Neste år! 2022!

A Human Position. Licorice Pizza. Severance. Nye sesonger av Atlanta, Better Things og Euphoria.

Oscar?

Det går bra!

Det gjøkke det vettu.

Vi er stadig i en eller annen slags Matrix-gjenoppstandelse.

(Hvis du mot formodning har glemt hvor snurrig 2021 har vært, eller bare vil få trent kjeven litt, ta en titt på de alternative «nyhetsreportasjene» til Channel 5 with Andrew Callaghan, en mykere Michael Moore for millenials.)

Så hvorfor ikke oppsummere året som snart har gått seg bort, og la det munne i ei uhøytidelig liste med noen favoritter?

La meg først skissere hvordan det så ut underveis, og så se hvordan alt ser ut fra desember.

Fra Gritt til Verdens verste menneske

På selve julaften i desember 2020 så kona og jeg Itonje Søimer Guttormsens Gritt. Det føles som en evighet siden.

I mellomtiden har et familiemedlem dødd, en pandemi har fortsatt å sende sine forutsigbart uforutsigbare bølger, og en doktoravhandling er endelig levert og godkjent for disputas. Stillmoving forsvares på 41-årsdagen 21. januar.

Dette har til sammen gjort film- og seriekonsumet mer sporadisk enn tidligere år, men jeg vil forsøke å oppsummere 2021 etter beste evne.

I januar skrev jeg «Nå skjer det: 2021 kan bli tidenes norske filmår»: «Med TIFF-premiereklare Gritt, Han og Ninjababy brakåpner det norske kinoåret – på skjerm. Jon Inge Faldalen mener vi kan stå overfor tidenes filmår.»

Hvordan har det gått?

«Det kan se ut til at norsk spillefilms gullalder også er på vei», og «Gritt er for meg den beste norske debutfilmen siden Reprise, og den beste norske filmen på flere år», klemte jeg til med, i en omtale med tittelen «Trist i egen by». Og året endte med at Merfilms Maria Ekerhovd, Gisle Tveito og svenske Gustaf Berger (De uskyldige) og Yngvild Sve Flikkes Ninjababy vant europeiske produsent-, lyd- og komediepriser!

Ordene var kanskje ingen overdrivelse.

I alfabetisk rekkefølge, norske leveringer på de øverste hyllene: De uskyldige, Delete Me, Eer (Kristoffer Borglis kortfilm), Exit, Generasjon Utøya, Gritt, Gunda, Hvite gutter, Nach, Ninjababy, Pørni, Sorry, Verdens verste menneske.

Med fasit i hånd vil jeg først og fremst løfte fram at Renate Reinsve vant Norges første pris i Cannes noen sinne for Joachim Triers Verdens verste menneske, samtidig som medskuespiller Anders Danielsen Lie (Verdens verste menneske, Bergman Island) og manusforfatter og regissør Eskil Vogt (Verdens verste menneske, De uskyldige (les mitt intervju med Vogt her) hadde to filmer hver i konkurranseprogrammet.

Noe lignende kommer kanskje aldri til å skje igjen.

Da jeg gjorde et intervju med dem før Cannes var nervene i høyspenn før møtet med kritikerne. Det viste seg å være ubegrunnet, og da høsten kom stod resten av verden, inkludert Norge, koronafri og klar med et åpent kulturliv og et sultent kinopublikum. Verdens verste menneske er nå sett av godt over 200 000 på kino i Norge – og i Frankrike. Lytt til podcasten med Reinsve, Trier og Herbert Nordrum her, og Kjetil Lismoens samtale med Danielsen Lie her.

Med selvfølgelighet regnes nå Verdens verste menneske blant årets beste filmer i verden, senest blant smaksdommer og tidligere president Barack Obamas bredt formidlete kulturfavoritter, og nylig ble filmen kortlistet til Oscar for beste utenlandske film.

Jeg åpnet teksten fra januar slik:

Norsk film og jeg lever i et åpent forhold. Og til tider er det dysfunksjonelt. Men de svært morsomme og mørke motforestillingsevnene i ferske spillefilmer som Gritt (Itonje Søimer Guttormsen), Han (Guro Bruusgaard) og Ninjababy (Yngvild Sve Flikke) er grunnen til at jeg falt i kjærlighet i utgangspunktet. Og nå skjer det, igjen.

Ved årsslutt er forholdet sterkere enn noen sinne.

Delete Me, Exit, Generasjon Utøya, Nach – og Pørni!

2021 har altså servert en rekke sterke norske serier og filmer. I mars skrev jeg «Ukens strømmetips: Delete Me og Exit 2», om de ulike russetidene i Marie Kristiansens stil- og fortellemessig originale ungdomsserie Delete Me (som nå også får en sesong to) og annen sesong av Exit (som også vil åpne sjekkheftet igjen).

2021 har ellers fulgt pengene i nye sesonger av populære serier som Billions, Yellowstone og Succession, sistnevnte, for meg, den aller sterkeste i samtiden. Noen av årets aller beste bilder kom mot slutten av Succession, særlig i episodene «Too Much Birthday» (for et delirium!), «Chiantishire» og «All the Bells Say».

En mann i vann.

En mann knelende i grus.

Omgitt av sine søsken.

Tidlig i april skrev jeg «Påske- og apriltips: Om Sorry, Frontkjempere, Uten filter, Nach, Bortført, Q: Into the Storm, Exterminate All the Brutes, Nomadland, Zack Snyder’s Justice League og Bad Trip». Dokumentarserien Frontkjempere skapte skyttergravsdebatt, Nach imponerte under radaren, Bad Trip ga penetrerende latter og hakeslepp ned til underbuksa, Zack Snyder’s Justice League ga et bittelite håp for storfilmframtiden (lik Free Guy og Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings også gjorde senere), mens Oscar-vinner Nomadland og Raoul Pecks monumentale dokumentaressay Exterminate All the Brutes klippet seg inn i kanon:

Det burde ikke funket, men Pecks (og klipper Alexandra Strauss’) kryssklipp møter Griffith, Riefenstahl, Moore og Bannon med Bresson. Andre steder åpner animasjon, lik i «Sorry», ellers utilgjengelige emosjonelle rom. Pecks personlige og politiske betraktninger om hvit overlegenhet gir oss ikke Historien, men én historie, oftest hvisket, i en myldrende mediearkeologi fra korstog til QAnon, folkemord og slaveri til holocaust, Columbus til Trump og de pornografisk rike i kolonimakten USA. Og det er ikke kunnskap vi mangler. Men forståelse. Forandring. Lik dolkestøtlegenden lever oppdagelsesdoktrinen, og båtsvermen truer i horisonten hos Peck. Klare for drap på avstand.

Sent i april skrev jeg «Film- og serietips: Om Pørni, Judas and the Black Messiah, The Sound of Metal, Do Not Split, The Handmaid’s Tale, Generasjon Utøya», og særlig sterke inntrykk forblir fra Generasjon Utøya og Henriette Steenstrups Pørni, den beste norske serien på mange år, som også får flere sesonger.

Varsom «western»

I mai skrev jeg «Kino- og strømmetips: First Cow og The Underground Railroad», om Barry Jenkins’ blendende The Underground Railroad og Kelly Reichardts lavmælt briljante First Cow – kanskje 2020s aller beste film:

First Cow viser det mange av alle de andre filmene sjelden viser, øyeblikkene før og etter såkalt viktig handling, historisk ansette små handlinger, ofte utført av kvinner, men også enkelt arbeid med hendene her utført av menn, som kosting, trekløyving, melking, baking, det varsomme, vennlige blant det barske og brutale.

Den varsomme «western»-filmen om den amerikanske (d)rømmen er blant samtidens mest interessante sjangere. Både The Underground Railroad (dog mer voldsom, i likhet med eksempelvis The Harder They Fall) og Nomadland kan delvis tenkes slik, First Cow åpenbart, men også en av årets sterkeste westernfilmer, The Power of the Dog, Jane Campions comeback.

Sommeren kom, og i juni skrev jeg «Kino- og strømmetips om Bortebane, Stol på meg, Kajillionaire, Sweat, 1971, Cinema Toast, og mye mer…», blant annet om Line Hatlands Bortebane, som skildrer drømmene om og på Norway Cup, i en fantastisk fin film om alt det som skjer rundt ballen, og Emil Triers lite tillitvekkende hovedperson i Stol på meg, en historie fra virkeligheten, nær for god til å være sann.

Etter sommerens The White Lotus (en av årets serier sett to ganger, først alene, så med kona), Ted Lasso, Dave og Summer of Soul, skrev jeg i august om Paul McCartneys nydelige nerding i McCartney 3,2,1, doble kistebunner og komi-tonale funn i Post Mortem: Ingen dør på Skarnes og den norske livsløgnen på tiltalebenken i Enhver har rett til, og i september «Ukens tips: Blant kikkere, erotiske klisjeer og hvite gutter», blant annet om Bent Hamers Mellommannen, Odd-Magnus Willamson og Petter Næss’ Ingenting å le av, Thomas Robsahm og Aslaug Holms A-ha: The Movie og Hvite gutter, fortsatt Norges morsomste serie.

The White Lotus sitter igjen sterkest i minnet fra denne perioden, om ferien man (heldigvis?) selv slapp reise på.

I november skrev jeg «Kino- og strømmetips: Jordbrukerne, Succession, Dopesick, The Shrink Next Door, The Velvet Underground og Ben Rivers», blant annet om Izer Aliu og Anne Bjørnstads mørkmorsomme, rørende, spennende og skremmende avradikaliseringskomedie Jordbrukerne, der en god latter forlenger lunta, om Førstegangstjenesten i «Takk for tjenesten, Herman» og «Ukens kino- og strømmetips: Lille mamma, Yellowjackets, Taylor Swifts All Too Well, Memoria, Taste og annet på Film fra sør». Og i desember har jeg skrevet «Kino- og strømmetips: The Beatles: Get Back, How to with John Wilson og Beforeigners» og «Ukas tips: Vibeke Løkkebergs fem filmer» om Regn, Åpenbaringen, Løperjenten, Hud og Måker.

Og her står vi plutselig, bråstoppet i ny nedstengning.

Årets beste filmer og serier?

Hvordan kan vi bli kloke på filmene og seriene fra 2021? Det er jo så meget man ikke har sett… (Og året har jo også noen hemmelige høydepunkter, som opplevelsen av å lese noe som sannsynligvis blir til noe helt fantastisk på et senere tidspunkt.) Men la meg forsøke å oppsummere alt det som for meg har falt mellom sprekkene underveis, eller som er sett først nylig, som The Power of the Dog eller Being the Ricardos, og ennå ikke har fått anledning til å sette seg.

Er det noen tematiske trender eller tendenser blant de sterkeste filmene og seriene fra 2021?

Det kan nevnes endetidsfrykt, kjønnskriminalitet, (sanne) historier, traumer og håp.

Endetidsfrykt – klima, teknologi, pandemi, komet og Fantorangen

En klar tendens er endetidsskildringer. Som en fortsettelse av South Park: Post Covid handler eksposisjonen i South Park: Post Covid: The Return of Covid om ei jentes skolepromp som åpner for utpressing i fortiden, mens framtidens Alexa-er er blitt levende androider, som svarer survete, kjefter og smeller, og snakker sammen. NFTs får så det flagrer, og før en vakker løsning som inneholder både tilgivelse og nåde oppsummeres året slik: «The pandemic happened and they made Space Jam 2». Det er ikke en av årets beste filmer.

Familieanimasjonssatiren Familien Mitchell mot maskinene engasjerte også i 2021. «Men filmene var alltid der for meg», sier den nerdete tenåringsdattera i en sær familie, som må kjempe mot skjermene mellom oss og en hær av såkalte «Pal»s, som viser seg lite kameratslige.

«Kommer de til å bli onde?»

Ja.

«Alle barn drar hjemmefra. Det er ikke verdens undergang», sier dattera idet maskinene angriper bak henne. Menneskene fanges i «morokapsler» og «den evige underkastelsens rombe». Lik i South Park er det en slags forsmådd «Siri» som har gone bad. «Dette er ikke en film» gjentas, og hevnen ER søt, med hundenærbilder og kattefiltre servert av de «dumme» menneskene og maskinene, som tegner sine egne tårer.

«Feilen vår ser ut til å ha reddet oss.»

Maskinenes truende våpenøyne skildres også, dog helt annerledes, i den ambisiøse dokumentarfilmen All Light, Everywhere, som inntar et fugleperspektiv og viser hvordan det alltid fins alltid en kropp bak kroppskameraet. Vi blir med på fabrikken som lager de polititilpassede linsene og til opptreningen av (selv)betjentene.

Fra historiske eksempler med optiske oppfinnere og bedragere som Janssen, Marey, Bertillon og Galton veksler filmen mellom essay om vitenskapelig bildedannelse, bilder som måleinstrumenter, automatisering, data og jus, og video som vitne. Til sist diskuteres overvåking i lys av samtykke og forståelse, men det blir ingen konsensus om avskrekkelsens verdi.

Stjernespekkede og kometregnende Don’t Look Up er også en satire over endetid og sendetid. En komet oppdages på krasjkurs mot jorda, men det er for de dommedagsprofetiske forskervarslerne – inkludert en skjelven, uflidd Leo, tidvis fresende som Greta – først vanskelig å komme inn både i det ovale rommet og populære prateprogrammer for å slå alarm.

Filmens uklare tone – med trekk fra drama og crazykomedie – og enkle satiriske allegori gjør den dessverre ikke helt vellykket. Kjendisnyheter overskygger vitenskapsformidling. Ja. Det fins forakt for kunnskap, i klimakrise og koronapandemi, politikerne er korrupte, og jammen ledes ikke kapitalismen an av en Bond-skurk som vil slå mynt på at kometen kommer.

Forskerne blir helter og folkefiender. Hvorfor er ikke folk livredde? Hva har skjedd med oss? Hvordan skal vi snakke sammen?

Svar? Det er bare å heve blikket: #justlookup.

Nordsjøen er mer effektiv i sin katastrofeforestilling.

Som i South Park skildrer den ferske serien Station Eleven forestillinger om livet etter endetiden, ideer om tiårene etter noe lignende vi alle opplever nå. En skuespiller dør på scenen, og noen spør: «Do you know about that flu?». «What happens if your phone dies? You die?» sniker inn litt teknologikritikk, men det er først og fremst et virus som også her gir hoste og hamstring, panikk og pandemi.

Det tidvis rørende melodramaet – som i åpningsepisodene kan minne litt om Leftovers – viser barn med masker på sykehus i år null, en dystopisk postapokalypse i år to og delvis i år tjue, der også en slags nymidderalderidyll omkranser Shakespeare-truppen Travelling Symphony.

«Survival is insufficient» står skrevet på en bil.

Årets mest sette film på kino i Norge, No Time to Die, har vært hermetisert en stund, men handler også om et biovåpen som truer menneskeheten. «Letting go is hard», sier Bond, som spurt om «In trouble?» svarer «Constantly».

Alt og ingenting er som før, og i møtet med ei ny 007 sier han «It’s just a number». Sett fra 2021 kan vi vel avsløre avledningsmanøveren om at Bond liksom først og fremst er en kvinnebedårer. Er det ikke heller andre menn som har vært henført i generasjoner, i filmhistoriens lengstvarende bromance?

«Moneypenny, send in 007. You can go, Bond.»

Til slutt ble jeg, om ikke rystet, litt rørt.

Og ja, det framstår helt passende i et usedvanlig forvirrende år som dette at Bond på et tidspunkt faktisk ser på Fantorangen på tv.

Snibel-snabel-snubel-glad?

Kjønnskriminalitet

En annen tendens er ulike skildringer av kjønn og kriminalitet, i alt fra samtidsskildringer i Delete Me, Exit og Sweat til historiske virkelighetsfantasier som The Underground Railroad.

Endetidsdystopien The Handmaid’s Tale ga oss også en ny sesong av ydmykelser og overgrep, mens Promising Young Woman skildrer en kvinnes rettferdige harme – på hevntokt for ei voldtatt venninne – som helt bevisst som nær bevisstløs spillende honningfelle lurer giftige menn til å ta henne snøvlende og stavrende hjem fra byen for å lære dem ei livslekse om samtykke.

Med trusa på anklene reiser hun seg, og trygt ute på gata setter hun tennene i kjøttet så ketchupen renner. «It’s Raining Men.» Filmen handler om noe så enkelt som retten til å være drita uten å bli voldtatt, komplisert av hennes psykiske terror og en slags uavklart spørsmål om «rape as revenge?». I denne kjønnskrigen står hat og kjærlighet i veien for hverandre, og hevn i veien for forsoning.

Til slutt er alle lenket til sine handlinger.

Twitter-tråd-adapterte Zola – en av årets kuleste filmer – forteller at «Most of what follows is true». Her er vi også på byen, om enn enda mer lyssky, på strippebuler med påledans. «You look a lot like Whoopi Goldberg», sier en shady fyr som stapper en seddel i trusa.

Lik en særegen datter av Tarantino skildrer Janicza Bravos lekende debutfilm (Azor er en annen av årets sterke debuter) en verden av money og titties, avkledning som avduking og pikker i alle fasonger (sjelden i mainstreamfilmen), der en planlagt jobbhelg eskalerer noe så til de grader.

«Zola made me a whole new bitch.»

En (sann) historie

Serien Reservation Dogs tar også ballen fra Tarantino og løper avgårde med den. En gjeng unge California dreamin’-stjelere og -helere i Oklahoma hedrer sin døde venn (som i Promising Young Woman) og søker samvittighet blant bygningsruiner og en mann på hesteryggen i en åndeverden.

En tredje tendens er (sanne) historier. Lik Zola åpner den underlig fascinerende serien Landscapers med tekstplakater, der ordet «true» forsvinner:

This is a true story.

This is a        story.

Britene kan sine mord, og i denne mørkt morsomme sannkrimen kombineres nedgravde foreldre og film som virkelighetsflukt, der karakterenes indre, den andre og fortiden er lik et annet land.

Årets mest presise filmlek er kanskje The French Dispatch, (lik The Power of the Dog, The Green Knight eller Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings) en Film med stor F, metamoderne kunst.

Wes Andersons symmetrisk komponerte tablåer flekser sedvanlige statiske innstillinger, men få beveger kameraet mer presist (han kjører eksempelvis forbi stilnete kropper, som i Verdens verste menneske), i tilt-, pan- og dollykomposisjoner med full kontroll over iscenesettelsens lys, farger og skuespillere, pent påkledd og plassert i settekassa.

Han syr særegent på historisk stoff, og med freske fraspark morer til og med en elektrisk stollek, med Léa Seydoux bedre enn med Bond.

Traumer

En fjerde tendens blant årets sterkeste filmer er skildringer av kollektive og individuelle traumer, som i Exterminate all the Brutes eller Generasjon Utøya. I sobert kraftfulle Quo vadis, Aida? spør den løpende tolken «Har du sett mine?». Men «nederlenderne stengte porten». Filmen omhandler grenser og gjerder, folkemassens individer, tvunget på flukt av general Mladic, midt i Europas nittitall.

Vi ser fluer surre rundt lyset, og senere en flue sette seg på en blomst.

Ved forhandlingsbordet er FN og en maktesløs oberst den svake part, og ydmykelser og bestikkelser fører til en feilslått evakuering og en av moderne tids største forbrytelser mot menneskeheten.

Kvinner og menn, mødre og sønner, skilles fra hverandre, bilder og dagbøker stressbrennes.

Vi ser en rekke mennesker, og en rekke til, på vei mot busser og lasteplan, stuet krokbøyd sammen.

«Vi står på listen» sier tolken fortvilet om seg og familien, men «vi forholder oss til reglene her» forblir svaret, også etter kneling, trygling og skrik.

Henrettelser skjer på utkanten av tilbakeholdne innstillinger, med etisk filmskaping som makter å skildre det frykteligste uten å vise det.

Langt senere finner hun først ingen levninger, men så knokler, klær og sko.

Det er sterke scener.

Åpne øynene.

Borte, tittei.

Vel så medrivende Flukt er på vei fra en annen konflikt (som deler navn med et land, Afghanistan), i en av årets sterkeste filmopplevelser. «Hjem» blir beskrevet som noe «trygt» og «varig» i åpningen av denne animerte dokumentaren, der filmmediet er strukket til sine ytterkanter og spenner opp en treffsikker sprettert.

Men hvor er hjemme?

Vi hører «Take on Me» (og senere Ace of Base og Roxette) med ny animasjon, kombinert med hjemmefilm, lik i Vals med Bashir. En fortsatt relativt ung mannen forteller om fortiden, om mors historiefortelling, i et først avbrutt, og deretter gjenopptatt, intervju. Filmskaperen viser også her sitt etiske ansvar.

Mannen forstår ikke sin egen håndskrift fra barndommen, men er tilbudt en prestisjetung  postdoktorstilling på Princeton. Han forstod tidlig at han var skeiv, og til og med for partneren har han holdt skjult minnene om flukt, gråt, venting, containere, bæring av hverandre gjennom snøskog, sammenstuing under dekk, det dramatiske og det opplevd flaue, familiehemmelighold og maktesløshet, evigværende på vakt.

Skildringene er sterkt berørende og engasjerende. «Jeg vil ikke like menn», sier han på et tidspunkt, men vil ikke lenger leve en løgn. Det blir gåsehud og tårer da han endelig entrer en gaybar.

«Vi visste det», sier storebror før han gir ham inngangspengene.

Det er så rørende.

Håp?

Blant all endetidsfrykt, kjønnkriminalitet, (sanne) historier og traumer, fins det noe håp?

Tja.

Man kan se kynisk (og nesten litt snuskete) på det og se (og le av og med) sinte Louis CK: Sorry, om blant annet bæsj og pedofili. «There will always be pedophiles», sier CK, og snakker seg varm om speideren, covid, masker, rumpehull, stygge folk, overvektige, adopsjon, svarte, jøder og døden, alt med «sorry» skrevet i store bokstaver bak på standupscenen. «Gay men are men», sier han: «Today’s heterosexual men are faggots». Men han ønsker velkommen «faggy straight dude».

Det kan synes som et kulturelt juv mellom slik komedie og andre deler av film- og serieverden. Men for å sitere Don’t Look Up:

Hvordan skal vi snakke sammen?

Håp om samtale skildres kanskje aller vakrest i år i finske Sovekupé nr. 6, et overraskende overrumplende kammerspill på skinner og stasjoner, om to mennesker klemt sammen i en kupé, hun på vei til helleristninger, han på vei til gruvearbeid, med «Voyage» som passende aproposmusikk.

De beveger seg ut av det ufrivillige, i en kulturkrasj smurt av alkohol, tegner hverandres portretter og tar med seeren på en blikkendring, helt til fordommers fordunsting.

Det er så godt.

Det er så godt gjort.

Shotte, reverse shotte.

De omfavner, intimt, varmt.

Og så er det kulde igjen.

Vel framme roper fortiden stille til oss fra helleristningene, dels dekket av snø.

Så, til sist, før høytiden, en uhøytidelig liste over de tjueen filmene og seriene som (i hvert fall sett fra lille julaften) har betydd mest for meg i 2021. Med det vil jeg ønske alle en god jul, et godt nytt år og alt det der.

1. Succession
2. Verdens verste menneske
3. How to with John Wilson
4. Curb Your Enthusiasm
5. Exterminate All the Brutes
6. Gritt
7. Flukt
8. Nomadland
9. Sovekupé nr. 6
10. The White Lotus
11. Pørni
12. Lille mamma
13. The Underground Railroad
14. Quo vadis, Aida?
15. Midnight Mass
16. De uskyldige
17. The Beatles: Get Back
18. Jordbrukerne
19. Summer of Soul
20. Ninjababy
21. Hvite gutter

---

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.

---