På vei til Cannes har Rushprint snakket med kroppshorror-cringe-komedie-kronprins Kristoffer Borgli, som lenge har vært blant landets aller mest interessante filmskapere, særlig i ulike kortformater.

Nå har også verdens viktigste filmfestival oppdaget dette, og langfilmen Syk pike er invitert til det offisielle konkurranseprogrammet.

Syk pike er en film som tør sette seg i tilskuerens vrangstrupe. Larry David Lynch? Borgli – som er bosatt i Pasadena og ifølge sin Instagram-profil «Basically knows like all the good camera angles» – spør helst, og skaper både sykdom og diagnose i Syk pike, en film som (lik Ibsen) tilsynelatende ikke føler behov for å svare, gjennom noen foreslått kur.

Mens du venter til høsten for å se Syk pike på norske kinoer bør du se deg opp på langfilmen Drib (2017) og kortfilmene på hjemmesiden.

Der fins blant annet kortmockumentaren Whateverest (2013), som lik Signe (Kristine Kujath Thorp) i Syk pike omhandler en karakter med ambisjoner og hang til selvmedisinering. «No bad days» er slagordet lenge før popartist Sigrid nylig lovte kun enkelte dårlige dager («Bad Life»).

Se gjerne også A Place We Call Reality (2018), en kunstnerens halvironiske sansende søken etter å utvikle kropp, sinn og selv ved hjelp av den taiwanske bodybuilderen Frank Yang (som også utøver vold mot Jordan Raf i musikkvideon Scales of St. Michael), med nakkekrage eller uten å bevege beina. «Everything is art», gråter hovedrolleinnehaveren (spilt av Borgli selv, som «Self», ifølge imdb), før han planter en kniv gjennom hånda. Motivisk peker her både blod, ødeleggelse av hud og kropp og offentlig ydmykelse fram mot Syk pike.

 The Loser (2019) er et «intervju» med forfatter David Shields som fanget i Borglis overstemme aldri kommer lenger en innklippsbilder («Ask me a freakin question») og en bedre forberedt podcast med forfatter Bret Easton Ellis («Don’t film this»).  Shields forteller her med Emil M. Ciorans ord at det eneste som betyr noe er «learning to be the loser».

 Softcore (2020) er en blodig affære, og gå ikke glipp av mesterverket Former Cult Member Hears Music For The First Time (2020), som skildrer en ekstrem overfølsomhet for musikk.

«She’s like stuck», sies det om blod og en bordkant, et menneske og/som et møbel, til sist på fortauet som en kunstinstallasjon.

Nylige Eer (2021) er Syk pikes fornøyelige og motbydelige bror, der et nær ødelagt øre er umulig å ta øynene fra («it’s just my ear»).  «No one’s looking for comedy right now», sies det, men tragikomisk kaster mennesker varer ut av handleposer og det lekker («open leaking») fra ukontrollerbare kropper («falling jaw disorder») og kroppsåpninger i fritt forfall.

Lik i Syk pike er tematikken pinlig selvdestruksjon.

Cannes-bekreftelsen

Så, hvordan føles det å være med i Cannes?

– Det er jo bare en kjempedeilig bekreftelse. Særlig fordi det har ikke fra min side vært et forsøk på å rette seg mot Cannes med et filmspråk man tenker kan ha mulighet for å bli representert der. Jeg vil være kompromissløs med mitt eget verk og har holdt fast ved det. At det likevel verdsettes er veldig fint. Jeg hadde ikke forventet å bli tatt inn i Cannes i det hele tatt. Det er en motivasjon til å fortsette å forske i de baner jeg allerede har begynt på. Så får vi se når filmen kommer ut om folk er enig, men det er jo en god indikasjon på at den har en verdi utover at jeg synes den er morsom, sier Borgli.

De siste årene har en ny generasjon nordiske filmskapere satt preg på Cannes, med Gullpalme til The Square, pris til Verdens verste menneske og hyllest av De uskyldige.

 – Tidligere har det kanskje vært en tendens til noe jeg har tenkt på som selveksotisering, hvor man prøver å se seg selv igjennom for eksempel et amerikansk publikums øyne: «Hva er eksotisk for dem?» Jo, det er en sauebonde som snubler ut på åkeren. Eller snøfylte landskap med masse stillhet. Rare karakterer som ikke klarer å kommunisere med hverandre. Det har aldri vært min realitet, forteller Borgli.

Som allerede har flere nye ting på gang.

 – Jeg har allerede et par prosjekter i gang her i USA, et som skal skytes i år, og et som er i utvikling. Likevel gir jo Cannes et kvalitetsstempel som kan åpne nye dører, sier han.

Videobutikkens filmhistorie

Borglis særegne vei til filmskaping begynte da han jobbet i videobutikk i Sarpsborg i slutten av tenårene.

 – Det var en lokal one-off som het American Way of Video, med 6000 titler på VHS. Det var ikke bare nye dvd-er, men et ganske stort arkiv av filmhistorien bevart. Mens jeg jobbet var jeg mest opptatt av å sitte og se på film på tv-ene i lokalet. Og jeg tok med meg tre-fire filmer hjem etter jobb hver gang, mistet nattesøvn og ødela neste dag for å kunne se så mye film som mulig, forteller Borgli.

Som møtte Coen, Lynch og Anderson gjennom videosjappa.

 – Jeg har alltid vært glad i film. Min far hadde et øyeblikk en filmklubb, og min bror jobbet i denne videobutikken som jeg etter hvert begynte å jobbe i. Så film var alltid til stede. Men det var først i slutten av tenårene at jeg forstod at man kunne gå tilbake til samme regissør og oppleve et spesifikt uttrykk eller en synsvinkel – at man opplevde den samme kvaliteten ved å gå tilbake til Coen-filmer, David Lynch eller P.T. Anderson. Da jeg jobbet i videobutikken kom Punch-Drunk Love ut, dengang en ny film som jeg da drev og anbefalte der. Kunder kom tilbake og kjeftet på meg fordi de syntes det var en helt elendig film. Alle disse filmene var nok frøene som mer enn en interesse ble til en obsession, sier han.

Borgli fikk også opp øynene for kortere formater.

 – I denne perioden kom jeg også over disse Directors Label-dvd-ene med for eksempel musikkvideoene til Spike Jonze, som satte meg på sporet av kortere formater og at det var mye interessant der også. Frem til da var spillefilm det eneste jeg brydde meg om. Det åpnet dermed opp for at jeg begynte å eksperimentere med kortere formater, jeg gjorde litt musikkvideoer, og holdt egentlig på med det veldig lenge, forteller han.

 Du begynte for deg selv?

– Ja, og så har det liksom bare blitt et liv.

Litt som Tarantino eller Kevin Smith, eller den franske nybølgen?

 – Med de franske var det vel mer akademisk, at de var filmanmeldere og filmvitere, mens Tarantino og Kevin Smith var vel mer nerds. Jeg var mer i den kategorien, at jeg så mer, men at det ikke var så veldig akademisk, sier Borgli.

Så du har ikke satt din fot på noen filmskole, er det det du sier?

– Ja.

Sin egen stemme og idéskaping

Borgli har brukt tid på å skape sin særegne filmatiske stemme.

– Tidlig forsøker man å finne sin stemme ved å emulere andre. Men så ser man at «jeg får jo ikke det her til å fungere», og at det bare forblir en kopi av noe. Det første jeg fortsatt kan se tilbake på som noe som virkelig kommer fra meg, er en kortfilm som heter Whateverest. Dokumentar kan være en ekstremt rimelig måte å lage film på: et kamera og en mikrofon. Man er ikke avhengig av å skape cinematisk finesse, så filmen kunne nå sitt fulle potensial med de veldig begrensede midlene vi hadde, sier Borgli.

Kortfilmene har tematikk som tas opp igjen i Syk pike, som selvmedisinering i Whateverest og hudødeleggelse i Eer.

– Ja, fiktive drugs har av en eller annen grunn blitt en interesse. Eer er litt tilfeldig også. Syk pike har jo vært i utvikling lenge, men ble utsatt på grunn av covid. Så det ble en lengre utviklingsfase hvor jeg fikk jobbet med å lage denne hudsykdommen som er veldig sentral for filmen. Jeg fant en samarbeidspartner i New York, hvor vi jobbet lenge på skissestadiet med å komme fram til et uttrykk vi var fornøyd med. Så kom tidspunktet som var «nå må vi prøve det på en person, hvordan det fotograferes og alt mulig», og da ble vi enig om at han skulle komme til LA for å jobbe på en modell for å gjøre tester. Da tenkte jeg at «mens han er her, hvorfor ikke gjøre en kortfilm også?». Og så hadde jeg en vag idé om en person som hadde et råttent øre, og at det er noe man ikke snakker om i filmen. Det var spiren og ideen som kom ut av det samarbeidet. På den måten så er det litt tilfeldig at de har så mye overlapp, fordi det var overlapp i utviklingsfasen. Men jeg har definitivt lenge hatt en interesse for deformasjon og protesisk sminke, som trekkes tilbake til Cronenberg og Chris Cunningham, som jeg har hatt en tidlig fascinasjon for, og Lynch, som var en av de tidlige store favorittene som jeg fant i denne videobutikken, forteller Borgli.

Hvordan kommer ideene?

– Jeg har ikke en sånn metode som jeg kunne hatt en master class om og forklart produktivt for andre. Det er nesten mer sånn at ideene velger meg, de tingene som blir ufornektelige, som du ikke klarer å gi slipp på, ideer som plager deg så du bare må få dem ut, sier han.

Hva med for eksempel ideen til Former Cult Member Hears Music For The First Time?

– Det er en sånn sinnsyk lykkerus å komme over en god idé. Og med akkurat den ideen så prøvde jeg å huske på hvordan jeg kom fram dit: «Hva var stegene dit?» Det er ganske abstrakt. Det som fikk meg på sporet var at jeg fant en video av en dame som hører på Vince Staples. En raplåt og en kristenkonservativ mor. Hun sitter og forklarer til webkamera at hun kjørte bil med datteren og hørte på låta. Så prøver hun å resitere låta og begynner å gråte, fordi det er så forferdelig hva teksten handler om. «Hva er det som er så interessant her?» tenkte jeg. Det var morsomt å kunne oppleve musikk gjennom hennes ører. Synspunktet hun har er langt fra mitt, men jeg klarer å se for meg hvordan det er for henne å høre en helt tilfeldig raplåt. Videoen ga meg en interessant opplevelse. Så prøvde jeg å tenke «hva er en ekstrem versjon av den?». «Hva med noen som aldri hørt musikk før? Det må jo gå galt på et langt vis.» Deretter tenkte jeg på click bait-videoer hvor folk får se farger for første gang for eksempel, den tårevåte, opportunistiske click bait-økonomien. Så blandet jeg denne andre ideen med den første: «Hvordan kan de fungere sammen?» Så filmen blir en slags satire, forteller Borgli.

Som også ser koblinger til eventyret om Reve-enka.

 – Ideen var at det må gå galt på et vis. Den første ideen var at hun bare begynner å brenne. Men det er veldig dyrt å få til, så jeg lagde noe billigere. At hun sitter fast i bordet var det billigste jeg kunne komme på. Jeg tenkte ikke på Reve-enka før jeg klippet filmen, siden bordet jo hadde en sånn trestamme under seg. Så da ga filmen mening som folkeeventyr også. Akkurat alt det der er en prosess som ikke går an å gjenta, tenker jeg. Så jeg har ikke for eksempel en sånn Lynch-metode med transcendental meditasjon. Men jeg er interessert i å prøve å ha en mer pragmatisk prosess. Jeg har ikke funnet den enda, så enn så lenge er det mer magi og flaks, forteller Borgli.

Mye scrolling på internett?

 – Det gjør vel alle, men det er vel mer prokrastinering enn effektivt arbeid. I hvert fall jeg – og sikkert mange andre – rasjonaliserer det å scrolle Reddit som research. Men det er mye bortkastet tid ved å sitte på nettet. Utenfor fri vilje så er man tiltrukket av ulike ting, og det er vanskelig å bestemme seg for hva man skal bli tiltrukket av. Det er utenfor min kontroll hva jeg klarer å holde interessen i. Carl Jung sa vel at folk har ikke ideer, men ideer har folk, sier Borgli.

Stil og Syk pike

Hvordan utvikler du stil, som å zoome langsomt inn mot eller vekk fra karakterene?

 – Igjen så er det meste intuisjon. Man sitter og går gjennom en tekst lenge nok, finsliper ideen om igjen og om igjen ut fra intuitiv smak. Så det er ikke noe sånt regelverk, i hvert fall så er ikke det regelverket i min bevissthet. Det er intuisjon som styrer hva jeg blir gira på, hva jeg blir forelsket i av ideer. Hvorfor jeg liker 16 mm eller lav sol er ting jeg ikke har bestemt meg for å være glad i. Det er smak, rett og slett, sier Borgli.

 Hva vil du si om Syk pike?

– Ja, nå er det jo ingen som har sett filmen, så jeg vet ikke hvor mye vi skal avsløre av hva filmen handler om. «Hold tilbake så mye som mulig», sier teamet bak meg. Og jeg vil respektere mystikken og holde tilbake. I bildet som er sluppet ser vi henne med bandasje rundt ansiktet. Og jeg kan jo si at det er en veldig krevende hovedrolle. Kristine er i 98 % av bildene, og filmen bæres jo av den hovedrollen. Det er sminkeffekter som tar veldig lang tid å ta på, og det er nesten overmenneskelige krav for hvor mye vi skal ha ut av den hovedrollen, en slitsom karakter med mye galskap, som er krevende å spille og være. Fysisk er det også en del slapstickelementer, med en kropp som rister eller har vanskelig for å svelge. Så all ære til Kristine som klarte å krige seg gjennom opptaksfasen med alle de utfordringene. Det var utrolig å se, sier Borgli.

Som var heldig med opptaksfasen.

– Det var under de beste forholdene som har vært i løpet av pandemien. Det var de laveste tallene, og ingen gikk med maske eller noen ting. Vi har jo flere store bybilder midt i sentrum, som hadde vært vanskelige, fordi vi valgte å ikke gå med at noen pandemi er en del av filmens univers. Det var et valg jeg måtte ta på et tidspunkt. Det føltes ut som da vi var i gang med produksjon at «pandemien er over, nå setter alle sprøyter og tallene er veldig lave». Det var en følelse av å være ferdig, så jeg ville ikke ha det med i filmen. «Når filmen er ferdig så vil det være gammelt nytt.» Men selvfølgelig er det ikke sånn historien ble. Vi driver jo med dette enda, og det kom en ny bølge rett etter vi var ferdig. Så vi hadde flaks sånn sett, sier han.

«Narsissisme» er et ord som brukes hyppig i Syk pike. Og flere av Borglis filmer omhandler ulike selvsentreringer, fra å ødelegge den fysiske kroppen til å søke spirituell opplysning.

– Narsissisme er jo så utrolig tydelig i samtiden, et problem vi bare gjør verre med sosiale medier og alle disse måtene å dyrke seg selv på. Det er så tydelig at det nesten er umulig å ikke snakke om det. Det er bygget enda mer en økonomi rundt det å være et offer. Det skaper et incentiv som de fleste tenker at «det kan man ikke spille på». Men denne karakteren gjør det de færreste ville gjort. De færreste vil agere på det incentivet. Kulturelt er offerrollen nå skapt som helterollen. Det er jo et så ekte fenomen at til og med Jussie Smollett, som til tross for full Hollywood-suksess, og å ha vunnet i den normale historien om å være anerkjent innenfor sitt felt, likevel har en appetitt for en annen type anerkjennelse, i et annet løp han ikke har noen som helst meritter i. Derfor blir han trukket så langt inn i det at han iscenesetter et overfall for å kunne få hele historien til å handle om seg selv. Det er et ekte eksempel som er like galt og skrudd og preget av galskap som det Signe gjør i Syk pike. Dette manuset begynte i 2017 eller noe sånt, og Smollett-historien er bare en bekreftelse på at det ikke er så far fetched, sier Borgli.

Hollywood

Hvordan havnet du i Hollywood?

– Det er to grunner til å flytte dit. Det ene er været. Jeg blir værsyk og vinterdeprimert. Å flytte hit var en kur for noe som faktisk var et problem for meg. Det andre er at det gir veldig mening som filmskaper å flytte hit. Det utvider mulighetene man har for å lage film, at det er en arena i Norge, og at det er en verdensarena her. Og jeg har lyst til å ha beina her også, sier Borgli.

Som bruker en sosialantropologs blikk på omgivelsene.

– Det er ganske mange interessante kulturelle eller sosialantropologiske observasjoner man kan gjøre her. Min far er sosialantropolog, og selv om jeg ikke har satt meg inn i feltet, har jeg nok sikkert arvet noen interesser for observasjon av menneskelig atferd i forskjellige kulturer. Som det for eksempel er i et slags kreativt Oslo-miljø i Syk pike. Jeg begynte å skrive på det manuset det året jeg flyttet til LA, men jeg har bodd i Oslo i ti år, så jeg føler at jeg er en insider, sier han.

Hva finner du i et slikt Oslo-miljø?

– Jeg er interessert i humor og dårlig oppførsel. Jeg vil bygge humor på fakter fra meg selv eller folk jeg har rundt meg. Det egner seg godt i film. Jeg har en ekstra stor appetitt for cringe og sosial kleinhet, forteller Borgli.

Som særlig setter pris på Larry David.

– Jeg har jo vokst opp med Seinfeld og Curb Your Enthusiasm. Jeg er tydelig preget av Larry David. Og Woody Allen, selvfølgelig, i hvert fall søttitallsfilmene har hatt bra innflytelse på meg. Min egen dannelsesreise begynte med å være opptatt av Haneke og Lynch, og jeg følte at jeg burde gjøre alvorlige ting, som har en slags opphøyd status. Komedie var litt lavkultur. Så jeg hadde et slags pretensiøst bilde av meg selv om at jeg skulle være en viktig filmskaper à la Haneke. Men jeg klarte aldri å få de interessene levende nok for meg. Jeg gjorde til og med narr av meg selv fordi idéene var for pretensiøse. Så det var ikke noen vei utenom: Humor er en av de viktigste ingrediensene i oppskriften. Jeg måtte omfavne det heller enn å ende opp med å nekte det, å være noe jeg ikke er. Og så føler jeg at jeg har blitt veldig komfortabel med det. Det er noe jeg selv føler når jeg ser mine egne ting – at det blir levende, sier Borgli.

Nesten komedie

Da er det vel ekstra stas at Cannes nettopp anerkjenner din type komedie?

– Ja, da de annonserte filmene til Cannes så sa de jo «It’s almost a comedy» og «You can laugh». Haha. Det var en perfekt presentasjon av filmen. Det har ikke vært en taktikk, men kanskje det fins en tone i markedet, en åpen plass som jeg kan skvise meg selv inn i? Med en litt annen tone? Hvis det er noe konkret tankesett eller regler jeg har, så er det vel egentlig bare å prøve å holde på noe som jeg føler har dukket opp, følge opp det som fungerer og holde på det, sier Borgli.

Som er komfortabel med å gjøre tilskueren usikker og utrygg.

– Med humorting tenker jeg at man skal sette det litt i feil rør, i vrangstrupen, at man ikke vet hvordan man skal fordøye en scene. «Er det greit å le?» Det er jo interessant tematikk også utenfor film. «Hvor er grensen for hva det er greit å tulle med?» Det gir også filosofisk interessante diskusjoner som sniker seg inn i filmene. Jeg liker ting som ikke åpenbart er humoristiske. Man får en ekstra pay-off om man bygger humor som er litt ubehagelig. Ubehag har jeg også stor appetitt for, forteller Borgli.

Som også lager en særegen lytehumor, der karakterene gjerne fremprovoserer sine skavanker i en ny type kroppssjanger.

– Det er jo et totalt selvskapt problem for Signe. Til tider er Syk pike slapstick body horror, eller humoristisk body horror kanskje. Jeg har jo tatt på alvor det body horror-elementet, hvordan hudsykdommen ser ut, hvordan den er filmet og behandlet. Det har jeg ikke tatt lett på, ikke tenkt at «det skal jo bare være en komedie, så det kan være lett». Jeg har respekt for kunsten i body horror like mye som jeg har respekt for humor og satire. Så det er en blanding av flere fascinasjoner som jeg setter like høyt på skalaen av viktighet. Sånn sett blir det tidvis forvirrende når det som kjennes ut som et mørkt body horror-drama plutselig blir til en joke fordi sjangerne er likt respektert, sier han.

Kanskje det er denne kombinasjonen som utgjør det særegne hos deg?

– Det er kanskje det.

For filmen veskler jo mellom sjangere underveis?

– Det var et ønske at jeg skulle begynne filmen som en romantisk drama, begynne der og dermed plante visse forventninger hos publikum. At man har begynt i en helt annen sjanger gjør det veldig overraskende hvor filmen etter hvert går. Jeg vil styre forventningene til publikum. Sånn er det jo med Former Cult Member Hears Music For The First Time også, om en kvinne som har rømt fra sin sektfamilie. Og det er behandlet 100 prosent som Nowness eller en annen hipp mediaside ville behandlet det. Så når hun slår hodet i bordet er det forhåpentlig så overraskende at det har den samme effekten som på karakterene i rommet. «Dette forventet vi ikke i det hele tatt.» Tanken er vel også å begynne en film som Syk pike i en verden man kjenner igjen, ikke i et skrudd univers. Jeg tror det handler om å sette opp en kontrakt med tilskueren fra starten: «Dette er det samme universet du lever i. Hvis vampyrer dukker opp her, så er det like overraskende for karakterene som for deg.» I en vampyrfilm så er det jo ikke overraskende for publikum i det hele tatt. Med film så kan man sette premissene akkurat som man vil, og overraskelsesmomentet kommer ut fra forventningene. Hvis forventningene er at «alt kan skje», så er ingenting overraskende. Universet vi møter i starten av Syk pike er mer gjenkjennelig enn der vi ender, forteller Borgli.

Syk Pike får internasjonal premiere i det offisielle programmet Un Certain Regard under filmfestivalen i Cannes 17.- 28.mai.