«Pørni» er den beste norske serien på mange år, mener Jon Inge Faldalen. Men han tar seg også tid til den nye sesongen av «The Handmaid’s Tale», dokumentarene «Generasjon Utøya» og «Do Not Split» og Oscarvinnerne «Judas and the Black Messiah» og «The Sound of Metal».
Hollywood-stjerner var glade for endelig å komme seg ut av huset da Oscar-statuetter igjen ble inngravert i natt norsk tid ved Union Station i LA, med en smalere rød løper, men høyere under taket og noe større mangfold enn tidligere, hva gjelder prisvinnernes etnisitet, kjønn og alder.
Chloé Zhao vant fortjent pris som beste regissør for Nomadland, og hun brukte rampelyset til å fortelle at folk er gode ved fødselen og at vi må beholde troen på det gode, slik filmen hennes også minner oss om. Noe av det historiske ved tildelingen er også at Oscar for en gangs skyld ga prisen for beste film (heller ikke til sist, som vanlig) til den beste filmen, som jeg skrev om her. Nomadland, med Oscar-vinner Frances McDormand i hovedrollen, strømmes straks på Disney+.
Et glass til, en dansk film om drikking og frivillig og ufrivillig tap av kontroll vant for beste internasjonale film, regissør Thomas Vinterberg fortalte om drømmen om å holde denne talen siden han var fem år, takket sin mektige hovedrolleinnehaver Mads Mikkelsen, og begynte å gråte da han tilegnet statuetten til sin døde datter.
Mange Oscar-filmer er tilgjengelig for strømming, inkludert Et glass til, Ma Rainey’s Black Bottom, Soul, Mank og Tenet.
Nylig sluppet som hjemmepremiere er Judas and the Black Messiah, en medrivende biopic omkring Black Panther Fred Hampton, spilt av Oscar-vinner Daniel Kaluuya, i et stødig fortalt periodedrama som krever interesse fra en kniv skjærer ned gjennom en bils myke himling i åpningsscenen. “A badge is scarier than a gun”, sier biltyv Bill, spilt av Lakeith Stanfield, om hvorfor han bruker en falsk FBI-id, før han derfor blir tvunget til å infiltere The Black Panthers og Fred nettopp på hemmelig oppdrag for FBI.
Bill viser mot med en “pool stick to a gun fight” og vinner tillit. “America is on fire right now”, sies det, og dagens klangbunn kunne ikke vært klarere. Ordet har også makt, og Martin Luther King jr.’s “Let us not wallow in the valley of despair” siteres, forøvrig en interessant kobling til den suverene nye norske komediedramaserien Pørni, der hovedrolleinnehaver Pernille, spilt av serieskaper Henriette Steenstrup, ber oss om ikke å sutte på sorgens drops (les mer om den om litt).
I Judas and the Black Messiah skyter politiet mot murstein og hud, i en asymmetrisk krigføring der myndighetenes makt møter folkets. FBI-agenten sier til Bill at han “deserves an Academy award” for rollen som panter, men nattens virkelige Oscar-pris gikk til Kaluuya framfor Stanfield.
The Sound of Metal, Oscar-vinner for beste lyd og klipp (danske Mikkel E. G. Nielsen), kan også strømmes, en gjennomført sansende erkjennelse av at utover lyset øynene slipper inn, former lydbølgene ørene lar lande verden vi erfarer. “Nobody cares“, sier vår hovedperson Ruben, spilt av Riz Ahmed, men han tar feil. Metalltrommisens hørsel går fra rytmisk støy til skjærende stillhet, og en elegant lyddesignet noise-over skaper en original opplevelse av empati med avhengighet, auditive og mentale helseutfordringer, i en film om å finne sin plass i fellesskapet, også det man helst skulle vært foruten.
Den nominerte norske kortdokumentarfilmen Do Not Split, som kan ses her, tar oss med til gatene i Hong Kong, i en heseblesende film om demokrati, lov og rett, ytrings- og forsamlingsfrihet, ild, asfalt, knuste glassfasader, vold og gatekamper. Filmen viser Anders Hammers ristende, rystende videojournalistikk fra fronten, med masker, paraplyer og brannbomber som beskyttelse mot tåregass og kuler.
Smerte gjør verden veldig liten. På hjemmeskjermene er det snart premiere på sesong fire av The Handmaid’s Tale, som i de tre episodene jeg har fått se fortsetter å klore seg fast i seeren, med stadig nye fasetter av flukt, rettferdig og urettferdig harme, hevn og tortur.
Tidlig i første episode ser vi et lukket øye nært i profil, og Elisabeth Moss spiller med musklene i øyelokket, slik at øyeeplet presses forsiktig fram, med mikropresisjon for et åpnet blikk på det totalitæres kostymer, symboler, ritualer, voldsromantikk og frarøvet forflytnings- og forsamlingsfrihet. Moss regisserer også seg selv, tilsynelatende en krevende og plagsom regissør for skuespilleren.
Norske Pørni, skrevet og spilt av Henriette Steenstrup, har premiere 2. mai på Viaplay. Etter å ha sett de seks episodene to ganger er jeg rimelig sikker på at den særegne serien er den beste norske siden Skam. Som familieskildring av en stoisk rotete mor og hennes døtre (med en doofusfar i periferien), hennes far og nevø, er serien på en måte en norsk Better Things, for meg er en av de aller beste seriene det siste tiåret. Pørni synes også inspirert av After Life og Fleabag.
Pørni trykker overrumplende på ukjente knapper og er tonalt svært modig, vekslende mellom å være skikkelig morsom og skikkelig rørende, røft realistisk og genuint romantisk. Livet og døden danser på lette føtter, med en sjelden bruk av gråt, verbal og fysisk vold i humor. Den svært originale serien skaper et ganske eget univers av ukuelig menneskelighet. Slik tanker ofte tenkes uten å få noe uttrykk skrives meldinger som slettes og ikke sendes, og talebeskjeder legges igjen til noen som ikke lenger kan høre dem.
«Pørni» er en karakter jeg ikke kan huske å ha sett maken til. Hatten av for Steenstrup som bærer det hele på Pernilles vonde knær, fra telefonsvarersamtaler med nylig avdød søster til forvekslet dødsdiagnose for far, spilt av Nils Ole Oftebro i en herlig rolle, barnevernsklienter som ikke bærer benklær og sender hatmeldinger om fitteklipping og bæsj i posten, til et romantisk plott med en kollega, spent mellom for lange og for korte pupper.
Karakterene og seerne bes om ikke å sutte på sorgens drops, og Pørni er breddfull av tøff kjærlighet, i samtalene som ikke kan annet enn fortsette, livsrelasjonene som vedvarer, med alle sine knuter, revner og frynser.
Serien oppleves som en hyllest til livet, og jeg får lyst til å rope bravo.
Det er bare å sette igang med sesong to.
Den kinoaktuelle norske dokumentarfilmen Generasjon Utøya er en handling, like viktig nå som i de snart ti årene siden 22. juli 2011. Jeg blir stolt av norske levende bilder for tiden, fra Do Not Split til Pørni.
Lik de aller første filmskaperne står Sigve Endresen og Aslaug Holm bak kamera og forblir der i Generasjon Utøya. Det handler ikke om dem, men om hva de retter kameraet mot. Det fantes en brannalarm i Boston på 1800-tallet der den som trakk i den fikk hånda lenket fast.
Å slå alarm medfører ansvar.
Hva betyr det å være overlevende? Sterkt plaget av posttraumatisk stress leverer en kvinne en gutt på skolen, før vi ser henne i terapi, i samtale om angst, redsel og skyld. Hard trening hjelper mot minner av å ha gitt opp, men også av å ha løpt videre.
En annen ung kvinne forteller om de tre vennene som ble værende ved hvert blødende sår.
Som Chloé Zhao minnet oss på i natt:
Mennesket kan være så godt.
Kvinnen husker evig regn mer enn skuddene, og kan fortsatt få mareritt og panikkangst.
Filmen veksler mellom slike sterke beskrivelser av 2011 og ettervirkningene og tilsynelatende enkle hendelser nær nåtid. Da en ny generasjon ruller ut soveposene i teltene på gresset på Utøya, begynner jeg å strigråte.
Mennesket er så sterkt.
Livet har en sånn kraft. Og håp og inspirasjon for sosialdemokratiet finner de unge AUF-erne blant annet i gamle taler av SV-leder Kristin Halvorsen på YouTube.
Det er en rørende detalj som blir noe mer enn det.
Generasjon Utøya følger politikkens hverdagsprosess, med taleskriving og møter, om olje, klima og flyktninger. Lik Do Not Split viser filmen at demokratiet er en av de få tingene verdt å leve og dø for.
På Utøya er det stadig kulehull i veggene, kvinnene bærer også sår på kroppen, men makter mer enn de fleste å se utover seg selv og ler derfor forsiktig av en bortskutt navle, og dokumentarens audiovisuelle arkeologi i landskap, bygninger og kropper trenger ordenes beskrivelse.
Som tanker om lite klær under flukten.
Eller følelsen av mellomkrigstid, med voksende fascisme, også i nedrige deler av norsk offentlighet.
Filmen viser nesten unnselig, men likevel knallsterkt hvor hverdagslig det motsatte av fascisme er:
Alle de små, gode handlingene, inkludering, det vakre, blomster, minnesmerker.
Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.
Uenighet er en bra ting, sier veteran Martin Kolberg til ungdomspartiet.
Ta parti.
Gi parti.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.
«Pørni» er den beste norske serien på mange år, mener Jon Inge Faldalen. Men han tar seg også tid til den nye sesongen av «The Handmaid’s Tale», dokumentarene «Generasjon Utøya» og «Do Not Split» og Oscarvinnerne «Judas and the Black Messiah» og «The Sound of Metal».
Hollywood-stjerner var glade for endelig å komme seg ut av huset da Oscar-statuetter igjen ble inngravert i natt norsk tid ved Union Station i LA, med en smalere rød løper, men høyere under taket og noe større mangfold enn tidligere, hva gjelder prisvinnernes etnisitet, kjønn og alder.
Chloé Zhao vant fortjent pris som beste regissør for Nomadland, og hun brukte rampelyset til å fortelle at folk er gode ved fødselen og at vi må beholde troen på det gode, slik filmen hennes også minner oss om. Noe av det historiske ved tildelingen er også at Oscar for en gangs skyld ga prisen for beste film (heller ikke til sist, som vanlig) til den beste filmen, som jeg skrev om her. Nomadland, med Oscar-vinner Frances McDormand i hovedrollen, strømmes straks på Disney+.
Et glass til, en dansk film om drikking og frivillig og ufrivillig tap av kontroll vant for beste internasjonale film, regissør Thomas Vinterberg fortalte om drømmen om å holde denne talen siden han var fem år, takket sin mektige hovedrolleinnehaver Mads Mikkelsen, og begynte å gråte da han tilegnet statuetten til sin døde datter.
Mange Oscar-filmer er tilgjengelig for strømming, inkludert Et glass til, Ma Rainey’s Black Bottom, Soul, Mank og Tenet.
Nylig sluppet som hjemmepremiere er Judas and the Black Messiah, en medrivende biopic omkring Black Panther Fred Hampton, spilt av Oscar-vinner Daniel Kaluuya, i et stødig fortalt periodedrama som krever interesse fra en kniv skjærer ned gjennom en bils myke himling i åpningsscenen. “A badge is scarier than a gun”, sier biltyv Bill, spilt av Lakeith Stanfield, om hvorfor han bruker en falsk FBI-id, før han derfor blir tvunget til å infiltere The Black Panthers og Fred nettopp på hemmelig oppdrag for FBI.
Bill viser mot med en “pool stick to a gun fight” og vinner tillit. “America is on fire right now”, sies det, og dagens klangbunn kunne ikke vært klarere. Ordet har også makt, og Martin Luther King jr.’s “Let us not wallow in the valley of despair” siteres, forøvrig en interessant kobling til den suverene nye norske komediedramaserien Pørni, der hovedrolleinnehaver Pernille, spilt av serieskaper Henriette Steenstrup, ber oss om ikke å sutte på sorgens drops (les mer om den om litt).
I Judas and the Black Messiah skyter politiet mot murstein og hud, i en asymmetrisk krigføring der myndighetenes makt møter folkets. FBI-agenten sier til Bill at han “deserves an Academy award” for rollen som panter, men nattens virkelige Oscar-pris gikk til Kaluuya framfor Stanfield.
The Sound of Metal, Oscar-vinner for beste lyd og klipp (danske Mikkel E. G. Nielsen), kan også strømmes, en gjennomført sansende erkjennelse av at utover lyset øynene slipper inn, former lydbølgene ørene lar lande verden vi erfarer. “Nobody cares“, sier vår hovedperson Ruben, spilt av Riz Ahmed, men han tar feil. Metalltrommisens hørsel går fra rytmisk støy til skjærende stillhet, og en elegant lyddesignet noise-over skaper en original opplevelse av empati med avhengighet, auditive og mentale helseutfordringer, i en film om å finne sin plass i fellesskapet, også det man helst skulle vært foruten.
Den nominerte norske kortdokumentarfilmen Do Not Split, som kan ses her, tar oss med til gatene i Hong Kong, i en heseblesende film om demokrati, lov og rett, ytrings- og forsamlingsfrihet, ild, asfalt, knuste glassfasader, vold og gatekamper. Filmen viser Anders Hammers ristende, rystende videojournalistikk fra fronten, med masker, paraplyer og brannbomber som beskyttelse mot tåregass og kuler.
Smerte gjør verden veldig liten. På hjemmeskjermene er det snart premiere på sesong fire av The Handmaid’s Tale, som i de tre episodene jeg har fått se fortsetter å klore seg fast i seeren, med stadig nye fasetter av flukt, rettferdig og urettferdig harme, hevn og tortur.
Tidlig i første episode ser vi et lukket øye nært i profil, og Elisabeth Moss spiller med musklene i øyelokket, slik at øyeeplet presses forsiktig fram, med mikropresisjon for et åpnet blikk på det totalitæres kostymer, symboler, ritualer, voldsromantikk og frarøvet forflytnings- og forsamlingsfrihet. Moss regisserer også seg selv, tilsynelatende en krevende og plagsom regissør for skuespilleren.
Norske Pørni, skrevet og spilt av Henriette Steenstrup, har premiere 2. mai på Viaplay. Etter å ha sett de seks episodene to ganger er jeg rimelig sikker på at den særegne serien er den beste norske siden Skam. Som familieskildring av en stoisk rotete mor og hennes døtre (med en doofusfar i periferien), hennes far og nevø, er serien på en måte en norsk Better Things, for meg er en av de aller beste seriene det siste tiåret. Pørni synes også inspirert av After Life og Fleabag.
Pørni trykker overrumplende på ukjente knapper og er tonalt svært modig, vekslende mellom å være skikkelig morsom og skikkelig rørende, røft realistisk og genuint romantisk. Livet og døden danser på lette føtter, med en sjelden bruk av gråt, verbal og fysisk vold i humor. Den svært originale serien skaper et ganske eget univers av ukuelig menneskelighet. Slik tanker ofte tenkes uten å få noe uttrykk skrives meldinger som slettes og ikke sendes, og talebeskjeder legges igjen til noen som ikke lenger kan høre dem.
«Pørni» er en karakter jeg ikke kan huske å ha sett maken til. Hatten av for Steenstrup som bærer det hele på Pernilles vonde knær, fra telefonsvarersamtaler med nylig avdød søster til forvekslet dødsdiagnose for far, spilt av Nils Ole Oftebro i en herlig rolle, barnevernsklienter som ikke bærer benklær og sender hatmeldinger om fitteklipping og bæsj i posten, til et romantisk plott med en kollega, spent mellom for lange og for korte pupper.
Karakterene og seerne bes om ikke å sutte på sorgens drops, og Pørni er breddfull av tøff kjærlighet, i samtalene som ikke kan annet enn fortsette, livsrelasjonene som vedvarer, med alle sine knuter, revner og frynser.
Serien oppleves som en hyllest til livet, og jeg får lyst til å rope bravo.
Det er bare å sette igang med sesong to.
Den kinoaktuelle norske dokumentarfilmen Generasjon Utøya er en handling, like viktig nå som i de snart ti årene siden 22. juli 2011. Jeg blir stolt av norske levende bilder for tiden, fra Do Not Split til Pørni.
Lik de aller første filmskaperne står Sigve Endresen og Aslaug Holm bak kamera og forblir der i Generasjon Utøya. Det handler ikke om dem, men om hva de retter kameraet mot. Det fantes en brannalarm i Boston på 1800-tallet der den som trakk i den fikk hånda lenket fast.
Å slå alarm medfører ansvar.
Hva betyr det å være overlevende? Sterkt plaget av posttraumatisk stress leverer en kvinne en gutt på skolen, før vi ser henne i terapi, i samtale om angst, redsel og skyld. Hard trening hjelper mot minner av å ha gitt opp, men også av å ha løpt videre.
En annen ung kvinne forteller om de tre vennene som ble værende ved hvert blødende sår.
Som Chloé Zhao minnet oss på i natt:
Mennesket kan være så godt.
Kvinnen husker evig regn mer enn skuddene, og kan fortsatt få mareritt og panikkangst.
Filmen veksler mellom slike sterke beskrivelser av 2011 og ettervirkningene og tilsynelatende enkle hendelser nær nåtid. Da en ny generasjon ruller ut soveposene i teltene på gresset på Utøya, begynner jeg å strigråte.
Mennesket er så sterkt.
Livet har en sånn kraft. Og håp og inspirasjon for sosialdemokratiet finner de unge AUF-erne blant annet i gamle taler av SV-leder Kristin Halvorsen på YouTube.
Det er en rørende detalj som blir noe mer enn det.
Generasjon Utøya følger politikkens hverdagsprosess, med taleskriving og møter, om olje, klima og flyktninger. Lik Do Not Split viser filmen at demokratiet er en av de få tingene verdt å leve og dø for.
På Utøya er det stadig kulehull i veggene, kvinnene bærer også sår på kroppen, men makter mer enn de fleste å se utover seg selv og ler derfor forsiktig av en bortskutt navle, og dokumentarens audiovisuelle arkeologi i landskap, bygninger og kropper trenger ordenes beskrivelse.
Som tanker om lite klær under flukten.
Eller følelsen av mellomkrigstid, med voksende fascisme, også i nedrige deler av norsk offentlighet.
Filmen viser nesten unnselig, men likevel knallsterkt hvor hverdagslig det motsatte av fascisme er:
Alle de små, gode handlingene, inkludering, det vakre, blomster, minnesmerker.
Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.
Uenighet er en bra ting, sier veteran Martin Kolberg til ungdomspartiet.
Ta parti.
Gi parti.
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.
