«Nå skjer det: 2021 kan bli tidenes norske filmår»

«Nå skjer det: 2021 kan bli tidenes norske filmår»

Med TIFF-premiereklare Gritt, Han og Ninjababy brakåpner det norske kinoåret – på skjerm. Jon Inge Faldalen mener vi kan stå overfor tidenes filmår.

Norsk film og jeg lever i et åpent forhold.

Og til tider er det dysfunksjonelt.

Men de svært morsomme og mørke motforestillingsevnene i ferske spillefilmer som Gritt (Itonje Søimer Guttormsen), Han (Guro Bruusgaard) og Ninjababy (Yngvild Sve Flikke) er grunnen til at jeg falt i kjærlighet i utgangspunktet.

Og nå skjer det, igjen.

Tre fantastiske norske spillefilmer får premiere digitalt (og Han og Ninjababy også som utekino) under Tromsø Internasjonale Filmfestival og brakåpner det norske filmåret 2021, som tegner til å bli det kvalitetsmessig beste noen sinne.

Nei, dette er ingen overdrivelse, siden vi venter på flere visninger av sterke Gunda (Kossakovsky) og Tauba (Figenschou), samt premierer på etterlengtede filmer av Bent Hamer (Mellommannen), Eskil Vogt (De uskyldige) og Joachim Trier (Verdens verste menneske).

Gunnar Iversen skrev nylig i Rushprint at «Norsk dokumentarfilms gullalder er nå!». Det kan se ut til at norsk spillefilms gullalder også er på vei.

Den bittersøte bysymfonien Gritt er i mine øyne den beste norske debutfilmen på 14 år.

 

Den brysomme kvinnen – Gritt, Han og Ninjababy

Det personlige er stadig mer politisk, og filmene Gritt, Han og Ninjababy – skapt av tre kvinner, inkludert to langfilmsdebutanter (Bruusgaard og Guttormsen) – skildrer paradoksalt nok så vanlige damer (pluss et par voksne menn og en gutt) at de fremstår ganske så uvanlige og nærmest underliggjorte på lerretet, siden kvinner i norsk film ikke har hatt for vane å ligne på de kvinnene som lever utenfor kinoene:

Den strevende scenekunstneren.

Tegneserieskaperen som ikke vil ha barn.

Læreren som begynner å gråte.

De kontrære karakterene Gritt (i Gritt) og Rakel (i Ninjababy) følger opp de siste årenes sterke kvinneskildringer (ikke skildringer av såkalt «sterke» kvinner) i for eksempel Maria Sødahls Håp (med Andrea Bræin Hovig i en av sine mange utmerkende nylige rolletolkninger), Dag Johan Haugeruds Barn og Lyset fra sjokoladefabrikken (Bræin Hovig igjen), Sara Johnsens og Pål Sletaunes 22. juli, Mariken Halles Vi er her nå og Camilla Figenschous Tauba.

Karakterer som stikker egne stier etter og ut fra blant andre Olin, Breien, Ullmann og Løkkebergs lekne Liv (fra Liv), ei kunstnerisk kusine, eller nå kanskje grandtante, til Gritt og Rakel. Sistnevnte åpner TIFF, med planer om kinopremiere i februar.

Tåle streken – Ninjababy

I kid you not. Den som er med på leken, ikke tåle streken.

Den strålende (u)romantiske komedien Ninjababy er en perfekt passende skjorte på hjemmebane for regissør Yngvild Sve Flikke, som treffer og holder tonen i en nær umulig sjanger. Men karakterene bærer stadig (for) lagrike, (for) romslige plagg, som vimsete og vordende tegneserieskaper Rakel (Kristine Kujath Thorp), lenge uoppmerksom på større tits og skissen til liv som tegnes inni henne, en snart legemliggjort «sneaky ninjababy» som illustrert indrestemme.

Basert på Inga H. Sætres tegneserieroman Fallteknikk – og med hennes animasjon malt og strødd mellom og utover fotografiske bilderammer – har HeimebaneJohan Fasting skrevet et manus full av nitid malte figurer, stokk dumme og myke menn, humor og skarp varme, inkludert tegnefilmaktig slapstick og bæsjereplikker, og «noen seriøse vendinger», helt fram til melodramaets mektige montasjer.

For slacker Rakel må jo ikke bæsje.

Hun skal ha barn.

Hun «hater ABBA».

Og dette er «ikke Mamma Mia».

Åpningsbildene tegner hennes «trash-o-rama»-rom med «1000 uferdige prosjekter», hennes tegnede alter ego viser fingeren, før hennes menneskekropp ser i kamera og sier: «Sæd… for no’ drit». Svært imponerende hovedrolleinnehaver Kujath Thorp tolker henne røft ujålete, i forflytninger eller med henslengt legeme, med troverdige teknikker for både langsomme og brå fall, i filmfotograf Marianne Bakkes stødige totaler, toskudd og nærbilder.

Kunsten å ligge i en sofa.

Kunsten å spille utilpass.

Kunsten å levere en replikk.

Fuck «patriarkiet»! Såkalt «barnløshet» kan også være frivillig (yeah, right, som om det fins noen «fri vilje»), og mellom bok og barn styrer Hauges «Hald på med ditt» hennes skapende kreative arbeid som til sist også realiseres.

For ingen av oss har søkt fosterstillingen.

Tredje person, entall – Han

Blant tidens mange stridsområder, i en verden dels styrt av såret mannlig stolthet, er personlige pronomen blitt politisk, og betegnelsen han vil slik av enkelte leses som en anklage i seg selv. Og det ligger jo både et kjønnsperspektiv, en avstand og en ensomhet i å betrakte noen som et hankjønn, i tredje person, entall.

Guro Bruusgaards sterkt tiltalende debutlangfilm Han – laget av Alternativet – vekker et vedvarende lett ubehag, små rystelser med ringvirkninger fra og med den erfarne filmregissøren Petter (Johannes Joner) skvetter Turistaktig av noen høye smell som tvinger ham på huk, som en liten mann, under et tv-intervju for sin snart kansellerte storfilm om Nansen, en ubestridelig såkalt «stor mann».

«Det er veldig moro å se deg jobbe», sier han til fotografen med kameraet over høyre skulder. «Ja…», sier hun. «Ja, nei, altså, jeg mener bare at du, at… før så var det jo ikke sånn at det var kvinnelige fotografer… men det er moro å se, det er moro å være med på den utviklingen, da.» Det hele skildres skarpt i filmfotograf Marte Volds byutsiktende bilderamme fra Ekeberg.

Han er på voldsom kollisjonskurs med sin tid, men tør ikke innrømme – verken for partner eller venner på middagsselskap – at han allerede har store selvpåførte skraper i lakken.

Generasjoner av hankjønn stresspiser Snickers og Sandwich i samtidskritiske Han, som diskuterer den norske mannsrollens psykiske helse og harselerer direkte med norsk filmkultur, ved å ta kulturmannen (uten samtykke) kraftig på kornet, den såkalte alfamannen skildret som den aggressive babyen han ofte er (uten forkleinelse for babyer).

I tillegg går den marginaliserte mannen Eirik (Emil Johnsen) snart tom for både dagpenger og «lån» fra far, på vei mot utenforskapets foraktfulle blikk på andre, hevntanker, utpressing og vold, mens den unge skolegutten Harald (Frank Werner Laug) søker omsorg der lite er å finne, og heller må leke alene eller med ilden.

Marte Magnusdotter Solem er særlig kraftfull som Haralds strevende lærer, og bekler fortvilende det grunnleggende umulige ved lærerrollen, siden den som lærer er eleven.

En elev som etteraper avvisningene han modelleres.

«Tror du pappa kommer hjem snart?»

Enkelte scener smerter sårt.

Et manus svært forsiktig flettende tre fortellingstråder skrevet sammen med sylskarpe Fijona Jonuzi skaper et særegent univers «med egne ord», om individ og system, makt, forakt og selvforakt, med klangbunn hos for eksempel Gøteborg-professor Ruben Østlund.

Situasjonene presser, som skrustikker om selvet.

Enkelte scener er lærestykker i «hvordan snakke seg ut av en samtale».

Så, hvordan takler «Mannen» små og store fall, med private og offentlige ydmykelser? Uten å latterliggjøre instruerer Bruusgaard en jaget Joner utfor statusfallet, hvor han vekselvis slår og sparker hull i lufta, mens ansiktstapet flekker tenner og flakker med blikket. Dette er kanskje hans sterkeste prestasjon, og det blir etter hvert svært ubehaglig, slik bare en kranglete klein vinmiddag og hjemmenach evner.

Det dunster avskjed allerede av velkomstdrinken, og erkjennelse av manglende anerkjennelse tvinger til sist mannen til tårer.

Trist i egen by – Gritt

Men, er’e jazz? «Eh, jeg jobber med en idé da…», sier bevegelseskunstnernavnet Gritt (Birgitte Larsen) – ikke kall henne Gry-Jeanette – i åpningssekundene av Itonje Søimer Guttormsens sensasjonelt sterke langfilmsdebut Gritt, som ugreit lar seg kategorisere. Flere karakterer i filmen – som for eksempel «Lars Vaular» og «Sigrid Bonde Tusvik» – spilles av folk som bruker sine egne navn.

Men er de aktører her?

Fins det i det hele tatt aktører?

Åpningsscenen er like godt lånt fra hennes egen essayfilm Retrett (2016), rett og slett en av de aller beste norske filmene noen sinne. Med konstruktiv klipping skapes her filmrommet ut fra Gritts hode i et betraktende overskuldersnærbilde, men det forblir en konvensjonell film kun fram til det første motskuddet. I en usedvanlig original om lag tre minutter lang samtalescene ved et restaurantbord diskuterer hun sin egen radikale collageidé, Downs syndrom og et metafilmprosjekt – en musikal om gruvearbeidere på Svalbard – med Marte Wexelsen Goksøyr, og Gritt sier til sist til venninnen at hun «må bare passe på at det ikke blir mer selvopptatt enn politisk».

Det er ord hun selv kun delvis har anledning til å lytte til. Og straks etter advarer «Ingrid Bolsø Berdal» på et sceneintervju i New York om å «be mindful of not to become too navlebeskuende, to become too egocentrical about ourselves as creators».

For den som beskuer navlen risikerer å brekke nakken.

Fra backstage på «The Norwegian-American Culture Festival» forlater Gritt forestillingen «Three Colors of Ibsen» til fordel for virrevandring i det flerfargete gateteateret utenfor. Men hvorfår må Gritt gå?

Ute i det fri blir hun åpent invitert inn – for å stoppe usynlig iscenesatt vold – av «The Living Theatre», men vel inne igjen blir rommene alltid stadig trangere.

For Gritt forblir hele verden bak en scene.

Etter Romerike blir ikke kunstnerkarrieren bygget på en dag, og Gritt harselerer med stipendkunst og stipendkultur, men er også en slags bakomfilm som brekker hengslet av den inste grinda, om en tidvis brysomt insisterende monoman, kompromissløs kanon, en i søknadsverden «ukvalifisert», hvis stadige avvisninger og avslag minner henne om at «alle andre alltid» får invitasjoner og tilslag.

Med lua fastsydd i hånda har hun sine egne forestillinger, og hennes aktivistiske og artistiske ambisjoner krever (for) mye av seg selv og sine omgivelser, og hun forblir en observatør, i kulissene, bak scenen. Og da tanta skal ha tilbake leiligheten hun låner, bosetter Gritt seg til og med – først uten tillatelse, så med, så uten igjen – på den tomme, svarte scenen til Grusomhetens Teater.

Hun lever livet i kunsten, i drømmen om å skape noe som er like sterkt som livet selv.

Det er håpløst, og hun gir seg ikke.

Men hvordan fylle sitt kunstnernavn?

Et stykke laget med asylsøkere er lenge lovende.

Men Guttormsen og Larsen lykkes mye bedre enn karakteren sin. De to t-ene – tt – som bor i både Guttormsen og Birgitte, og som skarpt avslutter titlene Retrett og Gritt, svinger som parallelle sabler, eller skriver som de to blyantene eller pennene man knyttet neven om eller la pent inntil hverandre mellom fingertuppene som barn, for å kunne skrive et dobbelteksponert budskap, som talte med hjertets to tunger.

Og Gritt lar seg heller ikke lett lese.

Fins noe fritt? Må veien om eremitt?

Alt slutter på -aud.

Rimbaud.

Artaud.

Tankene legges i bløt.

Totalfilmen Gritt riffer på Retrett og improviserer videre, tidvis sensasjonelt sterkt, i en sann svir med sin særegne motforestillingsevne, med livet selv som tenkende vesen, sanset av Patrik Säfströms og Egil Håskjold Larsens kameraer i en intens, jazzaktig rytme, et febermareritt med nerve og blikk for bevegelse og et nær kontinuerlig synlig bakteppe av Anneli Dreckers, Hanne Hukkelbergs og Erik Ljunggrens mektige musikk, omfavnende indre liv og essayistisk politisk poesi (fra framtidsdansende Sunniva Vikør Egenes’ «I denne teksten forsker jeg å behandle dans og ting i omegn»), proklamert av Larsens overbeviste overstemme.

Guttormsen peker med sosiokulturell fingerspissfølelse på et menneske og et Oslo, i et byportrett av de sjeldne, med underliggjøring av det kjente og hjemliggjøring av det ukjente.

Lik i Retrett er det passasjerer hvor jeg nesten holder pusten.

Inspirert og skremt på flukt fra et lilithistisk feministisk kvinnekollektiv i bysentrum, brenner hun sine siste halmstrå (filmen het en stund Burning Man), bærer bark og bademadrass over skuldrene ved ei tjernhytte, ikler seg egne klær klar for barrikadestorming, og ender som ei haikende hulder fra skogene, klar for ei ny økt i samfunnet, som noe vi har funnet sammen.

Gritt er for meg den beste norske debutfilmen siden Reprise, og den beste norske filmen på flere år. Men melankolien og ønsket om å gjenta øyeblikk fra fortiden hos Trier og Vogt er hos Guttormsen erstattet av en slags fandenivoldsk framtidsmelankoli og et ønske om et paradigmeskifte, fra patriarkatet (nei, Rakel, «patriarkiet» er ikke riktig) til noe annet, med andre ritualer.

Og, som filmer, tilbyr Retrett og Gritt nettopp tilløp til slike.

Men før den tid:

Hvor god er ikke mislykken?

«Nå skjer det: 2021 kan bli tidenes norske filmår»

«Nå skjer det: 2021 kan bli tidenes norske filmår»

Med TIFF-premiereklare Gritt, Han og Ninjababy brakåpner det norske kinoåret – på skjerm. Jon Inge Faldalen mener vi kan stå overfor tidenes filmår.

Norsk film og jeg lever i et åpent forhold.

Og til tider er det dysfunksjonelt.

Men de svært morsomme og mørke motforestillingsevnene i ferske spillefilmer som Gritt (Itonje Søimer Guttormsen), Han (Guro Bruusgaard) og Ninjababy (Yngvild Sve Flikke) er grunnen til at jeg falt i kjærlighet i utgangspunktet.

Og nå skjer det, igjen.

Tre fantastiske norske spillefilmer får premiere digitalt (og Han og Ninjababy også som utekino) under Tromsø Internasjonale Filmfestival og brakåpner det norske filmåret 2021, som tegner til å bli det kvalitetsmessig beste noen sinne.

Nei, dette er ingen overdrivelse, siden vi venter på flere visninger av sterke Gunda (Kossakovsky) og Tauba (Figenschou), samt premierer på etterlengtede filmer av Bent Hamer (Mellommannen), Eskil Vogt (De uskyldige) og Joachim Trier (Verdens verste menneske).

Gunnar Iversen skrev nylig i Rushprint at «Norsk dokumentarfilms gullalder er nå!». Det kan se ut til at norsk spillefilms gullalder også er på vei.

Den bittersøte bysymfonien Gritt er i mine øyne den beste norske debutfilmen på 14 år.

 

Den brysomme kvinnen – Gritt, Han og Ninjababy

Det personlige er stadig mer politisk, og filmene Gritt, Han og Ninjababy – skapt av tre kvinner, inkludert to langfilmsdebutanter (Bruusgaard og Guttormsen) – skildrer paradoksalt nok så vanlige damer (pluss et par voksne menn og en gutt) at de fremstår ganske så uvanlige og nærmest underliggjorte på lerretet, siden kvinner i norsk film ikke har hatt for vane å ligne på de kvinnene som lever utenfor kinoene:

Den strevende scenekunstneren.

Tegneserieskaperen som ikke vil ha barn.

Læreren som begynner å gråte.

De kontrære karakterene Gritt (i Gritt) og Rakel (i Ninjababy) følger opp de siste årenes sterke kvinneskildringer (ikke skildringer av såkalt «sterke» kvinner) i for eksempel Maria Sødahls Håp (med Andrea Bræin Hovig i en av sine mange utmerkende nylige rolletolkninger), Dag Johan Haugeruds Barn og Lyset fra sjokoladefabrikken (Bræin Hovig igjen), Sara Johnsens og Pål Sletaunes 22. juli, Mariken Halles Vi er her nå og Camilla Figenschous Tauba.

Karakterer som stikker egne stier etter og ut fra blant andre Olin, Breien, Ullmann og Løkkebergs lekne Liv (fra Liv), ei kunstnerisk kusine, eller nå kanskje grandtante, til Gritt og Rakel. Sistnevnte åpner TIFF, med planer om kinopremiere i februar.

Tåle streken – Ninjababy

I kid you not. Den som er med på leken, ikke tåle streken.

Den strålende (u)romantiske komedien Ninjababy er en perfekt passende skjorte på hjemmebane for regissør Yngvild Sve Flikke, som treffer og holder tonen i en nær umulig sjanger. Men karakterene bærer stadig (for) lagrike, (for) romslige plagg, som vimsete og vordende tegneserieskaper Rakel (Kristine Kujath Thorp), lenge uoppmerksom på større tits og skissen til liv som tegnes inni henne, en snart legemliggjort «sneaky ninjababy» som illustrert indrestemme.

Basert på Inga H. Sætres tegneserieroman Fallteknikk – og med hennes animasjon malt og strødd mellom og utover fotografiske bilderammer – har HeimebaneJohan Fasting skrevet et manus full av nitid malte figurer, stokk dumme og myke menn, humor og skarp varme, inkludert tegnefilmaktig slapstick og bæsjereplikker, og «noen seriøse vendinger», helt fram til melodramaets mektige montasjer.

For slacker Rakel må jo ikke bæsje.

Hun skal ha barn.

Hun «hater ABBA».

Og dette er «ikke Mamma Mia».

Åpningsbildene tegner hennes «trash-o-rama»-rom med «1000 uferdige prosjekter», hennes tegnede alter ego viser fingeren, før hennes menneskekropp ser i kamera og sier: «Sæd… for no’ drit». Svært imponerende hovedrolleinnehaver Kujath Thorp tolker henne røft ujålete, i forflytninger eller med henslengt legeme, med troverdige teknikker for både langsomme og brå fall, i filmfotograf Marianne Bakkes stødige totaler, toskudd og nærbilder.

Kunsten å ligge i en sofa.

Kunsten å spille utilpass.

Kunsten å levere en replikk.

Fuck «patriarkiet»! Såkalt «barnløshet» kan også være frivillig (yeah, right, som om det fins noen «fri vilje»), og mellom bok og barn styrer Hauges «Hald på med ditt» hennes skapende kreative arbeid som til sist også realiseres.

For ingen av oss har søkt fosterstillingen.

Tredje person, entall – Han

Blant tidens mange stridsområder, i en verden dels styrt av såret mannlig stolthet, er personlige pronomen blitt politisk, og betegnelsen han vil slik av enkelte leses som en anklage i seg selv. Og det ligger jo både et kjønnsperspektiv, en avstand og en ensomhet i å betrakte noen som et hankjønn, i tredje person, entall.

Guro Bruusgaards sterkt tiltalende debutlangfilm Han – laget av Alternativet – vekker et vedvarende lett ubehag, små rystelser med ringvirkninger fra og med den erfarne filmregissøren Petter (Johannes Joner) skvetter Turistaktig av noen høye smell som tvinger ham på huk, som en liten mann, under et tv-intervju for sin snart kansellerte storfilm om Nansen, en ubestridelig såkalt «stor mann».

«Det er veldig moro å se deg jobbe», sier han til fotografen med kameraet over høyre skulder. «Ja…», sier hun. «Ja, nei, altså, jeg mener bare at du, at… før så var det jo ikke sånn at det var kvinnelige fotografer… men det er moro å se, det er moro å være med på den utviklingen, da.» Det hele skildres skarpt i filmfotograf Marte Volds byutsiktende bilderamme fra Ekeberg.

Han er på voldsom kollisjonskurs med sin tid, men tør ikke innrømme – verken for partner eller venner på middagsselskap – at han allerede har store selvpåførte skraper i lakken.

Generasjoner av hankjønn stresspiser Snickers og Sandwich i samtidskritiske Han, som diskuterer den norske mannsrollens psykiske helse og harselerer direkte med norsk filmkultur, ved å ta kulturmannen (uten samtykke) kraftig på kornet, den såkalte alfamannen skildret som den aggressive babyen han ofte er (uten forkleinelse for babyer).

I tillegg går den marginaliserte mannen Eirik (Emil Johnsen) snart tom for både dagpenger og «lån» fra far, på vei mot utenforskapets foraktfulle blikk på andre, hevntanker, utpressing og vold, mens den unge skolegutten Harald (Frank Werner Laug) søker omsorg der lite er å finne, og heller må leke alene eller med ilden.

Marte Magnusdotter Solem er særlig kraftfull som Haralds strevende lærer, og bekler fortvilende det grunnleggende umulige ved lærerrollen, siden den som lærer er eleven.

En elev som etteraper avvisningene han modelleres.

«Tror du pappa kommer hjem snart?»

Enkelte scener smerter sårt.

Et manus svært forsiktig flettende tre fortellingstråder skrevet sammen med sylskarpe Fijona Jonuzi skaper et særegent univers «med egne ord», om individ og system, makt, forakt og selvforakt, med klangbunn hos for eksempel Gøteborg-professor Ruben Østlund.

Situasjonene presser, som skrustikker om selvet.

Enkelte scener er lærestykker i «hvordan snakke seg ut av en samtale».

Så, hvordan takler «Mannen» små og store fall, med private og offentlige ydmykelser? Uten å latterliggjøre instruerer Bruusgaard en jaget Joner utfor statusfallet, hvor han vekselvis slår og sparker hull i lufta, mens ansiktstapet flekker tenner og flakker med blikket. Dette er kanskje hans sterkeste prestasjon, og det blir etter hvert svært ubehaglig, slik bare en kranglete klein vinmiddag og hjemmenach evner.

Det dunster avskjed allerede av velkomstdrinken, og erkjennelse av manglende anerkjennelse tvinger til sist mannen til tårer.

Trist i egen by – Gritt

Men, er’e jazz? «Eh, jeg jobber med en idé da…», sier bevegelseskunstnernavnet Gritt (Birgitte Larsen) – ikke kall henne Gry-Jeanette – i åpningssekundene av Itonje Søimer Guttormsens sensasjonelt sterke langfilmsdebut Gritt, som ugreit lar seg kategorisere. Flere karakterer i filmen – som for eksempel «Lars Vaular» og «Sigrid Bonde Tusvik» – spilles av folk som bruker sine egne navn.

Men er de aktører her?

Fins det i det hele tatt aktører?

Åpningsscenen er like godt lånt fra hennes egen essayfilm Retrett (2016), rett og slett en av de aller beste norske filmene noen sinne. Med konstruktiv klipping skapes her filmrommet ut fra Gritts hode i et betraktende overskuldersnærbilde, men det forblir en konvensjonell film kun fram til det første motskuddet. I en usedvanlig original om lag tre minutter lang samtalescene ved et restaurantbord diskuterer hun sin egen radikale collageidé, Downs syndrom og et metafilmprosjekt – en musikal om gruvearbeidere på Svalbard – med Marte Wexelsen Goksøyr, og Gritt sier til sist til venninnen at hun «må bare passe på at det ikke blir mer selvopptatt enn politisk».

Det er ord hun selv kun delvis har anledning til å lytte til. Og straks etter advarer «Ingrid Bolsø Berdal» på et sceneintervju i New York om å «be mindful of not to become too navlebeskuende, to become too egocentrical about ourselves as creators».

For den som beskuer navlen risikerer å brekke nakken.

Fra backstage på «The Norwegian-American Culture Festival» forlater Gritt forestillingen «Three Colors of Ibsen» til fordel for virrevandring i det flerfargete gateteateret utenfor. Men hvorfår må Gritt gå?

Ute i det fri blir hun åpent invitert inn – for å stoppe usynlig iscenesatt vold – av «The Living Theatre», men vel inne igjen blir rommene alltid stadig trangere.

For Gritt forblir hele verden bak en scene.

Etter Romerike blir ikke kunstnerkarrieren bygget på en dag, og Gritt harselerer med stipendkunst og stipendkultur, men er også en slags bakomfilm som brekker hengslet av den inste grinda, om en tidvis brysomt insisterende monoman, kompromissløs kanon, en i søknadsverden «ukvalifisert», hvis stadige avvisninger og avslag minner henne om at «alle andre alltid» får invitasjoner og tilslag.

Med lua fastsydd i hånda har hun sine egne forestillinger, og hennes aktivistiske og artistiske ambisjoner krever (for) mye av seg selv og sine omgivelser, og hun forblir en observatør, i kulissene, bak scenen. Og da tanta skal ha tilbake leiligheten hun låner, bosetter Gritt seg til og med – først uten tillatelse, så med, så uten igjen – på den tomme, svarte scenen til Grusomhetens Teater.

Hun lever livet i kunsten, i drømmen om å skape noe som er like sterkt som livet selv.

Det er håpløst, og hun gir seg ikke.

Men hvordan fylle sitt kunstnernavn?

Et stykke laget med asylsøkere er lenge lovende.

Men Guttormsen og Larsen lykkes mye bedre enn karakteren sin. De to t-ene – tt – som bor i både Guttormsen og Birgitte, og som skarpt avslutter titlene Retrett og Gritt, svinger som parallelle sabler, eller skriver som de to blyantene eller pennene man knyttet neven om eller la pent inntil hverandre mellom fingertuppene som barn, for å kunne skrive et dobbelteksponert budskap, som talte med hjertets to tunger.

Og Gritt lar seg heller ikke lett lese.

Fins noe fritt? Må veien om eremitt?

Alt slutter på -aud.

Rimbaud.

Artaud.

Tankene legges i bløt.

Totalfilmen Gritt riffer på Retrett og improviserer videre, tidvis sensasjonelt sterkt, i en sann svir med sin særegne motforestillingsevne, med livet selv som tenkende vesen, sanset av Patrik Säfströms og Egil Håskjold Larsens kameraer i en intens, jazzaktig rytme, et febermareritt med nerve og blikk for bevegelse og et nær kontinuerlig synlig bakteppe av Anneli Dreckers, Hanne Hukkelbergs og Erik Ljunggrens mektige musikk, omfavnende indre liv og essayistisk politisk poesi (fra framtidsdansende Sunniva Vikør Egenes’ «I denne teksten forsker jeg å behandle dans og ting i omegn»), proklamert av Larsens overbeviste overstemme.

Guttormsen peker med sosiokulturell fingerspissfølelse på et menneske og et Oslo, i et byportrett av de sjeldne, med underliggjøring av det kjente og hjemliggjøring av det ukjente.

Lik i Retrett er det passasjerer hvor jeg nesten holder pusten.

Inspirert og skremt på flukt fra et lilithistisk feministisk kvinnekollektiv i bysentrum, brenner hun sine siste halmstrå (filmen het en stund Burning Man), bærer bark og bademadrass over skuldrene ved ei tjernhytte, ikler seg egne klær klar for barrikadestorming, og ender som ei haikende hulder fra skogene, klar for ei ny økt i samfunnet, som noe vi har funnet sammen.

Gritt er for meg den beste norske debutfilmen siden Reprise, og den beste norske filmen på flere år. Men melankolien og ønsket om å gjenta øyeblikk fra fortiden hos Trier og Vogt er hos Guttormsen erstattet av en slags fandenivoldsk framtidsmelankoli og et ønske om et paradigmeskifte, fra patriarkatet (nei, Rakel, «patriarkiet» er ikke riktig) til noe annet, med andre ritualer.

Og, som filmer, tilbyr Retrett og Gritt nettopp tilløp til slike.

Men før den tid:

Hvor god er ikke mislykken?

MENY