Det siste dokumentaråret ser ut til å tilhøre motstanderne av vindkraftverk. Etter dokumentarene Mot vinden og Vi som solgte landet forsetter minoritetenes kamp mot storsamfunnets grønne bølge i La fjella leve. Her tar Håvard Bustnes utgangspunkt i den såkalte Fosen-saken: I over 20 år måtte de samiske reindriftsutøverne Sissel Stormo Holtan, Elise Årbogen og Terje Haugen kjempe for å beskytte fjellområdene på Fosen i Norge – beitelandene som var livsgrunnlaget deres. Til tross for denne motstanden, og det faktum at saken ennå ikke var avgjort i rettssystemet, tillot den norske regjeringen at 151 enorme vindturbiner ble bygget rundt omkring i landskapet.

Det er denne seige og lange kampen som La fjella leve handler om. Bustnes ble hektet på i denne kampen for snart ti år siden, og har fulgt reindriftsamenes tunge vei. Vi følger den utmattende prosessen fra de saksøker staten for brudd på deres menneskerettigheter, og de påfølgende årene som er preget av en trenering fra statens side. Høyesterett ga de medhold, men staten så lenge ut til å ikke ville tillegge det noen verdi.

De tre hovedpersonene er mennesker vi tidlig får en tillit til. De er åpne, men de har også en humor som virker avvæpnende. Programleder Kjetil Lismoen mener han ikke har sett en film av Bustnes hvor empatien med hovedaktørene er så tydelig. Var den empatien like sterk helt fra starten?

Bustnes anvender statens rettsprosess mot samiske aktivister som utgangspunkt for å nøste opp historien om reindriftsutøvernes kamp. Disse unge aktivistene ble saksøkt av staten fordi de opphold seg ulovlig i regjeringskvartalet under demonstrasjoner mot vindturbinene i Fosen. Men uten deres sivile ulydighet ville det sannsynligvis ikke blitt fortgang i saken.

I filmen blir staten framstilt som en sofistikert bølle, en aktør som vet å bruke tiden til sin fordel. Her møter vi på langsomme treneringsteknikker og et byråkrati som ikke bøyer seg for noen annen logikk enn sin egen. Hvilke utfordringer stiller det en dokumentarist overfor?