Det har gått en liten stund siden sist. I mellomtiden har jeg blant annet sett publikums- og kritikersuksessen Verdens verste menneske (se intervju med Trier & Co her og hør podcast her) på ny på kino, storbinget 50 timer Billions (HBO Max) – verdens kanskje beste dårlige serie, tilsynelatende fornøyd med å forbli en fattigmanns kioskversjon av Succession – samt knelt, knasket og svelget åpenbaringen Midnight Mass (Netflix), som langsomt og deretter voldsomt klipper hull i enhver ekte eller uekte engels vinger. Jesu blod blir aldri det samme.

Sorg, smerte og rus

Etter børs og katedral har jeg sårt trengt timer hos premiereklare The Shrink Next Door (Apple+), en usedvanlig ubehagelig psykologisk ulmebrann, som nå og da blafrer med sine lysere sider. Gjennom flere tiår utfører en erkeegoistisk terapeut, sleip og sleskete spilt av Paul Rudd, psykisk terror forkledd som uselvisk omsorg mot en særdeles veik og verdensklassedumsnill stoffselger, spilt av en presist monoton Will Ferrell.

Virkeligheten er verre enn fantasien, og at det hele er basert på en sann historie styrker uhyggen.

Det gjelder også i høyeste grad den kjemiske avhengigheten skildret i sobre Dopesick (Disney+), der målet hesliger legemidlene da et vederstyggelig profittjag forkledd som aktverdig smertelindring skaper en amerikansk pilleavhengighetsepidemi uten sidestykke. Kapitalismen fremstår som resepten på katastrofe, og midt i megamanipulasjonen står en kjernegod, men naiv gruvesamfunnslege, solid spilt av Michael Keaton, som tross hederlige hensikter blir en marionette som uvitende trekker i trådene som ender opp med å rakne hele lokalsamfunnet.

Hjerteskjærende saker.

Langt fra rusfri er ei heller Todd Haynes’ dokumentar The Velvet Underground (Apple+), om et av tidenes mest innflytelsesrike rockeband, med et stadig kruset kjølvann. John Cale snakker om å møte problemer positivt med improvisasjon, som å nedøkse et piano, mens avdøde Jonas Mekas (se mitt intervju fra 2009 her) forteller om sekstitallskunsten som kulturen, komponist La Monte Youngs timesvise droner, og filmens tidsutvidende poesi i Andy Warhols fabrikkimperium og Empire.

Stillevende bildedannelse.

Ultrafan og bandvenn Jonathan Richman (når vil musikkstrømmetjenestene tilby mesterverket «It’s Time For…» (1986), som nå vel kun fins her) fremviser den særegne gruppelyden, der stemt og ustemt utstrekning beholder ubesvart et stort spørsmål om repetisjon er det samme, noe nytt eller begge deler.

Ukjent og familiært

Den aller sterkeste serien denne førvinteren er utvilsomt igjen frenepiske Succession (HBO Max), inne i sin tredje sesong, hvis stadig frynsete innfallsinnstillinger i en vedvarende febrilsk filmstil akupunkterer muskler og nerver jeg ikke en gang visste var manipulerbare.

Au!

Steppingen til de voksne småbarna Roman (Kieran Culkin), Shiv (Sarah Snook) og Kendall (Jeremy Strong) omkring firmafar Logan Roy (Brian Cox) tåler faktisk stolt sammenligning med de aller sterkeste familiedramaene, som The Sopranos og Six Feet Under, og jeg vil komme tilbake med en grundigere analyse etter at episode 3:7, «Too Much Birthday», er sendt om noen uker.

Det er årets beste tv-episode.

Kieran Culkin, hvem bærer kroppen sin bedre?

Ben Rivers på Kunstnernes Hus

Jeg vil også tipse om Ben Rivers-utstillingen på Kunstnernes Hus, med kinovisninger av blant annet langfilmene Two Years at Sea (2011) og i A Spell to Ward Off the Darkness (co-regi med Ben Russell, 2013), der blikkstille vannrefleksjoner lar naturen se seg, med himmel, skyer, fugler og trær fordoblet.

Utstilt (5. nov-9. jan) er også trilogien Urthworks, med filmene Slow Action (2010), Urth (2016) og Look Then Below (2019).

Antihelter i Telemark

Men ukas viktigste ærend er å hylle Izer Aliu og Anne Bjørnstads mørkmorsomme, rørende, spennende og skremmende avradikaliseringskomedie Jordbrukerne (NRK), årets mest originale norske serie, som uten berøringsangst er sprengfull av snurrige ideer.

En svært uforutsigbar fortelling snor seg fra Oslos asfaltjungel til Telemarks grønne gårder, i en særegen tone, der ordspill som «lock and load»/«rock n roll» og karakternavn som «Bøtta» (John Emil Jørgensrud) leker lett absurd ved siden av sjeldent modig nistirring på fordommer og rasisme, sosial kontroll og terrorisme.

Filmfotograf Lukasz Zamaros langvarige, totale to- og flerskudd spenner opp og strammer til pinligheter, i en særs velkomponert stil der sammenstillingen av innstillinger ved flere tilfeller for eksempel smyger oss umerkelig fra et sted til et annet. Fremstillingen har her en klar tematisk klangbunn, i en fortelling om en fyr – tvangstysteren Marwan (Nader Khademi) – som plutselig befinner seg et annet sted, med sin kidnappete datter, på en gård som lager… halalost og «medisin»?

«Hvordan havnet jeg her?» spør både karakter og klipp selvrefleksivt.

Og sladrehank skal stadig selv ha bank.

Et gjennomgående kommenterende kor skaper et slags indre, men likevel ytre, eksplisitt simultanintervju, med tanker, ord og gester formidlet med halvtotaloverkropp og blikk stukket gjennom skjermen, uanfektet av alle springklippene. Ytterligere Erik Løchen-aktig lek med fortellerstemme og pauset bilde setter karakter og stil tidvis i direkte klinsj («Skru av den musikken, a»), i en usedvanlig godt skrevet, spilt og skutt serie.

«Høtt betyr wolla?».

Aliu og Bjørnstads Jordbrukerne redefinerer «Åpen gård» og serverer kortreist nynorsk nasjonalbromantikk, med like mange rundt bordet som på jordet. Seriens overraskende «The Hound og Arya Stark»-hjerte er store (og sterke) Khabib (Arben Bala) og lille (og sterke) Kiki (Erika Strand Mamelund), datteren til Marwan, som et herlig «odd couple» med resiprok «tough love» og kryssende læringskurver.

Bala gjør en enorm prestasjon, bekledende en rolle som reiser humor på historisk alvor.

Jordbrukerne berører egenartet svært vanskelig og eksplosiv tematikk.

En god latter forlenger lunta.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.