ordene i Skandinavia:

«Tissekone.»

I Hvite gutter og Klovn er unge og godt voksne fjols tilfreds.

Til skogs går det med Gutta på skauen (NRK).

Broene over kvie – Gutta på skauen

«Nå?»

«Jo’a.»

Den knappe replikkvekslingen er fjernsynsteater i ordets beste forstand og faller i episode tre, «Werner», av en høstlun NRK-serie om (selv)solidaritet – og litt om sabotasje.

Tanken er rimelig fri i Bjørn Olaf Johannessen, Erlend Loe og Per Schreiners skarpt skrevne serie – som også fins i bokform, nær sagt selvsagt – i regi av Ida Sagmo Tvedte, Rune Denstad Langlo og Liv Karin Dahlstrøm, ti episoder godt tenkt, skrevet, instruert, spilt og klippet.

Gutta på skauen er rett og slett herlig annerledes og langt fra formelaktig, åpen for det vakre ved norskspråklige floskler og klisjeer, med sans for lyden av ordene, i smakbare ord som «vannbakkels», «sammensveiset» og «tummelumsk», uforklarte assosiasjoner fra «ballong» til «ekorn» eller formuleringer som «ikke fritt», «Hitler rotekopp» og «en skikkelig tullebukk».

Ondskapen beskrives her ned fra sin høye hest. Benevningens makt. Manus, regi og spill fyller tomme fraser med innhold, eller bare lar dem lyse i skogen.

Gjentakelse som virkemiddel. Ord som «sammensveiset» gjentas til den døde metaforen knistrende gjenopplives: sveiset sammen, ild og jern.

Situert for sabotasjeaksjoner fra skogen – eller skauen – med stadig foreslåtte oppdrag fra Londons sensuelle sprakstemme, føler gruppeleder Torvald (Ola G. Furuseth) og resten(e) av gjengen (etter et uheldig vådeskudd gjennom overkøya) sterkere dragning (enn mot kamp og krig) mot det nære og vakre, som kaffe, bakst, natur, bading, fiske, leirbål, dans og allsang av eksempelvis betydningsmettede «Jeg blir så glad når jeg ser deg».

Sin egen lykkes bakere.

Menn med mye motstand i seg, karer som kvier seg, tvilende typer, tilbakeholdne, forsiktige, engstelige, med mer nølende reaksjon enn aksjon, klamrende om brostagene.

«Vil du sprenge?».

«Vi sprenger ikke for å sprenge.»

Motsatt er etter hvert Mattis Herman Nyquists munnmitraljøse med maks manus meget kostelig som en plaprende, viden kjent sabotør, så er det sagt, ja, så er det sagt.

Nasjonalbromantikken sitter ellers fast i gjørma lik i myra i Loe-kortfilmen De beste går først (Hans Petter Moland) fra den norske antologifilmen Folk flest bor i Kina (2002).

Og ja, «det er så deilig å bryte!», men ikke så enkelt å «leve ut sine lyster og lengsler».

Lik Norge værbitt og langstrakt er også Furuseths krigsansikt staut og stødig, motsatt Mathias i Hvite gutter en selvbeskrevet «ledertype» som vet hvor bestikket bør ligge, men som også forsiktig flørter «Ikke bli skutt du heller» og snakker nært og snart erotisk løst på tråden med London, bærende på begjæret vi sitter igjen med, til sist som en skrevenkemann med tissen i stubben, før en god kompis må plukke fliser i lyset fra ei lykt.

9.aprilsnarr.

«Det er noe veldig moderne med deg», sier London til Torvald.

Og serien er ikke bare en motstandspastisj, men også en slags sen allsang fra en (post)moderne ironigenerasjon, som slet med å ta på noe med alvor, og kanskje ikke klarte å se det igjen komme snikende. Serien ble da også utsatt litt for å få avstand til krigen – den nye.

Hva kan vi lære?

Nyansene mellom åpningenes «Die Gedanken sind frei!», gjendiktningen «Din tanke er fri!» og uttrykket «ikke fritt!» – det åpne, generelle; det tilspisset, ansvarliggjørende og konfronterende spesifikke; og tvilen om begge.

Manusforfatter, skuespiller og regissør – tanker, inkludert din, er fri!

Kanskje.

Originaler og kopier – Lunch, Hodejegerne – Den første løgnen og Bad Sisters

Axel Bøyum i «Hodejegerne».

Langt mer formularaktige er i hvert fall Lunch og Hodejegerne – Den første løgnen. Komiserien Lunch kommer estimert et par tiår etter The Office, og til tross for enkelte humreverdige øyeblikk tilfører kortserien arbeidslivkomikksjangeren lite annet eller mer enn eksempelvis Etaten.

Krimkomedieserien Hodejegerne – Den første løgnen – der Axel Bøyums overstemme som Nesbøs korte, Napoleonsenkle tur-retur-klassereisende Roger Brown og eksposisjonsmontasje tidlig tar oss med til da de gamle pengene var nesten nye – er verken spennende eller morsom nok og når heller ikke helt opp i sin sjanger, til tross for at den har tatt ganske nøyaktige mål av både bok og film, husker hvor de fleste bildene henger og det er flere scener i parkeringshus og slitne boliger i skogen, samt et fisketankdykk heller enn i en utedo.

Malerimotivet med «the old switcheroo» mellom original og kopi fungerer som en metafor for samtidsskjermkulturens tyveri av gammelt stoff, der ekte olje på lerret rulles uvørent under armen og erstattes av lys fra skjerm, med håp om at ingen vil merke eller bry seg om forskjellen.

Med raske linser forsøker ulvevalpen på Aker brygge parkour opp karrierestigen, men stemmen fra London er her skummel og trusseltipser Roger – lik «This is the girl» i Mulholland Dr., ingen sammenligning, for øvrig – at «Sander Fjellheim, he’s your candidate».

Maktspill, kollegakniving og rotteskyting i skogen gjør så blodet spruter, og uskyldige bi- og trikarakterer stryker med uten særlig ryggdekning i fortellingen, slik at den engasjert følelsesmessige avstanden til hovedkarakterene øker, i hvert fall for meg.

 Bad Sisters – basert på den belgiske serien Clan (Malin-Sarah Gozin, 2012) – er en langt mer elegant og vellykket krimedie om kunsten å drepe, drevet av spørsmålet «Hvordan drepe en mann?».

«He died with a hard-on», sa pornoskuespiller Sasha Gabor til Alex Rosén i et legendarisk NRK-portrett. Og der ligger han, hustyrann og psykopat John Paul aka «The Prick» (Claes Bang), og der står den under dressbuksa, i kisteåpningen av Bad Sisters, med fem søstre bad delvis som i slem utad og tidvis som i dårlig innad i klanen.

For er det riktig å gjøre søster til enke ved å drepe sin avsindig sleske svoger?

«Who by fire?», som Cohen-vignettcoveren synger.

Og hvordan, uten å blåse forsikringssummen?

Jeg har hatt lett mørk glede av alle ti episodene av Bad Sisters, en slags irsk (think uten h) nordisk noir med glimt bak øyelappen i fine hus med fantastisk utsikt, en how- og whodunit der to tidslinjer tvinnes i planleggingens og gjennomføringens og etterforskningens og avsløringens navn.

Søster og John Pauls kone/enke/? Graces (Anne-Marie Duff) kombinerte tårer og snørrblåsing ved sin kalde manns dødsstive ereksjon signaliserer toneblanding allerede i åpningssekundene.

Men han går ikke akkurat ned med flagget til topps. Svogermords drøm, makro- og mikromanipulator John Paul bedriver psykisk og fysisk terror Ond med stor O, en Douglas Sirksk Sauron, en konsekvent pest og plage for alle i omgivelsene, inkludert seeren, slik at episodene blir tester av antipatistrukturer.

Han er verdens verste menneske.

Dø, allerede!

Serieskaper Sharon Horgan (Catastrophe) er særlig sterk som storesøster Eva, og Bang bærer suverent en dypfryst sjel som sobre satan sjæl, et «fucking monster».

Stadig nye ting er skjult i søsterskap og svigerkjellere, og lik i Hodejegerne – Den første løgnen, men viktig, med sterkere nødvendighet, tines gamle troper opp og en rekke uskyldige går også her med i dragsuget.

«Oh God, I don’t know how to feel», sier Eva, og de fremste seriene og filmene oppnår nettopp dette, hos en Lynch eller en von Trier, i Atlanta, Euphoria, Succession eller The White Lotus. Bad Sisters lykkes ikke helt, men er meget severdig likevel.

For alle som trenger trygt utløp for drapsfantasier. Eller rettferdiggjøring av hevn som harme.

Mens vi venter på Trumps andre og tredje presidentperioder – The Handmaid’s Tale

The Handmaid’s Tale har lenge næret slike fantasier. Serien er opprinnelig en adaptasjon som nå i sesong fem syr mer på frihånd, og lik sen Game of Thrones står i fare for å snuble i egne kjolefolder.

Men The Handmaid’s Tale er en fortsettende fortelling som har harme nok igjen til alle.

Det er bare å grue seg.

For hva gjenstår i et nær ødelagt menneske? Hvor sterk er det ondes tiltrekningskraft? Hva skjer etter hevnen?

Med «Gilead pulling» jager fortellingen karakterer til og fra hverandre, og i løpet av de to episodene jeg har sett – begge i regi av hovedrolleinnehaver Elisabeth Moss – er det sterke gjensyn med både June (Moss) og Serena Joy (Yvonne Strahovski).

For June er alle tanker triggere. Ikke til stede i seg selv eller omgivelsene – men samtidig enormt handlekraftig og hensynsløs – gjør hun mot andre det som har vettskremt henne selv, og søker forgjeves straff for synden.

Med post- og midtraumatisk stress og voksende Gilead-syndrom, akkompagnert av «All I have to do is dream», drømmer, jakter, hevner, rømmer og tilstår hun uten gehør – med karakteristisk flakkende blikk, virrende øyelokk, like forvirret som følt overflødig – i en rekke umulige retninger.

Blant dem synes sesongens vektor å være den vederstyggelige, men kanskje nødvendige veien tilbake til Gilead.

Og datteren Hannah, sitt barn på andres armlengdes avstand.

Medier brukes til psykisk vold. Og med Trumps andre og tredje periode som president vil USA kunne bli et Gilead.

I andre episode blir ballett til bilder, på å stå på tærne i posisjoner umulig å holde lenge, i en opphøyet, men svært begrenset frihet innenfor en scene, der krumspenstige føtter forgjeves forsøker flakse som vinger.

Blunk, og de er borte.

Annies tid Ernaux – Hendelsen

Adaptasjon er å ta bort og å legge til, og til sist vil jeg anbefale den sterke og svært ubehagelige kinoaktuelle filmatiseringen Hendelsen (Audrey Diwan), fjorårets Venezia-vinner, basert på kortromanen til franske ny-Norgesvenn Annie Ernaux.

Bokas epigraf hentet fra Michel Leiris lyder slik:  «Mitt todelte ønske: at hendelsen blir til skrift. Og at skriften skal være en hendelse.»

Filmen tredeler nå denne ønskeoppfyllelsen.

Kameraet henger stadig på sin hovedperson Anne (Anamaria Vartolomei), som en stygg byrde over skulderen, allerede før hun snart bærer en under buken.

Dans før forelesning om diktanalyse og anaforer, språklige gjentakelser, en siste betegnelse på ukas dominerende film- og serieform:

Anaforisk film og serie.

Anne ser håpefullt etter røde spor i den hvite trusa, men er gravid i en tid og steder der abort var ulovlig, og straffes den kvinne der – som hennes venninne beskriver det – lysten er sterkere enn skammen.

Det Gilead som var. Knebøy med en stabel bøker mot magen. Blod på lerret.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY