Større lerret fins ikke. Cannes er både filmhistoriens og samtidens uten sidestykke viktigste filmfestival. Skuespiller Anders Danielsen Lie var bare noen måneder gammel forrige gang en film snakket norsk i Cannes’ hovedkonkurranse.  Og arven etter Anja Breiens Arven bæres stoltere enn noen sinne av hele tre (!) filmer med sterk norsk forankring: Joachim Triers Verdens verste menneske, skrevet sammen med Eskil Vogt, som også deltar med sin egen De uskyldige, og Danielsen Lie, med store roller i både Verdens verste menneske og franske Mia Hansen-Løves engelskspråklige Bergman Island.

Sportsmetaforer må ofte tas i bruk for å formidle rekkevidden av prestasjoner innen film her til lands, og jeg vil ikke være noe dårligere:

Så dette er som om Norge igjen (sist vi deltok var i 1938, 1994 og 1998) var kvalifisert til et pandemieutsatt VM i fotball i Frankrike. Og ikke nok med det, Norge får spille med to lag, ledet av Drillo og Semb, og Haaland spiller også spiss for hjemmelaget!

«Kino er tilbake!»

Rushprint tok en prat med de tre på vei til VM i film, der klisjeen om at «det viktigste er ikke å vinne, men å delta» virkelig stemmer.

– Akkurat nå føles norsk film litt relevant igjen. Og vi håper at Cannes blir en sånn positiv «kino er tilbake!»-greie. Nå løfter vi kinofilmen opp igjen, sier Vogt.

– Folk delegert fra filmer fra røde land slipper jo karantene. Så viktig er cinema i Frankrike. Cannes blir nå det symbolske vendepunktet ut av pandemien for kinofilmen. Det er ganske rått, sier Trier.

Det er femten år siden Reprise (2006), da jeg gjorde et intervju med Trier og Vogt for Rushprint kalt «Outsiderbanden», og ti år siden Oslo, 31. august (2011). Sammen avslutter de nå «Oslo-trilogien» med Verdens verste menneske.

– Vi er ikke kids lenger. Nå er vi de voksne, sier Trier.

– En av grunnene til at vi sitter her oss tre er jo at vi har tre filmer i Cannes og har jobbet sammen om Verdens verste menneske, men det er jo også at vi er «Reprise-gjengen», eller «Outsiderbanden», var det det du kalte oss? spør Vogt.

Ja, dere hadde studert blant annet i Frankrike og var litt sånn pretensiøse unge menn.

– Jeg liker den konteksten. Femten år er gått. Herregud! sier Trier. – Apropos det, uten å høres ut som en olding, så har jeg lyst til å nyte Cannes denne gang mer enn det jeg gjorde sist med Louder Than Bombs. Jeg husker på premieren av Reprise, i Oslo, så var jeg så nervøs. Det var liksom så stort å slippe en spillefilm at jeg blacka ut helt. Jeg var bare opptatt av å skulle snakke med alle og passe på at alle hadde det bra. På Oslo, 31. august klarte jeg å slappe av litt mer. Sånn har jeg det med Verdens verste menneske nå. Denne gangen har jeg lyst til å ta det mer inn. Cannes er jo en kul kontekst, men filmen vår er hva den er uansett, sier Trier.

Thelma var jo ikke i Cannes?

– Vi solgte jo til 100 land med Thelma uten å være i Cannes, så vi må jo ikke ha Cannes for å få lov til å møte et publikum i verden. Men Cannes er en veldig ærefull måte å feire en film som er ferdig, så det er kjempegøy. Og så gleder jeg meg veldig til at Anders skal se denne filmen for første gang, akkurat som Oslo, 31. august, sier Trier.

Hvorfor venter du med å se filmene?

– Det er ikke noen grunn til at jeg ikke vil se disse filmene, sier Danielsen Lie. – Det er egentlig bare at jeg vil ha en best mulig opplevelse første gang jeg ser dem. Det kan hende at man må se disse filmene flere ganger, og da har jeg lyst til at det skal være best mulige anledninger. Og så var det veldig gøy å se Oslo, 31. august første gang i Cannes. Jeg syntes det var sterkt. Det ble et ekstra lag av nerver, selvfølgelig, men det er alltid veldig gøy å se en film sammen med et publikum, høre reaksjoner og se hvordan filmen treffer, sier han.

Risikerer man ikke å bli veldig selvbevisst? «Oj, forsvant den scenen…?»

– Jo, det kan man alltids bli, men det er en sånn ting man lærer seg med årene. Det fins en film som er min impresjonistiske forståelse av innspillingen, hvordan det var å lage filmen. Det er liksom «én» film, og så er det den filmen alle skal se. De to versjonene kan leve helt fint sammen, sier Danielsen Lie.

Cannes som barometer

Hvilke forventninger har dere til Cannes i år?

– Man kommer seg ikke gjennom Cannes uten å få noen skrubbsår. Alle kritikerne skal ha sterke meninger, og det er det man utsetter seg for, spesielt i hovedkonkurransen, sier Trier.

– Det er vel noe med også at man skal ikke ta kritikker i Cannes så veldig seriøst, kanskje, særlig ikke i hovedkonkurransen? Det er noen som skal markere seg litt, i både positiv og negativ forstand, sier Danielsen Lie.

Hva betyr Cannes-festivalen for dere?

– Joachim og jeg har jo vokst opp med å være opptatt av filmhistorie og verdensfilmen, og da har jo alltid Cannes vært et barometer på det som skjer, sier Vogt. – Og vi har alltid vært mye mer opptatt av hvilken film som har vunnet Gullpalmen enn hva som vinner Oscar for utenlandsk film. Cannes har vært en tråd gjennom filmhistorien som vi har vært opptatt av. Det er derfor det var så stas da Oslo, 31. august ble valgt ut der – for plutselig er man del av det. Men så har man etter hvert skjønt at det er jo bare en gjeng med franskmenn som er veldig opptatt av seg selv og sin egen smak som bestemmer rundt der nede. Og så kan man la det være så viktig som man vil eller ikke, men fakta er at den festivalen står i en særposisjon, i den forstand at det er flest kjøpere, flest kritikere, flest øyne på filmene, rett og slett. Det er jo ikke noe bedre sted å ha verdenspremiere på filmer man har laget enn et sted hvor man får den oppmerksomheten. Alt kan jo skje med en film som er i Cannes. Det ligger i luften. Det er spennende, det er gøy, det er et eventyr, sier Vogt.

Hva ville dere tenkt for 15 år siden, dersom noen sa at dere hadde tre filmer i Cannes i 2021?

– For 15 år siden så hadde vi sikkert sagt: «Men, tar det 15 år? Så lang tid?» sier Vogt.

De ler.

– Det minner jo skremmende mye om åpningsmontasjonen på Reprise, hvor de faktisk har en veldig naiv drøm, sier Trier.

– Men så blir man jo realitetsorientert da, på veien, sier Danielsen Lie. – Og det er jo det som er interessant, at den drømmen du bærer på i den alderen der, i det tidlige voksenlivet, den modnes og blir til noe helt annet. Og kanskje oppnår man mye av det man egentlig drømte om, men i løpet av den tiden så er det blitt til noe annet. Man har forhåpentligvis skjønt at det handler om litt andre ting, sier Danielsen Lie.

«Det er dette vi vil»

 – Men jeg må jo si én ting, sier Trier. – Jeg sitter jo her med Eskil og Anders, som representerer noen av de tetteste samarbeidene jeg har. Så tenker jeg på at Anders er blitt en så stor stjerne i Frankrike og at Eskil nå – jeg tror historisk sett unikt – har to filmer i det offisielle programmet. Det er helt crazy! Men de er jo de to mest hardtarbeidende menneskene jeg noen gang har møtt, sier Trier.

– Takk, det samme, svarer Danielsen Lie.

– Dere er sinnsykt ambisiøse og svært hardtarbeidende, og har ofret mye, sier Trier. – Vi er oppvokst i en generasjon hvor vi så på Fame, og det var sånn at hvis du ikke blødde på føttene som danser og ofret alt i livet ditt så kom du ikke til å fortjene noen suksess. Og jeg må innrømme at vi er ambisiøse. Vi har hatt en drøm alle tre – du Anders må jo snakke litt for deg selv, for du har mange drømmer og mange suksesser – men Eskil og meg, vi har jo vært fuckings filmnerds siden vi var barn. Vi har drømt om dette her. Det er dette vi vil. Vi følger med på hva hovedprogrammet i Cannes er, og også i Venezia. Vi følger med på hva som kommer av verdensfilm og vi likte å oppdage en perle på Oslo filmfestival i 1994 da vi ble venner, av en regissør fra en helt annen verdensdel, som var på Oslo filmfestival fordi Tommy Lørdahl hadde sett den i Cannes. Da fikk vi mulighet til å se en verden som var helt annerledes enn vår egen, men vi følte at den ble vår egen gjennom film. Det er en sånn nettverksfølelse av film som verdensomspennende kunstform. Som i år i programmet – med Mahamat Saleh Haroun fra Tsjad, asiatisk film er godt representert, amerikansk, europeisk – det er jo en verdensfilmsfølelse som vi alltid har drømt om å få lov å være en del av da, i all ydmykhet, og har jobbet hardt for å prøve å lage filmer å kommunisere med, sier Trier.

Som er stolt av sin andre film i hovedkonkurransen.

– Jeg tror jeg har blitt litt mindre skamfull. Jeg klarer å være glad og stolt hvis det skjer noe bra med filmene våre. Bare det å lage en film er jo hardt arbeid. Så jeg er stolt hvis det skjer fine ting med filmen, og jeg er ikke like hard mot meg selv som jeg pleide å være. På en eller annen måte er det som alltid masse jeg skulle gjort annerledes – det er det jo hver gang. Men det jeg føler – og nå høres jeg ut som en hippie, så tilgi meg – er at dette er den femte filmen jeg skriver med deg Eskil og som jeg regisserer – at man får jo skrellet av seg en del type falsk drivkraft som man gjennomskuer gjennom erfaring: en del ros og ytre prestisjegreier. Man står jo tilbake i større og større grad med at det jo er prosessen og det å lage noe, å få lov til å lage en film, som er gøy. Jeg har aldri hatt det så gøy med å lage en film som med Verdens verste menneske, sier Trier.

– Det vil jeg gjerne skrive under på også, sier Danielsen Lie. – Jeg har aldri hatt det så gøy på en innspilling. Det var jo jævlig hardt og intenst, som det skal være. Men den følelsen jeg kan få, når vi jobber sammen, er jo at «det er jo dette det handler om», «det er derfor jeg gjør dette». Den følelsen der. Jeg er jo litt ambivalent skrudd sammen og vil med jevne mellomrom bare slutte og komme meg ut av bransjen, så da er det så utrolig godt å komme inn i en innspilling hvor du skjønner at «det er dette som er grunnen til at vi gjør dette», sier Danielsen Lie.

Har du noen konkrete eksempler?

– Det kan være alt fra viktige manusscener til at Renate og jeg skal improvisere fram sånn tullete forholdskjemi. Og vi vet at dette er ganske viktig, fordi hvis det skal være trist at de går fra hverandre, så må vi liksom bygge opp en relasjon og, sier Danielsen Lie.

– Du kommer til å bli overrasket over hvor mye av det som er brukt, sier Trier.

– Det er morsomt, sier Danielsen Lie.

Å treffe noen i kinomørket

 Verdens verste menneske er akkurat ferdigmikset, mens De uskyldige har vært ferdig en stund.

– Vi hadde ikke rukket Cannes hvis det ikke hadde vært for korona, sier Vogt. – Den filmen var ikke laget for å være med i Cannes. Men da vi kom med i Cannes, så ble jeg kjempeglad. Det er en anerkjennelse, og man har allerede oppnådd noe med filmen før premieren. Og så er det jo det beste stedet å ha premiere på en film. I stedet for å ha bare en liten, lokal premiere og så en festival, og så igjen små premierer, så kommer liksom alt på en gang. Nå slippes den, og man får de ringene i vannet og kan se hva effekten blir, sier Vogt.

Som tror filmene vil bli godt tatt imot.

– Jeg føler at jeg har vært med på å lage to filmer som jeg har veldig selvtillit på, at de har kvaliteter. Akkurat der jeg er nå så regner jeg jo med at de kvalitetene blir anerkjent. Men man har jo alltid en frykt for at kanskje det ikke går så bra som man tror, og sånn er det, sier Vogt.

Hva er «anerkjennelsen»? Er det priser, kritikerros?

– Det er jo en blanding da. Man må heller ikke underkjenne reaksjonene til publikum som ser filmen, at man får en følelse av at dette treffer noen. Det er jo noe av det mest tilfredsstillende man gjør som filmskaper, å sitte i en kinosal med masse folk og føle at «nå tar filmen tak», «nå føler de noe». Og hva snakker de om etterpå, får de behov for å prate om filmen? Det tror jeg begge filmene gjør. De filmene vi har laget er veldig forskjellige, men de har potensial til å sitte i litt, at folk vil prate om dem etterpå, at det er noe som betyr noe for folk. Det jeg er mest glad for i vår karriere er når folk fortsatt snakker om Reprise. Folk føler fortsatt behov for å gi noen sånne spark til den, i Morgenbladet eller et eller annet, for å si at den egentlig ikke er så bra. Det er jo fantastisk, sier Vogt.

Trier forsøker å fokusere på visningen i Cannes.

– Jeg er ganske sliten, for jeg har akkurat mikset ferdig filmen. Det er igjen den følelsen av at man alltid tror man har god tid til Cannes. Eskil har vært litt heldigere, som har hatt filmen ferdig en stund, men har måttet vente på grunn av korona. Jeg er ferdig nå, liksom. Jeg skal se DCP-en i kveld, og så er det Cannes neste uke, så det er jævlig rett på. Men jeg fokuserer på veldig enkle ting akkurat nå. Fordi jeg sikkert er nervøs og redd så tenker jeg bare på visningen. Jeg ser for meg å gå inn, jeg ser for meg å sitte der, jeg ser for meg å få lov til å være i en kinosal igjen, av den størrelsen. Med Verdens verste menneske er det jo første gang jeg ikke har hatt mange testvisninger med et stort publikum, for det har ikke vært lov å samle folk i kinosaler under hele etterarbeidet. Så det blir et sånt enormt sjokk, og jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg gleder meg veldig, men jeg er dritnervøs også, sier Trier.

Hva med priser?

– Jeg har ingen ambisjon om Gullpalmen. Jeg vet ikke om vi har laget en film som er tung og viktig nok for det, men jeg håper det er en film som har et hjerte, og at folk vil bli rørt over den, sier han.

Les også vårt intervju med produsentene Thomas Robsahm og Maria Ekerhovd om de norske filmene i Cannes