Å le, ler, lø. Helt ærlig: Repetisjonsøvelser kan være dørgende k.j.e.d.e.l.i.g.

Dette er ikke en sånn.

Jeg lover.

«Det er vel lov å gjenta seg?» spør Tanja Laila Gaup (med senere selvbeskrevet «fette på tretten kilo») allerede i første episode.

Ja, det er det.

Og alle «Herman Flesvig»-ene er minst like morsomme som forrige gang. Aksel Hennie sparker inn lukkede dører som ekstremt trigger happy bad guy (og kaldleverer kule replikker som «Max Manus, har du sett den?»), Josefine Frida slår og sparker overraskende skamløst fra seg som love interest, og tidenes morsomte norske tv-komikere, Bård og Harald, adler etter hvert samtidens morsomste.

Flesvig er en svært offensiv, til tider hodeløs, forsvarspiller. Og lik en av sine karakterer her synes han å kunne finne på å ta et par ekstra avtrekk under russisk rulett, sånn bare for moro skyld. I omgivelser lik Operasjon Løvsprett fletter han lyse hår fra Haugenstua med strimler av gamle Billy-blader og tegnefilmer med videotape fra Politiskolen, Hot Shots og en endeløs rekke militærkomedier.

Med flåkjefter som spytter fette på inn- og utpust.

(Har du dette ordet på bingobrettet, ligger du godt an.)

Men som i all god banal og anal komedie ligger det et alvor i bunnen, som fises ut fra tid til annen. Komiker Flesvig ikler seg ofte karakterer med indre strid, men i åpningen er Ahre-Ketil (Flesvig) tilsynelatende også i ytre strid.

«Jeg skjønte alt du gjorde med fingra»

For ikke å spoile for mye av moroa underveis i de åtte episodene, la oss se nærmere på og pause ved åpningsminuttene av første episode, for å se hvordan humoren forsøksvis skapes. Episoden «Lille kjøttmeis inn for landing» åpner med insektsurr, helikopterlyd og svart skjerm. En stabilt flyvende senitinnstilling ser så ned på et ulendt landskap dominert av sand. Militære sambandssamtaler blir hørbare mens en tekstplakat skriver «Faryab-provinsen, Afghanistan». En noe nærere senitinnstilling viser taket av en større bygning midt i noe som ligner en landsby, og en sambandsstemme sier «…inn om ti sekunder» og «Iverksett!». Det er ingen tegn til komedie. Foreløpig lover lyd og bilde action.

En ny, langsomt framoverkjørende innstilling inne i bygningen viser to store dører som slipper inn noe av det skarpe sollyset utenfra, mens perkussiv musikk og minaretsang overtar etter helikopterflappingen. Dørene sparkes så voldsomt inn, og en rekke tungt bevæpnete soldater strømmer inn i bygningen. En halvtotal identifiserer deretter en tilsynelatende gira og lett forstyrret Ahre-Ketil, som gir fra seg et tungt, hastig utpust. Herfra signaliseres actionkomedie. Klipp til undervinklet innstilling av ny dør som sparkes åpen. Vi hører Ahre-Ketil rope «Freeze!» til et tomt toalett.

«Sorry. Clear!», retter han raskt.

Noen synes å være utenfor sitt kompetanseområde.

Soldatene strømmer opp noen trapper, først filmet nedenfra, deretter ovenfra, mens vi hører Ahre-Ketil kommentere «Ikke flust med heiser i det landet her?». Slike banale observasjoner skaper enkelt identifikasjon hos tilskueren (kanskje enda tydeligere til sist i episoden, da Preben Lohrengren (Flesvig) kommer ridende på en hest og sier: «Halla, se på meg. Jeg sitter oppå en hest», eller i siste episode, da en annen karakter betrakter en rekke likhårete bryllupsgjester og sier: «Her var det mye gingers»). Klipp til en innstilling bak soldatene i en høyere etasje, før en annen innstilling foran dem viser lagfører holde en svarthansket knyttneve opp i været. Alle stanser.

Lagfører snur seg mot Ahre-Ketil, og innstillingen bakfra viser ham vinke Ahre-Ketil til seg. Innstillingen foran dem blir så et toskudd der lagføreren først viser Ahre-Ketil fem fingre, deretter en retning med flat, svingende hånd, før han nikker til resten av soldatene. Kameraet panorerer forsiktig mot høyre, forlater Ahre-Ketil og lagføreren, og åpenbarer langsomt et nytt, umøblert rom, idet vi hører Ahre-Ketil si stolt til lagføreren at «jeg skjønte alt du gjorde med fingra».

Det er så enkelt, og så morsomt.

Vi blir implisert i karakterens banale én-til-én-tankegang.

Den nær «tomme» innstillingen, uten karakterene vi akkurat så legge angrepsplaner, lar oss nå potensielt se for oss fingerbevegelsene som akkurat skjedde, og kanskje et barnlig ansikt overlykkelig av «innsikt».

Serien sidestiller oss slik med Ahre-Ketil og forteller oss fjollete og kanskje litt forsiktig at ja, vi er alle like dumme.

Men la oss le av det.

Sammen.

«Hvem er møssa si nå? Hvem er møssa si?»

Panoreringen stopper stirrende mot en hvit vegg i enden av rommet, mens vi hører lyder av samtale bakom. Innstillingen holdes mens lagfører og Ahre-Ketil snikløper inn igjen i bilderammen og bort til veggen. Klipp til halvnært utsnitt av lagfører, som spør: «Er du klar, Ahre-Ketil?» «Om jeg er klar?» svarer han før motskuddet rekker å fange hans fascinerte og fascinerende grimaser og et nytt hastig utpust. «Jeg er så klar atte hjelp», fortsetter han, og tøffer seg: «Nå skal jeg faen meg gruppepenetrere hele gjengen på andre sia der.»

Sesongens første – men ikke siste – variant av sex- og voldshumor.

Kort klipp av småbekymret lagfører. Tilbake i nærbilde sier Ahre-Ketil samtidig som han nesten bryter sammen – med et sterkt pek tilbake til for min del sprutlatterhøydepunktet i første sesong, da han betrodde seg til en medsoldat han trodde var psykolog om da han som niåring ble vekket midt på natta av stefaren for å smøre seg inn med solkrem og «leke»:

«Hvem er møssa si nå? Hvem er møssa si?».

Nytt utpust.

LOL.

Lagfører ser mer bekymret ut.

Ahre-Ketil er vill i blikket.

Lagfører gir ham en klump eksplosiver og sier «iverksett». Ahre-Ketil klasker klumpen fast til veggen. Den større innstillingen av rommet viser de to knelende. Et nytt klipp viser flere soldater som står klar til å strømme inn i rommet. Et nærbilde viser Ahre-Ketil som sier «Til Valhall» og kysser lunta han så stikker i eksplosivene. Den store innstillingen trekker seg bakover mens også de to går til side og trekker lunta med seg. Lagfører gir nedtellingshåndsignaler. De andre venter, og kameraet panorerer til Ahre-Ketil i hjørnet av rommet. En ny innstilling tilter raskt opp til ansiktet hans. Blikkretningen hans fanges i en ny innstilling av lagfører som stille nedteller «3, 2, 1» med fingrene. Ny innstilling viser eksplosivene ute av fokus i høyre del av bilderammen, med Ahre-Ketil knelende i fokus i hjørnet i venstre del av bildet.

I en stor innstilling av hele rommet hører vi så et rop – «Nå!» – og ser umiddelbart en voldsom eksplosjon skape et støvprustende hull i veggen. Nå ligner scenen ren action igjen.

«Jeg likærnte tomat. Og så blir jeg så oppblåst i magan av det kjøttet.»

Nærbilde av Ahre-Ketil og befalrop om «Go, go, go!». Ahre-Ketil smyger seg inn hullet i veggen, og en ny innstilling i det nyåpnete rommet viser en eldre mann med hendene i været og familien omkring seg på gulvet. «Don’t shoot, please. Don’t shoot», sier mannen fortvilet. Vi ser ham holde hendene i været mens vi hører Ahre-Ketil si «Har vi lagd nytt inngangsparti?». Det er her forsøk på humor både fra karakter og serie, men latteren sitter litt hardere i den nye, mer dramatiske situasjonen.

Ny innstilling fra hoftehøyde viser mannen mellom to ruvende soldater: «Peace, peace in Afghanistan. No more war. Don’t shoot, please.» Nært Ahre-Ketil som sier: «Hæ, español?» Han forstår ikke. «No more war, look tv», sier mannen og peker kameraets, karakterenes og vår oppmerksomhet mot tv-en på gulvet. «Peace in Afghanistan, no more war». Noen begynner nå å forstå. «Senk våpnene deres», sier lagfører. Ei kvinne, sannsynligvis kona til mannen, reiser seg, løfter en kasserolle og tilbyr soldatene mat. «Nei, jeg skal ikke ha noe gryterett, jeg er ikke så glad i tomat…», sier Ahre-Ketil først litt brått, før han besinner seg noe: «Jeg likærnte tomat. Og så blir jeg så oppblåst i magan av det kjøttet.»

Det er (u)høflig og ærlig, absurd og artig.

«Lollipop? Pin up?»

«Det er 2-4 Alfa. Over.», sier samband. «Sett deg ned», sier Ahre-Ketil bryskt til kvinnen. «Dette er 9. Avbryt operasjonen. Gjentar. Avbryt operasjonen. Det er fred i Afghanistan. Over.» «Er mottatt. Vi trekker oss ut. Over.» sier lagfører. «Trek…, trekke oss…? Nei», sier Ahre-Ketil. Showmusikk fades opp for å understreke det farseaktige, som blir stadig mer skrudd ettersom scenen utspiller seg. «Don’t shoot, please.» «Nei, jeg er her for å plukke huer!», sier Ahre-Ketil med våpenet rettet mot mannen. «Nei, Ahre-Ketil!» «Jeg blåser av deg huet!» «Nei, Ahre-Ketil, nei!» «Don’t shoot, please.» «Må skadeskyte litegranne da, et eller annet, bare skyte deg i kneet eller noe?», sier Ahre-Ketil. «Det er fred i Afghanistan.» «Lollipop, pin up, lollipop, pin up…», sier mannen plutselig og uforklarlig. «Lollipop? Lollipop og pin up?» spør Ahre-Ketil. «Lollipop, pin up, lollipop, pin up…» fortsetter mannen. Pipelyder og en ny stemme fra annetsteds sier «pull up, pull up». Raske klipp. Det går rundt for Ahre-Ketil, som ser dobbelt og opp.

Plutselig klipp til utendørs, et helt annet sted. Ahre-Ketil dukker raskt opp i bilderammen og kommer til bevissthet med paniske inn- og utpust, sittende sjaber i en frontal halvtotal i en flystol på bakken på ei åpen slette, med brennende flyvrakdeler spredt omkring seg i bakgrunnen. Han puster tungt, og sittende fastspent i det som virker som flykapteinstolen i en langsom kamerakjøring bakover snur han seg forfjamset mot katastrofen han selv synes å ha forårsaket.

Klipp til Grim Torkild som står blant flammene og svinger forsiktig fra side til side med iskrem i begge hendene, mens han messer forundret og forunderlig: «Lollipop? Pin up? Lollipop? Pin up?»

Rart?

Ja.

Morsomt?

Ja.

Og sånn fortsetter sesongen

Latterne ligger jevnt stablet med tellekanter, også i de påfølgende sju episodene «Lunge mot lunge», «Grim Torkild lurer alle», «NATO-briller», «Sju spor», «Arejandro Kettels», «Rett i pæra» og «Hvem er møssa si?».

Mye moro kommer fra verbal og audiovisuell øvre og nedre kroppshumor, med rap, rimming, mens, tiss, bæsj (and carry eller «lev vel» skrevet med avføring på fengselscellevegg), fise med fetta i en vareheis, promp og bremsespor, buttplug og dildo, eller halvkramt dickpic sendt til en kvinne i nød.

Mye moro kommer av annen hjertelig lytehumor, gladvold og Grim Torkild utkledd, spillende banjo eller spisende pølse og slush. Og mye moro kommer fra Flesvigs generelle babling og ralling. Noen ganger ser det ut som motspillerne sliter med å holde maska, som tyder på mye latter også mellom tagningene.

Men det er også flere rørende øyeblikk, som Ingebjørg Bratlands absurdvakre «Haugenstoga» etter et dramatiske høydepunkt, eller en sårt varmende sen scene om betingelsesløs søskenkjærlighet, da Grim Torkild forgjeves forsøker å forklare sin uinteressert uvitende bror Ahre-Ketil at han har Downs syndrom og derfor ikke kan bli med i krig.

Imponerende.

Takk for tjenesten, Herman.

«Andregangstjenesten» er helt herlig.

Du kan dimme med god samvittighet.

Kuk.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.