Jon Inge Faldalen er her med strømme- og kinotips for påsken, men ser også framover, fra historietimen i «Frontkjempere» til berusende «Nach» og Oscarfavoritten «Nomadland». Og er «Justice League» den beste superheltfilmen siden «The Dark Knight»?
Jon Inge Faldalen er her med strømme- og kinotips for påsken, men ser også framover, fra historietimen i «Frontkjempere» til berusende «Nach» og Oscarfavoritten «Nomadland». Og er «Justice League» den beste superheltfilmen siden «The Dark Knight»?
Hvordan treffe tidsåndens melankoli? Høyest vedvarende gåsehud den siste tiden har filmskaper Eirik Svensson og animatør Julian Vargas’ Sondre Justad-musikkvideo «Sorry» løftet, en skål for han som pleide å være meg, og som jeg tror jeg trenger (Justad synger vel «Æ trur æ treng det», men jeg hørte det først som «Jeg tror jeg trenger deg»).
En tegnet mann og en tegnet gutt går til slutt gjennom hverandre, lik en scene fra Jon Fosse.
Sorry, men jeg er ikke hjemme.
Men jeg er ei heller borte.
Er jeg uavgjort?
Nuvel.
Justad er en god inspirasjon for, og Svensson og Vargas sterke tegnere av, den stadig eldre «ungdommen nå til dags».
Den nye norske dokumentarfilmen Uten filter (Lars-Ingar Bragvin Andresen) skildrer en årring fra ungdomstiden, dreid av ungdommenes egne levende selvbilder, opptatt fra et normalår i 2019 til koronapandemien i 2020 viser hvilken vegg den har forblitt siden.
Langt fra fiksjonene som lages om dem, filmer ungdommene seg selv og et norsk hverdagsliv som nå fremstår melankolsk eksotisk.
En klem, et håndtrykk.
Eller Justads stagediving.
«Å være flyktning, det er ikke lett», slår en av guttene fast, mens ei av jentene godtar bare seksere. Filmen handler ellers om overganger og voksesmerter, kropp, trening, dans og drama, skader, skole, jobb, fest og ferie, bandøvelser og -konserter, meningsløshet, tristhet og depresjon, men også gledestårer.
Det er rørende, og man får en ømhet for alle disse ungdommene.
Korona gjør at de kjeder seg «gørr i hjel», og ting blir «møkk kjedelig». De prøver å gå to meter fra hverandre, og ingenting er som før i en periode hvor også i normalsituasjoner heller ingenting blir som før.
Jeg håper det går godt med dem.
To dokumentarserier med historiske kulesus, en bålvarm film og en beruset serie er ellers de sterkeste anbefalingene for påsken og tidlig april: Frontkjempere (NRK), Exterminate All the Brutes (HBO Nordic), Nomadland (Disney+) og Nach (Discovery+).
Og det fins nylig åpnete muligheter for strømming av nye og gamle levende bilder hos Paramount+ og på Vega hjemmekino. Hos Paramount+ fins for eksempel en hel rekke komiserier, som lenge har vært kronglete å få sett. Jeg vil særlig anbefale seriene Review og Nathan for You, som vil være noe av det av det morsomste du kan se i påsken.
Men dette påskeegget er som du skjønner a mixed bag.
«Hirdmenn…», sier Quisling 14. januar 1941, i åpningen av den nye dokumentarserien Frontkjempere (regi: Alexander Kristiansen), fire historietimer med premiere på NRK 6. april. Frontkjemperne Fredrik Jensen, Olav Ingemar Tuff, Alf Kristian Borge, John Sandstad, Magne Holter, Wolfgang Windingstad og Bjørn Østring forteller sine versjoner i intervjuer om sine opplevelser før, under og etter annen verdenskrig, dramatisert slik de fleste av oss kjenner krig fra krigsfilmsjangeren, og kritisk kontekstualisert i intervjuer med ekspertene Terje Emberland, Sigurd Sørlie, Lars Borgersrud, Vegard Sæther, Arnfinn Moland, Stein Ugelvik Larsen og Knut Flovik Thoresen. De fleste av de såkalte frontkjemperne ble dømt for landssvik etter krigen.
Frontkjempere er umiddelbart obligatorisk pensum og svært bevegende historietimer, lik dem tilsynelatende foreslått marginalisert i videregående skole, et, ja, historieløst forslag. Dagens konspirasjonsteorivennlige verden trenger sårt påminnelser om for eksempel dolkestøtlegenden i utviklingen av nasjonalsosialismen. Og om hvor uoversiktig den såkalte fremtiden er.
«De visste ikke hva de meldte seg til», sies det.
Så hva gjorde at enkelte nordmenn kjempet på tyskernes side under annen verdenskrig? Svaret er komplekst, med mange motiver, skjulte eller glemt. Som fellestrekk i egenfremstillingen nevnes motvilje mot å fortelle om egne forbrytelser, og motiver som passer etterkrigstiden.
Serien skildrer krigen fra Quislings statskupp, Himmler, Waffen-SS, legion, divisjon og regiment i sang, marsj, våpentrening, kamp og strid, snø og ild på vei mot bolsjevismens Moskva, i skyttergraver med lus, rotter og lik, til bombe- og kuleregn i finske skoger.
Maskingeværskytteren beskriver banalt hvordan «han skyter på meg, og jeg skyter på ham», i en krig omtalt som «vederstyggelig» og «vanvittig».
Det er en medrivende, fengende fortelling og formidling, også om fascinasjonen for vold, som den lar seeren få kjenne på. «Svette sparer blod», sies det, men «det lå lik over alt», og også norsk blod drypper gjennom Europa-kartet.
Massepsykosen roper «Heng ham!» i møtet med en partisaner, og en av de såkalte frontkjemperne ber:
«La meg ikke brutaliseres, la meg ikke miste mennesket i meg.»
Fins det noe annet mellom å kjempe og svik?
Krig ser ut til å tilintetgjøre både andre og en selv. Henrettelser med rep eller pistol, jødefamilier sperret inne i ei kirke, som så blir påtent.
Massakre.
Krigsforbrytelse.
Det er veldig vondt å se på.
«En del skjøt seg selv», får vi vite. De fikk vel «nok av myrderier».
Andre meldte seg frivillig til patrulje for å få ekstra sjokolade.
En av mennene begynner å gråte av å tenke på russeren som nølte avtrekket et sekund, og dermed ble skutt selv i stedet.
Frontkjempere er en tidsspesifikk søsterdokumentar til sivilisasjonskritiske Exterminate All the Brutes, som omtales under.
I en helt annen tid, vår, begynner serien Nach sin handling natta 17. mai, i en slags evig begynnende fylleangst, som gir serien en særegen rusfølelse. Manus er ved Ernst De Geer og Mads Stegger, med regi av De Geer og Fanny Ovesen.
Selma (Sarah Francesca Brænne) triller på en tung koffert, og må tisse i buskene på vei til et sted å være, hos halvsøsteren Elin (Ingrid Giæver) og kjæresten hennes, August (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen), som også er ute for å tømme seg.
Som tittelen lover er seriens dramatiske omdreiningspunkt åtte ulike nach gjennom en sommer, der vin, øl, kjappe shots og noe snorting ofte skaper klein stemning, i samtaler om kreativitet og prestasjon, og krangler om alt det som har skjedd og skal skje, mens alt det som ikke skal skje, skjer.
Det sies at man får sannheten av fulle folk.
Men de behersker også løgn.
Berusende ord.
Episodene har et sterkt driv i dramaet, der noe og noen til en hver tid står på spill, i renskårne dilemmaer og en passe mengde cliffhangers. Festflørt, dans, berøringer og kyss i en gryende forelskelse skildres troverdig, men også vilkårlig utsprutende sinne som punkterer uskyldige samtaler om Friends med å kalle en ukjent kvinnelig festgjest «fittete».
«Kanskje du skal ta deg et glass vann?» er en forsøkt promildende gjennomgangsreplikk, levert i realistiske samtaler som skaper tidvis ganske så originale scener med ekte ubehag, der gruppe og individ vakler skrøpelig – eller bryter i baris – mellom kompiser og venninner og det såkalt maskuline og feminine.
«Vil du lukte på fitta hans?»
Nach handler utover øl og vin også om blod og vann, og hvem som er der og plukker glassbordskårene søtsadistisk ut av den nakne rygghuden din.
Lojalitet.
Et gammelt ord, som også treffer to søstre ved frokostblandingen.
Med en helt annen tonalitet er Bortført en spenningsserie med premiere på TV2 11. april. Jeg har sett tre av ti episoder. Manusforfattere er Kyrre Holm Johannessen og Ronit Weiss-Berkowitz, med regi av Stian Kristiansen og Uri Barbash.
Pia (Andrea Berntzen, kjent fra filmen Utøya 22. juli) bortføres av IS, og foreldrene Alex (Anneke von der Lippe) og Karl (Anders T. Andersen) leter desperat etter diplomatiske eller uortodokse løsninger, uten noen gode i siktet.
Dette er et høyspent terroractiondrama, svøpt som et uønsket barn av Oslo-avtalen, der det personlige blir storpolitikk, og Berntzen igjen jages fra skanse til skanse.
Jeg er spent på hvordan dette ender.
«Sometimes the mystery is stronger.» Samtidens konspirasjonspraksis og livet som gjettelek skildres i fascinerende, om enn noe langdryge Q: Into the Storm, som går signaturen og spillet omkring mystiske og mystifiserte «Q» etter i sømmene, et selvoppfyllende orakel for en mengde mennesker, inkludert kongresstormerne i januar.
Det er litt av en gjeng de følger.
Satanistiske pedofile spiser babyer i pizzakjellere, etter sigende, og det forundrer ikke at enkelte er inspirert av Archie Bunker-mentaliteten fra situasjonskomedien All in the Family, en mann som «sier det som det er», med ytringsfriheten som det eneste hellige.
Dokumentarskaper Cullen Hoback forsøker å kappete med trollene, men det er høyst usikkert hvem som egentlig sitter igjen med grøten smurt utover fanget.
For med koder uten fasit kan ingen ta feil.
«There is no such things as alternative facts», sier overstemmen før tekstplakaten, og uendelig mye større sivilisasjonstraumer er tema i svært sterke Exterminate All the Brutes, Raoul Pecks eksperimentelle dokumentaressay om utryddelse og imperialisme, skåret i fire deler, med premiere på HBO 8. april.
Serien bør ses i ett med Frontkjempere.
«I have taught filmmaking from Norway to Lebanon», forteller Pecks overstemme. Og i den forrige virkeligheten, da man kunne gå på filmfestival og spise middag med gjesteforelesere på kvelden, var jeg heldig å ha Peck til bords en gang. Særlig inntrykk gjorde hans insistering på at jeg måtte se filmene til Alexander Kluge, som Peck hadde studert hos i Tyskland.
Exterminate All the Brutes er blant annet inspirert av den svenske forfatteren Sven Lindqvist, og skildrer gjentagende litteratur som Conrads roman Heart of Darkness og filmer som Coppolas Apokalypse nå!, og er en verdig oppfølger til mesterverket (jeg forsøker å ta dette ordet sjeldnere i munnen) I Am Not Your Negro, nok et politisk filmessay, blant annet inspirert av Kluge.
Første del av Exterminate All the Brutes omhandler ignoransens skremmende selvtillit, og en introduksjon av iscenesettelsen av seminoleindianernes møte med såkalte «oppdagere» eller «nybyggere» ligner Godards motfilm Østenvinden, men også hans tidligere kynisk gjenbrukte devise om at alt man trenger til en film er a girl and a gun.
Soldaten henretter den ubevæpnete.
Josh Hartnett spiller den tidløse hvite mannen, som vasker det amerikanske flagget i elva, og ser det røde renne avgårde.
Senere kobler Pecks klipp hans lett trykkende, men fredlige karbading i et afrikansk landsbyhus med fire hengte menn utenfor, og enda senere avkuttede hender tvangsvist frem av lignende hender i dokumentarfotografier gjenskapt etisk på film, grusom ondskap og brutalitet her og flere andre steder i dokumentarens dramatiseringer skildret med voldsomme kontraster, og med en helt egen sensibilitet, svært få filmskapere forunt.
Det burde ikke funket, men Pecks (og klipper Alexandra Strauss’) kryssklipp møter Griffith, Riefenstahl, Moore og Bannon med Bresson.
Andre steder åpner animasjon, lik i «Sorry», ellers utilgjengelige emosjonelle rom.
Pecks personlige og politiske betraktninger om hvit overlegenhet gir oss ikke Historien, men én historie, oftest hvisket, i en myldrende mediearkeologi fra korstog til QAnon, folkemord og slaveri til holocaust, Columbus til Trump og de pornografisk rike i kolonimakten USA.
Og det er ikke kunnskap vi mangler.
Men forståelse.
Forandring.
Lik dolkestøtlegenden lever oppdagelsesdoktrinen, og båtsvermen truer i horisonten hos Peck.
Klare for drap på avstand.
Van i nøden. Med fluktstol utenfor. Slik tidlige innbyggerne i Amerika reiste rundt, med teltpluggene løst stukket i, som et historisk ekko av alt som gikk tapt i Exterminate All the Brutes, tusler Fern (Frances McDormand) i den utdødde industribyen Empires ødemark i Nomadland (regi: Chloé Zhao).
Hun gjør opp for seg, og kjører av gårde.
Vandring er et særtrekk ved såkalt slow cinema.
Hun er en av og på Amazon-arbeider som bor i bilen, omkveilet av kapitalismen, uten at filmen nødvendigvis kjennes antikapitalistisk.
Nomadland synes ikke å være mot noe, men for noe.
Som da Fern blir spurt av ei jente om hun er hjemløs, og svarer at, nei, jeg er husløs. Men det er vanskelig, om ikke umulig, å unngå negasjoner, hjemløs, husløs. Og arbeidsløs og omreisende kjører og bor hun ute i samfunnets kulde, sovende på vennlige parkeringsplasser eller som del av The Rubber Tramp Rendezvous, et fellesskap som søker fred fra dollartyranniet i «van dwelling», som «takes me where I ain’t».
Nomadland skildrer historier om seilbåter stående i innkjørselen når du dør, tap av partner og samfunn, men også detaljrike scener om dekkskift, dobøtter og bytteøkonomi.
Stein kastes i leirbålet, og knatringen av samtaler viser våre små monologer sittende ved siden av hverandre, der utelukkende gode mennesker sprer ekte glade budskap, om det lille i det ville.
Så, hva er filmen for? Dans, magetrøbbel, sykdom, død, minner, livets mange undre, alt det vakre. I en tid med reiserestriksjoner og frarøvet forflytningsfrihet lufter Nomadland ideer om samfunn utenom dikotomier som rikdom og fattigdom, der steinlandskap kan romme myke omfavnelser.
Det er en genuint varm film, som lik Dylans «Alias» kan «live anywhere» og «leave anywhere, too», fra kosmisk stjernestøv til oppvaskbenken og tilbake til forundringen over steiner med hull og luft inni.
Fern berører en enorm trestamme med røttene sprikende oppe i lyset, og hun ruller sitt ytre skjelett med seg.
Superheltfilmen The Avengers vises på en kino i filmen, og Nomadland er jo en slags motsats, men ikke negativt definert. For meg har den positivt sin helt egne livsbetraktning, og kanskje er det den beste filmen på «kino» i år, om alle de hullene man etterlater seg i livets egentlige eventyr, med senere identifiserte hjelpere langs veien, som alle lover på gjensyn.
Og drømmen om ingenting i veien.
Også i mainstream fins langsomhet. Men man kan ikke alltid få alt man ønsker seg. Kalkunen Wonder Woman 1984 (HBO) har en suveren åpningssekvens, der det ekstraordinære barnet kjemper til lands og til vanns og til hest, og treffer blink. Men tilbake til fortiden i 1984 ødelegges alt, i en usedvanlig kitchy, backlotaktig verden hvor alle ser ut til å bære kostymer, i en skjønnhetsidealsementerende eventyrfantasi og en lat og uklok Trump-allegori (en fjollete con-businessmann fra tv som praktiserer the power of positive thinking, blir allmektig, lager mur og forsøkes kastet ut av det hvite hus som bad guy, anyone?), med glimt som rusk i øyet.
Det er drastisk uten tendenser til dramatikk, i en syltynn, derivativ dritthistorie med karakterer flatere enn sidene de opprinnelig ble tegnet på, med en outrert spillestil som ikke tiltaler meg.
Dette er en type film det bør bli færre av postkorona.
Flesteparten av scenene i Wonder Woman 1984 er som de bortklipte (Josh Whedon-regisserte) blunkescenene fra førsteutgaven av (Zack Snyder’s) Justice League fra 2017. I den nyskapte versjonen kommer Wonder Woman mer til sin rett, og gjør mer vei i vellinga enn i hele Wonder Woman 1984. Der musikken insisterer på følelser den ikke makter å bære i den filmen, tar Zack Snyder’s Justice League seg for eksempel innimellom monumental dundring også tid til dvelende diegetisk sang, som da Aquaman svømmer avgårde, et eksempel på en scene svært sjelden i superheltfilm, der tid til karakterutdyping, dramaturgi og empati oftest ofres for CGI-klubba.
Det er godt gjort å troverdiggjøre et univers av guder og mennesker, med bevegelse og kraft, stillstand og tidsstopp, i et melodrama om makt og mot, der, vane tro, enkelte helter lar seg be to ganger.
Filmen er lang, men gi meg heller fire gode enn tre eller to dårlige timer.
Og mitt unge meg gis igjen rød kappe og røde øyne.
Jeg tror jeg trenger deg.
Det er den beste superheltfilmen siden The Dark Knight.
Og i et stadig voksende superheltdemokrati, der snart alle kappes om å være helter med sæegne krefter, blir devisen om å yte etter evne ikke bare bare.
Til sist blant strømmetipsene denne gang vil jeg nevne South Park Vaccination Special, som selvsatiriserer egen mensvits, sørger over at «30 per cent of broships didn’t make it through the pandemic», og gjenforener byen med en mann som «previously identified as president». Se den etter Q: Into the Storm. Her blir QAnon hjelpelærerorganisasjonen Tutornon («Blow shit out your dickhole, Tutornon») og barnefylkingen Lil’ Qties, der Butters er blant dem som har sett seg nødt til å tro på noe, bare for å få kommet seg ut av huset.
Emotikonet søtt og skremmende.
«I suck shit out of assholes.» I crapcomsjangeren er kroppsvæsker i bevegelse i ikonoklastiske Bad Trip (Netflix), der Eric André med skjult og synlig kamera hånflirer seg gjennom USA, i en herlig teit slapstickroadmovie på vei til drømmedama i New York.
Han får klærne sugd av seg av en bilstøvsuger, og står stadig med tissen i håndhulen.
Og det er jo særlig sjokket, forundringen eller skadefryden i reaksjonsskuddene som medskaper sprutlatter, som da han setter hånda i stavmikseren og blodet spruter, eller da han skal ta en cheesy selfie med en «gorilla» i en zoo, men ender med både bakende og ansikt «penetrert» foran forferdete tilskuere.
Det er fantastisk!
«Pull your pants up, buddy.»
Senere skryter han av hendelsen i The Hamptons:
«I was penetrated by a gorilla.»
De tilspissete, gjerne pinlige eller skremmende, sosiale situasjonene lokker frem det gode i mange mennesker, men viser ingen entydige reaksjoner på plutselige forandringer i omgivelsene.
Aggresjon kan også være morsomt.
Destruksjon kan også være positivt.
Kaoskunst.
«Everybody got a friend named Bud nowadays.»
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.
Jon Inge Faldalen er her med strømme- og kinotips for påsken, men ser også framover, fra historietimen i «Frontkjempere» til berusende «Nach» og Oscarfavoritten «Nomadland». Og er «Justice League» den beste superheltfilmen siden «The Dark Knight»?
Hvordan treffe tidsåndens melankoli? Høyest vedvarende gåsehud den siste tiden har filmskaper Eirik Svensson og animatør Julian Vargas’ Sondre Justad-musikkvideo «Sorry» løftet, en skål for han som pleide å være meg, og som jeg tror jeg trenger (Justad synger vel «Æ trur æ treng det», men jeg hørte det først som «Jeg tror jeg trenger deg»).
En tegnet mann og en tegnet gutt går til slutt gjennom hverandre, lik en scene fra Jon Fosse.
Sorry, men jeg er ikke hjemme.
Men jeg er ei heller borte.
Er jeg uavgjort?
Nuvel.
Justad er en god inspirasjon for, og Svensson og Vargas sterke tegnere av, den stadig eldre «ungdommen nå til dags».
Den nye norske dokumentarfilmen Uten filter (Lars-Ingar Bragvin Andresen) skildrer en årring fra ungdomstiden, dreid av ungdommenes egne levende selvbilder, opptatt fra et normalår i 2019 til koronapandemien i 2020 viser hvilken vegg den har forblitt siden.
Langt fra fiksjonene som lages om dem, filmer ungdommene seg selv og et norsk hverdagsliv som nå fremstår melankolsk eksotisk.
En klem, et håndtrykk.
Eller Justads stagediving.
«Å være flyktning, det er ikke lett», slår en av guttene fast, mens ei av jentene godtar bare seksere. Filmen handler ellers om overganger og voksesmerter, kropp, trening, dans og drama, skader, skole, jobb, fest og ferie, bandøvelser og -konserter, meningsløshet, tristhet og depresjon, men også gledestårer.
Det er rørende, og man får en ømhet for alle disse ungdommene.
Korona gjør at de kjeder seg «gørr i hjel», og ting blir «møkk kjedelig». De prøver å gå to meter fra hverandre, og ingenting er som før i en periode hvor også i normalsituasjoner heller ingenting blir som før.
Jeg håper det går godt med dem.
To dokumentarserier med historiske kulesus, en bålvarm film og en beruset serie er ellers de sterkeste anbefalingene for påsken og tidlig april: Frontkjempere (NRK), Exterminate All the Brutes (HBO Nordic), Nomadland (Disney+) og Nach (Discovery+).
Og det fins nylig åpnete muligheter for strømming av nye og gamle levende bilder hos Paramount+ og på Vega hjemmekino. Hos Paramount+ fins for eksempel en hel rekke komiserier, som lenge har vært kronglete å få sett. Jeg vil særlig anbefale seriene Review og Nathan for You, som vil være noe av det av det morsomste du kan se i påsken.
Men dette påskeegget er som du skjønner a mixed bag.
«Hirdmenn…», sier Quisling 14. januar 1941, i åpningen av den nye dokumentarserien Frontkjempere (regi: Alexander Kristiansen), fire historietimer med premiere på NRK 6. april. Frontkjemperne Fredrik Jensen, Olav Ingemar Tuff, Alf Kristian Borge, John Sandstad, Magne Holter, Wolfgang Windingstad og Bjørn Østring forteller sine versjoner i intervjuer om sine opplevelser før, under og etter annen verdenskrig, dramatisert slik de fleste av oss kjenner krig fra krigsfilmsjangeren, og kritisk kontekstualisert i intervjuer med ekspertene Terje Emberland, Sigurd Sørlie, Lars Borgersrud, Vegard Sæther, Arnfinn Moland, Stein Ugelvik Larsen og Knut Flovik Thoresen. De fleste av de såkalte frontkjemperne ble dømt for landssvik etter krigen.
Frontkjempere er umiddelbart obligatorisk pensum og svært bevegende historietimer, lik dem tilsynelatende foreslått marginalisert i videregående skole, et, ja, historieløst forslag. Dagens konspirasjonsteorivennlige verden trenger sårt påminnelser om for eksempel dolkestøtlegenden i utviklingen av nasjonalsosialismen. Og om hvor uoversiktig den såkalte fremtiden er.
«De visste ikke hva de meldte seg til», sies det.
Så hva gjorde at enkelte nordmenn kjempet på tyskernes side under annen verdenskrig? Svaret er komplekst, med mange motiver, skjulte eller glemt. Som fellestrekk i egenfremstillingen nevnes motvilje mot å fortelle om egne forbrytelser, og motiver som passer etterkrigstiden.
Serien skildrer krigen fra Quislings statskupp, Himmler, Waffen-SS, legion, divisjon og regiment i sang, marsj, våpentrening, kamp og strid, snø og ild på vei mot bolsjevismens Moskva, i skyttergraver med lus, rotter og lik, til bombe- og kuleregn i finske skoger.
Maskingeværskytteren beskriver banalt hvordan «han skyter på meg, og jeg skyter på ham», i en krig omtalt som «vederstyggelig» og «vanvittig».
Det er en medrivende, fengende fortelling og formidling, også om fascinasjonen for vold, som den lar seeren få kjenne på. «Svette sparer blod», sies det, men «det lå lik over alt», og også norsk blod drypper gjennom Europa-kartet.
Massepsykosen roper «Heng ham!» i møtet med en partisaner, og en av de såkalte frontkjemperne ber:
«La meg ikke brutaliseres, la meg ikke miste mennesket i meg.»
Fins det noe annet mellom å kjempe og svik?
Krig ser ut til å tilintetgjøre både andre og en selv. Henrettelser med rep eller pistol, jødefamilier sperret inne i ei kirke, som så blir påtent.
Massakre.
Krigsforbrytelse.
Det er veldig vondt å se på.
«En del skjøt seg selv», får vi vite. De fikk vel «nok av myrderier».
Andre meldte seg frivillig til patrulje for å få ekstra sjokolade.
En av mennene begynner å gråte av å tenke på russeren som nølte avtrekket et sekund, og dermed ble skutt selv i stedet.
Frontkjempere er en tidsspesifikk søsterdokumentar til sivilisasjonskritiske Exterminate All the Brutes, som omtales under.
I en helt annen tid, vår, begynner serien Nach sin handling natta 17. mai, i en slags evig begynnende fylleangst, som gir serien en særegen rusfølelse. Manus er ved Ernst De Geer og Mads Stegger, med regi av De Geer og Fanny Ovesen.
Selma (Sarah Francesca Brænne) triller på en tung koffert, og må tisse i buskene på vei til et sted å være, hos halvsøsteren Elin (Ingrid Giæver) og kjæresten hennes, August (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen), som også er ute for å tømme seg.
Som tittelen lover er seriens dramatiske omdreiningspunkt åtte ulike nach gjennom en sommer, der vin, øl, kjappe shots og noe snorting ofte skaper klein stemning, i samtaler om kreativitet og prestasjon, og krangler om alt det som har skjedd og skal skje, mens alt det som ikke skal skje, skjer.
Det sies at man får sannheten av fulle folk.
Men de behersker også løgn.
Berusende ord.
Episodene har et sterkt driv i dramaet, der noe og noen til en hver tid står på spill, i renskårne dilemmaer og en passe mengde cliffhangers. Festflørt, dans, berøringer og kyss i en gryende forelskelse skildres troverdig, men også vilkårlig utsprutende sinne som punkterer uskyldige samtaler om Friends med å kalle en ukjent kvinnelig festgjest «fittete».
«Kanskje du skal ta deg et glass vann?» er en forsøkt promildende gjennomgangsreplikk, levert i realistiske samtaler som skaper tidvis ganske så originale scener med ekte ubehag, der gruppe og individ vakler skrøpelig – eller bryter i baris – mellom kompiser og venninner og det såkalt maskuline og feminine.
«Vil du lukte på fitta hans?»
Nach handler utover øl og vin også om blod og vann, og hvem som er der og plukker glassbordskårene søtsadistisk ut av den nakne rygghuden din.
Lojalitet.
Et gammelt ord, som også treffer to søstre ved frokostblandingen.
Med en helt annen tonalitet er Bortført en spenningsserie med premiere på TV2 11. april. Jeg har sett tre av ti episoder. Manusforfattere er Kyrre Holm Johannessen og Ronit Weiss-Berkowitz, med regi av Stian Kristiansen og Uri Barbash.
Pia (Andrea Berntzen, kjent fra filmen Utøya 22. juli) bortføres av IS, og foreldrene Alex (Anneke von der Lippe) og Karl (Anders T. Andersen) leter desperat etter diplomatiske eller uortodokse løsninger, uten noen gode i siktet.
Dette er et høyspent terroractiondrama, svøpt som et uønsket barn av Oslo-avtalen, der det personlige blir storpolitikk, og Berntzen igjen jages fra skanse til skanse.
Jeg er spent på hvordan dette ender.
«Sometimes the mystery is stronger.» Samtidens konspirasjonspraksis og livet som gjettelek skildres i fascinerende, om enn noe langdryge Q: Into the Storm, som går signaturen og spillet omkring mystiske og mystifiserte «Q» etter i sømmene, et selvoppfyllende orakel for en mengde mennesker, inkludert kongresstormerne i januar.
Det er litt av en gjeng de følger.
Satanistiske pedofile spiser babyer i pizzakjellere, etter sigende, og det forundrer ikke at enkelte er inspirert av Archie Bunker-mentaliteten fra situasjonskomedien All in the Family, en mann som «sier det som det er», med ytringsfriheten som det eneste hellige.
Dokumentarskaper Cullen Hoback forsøker å kappete med trollene, men det er høyst usikkert hvem som egentlig sitter igjen med grøten smurt utover fanget.
For med koder uten fasit kan ingen ta feil.
«There is no such things as alternative facts», sier overstemmen før tekstplakaten, og uendelig mye større sivilisasjonstraumer er tema i svært sterke Exterminate All the Brutes, Raoul Pecks eksperimentelle dokumentaressay om utryddelse og imperialisme, skåret i fire deler, med premiere på HBO 8. april.
Serien bør ses i ett med Frontkjempere.
«I have taught filmmaking from Norway to Lebanon», forteller Pecks overstemme. Og i den forrige virkeligheten, da man kunne gå på filmfestival og spise middag med gjesteforelesere på kvelden, var jeg heldig å ha Peck til bords en gang. Særlig inntrykk gjorde hans insistering på at jeg måtte se filmene til Alexander Kluge, som Peck hadde studert hos i Tyskland.
Exterminate All the Brutes er blant annet inspirert av den svenske forfatteren Sven Lindqvist, og skildrer gjentagende litteratur som Conrads roman Heart of Darkness og filmer som Coppolas Apokalypse nå!, og er en verdig oppfølger til mesterverket (jeg forsøker å ta dette ordet sjeldnere i munnen) I Am Not Your Negro, nok et politisk filmessay, blant annet inspirert av Kluge.
Første del av Exterminate All the Brutes omhandler ignoransens skremmende selvtillit, og en introduksjon av iscenesettelsen av seminoleindianernes møte med såkalte «oppdagere» eller «nybyggere» ligner Godards motfilm Østenvinden, men også hans tidligere kynisk gjenbrukte devise om at alt man trenger til en film er a girl and a gun.
Soldaten henretter den ubevæpnete.
Josh Hartnett spiller den tidløse hvite mannen, som vasker det amerikanske flagget i elva, og ser det røde renne avgårde.
Senere kobler Pecks klipp hans lett trykkende, men fredlige karbading i et afrikansk landsbyhus med fire hengte menn utenfor, og enda senere avkuttede hender tvangsvist frem av lignende hender i dokumentarfotografier gjenskapt etisk på film, grusom ondskap og brutalitet her og flere andre steder i dokumentarens dramatiseringer skildret med voldsomme kontraster, og med en helt egen sensibilitet, svært få filmskapere forunt.
Det burde ikke funket, men Pecks (og klipper Alexandra Strauss’) kryssklipp møter Griffith, Riefenstahl, Moore og Bannon med Bresson.
Andre steder åpner animasjon, lik i «Sorry», ellers utilgjengelige emosjonelle rom.
Pecks personlige og politiske betraktninger om hvit overlegenhet gir oss ikke Historien, men én historie, oftest hvisket, i en myldrende mediearkeologi fra korstog til QAnon, folkemord og slaveri til holocaust, Columbus til Trump og de pornografisk rike i kolonimakten USA.
Og det er ikke kunnskap vi mangler.
Men forståelse.
Forandring.
Lik dolkestøtlegenden lever oppdagelsesdoktrinen, og båtsvermen truer i horisonten hos Peck.
Klare for drap på avstand.
Van i nøden. Med fluktstol utenfor. Slik tidlige innbyggerne i Amerika reiste rundt, med teltpluggene løst stukket i, som et historisk ekko av alt som gikk tapt i Exterminate All the Brutes, tusler Fern (Frances McDormand) i den utdødde industribyen Empires ødemark i Nomadland (regi: Chloé Zhao).
Hun gjør opp for seg, og kjører av gårde.
Vandring er et særtrekk ved såkalt slow cinema.
Hun er en av og på Amazon-arbeider som bor i bilen, omkveilet av kapitalismen, uten at filmen nødvendigvis kjennes antikapitalistisk.
Nomadland synes ikke å være mot noe, men for noe.
Som da Fern blir spurt av ei jente om hun er hjemløs, og svarer at, nei, jeg er husløs. Men det er vanskelig, om ikke umulig, å unngå negasjoner, hjemløs, husløs. Og arbeidsløs og omreisende kjører og bor hun ute i samfunnets kulde, sovende på vennlige parkeringsplasser eller som del av The Rubber Tramp Rendezvous, et fellesskap som søker fred fra dollartyranniet i «van dwelling», som «takes me where I ain’t».
Nomadland skildrer historier om seilbåter stående i innkjørselen når du dør, tap av partner og samfunn, men også detaljrike scener om dekkskift, dobøtter og bytteøkonomi.
Stein kastes i leirbålet, og knatringen av samtaler viser våre små monologer sittende ved siden av hverandre, der utelukkende gode mennesker sprer ekte glade budskap, om det lille i det ville.
Så, hva er filmen for? Dans, magetrøbbel, sykdom, død, minner, livets mange undre, alt det vakre. I en tid med reiserestriksjoner og frarøvet forflytningsfrihet lufter Nomadland ideer om samfunn utenom dikotomier som rikdom og fattigdom, der steinlandskap kan romme myke omfavnelser.
Det er en genuint varm film, som lik Dylans «Alias» kan «live anywhere» og «leave anywhere, too», fra kosmisk stjernestøv til oppvaskbenken og tilbake til forundringen over steiner med hull og luft inni.
Fern berører en enorm trestamme med røttene sprikende oppe i lyset, og hun ruller sitt ytre skjelett med seg.
Superheltfilmen The Avengers vises på en kino i filmen, og Nomadland er jo en slags motsats, men ikke negativt definert. For meg har den positivt sin helt egne livsbetraktning, og kanskje er det den beste filmen på «kino» i år, om alle de hullene man etterlater seg i livets egentlige eventyr, med senere identifiserte hjelpere langs veien, som alle lover på gjensyn.
Og drømmen om ingenting i veien.
Også i mainstream fins langsomhet. Men man kan ikke alltid få alt man ønsker seg. Kalkunen Wonder Woman 1984 (HBO) har en suveren åpningssekvens, der det ekstraordinære barnet kjemper til lands og til vanns og til hest, og treffer blink. Men tilbake til fortiden i 1984 ødelegges alt, i en usedvanlig kitchy, backlotaktig verden hvor alle ser ut til å bære kostymer, i en skjønnhetsidealsementerende eventyrfantasi og en lat og uklok Trump-allegori (en fjollete con-businessmann fra tv som praktiserer the power of positive thinking, blir allmektig, lager mur og forsøkes kastet ut av det hvite hus som bad guy, anyone?), med glimt som rusk i øyet.
Det er drastisk uten tendenser til dramatikk, i en syltynn, derivativ dritthistorie med karakterer flatere enn sidene de opprinnelig ble tegnet på, med en outrert spillestil som ikke tiltaler meg.
Dette er en type film det bør bli færre av postkorona.
Flesteparten av scenene i Wonder Woman 1984 er som de bortklipte (Josh Whedon-regisserte) blunkescenene fra førsteutgaven av (Zack Snyder’s) Justice League fra 2017. I den nyskapte versjonen kommer Wonder Woman mer til sin rett, og gjør mer vei i vellinga enn i hele Wonder Woman 1984. Der musikken insisterer på følelser den ikke makter å bære i den filmen, tar Zack Snyder’s Justice League seg for eksempel innimellom monumental dundring også tid til dvelende diegetisk sang, som da Aquaman svømmer avgårde, et eksempel på en scene svært sjelden i superheltfilm, der tid til karakterutdyping, dramaturgi og empati oftest ofres for CGI-klubba.
Det er godt gjort å troverdiggjøre et univers av guder og mennesker, med bevegelse og kraft, stillstand og tidsstopp, i et melodrama om makt og mot, der, vane tro, enkelte helter lar seg be to ganger.
Filmen er lang, men gi meg heller fire gode enn tre eller to dårlige timer.
Og mitt unge meg gis igjen rød kappe og røde øyne.
Jeg tror jeg trenger deg.
Det er den beste superheltfilmen siden The Dark Knight.
Og i et stadig voksende superheltdemokrati, der snart alle kappes om å være helter med sæegne krefter, blir devisen om å yte etter evne ikke bare bare.
Til sist blant strømmetipsene denne gang vil jeg nevne South Park Vaccination Special, som selvsatiriserer egen mensvits, sørger over at «30 per cent of broships didn’t make it through the pandemic», og gjenforener byen med en mann som «previously identified as president». Se den etter Q: Into the Storm. Her blir QAnon hjelpelærerorganisasjonen Tutornon («Blow shit out your dickhole, Tutornon») og barnefylkingen Lil’ Qties, der Butters er blant dem som har sett seg nødt til å tro på noe, bare for å få kommet seg ut av huset.
Emotikonet søtt og skremmende.
«I suck shit out of assholes.» I crapcomsjangeren er kroppsvæsker i bevegelse i ikonoklastiske Bad Trip (Netflix), der Eric André med skjult og synlig kamera hånflirer seg gjennom USA, i en herlig teit slapstickroadmovie på vei til drømmedama i New York.
Han får klærne sugd av seg av en bilstøvsuger, og står stadig med tissen i håndhulen.
Og det er jo særlig sjokket, forundringen eller skadefryden i reaksjonsskuddene som medskaper sprutlatter, som da han setter hånda i stavmikseren og blodet spruter, eller da han skal ta en cheesy selfie med en «gorilla» i en zoo, men ender med både bakende og ansikt «penetrert» foran forferdete tilskuere.
Det er fantastisk!
«Pull your pants up, buddy.»
Senere skryter han av hendelsen i The Hamptons:
«I was penetrated by a gorilla.»
De tilspissete, gjerne pinlige eller skremmende, sosiale situasjonene lokker frem det gode i mange mennesker, men viser ingen entydige reaksjoner på plutselige forandringer i omgivelsene.
Aggresjon kan også være morsomt.
Destruksjon kan også være positivt.
Kaoskunst.
«Everybody got a friend named Bud nowadays.»
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.