Jonas Mekas: Mannen med filmkameraet

Jonas Mekas: Mannen med filmkameraet

Jonas Mekas, en av filmens giganter, gikk bort forrige uke i en alder av 96 år. For ti år siden snakket filmlegenden med Jon Inge Faldalen for et intervju som aldri kom på trykk. Her publiserer vi det i sin helhet.

Foto fra Karlsruhe Exhibition 

I en mannsalder har den levende legenden Jonas Mekas (86) festet sitt eget og andres liv til celluloidfilm, analog og digital video. Nylig kuraterte han fire filmer for programmet Whatever Happened to Sex in Scandinavia? på Office for Contemporary Art i Oslo, der hans egne filminstallasjoner vises til 31. januar.

– Marta Kuzma inviterte meg til å delta med filmer som var direkte eller indirekte relatert til prosjektet, så jeg medbrakte fire viktige filmer: Geography of the Body (Willard Maas, 1943), Un Chant d’Amour (Jean Genet, 1950), Window Water Baby Moving (Stan Brakhage, 1959) og Flaming Creatures (Jack Smith, 1963). Filmene feirer livet og utforsker filmens muligheter. Visninger av Un Chant d’Amour og Flaming Creatures, ansett som obskøne, ble jeg arrestert for på 1960-tallet, men presseoppmerksomheten bidro til oppmykning av filmsensuren i USA, sier Mekas.

Som smuglet Un Chant d’Amour dramatisk gjennom tollen i USA.

– Jeg måtte smugle den oppklippet i jakkelommene. Sammen med Harold Pinter, som var på vei til Broadway for en premiere, la jeg en plan under flyreisen. Og som forventet: Tollerne var bare opptatt av den berømte dramatikeren og overså meg. Vel framme kunne jeg klippe filmen sammen igjen, ler han.

Empirisk film

 Mekas’ mest kjente verk er Empire (Andy Warhol, 1964).

– Jeg drev Film-Makers’ Cooperative, som viste film om kvelden. Ingen andre viste nye filmer hver dag den gang, så alle kom: Andy, Robert Frank, Allen Ginsberg og Salvador Dalí, forteller han.

Som selv hadde originalideen.

– Andys kunst tok utgangspunkt i ikoniske bilder som var i alles øyne eller minne, som Mao eller Monroe, og malte eller filmet dem. Jeg foreslo at vi skulle filme Empire State Building, og han likte ideen. Empire ble filmet fra Rockefeller Centre, med kameraet rettet mot Empire State Building. I dag ville dette vært lett, men ikke noe kamera kunne ta opp mer enn 30 minutter på den tiden. Vi var seks-sju stykker, inkludert Andy, i rommet, men de andre spiste bare sine sandwicher og vandret fram og tilbake. Jeg måtte jobbe. Jeg hadde en bag med to sett filmmagasiner, og det ene måtte lastes mens det andre rullet. Jeg filmet i 30 minutters segmenter og måtte stadig skifte filmrull. Da oppstod en liten avbrytelse, som senere måtte spleises sammen. Det tok fra et halvt til ett minutt å skifte, men forandringen er ikke synlig. Kameraet var låst fast på en tripod i samme innstilling, slik at det ikke er noen forandringer i utsnittet. Dog var det et vindu mellom Rockefeller og Empire, hvor du innimellom kan se meg reflektert, ler han.

Jazzfilm

Empires statiske stil skiller seg fra Mekas’ egen: rastløst flyktige dokumentarer av ansikter, gester og lyder.

– Jeg har hatt to perioder: Med Bolex-kameraet kunne jeg manipulere virkelighetens rytme med skift av hastighet og lys – lik jazzimprovisasjon. Med videokameraet forandrer jeg verken hastighet eller lys, sier han.

Samtidsproduksjonen, som årsverket 365 Days (2007), beveger seg mot stillstand.

– Ved å forandre lyset og sammenspleise en collage av raske bilder viste jeg mitt temperament, som noen sa var ”for nervøst”. Men det var mitt temperament. Nå er kamerabruken mer kontemplativ, ved å betrakte noe over lengre tid. Mange av filmene i 365 Days er én lang tagning, og noen ganger beveger jeg ikke kameraet i det hele tatt. Det essensielle er det som skjer, og jeg tillater kameraet å bare se. Filmene mine blir mer og mer slik, sier han.

Mekas’ seneste produksjon, Lithuania and the Collapse of the USSR (2008), illustrerer overgangen mellom periodene.

– Alt er opptak jeg har gjort fra tv. Hvis jeg hadde brukt en vanlig videokassett, ville det blitt annerledes enn med håndholdt kamera. Når et nyhetsanker snakket, kunne jeg gå inn i nærbilde. Slik preger min stil nyhetsbildene og viser hvordan jeg arbeider for å la mitt eget nervesystem ta over, sier han.

Men den impulsive holdningen blir enkelte ganger overilt.

– Jeg angrer på at jeg ikke holdt lenge nok tidligere. Men det tok tid for meg å bli vant til videokameraet, som tillater meg å dvele så lenge jeg vil ved subjektet, forteller Mekas.

Som igjen nærmer seg Empires estetikk. Montasjene begrenses nå til inngripen i og sammenstilling av ulike verk.

– Hvorfor begrense seg? Jeg gjør nå en del installasjoner, med det enkelte bildet, kombinasjoner, looper, multiple monitorer og trykk, sier han.

Dagfilm

Mekas er rettmessig kalt både jordmor og gudfar for eksperimentell amerikansk avantgardefilm, begreper han selv mener er dødfødt.

– Begrepene eksperimentell film og avantgardefilm er nonsens. Ordet er film: et tre med mange grener, med forskjellig innhold, form og teknologi. Grenene er ikke i opposisjon til hverandre, på samme måte som en ku ikke er i opposisjon til en sau. Noen filmer er abstrakte og lyriske, mens andre er store og episke, sier han.

Mekas’ egne diary filmsfilmdagbok eller dagfilm – er skapt i tiårene før webkameraet fikk resten av klodens kropper til å utlevere seg.

– Det tok meg over ti år å finne ut hva jeg var interessert i. Etter mitt virkelige liv begynte i New York i 1949, fikk jeg raskt mitt første Bolex-kamera. Først filmet jeg immigranter og misplasserte mennesker, mine venner og mitt eget liv. Jeg oppfant en form for filmdagbok, som ble min hovedsyssel. Fortsatt bærer jeg kameraet overalt og filmer en liten bit her og der. Alt kan være interessant, og jeg vet aldri når jeg vil filme. Men det må være noe spesielt jeg kan spare. Jeg har for eksempel filmet snøværet i Oslo. Jeg vil bruke det i en liten rapport, sier han.

Som selv kaller seg filmer.

– Jeg er en filmer fordi jeg filmer hele tiden. En filmskaper har manus og stab, men jeg lager ikke film: Jeg bare filmer. Senere stifter jeg delene sammen, som en publisert dagbok, dog med finpuss her og der. I en dagbok skriver man minnet av en dag, hvilket sjelden er sannferdig: Man er kanskje beruset eller har endret perspektiv på dagen. Mine dagbokfilmer er mer sanne. De viser eksakt hva som hendte i det øyeblikket, mener Mekas.

Som mener det universelle fordrer det private.

– Jeg mener som Dostojevskij at for å nå det universelle må man være personlig eller privat. Hvis man prøver å være universell, ender man opp tom. Ingenting er for privat. Man kan skrive følelser, men kameraet filmer bare det synlige. Film fanger fysisk virkelighet gjennom linsen og øyet, og man når ikke dypere enn huden. Gråt kan filmes – ikke trist. Alt ellers må indikeres gjennom rytmer, sier han.

Nattfilm

Mekas løfter fram kameraet fra lærveska.

– Dette er et dv-kamera fra Sony. Selv barn kan bruke et hvilket som helst kamera eller filme med telefonen i dag. Vi har også nye distribusjonsformer. Jeg kan filme noe, og fem minutter senere kan noen se det i Tokyo eller Buenos Aires. YouTube gjør mulig å presentere hendelser som ellers ikke plukkes opp av presse eller tv. Det er spennende at man ikke lenger er avhengig av distributører, selve grunnen til at vi startet Film-Makers’ Cooperative. Nå fins en ny situasjon, hvor man ikke en gang trenger kooperativer. I 2007 laget jeg 365 Days, hvor jeg la ut 3 til 10 minutter hver dag. Jeg misset ikke én dag og ble nedlastet i mange land, sier Mekas.

Som i februar er klar med oppfølgeren.

– Den nye serien heter 1001 Nights. Jeg vil gi den bort gratis, siden det er mye trøbbel å nedlaste og inntektene uansett er små. Det vil ikke bli én film per dag – hvilket er for krevende, siden man da ikke kan gjøre noe annet. Jeg inviterer derfor alle til å sende meg sine nattpostkort – ikke filmer, men visuelle notater. Jeg vil gjerne se nettene i Alaska, Nord-Japan og Oslo, sier han.

Tidligere begrenset teknologien slike prosjekter.

– Jeg liker hva jeg kan gjøre med videokameraet. Med Bolex-kameraet kunne jeg ikke gå inn i en mørk bar, siden filmen ikke var sensitiv nok. Nå kan jeg bare skifte til ”natt”…

Han fikler med kameraet og forsøker å finne ”natt”-knappen.

– … og filme i omtrent totalt mørke. Teknologien forandrer innholdet, og slik er teknologi, stil og innhold tett sammenvevd. I malerkunsten kan du bruke blekk, vannfarger, oljer eller knuse stein og lage ditt eget malemateriale – og i hvert tilfelle er teksturen ulik. Det du kan gjøre med vannfarger, kan du ikke gjøre med oljer. Innholdet endres når formen endres. Det samme skjer med film. Det du kan gjøre med impresjonistisk 8mm kan du ikke gjøre med detaljert 35mm eller 70mm. Jeg er ikke interessert i detaljer eller high-definition, ler han.

Og løfter sin iPhone opp av veska.

– Jeg har alle 365 Days-filmene her. Det er fantastisk!

Dårlig film

 Mekas’ filmengasjement er altomfattende.

Alle filmer bør preserveres – uten noen form for vurdering av kvalitet. Anthology Film Archives viser ikke bare mesterverk og er åpen for film fra alle nasjoner, selv de som ikke er fantastiske. Vi viser kanskje 20 filmer i et program, hvorav 2 er gode. Likevel gir alle en smak av kulturen. I gamle dager reiste folk farlige ruter for å hente hjem kryddere – nå kan film gjøre det samme. Jeg forsvarer dårlig film: Man må ikke avskrive mindre arbeider. Tiden går, og vi revurderer film. I dag kan noe se ut som konvensjonelt søppel: ”De danser og synger, hva er dette?” – men ettersom tiden går, kan man revurdere det som for eksempel viser noe som ikke fins lenger. Vi trenger antropologiske filmbiter med informasjon, sier han.

Som mener avgjørelsen om å flytte det norske filmarkivet fra Norsk filminstitutt til Nasjonalbiblioteket er svært uheldig.

– Film bør være hos spesialister, og man ha en stab som er spesialisert i filmpreservering. Jeg mener det er en stor tabbe av Kulturdepartementet. Cinemateket bør være ansvarlig for dette, siden det er best kvalifisert. Nå vil mye skje i nord, hvilket er en feil. Nasjonalbiblioteket har nå et stort ansvar, mener Mekas (Dette intervjuet ble gjort for ti år siden, da det ikke var klart at staben som jobber med filmbevaring hos NFI fulgte med til NB)

Jonas Mekas: Mannen med filmkameraet

Jonas Mekas: Mannen med filmkameraet

Jonas Mekas, en av filmens giganter, gikk bort forrige uke i en alder av 96 år. For ti år siden snakket filmlegenden med Jon Inge Faldalen for et intervju som aldri kom på trykk. Her publiserer vi det i sin helhet.

Foto fra Karlsruhe Exhibition 

I en mannsalder har den levende legenden Jonas Mekas (86) festet sitt eget og andres liv til celluloidfilm, analog og digital video. Nylig kuraterte han fire filmer for programmet Whatever Happened to Sex in Scandinavia? på Office for Contemporary Art i Oslo, der hans egne filminstallasjoner vises til 31. januar.

– Marta Kuzma inviterte meg til å delta med filmer som var direkte eller indirekte relatert til prosjektet, så jeg medbrakte fire viktige filmer: Geography of the Body (Willard Maas, 1943), Un Chant d’Amour (Jean Genet, 1950), Window Water Baby Moving (Stan Brakhage, 1959) og Flaming Creatures (Jack Smith, 1963). Filmene feirer livet og utforsker filmens muligheter. Visninger av Un Chant d’Amour og Flaming Creatures, ansett som obskøne, ble jeg arrestert for på 1960-tallet, men presseoppmerksomheten bidro til oppmykning av filmsensuren i USA, sier Mekas.

Som smuglet Un Chant d’Amour dramatisk gjennom tollen i USA.

– Jeg måtte smugle den oppklippet i jakkelommene. Sammen med Harold Pinter, som var på vei til Broadway for en premiere, la jeg en plan under flyreisen. Og som forventet: Tollerne var bare opptatt av den berømte dramatikeren og overså meg. Vel framme kunne jeg klippe filmen sammen igjen, ler han.

Empirisk film

 Mekas’ mest kjente verk er Empire (Andy Warhol, 1964).

– Jeg drev Film-Makers’ Cooperative, som viste film om kvelden. Ingen andre viste nye filmer hver dag den gang, så alle kom: Andy, Robert Frank, Allen Ginsberg og Salvador Dalí, forteller han.

Som selv hadde originalideen.

– Andys kunst tok utgangspunkt i ikoniske bilder som var i alles øyne eller minne, som Mao eller Monroe, og malte eller filmet dem. Jeg foreslo at vi skulle filme Empire State Building, og han likte ideen. Empire ble filmet fra Rockefeller Centre, med kameraet rettet mot Empire State Building. I dag ville dette vært lett, men ikke noe kamera kunne ta opp mer enn 30 minutter på den tiden. Vi var seks-sju stykker, inkludert Andy, i rommet, men de andre spiste bare sine sandwicher og vandret fram og tilbake. Jeg måtte jobbe. Jeg hadde en bag med to sett filmmagasiner, og det ene måtte lastes mens det andre rullet. Jeg filmet i 30 minutters segmenter og måtte stadig skifte filmrull. Da oppstod en liten avbrytelse, som senere måtte spleises sammen. Det tok fra et halvt til ett minutt å skifte, men forandringen er ikke synlig. Kameraet var låst fast på en tripod i samme innstilling, slik at det ikke er noen forandringer i utsnittet. Dog var det et vindu mellom Rockefeller og Empire, hvor du innimellom kan se meg reflektert, ler han.

Jazzfilm

Empires statiske stil skiller seg fra Mekas’ egen: rastløst flyktige dokumentarer av ansikter, gester og lyder.

– Jeg har hatt to perioder: Med Bolex-kameraet kunne jeg manipulere virkelighetens rytme med skift av hastighet og lys – lik jazzimprovisasjon. Med videokameraet forandrer jeg verken hastighet eller lys, sier han.

Samtidsproduksjonen, som årsverket 365 Days (2007), beveger seg mot stillstand.

– Ved å forandre lyset og sammenspleise en collage av raske bilder viste jeg mitt temperament, som noen sa var ”for nervøst”. Men det var mitt temperament. Nå er kamerabruken mer kontemplativ, ved å betrakte noe over lengre tid. Mange av filmene i 365 Days er én lang tagning, og noen ganger beveger jeg ikke kameraet i det hele tatt. Det essensielle er det som skjer, og jeg tillater kameraet å bare se. Filmene mine blir mer og mer slik, sier han.

Mekas’ seneste produksjon, Lithuania and the Collapse of the USSR (2008), illustrerer overgangen mellom periodene.

– Alt er opptak jeg har gjort fra tv. Hvis jeg hadde brukt en vanlig videokassett, ville det blitt annerledes enn med håndholdt kamera. Når et nyhetsanker snakket, kunne jeg gå inn i nærbilde. Slik preger min stil nyhetsbildene og viser hvordan jeg arbeider for å la mitt eget nervesystem ta over, sier han.

Men den impulsive holdningen blir enkelte ganger overilt.

– Jeg angrer på at jeg ikke holdt lenge nok tidligere. Men det tok tid for meg å bli vant til videokameraet, som tillater meg å dvele så lenge jeg vil ved subjektet, forteller Mekas.

Som igjen nærmer seg Empires estetikk. Montasjene begrenses nå til inngripen i og sammenstilling av ulike verk.

– Hvorfor begrense seg? Jeg gjør nå en del installasjoner, med det enkelte bildet, kombinasjoner, looper, multiple monitorer og trykk, sier han.

Dagfilm

Mekas er rettmessig kalt både jordmor og gudfar for eksperimentell amerikansk avantgardefilm, begreper han selv mener er dødfødt.

– Begrepene eksperimentell film og avantgardefilm er nonsens. Ordet er film: et tre med mange grener, med forskjellig innhold, form og teknologi. Grenene er ikke i opposisjon til hverandre, på samme måte som en ku ikke er i opposisjon til en sau. Noen filmer er abstrakte og lyriske, mens andre er store og episke, sier han.

Mekas’ egne diary filmsfilmdagbok eller dagfilm – er skapt i tiårene før webkameraet fikk resten av klodens kropper til å utlevere seg.

– Det tok meg over ti år å finne ut hva jeg var interessert i. Etter mitt virkelige liv begynte i New York i 1949, fikk jeg raskt mitt første Bolex-kamera. Først filmet jeg immigranter og misplasserte mennesker, mine venner og mitt eget liv. Jeg oppfant en form for filmdagbok, som ble min hovedsyssel. Fortsatt bærer jeg kameraet overalt og filmer en liten bit her og der. Alt kan være interessant, og jeg vet aldri når jeg vil filme. Men det må være noe spesielt jeg kan spare. Jeg har for eksempel filmet snøværet i Oslo. Jeg vil bruke det i en liten rapport, sier han.

Som selv kaller seg filmer.

– Jeg er en filmer fordi jeg filmer hele tiden. En filmskaper har manus og stab, men jeg lager ikke film: Jeg bare filmer. Senere stifter jeg delene sammen, som en publisert dagbok, dog med finpuss her og der. I en dagbok skriver man minnet av en dag, hvilket sjelden er sannferdig: Man er kanskje beruset eller har endret perspektiv på dagen. Mine dagbokfilmer er mer sanne. De viser eksakt hva som hendte i det øyeblikket, mener Mekas.

Som mener det universelle fordrer det private.

– Jeg mener som Dostojevskij at for å nå det universelle må man være personlig eller privat. Hvis man prøver å være universell, ender man opp tom. Ingenting er for privat. Man kan skrive følelser, men kameraet filmer bare det synlige. Film fanger fysisk virkelighet gjennom linsen og øyet, og man når ikke dypere enn huden. Gråt kan filmes – ikke trist. Alt ellers må indikeres gjennom rytmer, sier han.

Nattfilm

Mekas løfter fram kameraet fra lærveska.

– Dette er et dv-kamera fra Sony. Selv barn kan bruke et hvilket som helst kamera eller filme med telefonen i dag. Vi har også nye distribusjonsformer. Jeg kan filme noe, og fem minutter senere kan noen se det i Tokyo eller Buenos Aires. YouTube gjør mulig å presentere hendelser som ellers ikke plukkes opp av presse eller tv. Det er spennende at man ikke lenger er avhengig av distributører, selve grunnen til at vi startet Film-Makers’ Cooperative. Nå fins en ny situasjon, hvor man ikke en gang trenger kooperativer. I 2007 laget jeg 365 Days, hvor jeg la ut 3 til 10 minutter hver dag. Jeg misset ikke én dag og ble nedlastet i mange land, sier Mekas.

Som i februar er klar med oppfølgeren.

– Den nye serien heter 1001 Nights. Jeg vil gi den bort gratis, siden det er mye trøbbel å nedlaste og inntektene uansett er små. Det vil ikke bli én film per dag – hvilket er for krevende, siden man da ikke kan gjøre noe annet. Jeg inviterer derfor alle til å sende meg sine nattpostkort – ikke filmer, men visuelle notater. Jeg vil gjerne se nettene i Alaska, Nord-Japan og Oslo, sier han.

Tidligere begrenset teknologien slike prosjekter.

– Jeg liker hva jeg kan gjøre med videokameraet. Med Bolex-kameraet kunne jeg ikke gå inn i en mørk bar, siden filmen ikke var sensitiv nok. Nå kan jeg bare skifte til ”natt”…

Han fikler med kameraet og forsøker å finne ”natt”-knappen.

– … og filme i omtrent totalt mørke. Teknologien forandrer innholdet, og slik er teknologi, stil og innhold tett sammenvevd. I malerkunsten kan du bruke blekk, vannfarger, oljer eller knuse stein og lage ditt eget malemateriale – og i hvert tilfelle er teksturen ulik. Det du kan gjøre med vannfarger, kan du ikke gjøre med oljer. Innholdet endres når formen endres. Det samme skjer med film. Det du kan gjøre med impresjonistisk 8mm kan du ikke gjøre med detaljert 35mm eller 70mm. Jeg er ikke interessert i detaljer eller high-definition, ler han.

Og løfter sin iPhone opp av veska.

– Jeg har alle 365 Days-filmene her. Det er fantastisk!

Dårlig film

 Mekas’ filmengasjement er altomfattende.

Alle filmer bør preserveres – uten noen form for vurdering av kvalitet. Anthology Film Archives viser ikke bare mesterverk og er åpen for film fra alle nasjoner, selv de som ikke er fantastiske. Vi viser kanskje 20 filmer i et program, hvorav 2 er gode. Likevel gir alle en smak av kulturen. I gamle dager reiste folk farlige ruter for å hente hjem kryddere – nå kan film gjøre det samme. Jeg forsvarer dårlig film: Man må ikke avskrive mindre arbeider. Tiden går, og vi revurderer film. I dag kan noe se ut som konvensjonelt søppel: ”De danser og synger, hva er dette?” – men ettersom tiden går, kan man revurdere det som for eksempel viser noe som ikke fins lenger. Vi trenger antropologiske filmbiter med informasjon, sier han.

Som mener avgjørelsen om å flytte det norske filmarkivet fra Norsk filminstitutt til Nasjonalbiblioteket er svært uheldig.

– Film bør være hos spesialister, og man ha en stab som er spesialisert i filmpreservering. Jeg mener det er en stor tabbe av Kulturdepartementet. Cinemateket bør være ansvarlig for dette, siden det er best kvalifisert. Nå vil mye skje i nord, hvilket er en feil. Nasjonalbiblioteket har nå et stort ansvar, mener Mekas (Dette intervjuet ble gjort for ti år siden, da det ikke var klart at staben som jobber med filmbevaring hos NFI fulgte med til NB)

MENY