Foto: Da er det på nytt klart for utrullingen av filmverdenens mest mytiske røde løper.

I fjor var den avlyst, i år ble den utsatt. Når Leos Carax’ musikal Anette åpner Cannes-festivalen den sjette juli, er det første gang stjerner og filmskapere møtes på røde løpere siden mai 2019. I hovedkonkurransen skal formann Spike Lee kåre en vinner sammen med resten av juryen; blant årets regissører finner vi navn som Paul Verhoeven, Francois Ozon, Bruno Dumont, Mia Hansen-Løve, Asghar Farhadi, Wes Anderson, Apichatpong Weerasethakul, Jacques Audiard, Nanni Moretti, og vår egen Joachim Trier.

Verdens verste menneske er Triers tredje film med festivaldeltakelse i Cannes, Oslo 31. august ble vist i Un Certain Regard-programmet i 2011, mens Louder than bombs kjempet om Gullpalmen i det offisielle programmet fire år senere.

Cannes-mytene

Det er hektiske dager for produsent Thomas Robsahm i Oslo Pictures.

– Vi er akkurat ferdig med innspillingen på Eksplosjoner i hjertet av Yenni Lee, Stol på meg av Emil Trier er ute på kino, a-ha The Movie deltok nettopp i Tribeca og vi forbereder turen til Cannes med Verdens verste menneske samtidig som arbeidet med lanseringskampanjen er i full gang. Så vi har litt å pusle med.

For å være litt sportsjournalist: Hva følte du da du fikk høre at Verdens verste menneske var tatt ut til Cannes?

– Jeg følte at dette var som forventet. Filmen er et mesterverk.

Hvordan tenkte dere underveis? Var festivaldeltakelse et mål helt fra utgangspunktet?

– Ja.

Robsahm og Oslo Pictures hadde imidlertid ingen konkret arbeidsplan for å få filmen til festivalen.

– Joachims filmer har jo vært i Cannes to ganger før, og vår salgsagent MK2 har filmer i hovedkonkurransen nesten hvert år, så vi har ikke gjort så mye mer enn å levere filmen i tide for vurdering. Det er mange myter rundt hvordan man får filmer inn i Cannes, men det viktigste er jo at filmen er god nok for de som vurderer den.

Ekstremsport

Verdens verste menneske – som konkurrerer i Cannes med den internasjonale tittelen The Worst Person in the World – er avslutningen på Triers Oslo-trilogi, som ellers inkluderer Reprise og Oslo 31 august. På imdb og Oslo Pictures’ hjemmesider kategoriseres den som en «dramedie», som følger trettiåringen Julie (Renate Reinsve) «i arbeid, vennskap, familie og kjærlighet gjennom fire år».

De mannlige hovedrollene gestaltes av Herbert Nordrum og Anders Danielsen Lie – sistnevnte er også representert på festivalen med Mia Hansen Løves Bergman Island.

Manuset er – som vanlig – ved Eskil Vogt og Trier selv. Veien fra dreiebok til film ble såpass korona-humpete at produsent Robsahm nesten ble religiøs:

– Det har vært tøft. Filmen ble utsatt flere ganger, sist på grunn av korona, som gjorde produksjonen til en veldig risikabel utfordring hvor vi i verste fall måtte stoppe opp midt i opptakene. Jeg var litt skapkristen den perioden der, og man spør seg noen ganger hvorfor man driver på med denne ekstremsporten. Er det verdt det når man ender på rød løper i Cannes? Tja, det er vel det.

Mer generelt: Hva er de største utfordringene norsk film står overfor nå?

– På kort sikt vil jeg si å få publikum tilbake på kino nå etter pandemien. Og ellers å holde seg relevant, interessant og bra nok i konkurranse med alt annet folk liker å bruke tid på.

Når Thomas Robsahm ankommer Cannes i neste uke, regner han med en annerledes festival, med færre folk og lange køer på grunn av testing.

Hvilke forventninger og forhåpninger har du til deltakelsen? 

– Målet er å selge godt til hele verden slik som de foregående Trier-fimene. Satser også på en pris denne gangen.

Cannes ikke noe mål i seg selv

Produsent Maria Ekerhovd i Mer Film turnerer også Cannes-forberedelser med andre gjøremål: Krigsseileren er i forberedelser og opptak, Gritt går på kino, Ole Giævers La elva leve skal i opptak over sommeren.

– Men det er jo faktisk helt fantastisk å ha så mye spennende og inspirerende å jobbe med, så jeg er veldig glad. Det er gøy å planlegge Cannes, vi jobber med engelske Protagonist som salgsagent og de jobber på et høyt nivå. De har jo en katalog med filmer og filmskapere som har laget fantastiske filmer. Som for eksempel Sean Bakers The Florida Project som jo var en stor Cannes-hit for noen år siden og som på noen måter er litt i slekt med vår film.

Mer Film-produserte De uskyldige kretser rundt ukorrigert barnelek som blir stadig mer uhyggelig, og har manus og regi av Eskil Vogt. Filmen konkurrerer i den offisielle sideseksjonen Un Certain Regard. Ekerhovd forteller om glede og entusiasme på Mer-kontoret da de fikk den gode nyheten i mai.

– Vi viste filmen og fikk invitasjonen sporenstreks sammen med en enormt entusiastisk tilbakemelding. Det føles jo helt unikt og er selvfølgelig veldig inspirerende. Eskil har virkelig laget en film som er helt egenartet, både ved at den får en til å tenke tilbake på egen barndom og store spørsmål i livet. Samtidig er den jo en utrolig spennende og skremmende film. Så man sitter både på kanten av setet under filmen og har masse å snakke om etterpå.

Etter å ha lest manus, følte Ekerhovd seg trygg på at den Vogt-regisserte filmen kom til å få en stor festivalpremiere.

– Men vi har ikke hatt Cannes som eneste mål for suksess. Vi har villet frigjøre oss fra å styre konkret mot det og heller fokusere på å lage best mulig film på våre egne premisser.

Koronaforsinkelser

For Vogt og Ekerhovd ble barneskuespillerne noe av det mest avgjørende under forarbeidet og innspillingen.

– Det har vært en så bra prosess med denne filmen, hvor vi både har brukt usedvanlig lang tid i forberedelse med casting og coaching av barneskuespillerne. Eskil og jeg bestemte oss for at den viktigste prioriteringen i filmen var å sørge for at barneskuespillet ble fantastisk bra.

– Og samarbeidet Eskil hadde med caster Kjersti Paulsen tror jeg egentlig er litt banebrytende. Kjersti har jo jobbet med barn på film i 30 år og fikk bruke all sin erfaring og kompetanse til å legge premissene for hvordan vi kunne jobbe best mulig med castingen. Så jobbet hun og Eskil frem en metode for å lage en «filmskuespillskole» for barna, med øving. Vi laget til og med en liten intern kortfilm, slik at de skulle få jobbe «på ordentlig» med film i god tid før opptak.

Det har jo vært et spesielt år. Hvordan påvirket pandemien arbeidet med filmen?

– Innspillingen var i nesten i sin helhet på Romsås, noe som også var et premiss for å kunne bruke mest mulig tid med barna foran kamera og for å skape et autentisk miljø. Det var aldri aktuelt å følge pengene og filme i utlandet. Koronaen gjorde at etterarbeidet av filmen ble veldig forsinket, fordi der skulle vi gjøre mesteparten utenlands. Men vi flyttet mye hjem og på mange måter så tror jeg det også har løftet filmen. Gisle Tveito kom inn på lyddesign og løftet filmen til nye høyder. Han er virkelig et unikum.

Den egenartede og uavhengige filmen

 Etter et år med stengte kinoer og gode kår for strømmetjenestene, understreker Ekerhovd viktigheten av ambisiøse norske spillefilmprosjekter.

– Jeg tror at det er viktig å satse på uavhengige norske filmskapere og ikke fokusere på å tilpasse seg de store strømmegigantenes premisser. De kommer inn som et viktig supplement og kan være kjempebra for å bygge bransje, men NFI og de regionale fondene må ivareta de originale historiene fra filmskapere som både har egenartede stemmer og relevante ideer å formidle til publikum.

Og i år har altså Joachim Trier og Eskil Vogt skapt filmhistorie ved at det for første gang er to norske filmer i de offisielle programseksjonene. Un Certain Regard-programmet, der De uskyldige deltar, tar for seg nettopp nye og egenartede stemmer.

Hvilke forventninger og forhåpninger har du til å reise til Cannes med De uskyldige.

 – Vi gleder oss bare helt enormt til å vise filmen i en kinosal med publikum. Det kommer til å bli helt magisk og det er nesten nok.

Rushprint vil fra neste uke være til stede under filmfestivalen i Cannes og formidle rapporter og intervjuer med filmskaperne.