«En klisjé er en uttrykksmåte, et virkemiddel eller et synspunkt som har blitt overbrukt og dermed tapt sitt selvstendige innhold. En klisjé er banal, unyansert eller forutsigbar. Et eksempel på en klisjé er å rime hjerte med smerte i et dikt.» (Store norske leksikon)

Tid for takknemlighet, for eksempel for at film og serier fins.

«Same Old Lang Syne», som Dan Fogelberg sang? Eller er det på høytide med noen nye tradisjoner, kanskje til og med noen nye julefilmer og juleserier? Litt søt skandipudding, kanske? Britisk? Amerikansk? Litt hjerte/smerte?

Et annet navn for sjangerfilm kunne vært klisjéfilm. Ikke som en nedvurdering, men for et fokus på slike filmers bruk av fortellemessige, stilistiske og tonale konvensjoner – og klisjeer. Det overbrukte, banale og forutsigbare.

Tradisjon er jo klisjé. Jul er klisjé. Og julefilm er definitivt klisjé. Men hvilke, og hvordan, og hvorfor? Hva særpreger julefilmens og -seriens kringleform, som søt og bløt, lett krydret og lett innvinklet, med eller uten glasur? Hvordan vet film, serie og karakter at de(n) spiller en rolle?

Året da til og med Oscar-vinneren Coda var en slags varm og livsbejaende «julefilm» – eller beste postkort – vitner om et Hollywood i dyp krise.

Og strømmetjenestene baker sju ganger sju slag – riktignok med de samme ingrediensene forkledd i brålike oppskrifter – og stapper strømpene fulle av nye julefilmer og juleserier – til og med en metajulefilm om en dedikert julefilmskaper, HBOs A Hollywood Christmas, der regissøren stoler på formelen og synes Citizen Kane eller Gudfaren blir for lagrike og komplekse.

Jeg har sett sju slag julefilm og -serie som på sine ulike (og sannsynligvis ikke representative eller generaliserbare) vis stoler på formelen, og flekser ei bred vifte av klisjeer – samt enkelte poetiske, originale ideer (som i Julestorm) – til genuin eller flau nytelse for den som ønsker seg slikt i romkomjula.

 Nå må alle bare forsyne seg, da!

(Til slutt i saken kan du sjekke ut 44 julefilmklisjeer – til julefilmbingo, med utvidelser eller stryk etter ønske)

Away Together – Julestorm 

«It’s the most wonderful time of the year.» Is it, though? Hvordan lage en hel liten miniserie av omfavnelser i en ankomstshall, lik i åpningen av Love Actually? Jo, legg den til avgangshallen, og legg til noen avskjeder.

Den ene tar den andre i åpningen av den lunt fornøyelige flettverkshelgarderingen Julestorm (Netflix) – skrevet av Lars Saabye Christensen, Jan Trygve Røyneland og regissør Per-Olav Sørensen (som også stod bak stjernestrålende Hjem til jul) – der kamera (lik i Slacker) danser fra karakterer til karakter som raskt samler seg som snøfnugg stormblåst inn i samme fonn gjennom svingdørene, i dette tilfellet på fly- og menneskeplass og luft- og menneskehavn Oslo lufthavn (Gardermoen) aka The Terminal eller Lost in Transit, i et stormbegrunnet utsatt tidsrom mellom ankomst og avgang.

Det er julefilmklisjé nr. 1, Overnatte på grunn av været (se også Your Christmas or Mine? og Christmas with You under). (Jeg samler alle klisjeene i ei juleuhøytidelig liste til slutt, slik at du kan spille bingo og utfylle lista når du ser andre filmer gjennom jula – nei, det skulle da bare mangle, ingen årsak. Eksempelvis søtmøter (klisjé nr. 10) Lindsay Lohan en annen karakter med undervarianten søl i Falling for Christmas (Netflix), og to karakterer søtmøtes med undervarianten sakte film i Jeg tror på julenissen (Netflix), som også benytter blant annet klisjé nr. 6, 27, 28 og 39. Lista er basert på de sju filmene omtalt, samt hva jeg kan huske fra tidligere filmer i sjangeren.)

Blant de mange skikkelsene med små og store trolleyproblemer i typegalleriet i Julestorm må selveste nissen Alex (Ibrahim Faal) også motvillig gjennom sikkerhetskontrollen, bartender Marius (Jon Øigarden) venter spent på prøveresultater, to turbulente elskere (Sus Noreen Jondahl Wilkins og Mattis Herman Nyquist) knuller på handikaptoalettet, den deprimerte popstjernen Ida (Elise Broch) er stuck på «gærdis» (se der, Oslo lufthavn, du liksom) og nærmer seg meltdown (søk på «Elton John» og «airport» for moro), prest Ronja (Maibritt Saerens) søker (å) trøst(e) blant andre Malaga-uklare, pølseslukende David (Jan Gunnar Røise), som forsøker sjekke inn tankens overvekt, mens fallende stjernepianist Arthur Berg (Dennis Storhøi) er stuck ved tangentene og sin vante fast track, må gå til økonomi, kommer heller ikke inn i loungen, og finner ikke noe sted å røyke. De fleste karakterene må gjennom episodeut- og innviklingen gjenfinne gløden (klisjé nr. 2).

For med alle i utgangspunktet innstilt på avreise er plutselig alle avganger innstilt.

Vi møter også gutta under gølvet (Valter Skarsgård og Edward Schultheiss) ved bagasjebåndet, med tilknytningsvansker og en gjenglemt hund (hvis nærbilder av projisert menneskelighet er et sikkert tegn på romantisk komedie; klisjé nr. 3, Hund i nærbilde), ei mor (Ariadna Cabrol) og en sønn som må rekke (nr. 9) en øyeoperasjon, den rike, kyniske «Scrooge» som til sist serverer de trengende (klisjé nr. 4), og en streng pilot (Ravdeep Singh Bajwa) og en gladromantisk kvinne (Hanna Ardéhn) som drikker julelatter med sugerør. «Det er som en romkom», sier Diana, emosjonell. «Okay, dette går litt fort for meg», sier Olav, rasjonell. «Hva da, at vi er en romkomklisjé?» (klisjé nr. 5, Selvrefleksivitet).

Julestorm og karakterene i serien vet godt og stolt hva de(n) er, og karakterene ser ellers for eksempel på og snakker om Home Alone.

Men plutselig: «Man kan ikke bruke livet sitt på å tenke på alt man ikke kan få gjort noe med», sier David (Røise) til en ung kvinne med knirkende kofferthjul på leting etter faren sin. «Du har tenkt på alt du», sier hun.

Han tenker kort, og sier: «Bortsett fra alt jeg ikke kan få gjort noe med.»

Det er et lite, men stort øyeblikk, og langt fra en klisjé. Få poeter skriver også tv-serier. Og få leverer ordene så følsomt som Røise.

Men det er flere mennesker det butter for, samlet i monologer over montasjer (klisjé nr. 6), odd couples som krangler og forsones (klisjé nr. 7), falske avskjeder, miste noen, finne noen, gjenfinne gløden (nr. 2), og erkjennelser om at av man av og til er «i manko» og at «av og til er det for seint».

 Rekke flyet er kanskje egentlig romkom- og juleromkomklisjé nr. 1 (men blir her nr. 8 in order of apperance), men siden fortellingen i Julestorm tar sitt utgangspunkt i flyplassenes kanselleringsnatur, så må karakterer heller sendes vekk annetsteds for å forsøke å nå andre flyplasser eller ferger, rekke noe (klisjé nr. 9), i stressforflytning gjennom ekte snø mot en ekte havn.

Søtseparasjon – Your Christmas or Mine?

Fra fly til tog. «I really wish I could come with you.» Det ferske paret James (Asa Butterfield) og Hayley (Cora Kirk) ankommer togstasjonen rett oppunder jul i åpningen av Your Christmas or Mine? (Amazon Prime), skrevet av Tom Parry og regissert av Jim O’Hanlon.

«I love…», sier James, men blir avbrutt, og i et spill på romkomklisjé nr. 10 (se her), Meet cute, Søtmøtet, tar filmen en vri på klisjé nr. 11, Karakterer holdes atskilt (se Søvnløs i Seattle eller A Couch in New York) med en fiffig klisjé nr. 12, la oss kalle det Separate cute, Søtseparasjon, hvor de løper mot, til og fra – og forbi – hverandre og hverandres kupé.

Og hva er vel mer romantisk enn å ta hverandres tog og møte hverandres familier for første gang, for slik å bli bedre kjent?

Det er misforståelser og forvikling fra start. Hayley legger uheldig (for henne, selvsagt, men nødvendig for at plottet skal gå på skinner) igjen og mister mobilen (klisjé nr. 13) på toget, begge møter eventyraktige motstandere og hjelpere (klisjé nr. 14), og det er dansende tøyreinsdyr i nærbilde. Hva, ikke en hund? Jo da, snart.

Det er iscenesatt britisk by og land. James viser seg å være sønn av en Lord. Klisjé nr. 15 er at hun/han vet ikke at han/hun er «prins/esse» (eller rik og berømt, engel e.l.). De samles så snart det trengs igjen på lånt telefon i splitscreen, for hun må… (klisjé nr. 1 igjen) Overnatte på grunn av været (se Julestorm over og Christmas with You under).

«Shaggin’, are they?», sier Hayleys Nan, med den varme, levrærlige arbeiderklassen – kort beskrevet med «Guinness, football and «Fairytale of New York»» på puben – kontrastert med den kaldknytte overklassen, hvor Davids militærfar i sitt landlige slott forteller at «most evenings I enjoy supper in my study, alone» (klisjé 16, Arbeiderklassen er varm, overklassen er kald).

Mynt i halsen gir heimlichhumor, hunden løper med jule-bh i munnen, og i klisjé nr. 17 sier en karakter «Oh my God» når hun har (men kanskje ikke er helt sikker på at vi får med oss) den følelsen.

Your Christmas or Mine? har også en klisjé nr. 18 (i kombinasjon med nr. 1), Kanselleringer (her, tog), avsløringen «you hunt» høres komisk som «you cunt» på telefonen, i en montasje er det umotivert dans og flørting med en rustning for henne, og boblebad med svigerbestemor for ham, det er beskjed fra plottet at på grunn av været må du «Stay Another Day» (nr. 1), julepynting, og så den store erkjennelsen: «I told you they were shaggin’.»

Man minnes de døde (klisjé nr. 19, se også etter hvert i Julestorm), gamle Nan er (lik unge Kevin) glemt igjen hjemme (hei, klisjé nr. 20), Hayley mister astmamedisinen melodramatisk (klisjé nr. 21), men reddes heldigvis i siste liten i snøfokken av sin myknete «svigerfar» (nr. 7, Odd couples krangler og forsones), hun snakker med hunden, og alle hjerter gleder seg når alle gjenforenes ved en isbil til justerte, men bekreftende familieforventninger.

Søtmøter – Something from Tiffany’s

Amazon Prime tilbyr også Something from Tiffany’s, regissert av Daryl Wein, etter manus av Tamara Chestna, basert på Melissa Hills bok, med Zoey Deutch som selvstendig gjæringsdrivende baker (klisjé nr. 22, Småbedrift, gjerne i trøbbel, se The Shop around the Corner og Du har m@il) Rachel Meyer og Kendrick Sampson som forfatter (klisjé nr. 23, se Juledagboken under) og skriveprofessor Ethan Greene.

En mann på vei ut av Tiffany’s bumper borti ei ung jente i en variant av klisjé nr. 10, Søtmøtet, straks før påkjørsel, hjernerystelse og minnetap. Ethan løper til for å hjelpe. Håper virkelig de får med seg riktige smykkeposer hjem, og at ikke noe er forbyttet (klisjé nr. 24) og skaper forviklinger, med forlovelsesring der det skulle vært øredobber, og motsatt.

Something from Tiffany’s har også en karakter som tenker og samtidig sier «Oh my God» (nr. 17). Er det en forlovelsesring? Enkemann (klisjé nr. 25, se både Julestorm og Your Christmas or Mine? over) og alenefar (klisjé nr. 26) Ethan hjelper Rachel med kaffe, «hot chocolate» og bakervarer, inkludert en cornetto (som ikke er en croissant). De minnes de døde (nr. 19). Hun var «like a song», beskriver Ethan sin avdøde kone. «The risk of love is loss», sier Rachel (som om hun var den første til å si dette), hvis mor døde da hun var ni år.

Det er så man kan høre kaldsvarte smijernsporter gå i lås på all verdens myke, teppe- og tevarme paperbackforsider.

Hun ber ham følge hjertet, ikke hjernen. De hører på gatesangerharmoni idet snøen begynner å falle (særlig). «This is ridiculous», sier han (nr. 5, Selvrefleksivitet). Nettopp.

Men så må det jo gå gærent ei stund. «I guess this is it», sier han rundt timesmerket. Romkom og juleromkom er lik andre sjangerfilmer fortellinger hvor timesmerket svir særlig (klisjé nr. 27). Misforståelse, og ny misforståelse følger. En ring er bakt inn i et brød (særlig) og faller ned på bordet (særlig) idet karakterene umotivert river brødet fra hverandre (særlig).

Montasje med karakterene hver for seg med feil partner (en variant av klisjé nr. 11, Karakterer holdes atskilt). For fikse forviklinger knaker, og også her mangler mobilen (nr. 13) når den er viktig. Og plutselig lages unødvendige frister, slik at en karakter plutselig må løpe, rekke det, rekke noe (klisjé nr. 9, en variant av klisjé nr. 8, Karakter må rekke flyet).

 Frieri er publikumsfrieri (klisjé nr. 28) og kan kanskje rettmessig kalles kirsebærkuleplukking av lavthengende juletrefrukt, men hvorfor skal det være galt å gripe etter det som befinner seg innenfor rekkevidde?

Tekstplakat med «The End.» (klisjé nr. 29).

Tja, romantiske julefilmer som Something from Tiffany’s er verdt en kortvarig, intens forlovelse, maks nitti minutter, og ikke noe giftermål.

 Det er bare å ta fra godteskåla nå, da.

Søt musikk oppstår, også bokstavelig – Christmas with You

Netflix har de siste årene virkelig tatt opp julefilmkampen, som i nye Christmas with You, i regi av Gabriela Tagliani, skrevet av Paco Farias og Jennifer C. Stetson, etter en historie av German Michael Torres.

«Stop rehashing your old hits», får artisten Angelina (Aimee Garcia) høre, på nedtur fordi den yngre popstjernen Cheri Bibi (Nicolette Stephanie Templier) er mer «relevant». Angelina forsøker å «ta en Mariah» med å skrive en julehit innen den store julegallaen, samt kvitte seg med den slitsomme eksen Ricardo (Gabriel Sloyer) og Insta-merkevaren «Ricalina» – og så dukker jammen enkemann og alenefar (nr. 25 og 26) Miguel, spilt av Freddie Prinze Jr. (nå mer lik en Sr., men stadig ganske Charming), som også er musikklærer og kan hjelpe datterens idol med den nye komposisjonen.

«Snøstorm» samler menneskene innendørs (nr. 1), slik at diettoptatte Angelina må spise saftig hjemmelaget middag hjemme hos sin største fan. Pianoet i stua hevder at «home is where the heart is», og Angelina og Miguel spiller med ett intimt firhendig på den trange pianokrakken, og søt musikk oppstår (klisjé nr. 30, Søt musikk oppstår, også bokstavelig) i samskrivingens samspill.

 Christmas with You skildrer latinx-Amerika i en fokusert øvelse i klassisk filmfortelling, om enkle mellommenneskelige forhold, ulik det meste av kinorepertoaret. Sangen «Christmas without You» blir en suksess, men vil Angelina rekke sin fans quinceañera?

I en film hvor ordet «always» peker på et par dager bærer i hvert fall alle til slutt flanellskjorter (klisjé nr. 31).

Forandring? – Spirited

Sang preger også Apples Spirited, En julefortelling (klisjé nr. 32) fra «nytt» perspektiv, med Ghost of Christmas Present (Will Ferrell) og Clint Briggs (Ryan Reynolds) i lalala-landskap, der sangene er skrevet av Benj Pasek og Justin Paul (La La Land).

Skjelett peker. Ghosts of Christmas past, present og future forsøker forandre menneskers oppførsel, i en film der etterlivet er en musikal, med diskusjoner om plasttrær vs. ekte trær, godhetens ringvirkninger, skandalemakere og «oppo research», i en fortelling med sterk hjemsøkemotor.

«Is mankind getting any mankinder?», spør Reynolds på et tidspunkt. «Hahaha, that’s just fun to watch», sier Ferrell senere. Bra replikk. Nei, jeg mener det. De synger og danser i tidvis medrivende musikk- og dansenumre, som vakre «The View from Here», sunget av kraftfulle Octavia Spencer, med melodramatiske sjablonger og klisjeer om å forløse anstendigheten innvendig og finne den romantiske nestekjærligheten.

Søt musikk oppstår også bokstavelig her (nr. 30).

Angelsplaining – Angel Falls Christmas

Noen julefilmer er frafalne fra kvalitetshimmelen. Angel Falls Christmas (2021), som nå også strømmer på Netflix, er regissert av Jerry Ciccoritti og skrevet av John-Eliot Jordan og Carlie Mantilla. Chad Michael Murray (One Tree Hill) er glorifiserte Gabe (Gabriel, wink, wink, nudge, nudge), som fint klarer å gå viralt som mem, men ikke makter å overbise «på» «skøyter», i en iscenesettelse på troverdighetens tynne is.

«This town loves Christmas», sier Gabe i åpningen, med postkortvisdom (klisjé nr. 33) og snakk om et «Christmas miracle». På sykehuset skal Dr. Ally Morgan (Jessica Lowndes) (klisjé nr. 34) snart ha siste skift på akutten før en forfremmelse. På en benk sier Ally til kjæresten Josh (David Reale) at hun av alle julekarakterer liker Scrooge (nr. 4 og 32) best. Han foreslår skøyter. «Ice-skating?» sier hun skeptisk. «Too Christmassy?», spør Josh.

På en middag forteller hun at hun må jobbe på julaften likevel. Hun tar en jobbtelefon, og vi ser ham med en ring – og ringen selv – i nærbilde (hint om nr. 28, Frieri). «I wish you could see that there’s more to life than just work», sier han før en kort panoreringstilt opp til en engelfigur med stjernestøvdamp omkring overkroppen, og «gentle chiming music» (klisjé nr. 35, Engel i nærbilde). Okay. Hvorpå hun sier: «And I wish you could see that there’s more to work than just work», før en ny pantilt til en annen engel med tilsvarende støv (nr. 35). Josh går fra middagen, og Ally sitter igjen med doggy bag-en.

Hjemme må hun skuffe vekk de hvite plastflisene som skal forestille snø i innkjørselen, hun ser på en hund på et foto i nærbilde (nr. 3), og på et foto av Josh. Julemarked, med julegrantenning og juleverksted med venninne. Hun minnes de døde (nr. 19) foreldrene sine, på jakt etter sin «Christmas spirit». Med skjerf og uten lue (klisjé nr. 36, Karakter har for lite klær) i kulda lager hun motvillig ei juleliste, som plutselig blåser vekk.

«Is this yours?», sier Gabe i søtmøtet. Bildet går i svart. 18 minutter ut i Angel Falls Christmas er Ally og Gabe på skøyteisen. Gabe tar så noen halvt svevende liksomskøytetak, først mot høyre, så mot venstre, før han blir stående lent mot det røde gjerdet rundt isen, ved siden av Ally og venninnen, på en side- og bakoverlent måte som ville vært meget vanskelig med kniver mot is under føttene. Haha, han er jo en slags skytsengel, så kanskje skøytestilen er en annen? Den korte sekvensen har okke som blitt et mem den siste tiden.

«Well, I’m glad you’re finally in the Christmas spirit. That usually doesn’t happen ‘til the end of the movie, when all hope is lost», sier Gabe selvrefleksivt (nr. 5). Han, og Sjefen, vet at vi ser på, vettu. Dagen etter er han barista, som spør Ally «Do you come here often?» og «Who doesn’t like hot chocolate?» (nr. 39). Hun vil forbedre seg (klisjé nr. 37, Karakter vil forbedre seg), og de besøker pepperkakepynting på eldresenter, inkludert pardans, i en film med flere kleine bevegelser.

Filmen holder karakterene fra hverandre (nr. 11), der Josh får råd og småkaker av sin engel Maureen (Jane Luk), mens Ally forteller Gabe at hun er glad hun slipper «blubbering through ‘90s rom-coms» (nr. 5). Blant grønne juletrær står et rosa tre neddrysset med pulver, som minner Ally om de døde foreldrene. «They were.» (nr. 19) De baker julekaker. «Never can use too much sugar, am I right?» (nr. 5), sier Gabe bak forkleet, en uvirkelig mann som lytter og sier han forstår hva hun føler – en guddom, indeed. Han blunker rett før bildet blunker til svart, med plass for reklame. Det er mer enn kristendommen å selge.

De lager cookies med barn, og i et sjeldent øyeblikk av konkret heller enn høytsvevende, postkortaktig angelsplaining (klisjé nr. 38, særegen for religiøst anlagt juleromkom) sier Gabe: «Call him.» Neste på lista er caroling. «I’ve been told I have an angelic voice», sier han. Åh, «that smile». Ally vikler seg inn i julelys, mens Josh blir forklart av Maureen at «I don’t think people can change. I know they can». Vent litt, la meg notere. Hva var det hun sa igjen? Er det tomt i glassene deres?

Maureen må minne kollega Gabe på at «this is not your home» og at han må være uselvisk og ikke risikere å miste vingene og evnene. For det er nesten så Ally får juleånden over seg. Gabe sier han kan spille harpe, og når korsangen er avlyst på grunn av snøvær (nr. 18) drar de på julekaraoke, hvor «nothing beats Christmas in a small town». Hvordan har du fått meldt meg på? spør Ally. «I know a guy.» Ja, dette er kristenromantikk. «Godspeed.» Gitar og sang av «The First Noel», med økende jordisk romanse.

For hun vet jo ikke at han er en engel! (nr. 15). Gabes deadline (nr. 9) for å dra er 1. juledag. En mann kollapser på julemarkedet, og hva trenger han for å hente seg inn? Sukker (nr. 5). Stappe innpå julegodt som førstehjelp. Josh forteller noen venner at har lest En julefortelling (nr. 32) på nytt og mener at Scrooge er misforstått: «He became better than his word.» (nr. 42) Det drikkes «peppermint hot chocolate» (klisjé nr. 39, Kakao), og man minnes de døde (nr. 19). Ally og Gabe pynter treet: «It’s never too late for a Christmas miracle», sier han: «Everone loves a grand gesture.» Do they, though?

Det kommer i hvert fall en liten gest fra ham rett etterpå, da han tar haka hennes mellom tommel- og pekefinger (klisjé nr. 40) og sier: «You deserve to be happy.» Smelt. Smult. Han tror ikke på tilfeldigheter, og er til sist glad for Ally og Joshs «happy ending». «Love hurts», sier Gabe. «Time heals all wounds», sier Maureen. Frieri (nr. 28).

 Er alle mette da? Det er mer der dette kommer fra. 

Selvrefleksivitet – Juledagboken

Til sist, Netflix’ overraskende engasjerende Juledagboken er skrevet av Rebecca Connor, David Golden og regissør Charles Shyer, basert på Richard Paul Evans’ roman.

Den vakre og fjågt tankefulle, bestselgende kjendisforfatter Jake Turner (Justin Hartley) er hovedpersonen i et melodrama kretsende omkring mors (og også en brors) død (nr. 19). Mor stod ham ikke nær, men etter et søtmøte (nr. 10) med datter av familiens tidligere nanny ved dødsboet må han plutselig løpe etter bilen hennes.

Rachel (Barrett Doss) (kanskje navnet Rachel også er en klisjé? Ja, la oss si det, nr. 41! Se også Something from Tiffany’s) lytter til nostalgiske «used to» og «when I was a kid», og vet ikke at han er rik og berømt (nr. 15), poengtert av at en buss med et stort bilde av ham på siden passerer rett bak henne.

Hun liker Nina Simone og vil bli oversetter i FN, og søt musikk oppstår når han faktisk setter seg ved klaveret og hun synger med (nr. 30). De går selvsagt rett inn i en perfekt opptreden. «Baby, won’t you please come home.» Han oppsummerer: «Wow.» (en variant av nr. 17, Karakter sier «Oh my God» når hen har den følelsen).

Filmen pakker opp fortiden, og det er regn og torden når følelsene også buldrer, som da han står i regnet i hvit t-skjorte. Gjenforening, Robert Frosts veien ut er gjennom (klisjé nr. 42, Parafrase eller sitat fra poesi), forloveden til Rachel vil ikke ha noen co-pilot, og en dagbok slenges inn i og ut av ei håndveske. Den er Noel Ellis’, hennes mors dagbok!

Det er røde lys ved togskinner når Jake forteller om sine døde bror. Hvordan kan denne mannen være singel? «I like to be alone, I guess.» De ankommer et hotell på road trip på vei mot Jakes far i søken etter svar om Rachels mor. «You’re in luck! Got two rooms left», sier resepsjonisten. «Great! Terrific. You know, if this were a rom-com, you’d only have one room left. We’d have to share it», sier Rachel. «Rom-com?», undrer mannen. «Romantic comedy, rom-com.» «Oh, right!» «Yeah.» «Well, if it helps, the rooms are connected.» (chuckles nervously).

Jepp, klisjé nr. 5, Selvrefleksivitet.

Disse karakterene vet hva slags sjangerunivers de befinner seg i, og de spiller rollene til punkt og prikke.

«He writes almost as good as he looks», sier en bokhandler. De ser Capras It’s a Wonderful Life (klisjé nr. 43) på utekino i småbysnøen, «Wow! That may be the best movie I’ve ever seen», sier Rachel med Blondie-t-skjorte. Midtveis i egen film snakker de så om hvor vanskelig slutter er å få til (det tror jeg jammen de har helt rett i), en hund (nr. 3) bryter inn i et kyss, og de klarer fint å sove i en bil midtvinters uten å fryse (nr. 36, Karakter har for lite klær).

Hos far økses et snøvått juletre rett inn i stua (hallo!), og de minnes de døde (nr. 19): «The sound of that branch cracking will never leave me», sier far, og vi ser ei knust julekule i sakte film. Hund i nærbilde (nr. 3). Det er litt trist, og det er litt cheesy.

Filmen kjøper og selger fiksjonen om at særlig ett øyeblikk i fortiden har særlig forrang i sin relevans for samtiden (klisjé nr. 44, også aktuell i Julestorm). Opphøyde minner blir uoppnåelige stjerner hengt alt for høyt over barnålrøsset på gulvet.

Nytt hotell. Resepsjonisten: «Um, let me just triple check to make sure. Oh, gosh, I’m sorry, but we only have one room available.» «Oh, no, uh…» «We’ll take it», sier Rachel. Hund (whines) (nr. 3). «We’ll take it?» spør Jake. «Yeah, we’ll…» fortsetter han. «You know, we’ll take it.» (clerk laughs) «Great.» «Thank you», sier hun og får nøkkelen. Ja, tenk om dette var en romkom. (nr. 5) Stol på formelen.

Romantisk musikk, vanvittige mengder levende lys, hennes bursdag, dans og ganske romlemantisk. Men så må det jo gå galt da (nr. 27). Falsk snø, hvit søppel, drysset på sett og i postproduksjonen, plutselig med en slags stalking som med annen musikk ville vært skrekk, personen (Jake) som plutselig står der ute i snøen og snakker med henne på telefon gjennom vinduet:

«Just let me in, please.»

De må «take off before the roads get too slick», men Kerouacs ord advarer «It all ends in tears anyway» (nr. 42). Jake får et maleri av mors nabo med det nedhugne brorstreet gjenreist i bildet. Til slutt fryser bildet og lar snøfnuggene henge rundt et smilende ansikt.

Der det er hjerteromkom er det husromkom med juleromkom.

 Slukk lyset når dere legger dere. God natt!  

---

44 julefilmklisjeer (til julefilmbingo, med utvidelser eller stryk etter ønske):

1 Karakter må overnatte på grunn av været

2 Karakter må gjenfinne gløden

3 Hund i nærbilde

4 «Scrooge» blir snill

5 Selvrefleksivitet (filmen vet at den er en romantisk julefilm; karakteren vet at hen er en romantisk julefilmkarakter)

6 Montasjer

7 Odd couples krangler og forsones

8 Karakter må rekke flyet

9 Karakter må rekke noe

10 Karakterer søtmøtes

11 Karakterer holdes atskilt

12 Karakterer søtsepareres

13 Karakter mister mobilen

14 Karakter møter eventyraktig motstander eller hjelper

15 Hun/han vet ikke at han/hun er «prins/esse» (eller rik og berømt, engel e.l.)

16 Arbeiderklassen er varm, overklassen er kald

17 Karakter sier «Oh my God» når hen har (men kanskje ikke er helt sikker på at vi får med oss) den følelsen

18 Kanselleringer

19 Karakter minnes en avdød

20 Karakter er glemt igjen hjemme

21 Karakter mister medisin

22 Karakter driver småbedrift (baker, bokhandel etc.), gjerne i trøbbel

23 Karakter er forfatter (gjerne dersom filmen er basert på ei bok)

24 Noe er forbyttet

25 Karakter er enkemann

26 Karakter er alenefar

27 Timesmerket svir

28 Frieri

29 Tekstplakat med «The End»

30 Søt musikk oppstår, også bokstavelig

31 Flanellskjorter

32 En julefortelling

33 Postkortvisdom

34 Karakter er lege

35 Engel i nærbilde

36 Karakter har for lite klær

37 Karakter vil forbedre seg

38 Angelsplaining

39 Kakao

40 Karakter tar den andres hake mellom tommel- og pekefinger

41 Karakter heter Rachel

42 Parafrase eller sitat fra poesi

43 It’s a Wonderful Life

44 Særlig ett øyeblikk i fortiden har særlig forrang i sin relevans for samtiden

---

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.

---