Kino- og strømmetips: The Beatles: Get Back, How to with John Wilson og Beforeigners

Kino- og strømmetips: The Beatles: Get Back, How to with John Wilson og Beforeigners

Ukens tips klipper fortiden inn i samtiden. Glemt sølv blir gull i «The Beatles: Get Back», Peter Jacksons hittil beste, som gjør atter konger av John, Paul, George og Ringo.

Blant ukens korttips i omikronkulden vil jeg særlig nevne de nye mulighetene til å se komedieklassikeren The Kid (Charlie Chaplin, 1921) og tidenes beste actionfilm Terminator 2: Judgment Day eller T2 (James Cameron, 1991) på kino, og fram til 5. desember strømmes Roy Anderssons kortfilm Någonting har hänt her. Ellers stiller dokumentarserien Gutter mot verden (NRK) fruktbare spørsmål om ensomhet og hat, løgn og terror, mens South Park: Post Covid (Paramount+) tar tempen på tidsånden gjennom en tidsreise til voksne barn.

Jane Campions seneste film, The Power of the Dog, er nå også tilgjengelig på Netflix, og etterlengtede The Many Saints of Newark fins hos HBO Max. Den norske serien Beforeigners (HBO Max) er tilbake med sesong to, med mystiske koblinger mellom Jack the Rippers London og samtidens Oslo, døde kropper med avskårete kjønnsdeler, bøttepissing i campingvogn, Odin og Olav Haraldsson på kjøretime.

Alt og ingenting er som før.

Avledningsmanøvre – How to with John Wilson

Ifølge HBO Max er serien en «doku-komedie som følger den engstelige newyorkeren John Wilson mens han prøver å gi hverdagsråd for den moderne tids kinkige motsetningsforhold». Fjorårets mest nyskapende serie, How to with John Wilson (HBO Max), er tilbake med ny sesong, og de fem episodene jeg har sett fortsetter i samme forunderlige univers.

Wilsons virkelighet ligner vår egen, men hans særegne blikk og evne til å la seg fascinert og engasjert avlede skaper genuint nye situasjoner og bilder, som lar oss besøke rom og mennesker vi ikke visste fantes.

Som dokumentarist er han kanskje en flue, men heller enn på veggen, i fri ytre og indre virreflukt.

Musikkens brorskap – The Beatles: Get Back (Disney+)

Ingen har satt mer varige spor i vinylrillene. Og glemt sølv blir gull i The Beatles: Get Back (Disney+), Peter Jacksons hittil beste, som gjør atter konger av John, Paul, George og Ringo.

Det unike dokumentet var opprinnelig en tenkt tv-spesial som delvis ble en film, som så et halvt århundre senere opprinnelig skulle bli en film, men endte som en strømmespesial. På Vega scene i forrige uke kunne likevel Disney+ invitere til en 100 minutters kinospesialversjon av serien, der godslige Jackson halvengasjert forklarer og viser klipp, henslengt med gitar i godstolen.

Det gikk et gisp gjennom salen da Let it be-regissør Michael Lindsay-Hoggs originale 16mm-opptak forstørres og forsterkes til å fylle lerretet breddfullt med skarpere bilder og klarere lyd, men de lett skvulpende digitalkjærtegnede ansiktene er også delvis uhyggelige i begynnelsen – som under hele Polarekspressen – til øynene venner seg til dem og etter hvert ignorerer kjakene til Paul.

I strømmeserien på mindre skjerm derimot, er det ingen synlig tolkning, og vi tas rett inn i den samvittighetsfullt «retusjerte» dokumentasjonen av skapelsesprosessen til noen av tidenes mest kjente tekster og melodier.

Det er vanvittig fascinerende for enhver musikkinteressert.

«Are you recording our conversation?» og «Are these really making a film now?» spør George.

Ja.

Blikkene på hverandre. Respekten, vennskapet, kjærligheten, konkurransen og irritasjonen. Diskusjonen.

De er nær, og det er få mennesker forunt å ha vært så intenst limt inntil hverandre. Ofte oppleves situasjonen intim og privat.

De jammer, improviserer og digger, prøver å øve, men tuller og fjoller og bryter ofte ut i latter.

Paul sliter med lederrollen i bandet, og tidvis har de ganske modne krangler, der de vikler seg inn i og ut av hverandre. Andre ganger utveklses passivaggressive ord eller blikk.

Magien i dokumentasjon er de mange øyeblikkene av der da det skjedde, som tilstedeværende vitne til tilblivelsesprosesser. «Get Back» manes frem av gitarstrenger og mumling, en sang blir sakte seg selv.

Men så er de lei igjen, med mangel på entusiasme og disiplin etter Epsteins bortgang. De snakker ekte og ærlig om at skilsmissen er nær. Yoko sitter ved Johns smale skuldre, og de pardanser seg ut av gruppa.

Alle er på sett og vis allerede annetsteds, symbolisert av korte snutter av eksempelvis «Gimme some truth» og «All things must pass», lik deler av Ethan Hawkes mye senere cd-brente Black Album fra Richard Linklaters Boyhood.

De er likevel overraskende lekne, for eksempel ved å parodiere egne og andres låter.

De tar seg selv svært lite høytidelig.

Og de tar seg selv svært høytidelig.

Paul forsøker finne de riktige tangentene, strengene og ordene til «Let it be», mens John mimetuller ordene inn i kameralinsen, før han straks korer så pent han kan.

Toneskiftene skjer på et blunk.

«Leave your girls at home, lads»

Ny dag og nynning. Men det er blues i bunnen. På akkord med seg selv og andre samskapes ordene og lydene. «Get Back» virvles videre frem, før George plutselig sier at han forlater bandet.

Det er fredag.

John, Paul og Ringo omfavner forsiktig.

Blåmandag. «If we tell it like it is, then we’ve got a very good documentary», sier Lindsay-Hogg. «But we probably do need really sort of a central daddy figure to say, you know: 9 o’clock. Leave your girls at home, lads», sier Paul, som forutser at vi vil le av det hele om 50 år.

Men jentene er ikke hjemme.

«And then there were two», siterer Paul da kun han og Ringo sitter der, med sterk klangbunn i situasjonen slik den faktisk er ble.

Alt går over.

Vi stirrer inn i juvet mellom dem. John riffer om runking. Latter. Nytt studio. De høytleser avis og rocker, og John og Ringo gjør seg til som små gutter. Billy Preston på elpiano gir ny giv. De spiller «I’ve got a feeling» så det svinger.

«You’re in the group», sier John.

Pause. John synger det han ser. De jammer med Yoko, og John og Paul står og tøyser med rockeposeringer og «Help!» i tulleversjon. De må sette seg igjen.

«I’d like a fifth beatle», sier John om Billy.

Men snart var de ingen.

«Yeah, it’s like you and me are lovers», sier John til Paul mens de øver inn suverene «Two of us». «I don’t know what story I’m telling anymore», fortviler Lindsay-Hogg. Ringo redder: «You’re telling the autobiography of The Beatles, aren’t you?»

Harmoni. Idé om å spille på taket.

«How does it start?» spør George om «Let it be» mens John ligger i Yokos fang og spiller.

Også dette vil vare

Ny dag. Ringo spiller den havsangen, «Octopus’s Garden», for og med George. Lille Heather er i studio. Rock n roll tilblir av assosiasjoner og digresjoner, en omveismetode som til sist sendte dem for langt hjemmefra. «Let it be» er en sang det tar lang tid å komme seg ut av, sier John. Både den og «The Long and Winding Road» er litt luntende ballader, sier en delvis usikker Paul.

Nå er de selvskrevne i Sangboka.

John og Paul skriver på «Don’t let me down» sammen, firhendig med hverandres påholdne penner. Det er en fryd å se det fremste låtskriverparet, plutselig avløst av George som forsøker finne en ende på linjen «attracts me like a…», fra det som senere ble «Something».

Noe.

«I’ve farted», sier Ringo.

«There’s no story», fortviler Lindsay-Hogg.

John og Paul synger med sammenbitte tenner og lekende, anstrengte smil. De forsøker holde det levende.

Bandet burde stoppet spørsmålet «kan humor og musikk kombineres?» før det en gang ble formulert. Det er plassert et skjult kamera i resepsjonen på dagen for takkonserten, og det hele blir som en Monty Python-sketsj (eller var det motsatt?), med politikløning fra PC Ray Dagg suttende på hjelmstroppen lik «Jonah Ryan» fra Veep, og femtifem på gaten, forvirret, forbannet eller forelsket.

Hvem spiller?

Hvor synger de fra?

Hvem spiller og synger de for?

Et svar kan være at de spiller og synger for oss, nå.

Gutta på takgulvet rocker under åpen himmel, en gang større en Jesus, her noen små menneskeskikkelser blant Londons mursteiner.

Mellomsnikksnakk.

«Where are they?» spør en ung kvinne. Den sivile (u)lyden gir John frosne fingre, og vel inne i studiovarmen retter Yoko på jakkeglidelåsen hans med et kaldt blikk.

Det er et band åpenbart i ferd med å miste taket, ledet an av to brødre som ikke lenger er brødre, der duetter er blitt dueller og de tilsynelatende har beveget seg fra å forpakte til å forakte hverandres talent.

Men blikkene de sender hverandre på taket skjuler ikke en dyp kjærlighet og respekt.

The Beatles: Get Back blir slik umiddelbart musikk- og dokumentarfilmpensum.

«I think that was rather grand. I’d take one home with me», sier John helt til sist.

Skildringen av tidenes største band tvinner to motstridende tanker:

Også dette vil gå over.

Men også dette vil vare.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Kino- og strømmetips: The Beatles: Get Back, How to with John Wilson og Beforeigners

Kino- og strømmetips: The Beatles: Get Back, How to with John Wilson og Beforeigners

Ukens tips klipper fortiden inn i samtiden. Glemt sølv blir gull i «The Beatles: Get Back», Peter Jacksons hittil beste, som gjør atter konger av John, Paul, George og Ringo.

Blant ukens korttips i omikronkulden vil jeg særlig nevne de nye mulighetene til å se komedieklassikeren The Kid (Charlie Chaplin, 1921) og tidenes beste actionfilm Terminator 2: Judgment Day eller T2 (James Cameron, 1991) på kino, og fram til 5. desember strømmes Roy Anderssons kortfilm Någonting har hänt her. Ellers stiller dokumentarserien Gutter mot verden (NRK) fruktbare spørsmål om ensomhet og hat, løgn og terror, mens South Park: Post Covid (Paramount+) tar tempen på tidsånden gjennom en tidsreise til voksne barn.

Jane Campions seneste film, The Power of the Dog, er nå også tilgjengelig på Netflix, og etterlengtede The Many Saints of Newark fins hos HBO Max. Den norske serien Beforeigners (HBO Max) er tilbake med sesong to, med mystiske koblinger mellom Jack the Rippers London og samtidens Oslo, døde kropper med avskårete kjønnsdeler, bøttepissing i campingvogn, Odin og Olav Haraldsson på kjøretime.

Alt og ingenting er som før.

Avledningsmanøvre – How to with John Wilson

Ifølge HBO Max er serien en «doku-komedie som følger den engstelige newyorkeren John Wilson mens han prøver å gi hverdagsråd for den moderne tids kinkige motsetningsforhold». Fjorårets mest nyskapende serie, How to with John Wilson (HBO Max), er tilbake med ny sesong, og de fem episodene jeg har sett fortsetter i samme forunderlige univers.

Wilsons virkelighet ligner vår egen, men hans særegne blikk og evne til å la seg fascinert og engasjert avlede skaper genuint nye situasjoner og bilder, som lar oss besøke rom og mennesker vi ikke visste fantes.

Som dokumentarist er han kanskje en flue, men heller enn på veggen, i fri ytre og indre virreflukt.

Musikkens brorskap – The Beatles: Get Back (Disney+)

Ingen har satt mer varige spor i vinylrillene. Og glemt sølv blir gull i The Beatles: Get Back (Disney+), Peter Jacksons hittil beste, som gjør atter konger av John, Paul, George og Ringo.

Det unike dokumentet var opprinnelig en tenkt tv-spesial som delvis ble en film, som så et halvt århundre senere opprinnelig skulle bli en film, men endte som en strømmespesial. På Vega scene i forrige uke kunne likevel Disney+ invitere til en 100 minutters kinospesialversjon av serien, der godslige Jackson halvengasjert forklarer og viser klipp, henslengt med gitar i godstolen.

Det gikk et gisp gjennom salen da Let it be-regissør Michael Lindsay-Hoggs originale 16mm-opptak forstørres og forsterkes til å fylle lerretet breddfullt med skarpere bilder og klarere lyd, men de lett skvulpende digitalkjærtegnede ansiktene er også delvis uhyggelige i begynnelsen – som under hele Polarekspressen – til øynene venner seg til dem og etter hvert ignorerer kjakene til Paul.

I strømmeserien på mindre skjerm derimot, er det ingen synlig tolkning, og vi tas rett inn i den samvittighetsfullt «retusjerte» dokumentasjonen av skapelsesprosessen til noen av tidenes mest kjente tekster og melodier.

Det er vanvittig fascinerende for enhver musikkinteressert.

«Are you recording our conversation?» og «Are these really making a film now?» spør George.

Ja.

Blikkene på hverandre. Respekten, vennskapet, kjærligheten, konkurransen og irritasjonen. Diskusjonen.

De er nær, og det er få mennesker forunt å ha vært så intenst limt inntil hverandre. Ofte oppleves situasjonen intim og privat.

De jammer, improviserer og digger, prøver å øve, men tuller og fjoller og bryter ofte ut i latter.

Paul sliter med lederrollen i bandet, og tidvis har de ganske modne krangler, der de vikler seg inn i og ut av hverandre. Andre ganger utveklses passivaggressive ord eller blikk.

Magien i dokumentasjon er de mange øyeblikkene av der da det skjedde, som tilstedeværende vitne til tilblivelsesprosesser. «Get Back» manes frem av gitarstrenger og mumling, en sang blir sakte seg selv.

Men så er de lei igjen, med mangel på entusiasme og disiplin etter Epsteins bortgang. De snakker ekte og ærlig om at skilsmissen er nær. Yoko sitter ved Johns smale skuldre, og de pardanser seg ut av gruppa.

Alle er på sett og vis allerede annetsteds, symbolisert av korte snutter av eksempelvis «Gimme some truth» og «All things must pass», lik deler av Ethan Hawkes mye senere cd-brente Black Album fra Richard Linklaters Boyhood.

De er likevel overraskende lekne, for eksempel ved å parodiere egne og andres låter.

De tar seg selv svært lite høytidelig.

Og de tar seg selv svært høytidelig.

Paul forsøker finne de riktige tangentene, strengene og ordene til «Let it be», mens John mimetuller ordene inn i kameralinsen, før han straks korer så pent han kan.

Toneskiftene skjer på et blunk.

«Leave your girls at home, lads»

Ny dag og nynning. Men det er blues i bunnen. På akkord med seg selv og andre samskapes ordene og lydene. «Get Back» virvles videre frem, før George plutselig sier at han forlater bandet.

Det er fredag.

John, Paul og Ringo omfavner forsiktig.

Blåmandag. «If we tell it like it is, then we’ve got a very good documentary», sier Lindsay-Hogg. «But we probably do need really sort of a central daddy figure to say, you know: 9 o’clock. Leave your girls at home, lads», sier Paul, som forutser at vi vil le av det hele om 50 år.

Men jentene er ikke hjemme.

«And then there were two», siterer Paul da kun han og Ringo sitter der, med sterk klangbunn i situasjonen slik den faktisk er ble.

Alt går over.

Vi stirrer inn i juvet mellom dem. John riffer om runking. Latter. Nytt studio. De høytleser avis og rocker, og John og Ringo gjør seg til som små gutter. Billy Preston på elpiano gir ny giv. De spiller «I’ve got a feeling» så det svinger.

«You’re in the group», sier John.

Pause. John synger det han ser. De jammer med Yoko, og John og Paul står og tøyser med rockeposeringer og «Help!» i tulleversjon. De må sette seg igjen.

«I’d like a fifth beatle», sier John om Billy.

Men snart var de ingen.

«Yeah, it’s like you and me are lovers», sier John til Paul mens de øver inn suverene «Two of us». «I don’t know what story I’m telling anymore», fortviler Lindsay-Hogg. Ringo redder: «You’re telling the autobiography of The Beatles, aren’t you?»

Harmoni. Idé om å spille på taket.

«How does it start?» spør George om «Let it be» mens John ligger i Yokos fang og spiller.

Også dette vil vare

Ny dag. Ringo spiller den havsangen, «Octopus’s Garden», for og med George. Lille Heather er i studio. Rock n roll tilblir av assosiasjoner og digresjoner, en omveismetode som til sist sendte dem for langt hjemmefra. «Let it be» er en sang det tar lang tid å komme seg ut av, sier John. Både den og «The Long and Winding Road» er litt luntende ballader, sier en delvis usikker Paul.

Nå er de selvskrevne i Sangboka.

John og Paul skriver på «Don’t let me down» sammen, firhendig med hverandres påholdne penner. Det er en fryd å se det fremste låtskriverparet, plutselig avløst av George som forsøker finne en ende på linjen «attracts me like a…», fra det som senere ble «Something».

Noe.

«I’ve farted», sier Ringo.

«There’s no story», fortviler Lindsay-Hogg.

John og Paul synger med sammenbitte tenner og lekende, anstrengte smil. De forsøker holde det levende.

Bandet burde stoppet spørsmålet «kan humor og musikk kombineres?» før det en gang ble formulert. Det er plassert et skjult kamera i resepsjonen på dagen for takkonserten, og det hele blir som en Monty Python-sketsj (eller var det motsatt?), med politikløning fra PC Ray Dagg suttende på hjelmstroppen lik «Jonah Ryan» fra Veep, og femtifem på gaten, forvirret, forbannet eller forelsket.

Hvem spiller?

Hvor synger de fra?

Hvem spiller og synger de for?

Et svar kan være at de spiller og synger for oss, nå.

Gutta på takgulvet rocker under åpen himmel, en gang større en Jesus, her noen små menneskeskikkelser blant Londons mursteiner.

Mellomsnikksnakk.

«Where are they?» spør en ung kvinne. Den sivile (u)lyden gir John frosne fingre, og vel inne i studiovarmen retter Yoko på jakkeglidelåsen hans med et kaldt blikk.

Det er et band åpenbart i ferd med å miste taket, ledet an av to brødre som ikke lenger er brødre, der duetter er blitt dueller og de tilsynelatende har beveget seg fra å forpakte til å forakte hverandres talent.

Men blikkene de sender hverandre på taket skjuler ikke en dyp kjærlighet og respekt.

The Beatles: Get Back blir slik umiddelbart musikk- og dokumentarfilmpensum.

«I think that was rather grand. I’d take one home with me», sier John helt til sist.

Skildringen av tidenes største band tvinner to motstridende tanker:

Også dette vil gå over.

Men også dette vil vare.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY