Denne uka vil jeg tipse om en rekke aktuelle korte og lange filmer og serier som særlig tematiserer minner og melankoli, men også traumer og vold – alle gode å tenke med.

Så hva er mer naturlig enn å begynne med en liten film som forsøker å lime tilbake løvet, Alice Guys Falling Leaves (1912) (se den her), med en av de sterkeste scenene fra den tidlige filmhistorien, der ei lita jente finurlig og uendelig rørende forsøker å finte ut døden.

Franske Guy var den aller første kvinnen som laget film, og hennes landskvinner utmerker seg stadig.

Fransk film – Titane og Lille mamma

Jeg vil lett forbeholdent anbefale å sjekke ut årets Gullpalmevinner Titane (Julia Ducournau, 2021), men uforbeholdent anbefale Lille mamma (Céline Sciamma, 2021), to franske filmer som trass traumeskildringer ikke kunne vært mer forskjellig.

Bilinteressert? Gullpalmen gjør Titane automatisk til «pensum», men for min del ergrer den like mye som den i øyeblikk fascinerer voldsomt.

Menneskene er tingene for nær, og filmen kan nok leses som en allegori for det aller meste. Titane åpner med et kjøretøys dryppende understell, erotisk skildret i undervinklete «upcar»-innstillinger. Klipp til fortid og ei jente som lager irriterende billyder og sparker ryggen til far i førersetet.

Far snur seg og skriker.

Krasj!

Ei titanplate opereres inn i datters hode.

Hun blir verdens verkstedmenneske.

Som voksen ser vi henne danse sexy bildans, gnukkende påkledd på karosseriet under ei slags messe. Menneske og metall. Indre og ytre skjelett, og den (u)mulige kombinasjonen av dem. Her har filmen noe å fortelle.

En fan og stalker som tvangskliner med henne gjennom bilruta på parkeringsplassen får straks en hårpinne stukket gjennom øre og kranium.

Den frådende voldsorgien er i gang.

Senere lokker dunkelyder henne naken ut av dusjen, dryppende våt på vei mot lyden, der billys i mørket viser at tenningen er på og synes å signalisere samtykke for litt hud mot panser og påfølgende kupévarme.

Alt er en dildo om du er modig nok.

Ellers bites piercete brystvorter nesten av en annen kvinne, stolbein stappes gjennom kjeften på en kar, og metallisk blå er kanskje den varmeste fargen, i en ellers svært kald og kynisk verden, der svart motorolje er kroppsvæske og vår kvinne etter hvert får bulker både på nese og buk.

Kroppshorror kan være veldig gøy, men denne tvangsforløste franske nysexistensialismen forvirrer og forbanner meg mer enn den forfører eller foruroliger. Heller enn å berøre tidsånden synes filmen å være hva vi for noen tiår siden kalte postmodernistisk og en pastisj. Greit det, men årets beste film? Not in my book.

Men se den. Filmer er påstander om en verden. Titanes verden er ond, mørk og kald, om skadde kroppers selvdestruksjon.

Slik behøver det ikke være.

«Ønsket jeg deg?» Det originale spørsmålet stilles i vare Lille mamma, der verden er god, lys og varm, til tross for en høstlig tematikk preget av tap og sorg og savn. For barnerom får ingen skygger uten lys. I åpningen skriver lille Nelly inn «Alexandria» i et kryssord, sier «på gjensyn» til flere eldre kvinner på et sykehjem, før hun spør sin bortvendte vindusmor om hun kan beholde en stokk etter bestemor. Med lukten av en hånd vedvarende på gullhåndtaket blir bestemor en stokk.

Ostepop i baksetet. Nelly forer mor foran.

Omfavnelse med små barnehender.

Et lite smil om mors munn.

Med «den samme bilscenen» gjør Sciamma det diametralt motsatte av Ducournau.

Sovende i armene bæres Nelly inn i mors barndomshjem, der flytting av et kjøleskap avdekker et rektangel av gammel tapet. Skogen utenfor skjuler mors gamle hytte, og hennes gamle skolebøker og settekasse vekker minner og fascinerer.

«Jeg er interessert. Jeg er et barn», sier Nelly.

Men mor forblir fraværende. Strikkball er en lek du leker alene, der ballen kommer tilbake helt til strikken ryker. I skogen møter Nelly så ei annen jente, Marion. De bærer en stokk, bygger hytte med små never, spiller brettspill, forestiller seg og skriver skuespill, sølelager pannekaker, lytter til framtidsmusikk og padler i gummibåt.

Glassene er fulle, av skvulpende vann eller melk.

Med favnen full av høstløv viser Lille mamma tidens gjennomsiktighet i en svært unik generasjonspalimpsest om å bli på fornavn med mor.

En annen gang? Det blir ingen annen gang.

Gåsehud.

Sciammas klart sterkeste film så langt, et lite storverk.

Minnet om lukten av et skjerf – All Too well

Kan man huske for godt?

Lykken kan slynge som en sprettert. Og popmusikk lever av å skildre dette svevet. Taylor Swift har skrevet og regissert kortfilmmusikkvideoen All Too Well, i forbindelse med sin egne langnyinnspilling (originalteksten har fått fire nye seksjoner) av bruddballaden «All Too Well» i det meget imponerende rettighetsprosjektet med egne versjoner av søsterparten av skivekatalogen.

«I’d like to be my old self again/But I’m still trying to find it» synger hun, om mer enn regresjon og nostalgi.

Før vi ser et ungt par, han litt eldre, ligge i lykken ansikt til ansikt, åpner svart skjerm og et Neruda-sitat filmen: «Love is so short, forgetting is so long.» Men Swift kan også føre pennen: «And I left my scarf there at your sister’s house, and you’ve still got it in your drawer even now». Et skjerf henslengt uten hensikt over et trappegelender blir de strikkede røde trådene i en ung kjærlighetshistorie fra eufori til rakning.

Ulikt norske «skuff» (fra middelnedertysk schūf, til schuven «skubbe», i følge NAOB) er engelske «drawer» noe man åpner og drar ut, heller enn å skyve inn og lukke.

Så, skal man dra til seg eller skubbe fra seg minner?

«I can picture it after all these days», synger Swift, i en noe mildere versjon enn fra 2012, som om tiden har myknet aggresjonen fra originalinnspillingen: «Wind in my hair, I was there, I remember it all too well.»

Middagsselskap. Etter den nye linjen «All I felt was shame, and you held my lifeless frame» stopper musikken. Oppvaskscene. Krangel om ikke å bli sett og å slippe hånda, i et emosjonelt landskap mellom Scener fra et ekteskap, Dawson’s Creek og Verdens verste menneske. Musikken fortsetter: «And I forget about you long enough to forget why I needed to.» Poppoesi. Etter tekstplakaten «The Breaking Point» er det flere krangler og tårer, og fars medfølende replikk: «It’s supposed to be fun… turning 21.»

Linjen «Time won’t fly, It’s like I’m paralyzed by it» treffer enda tyngre nær ti år etter. Og det er særlig tingene – for eksempel et skjerf – som tilsynelatende tillater oss å fryse og fastholde såkalt «tid»: «But you keep my old scarf/From that very first week /’Cause it reminds you of innocence, and it smells like me/You can’t get rid of it/’Cause your remember it all too well.»

Kanskje man husker det fordi man ikke (kan) kvitte(r) seg med det?

Noen ganger er bildene effektive nær én-til-én-illustrasjoner av ordene som synges («I walked through the door with you»), men oftest med en liten forskyvning (kjøleskapslys blir peisild), som da Swift selv (karakteren «Her, later on») leser fra romanen All Too Well som forfatter i sluttscenen, mens eksen der ute i snødrevet, lik i en søtet Linklater-romcom (en tidligere linje parafraserer også Dazed & Confused: «That’s what I love about these high school girls, man. I get older, they stay the same age.») nå bærer skjerfet hennes om halsen før han forlater bilderammen.

Man kan huske det vonde for godt.

Film fra sør-fiksjonsfilmer – Memoria og Taste

Kan man høre for godt?

Stillelekne Apichatpong Weerasethakuls Film fra sør-aktuelle Cannes-konkurransefilm Memoria handler også om en kvinnes minner, skildret gjennom en rekke langsomme lydbilder. I åpningens lojalt lydige, statiske innstilling og stille nattsus slipper gardiner inn noe lys over en seng, før et plutselig høyt smell tilsynelatende vekker en kvinne, spilt av Tilda Swinton, og sannsynligvis også får kinogjengeren til å skvette.

Hun reiser seg forsiktig, sukker, og vi ser henne i noen øyeblikk – i en pauset lang kamerabevegelse – som en speilet silhuett, en slags skygge i en refleksjon, dobbelt innrammet.

Få komponerer stillevende bildepoesi som Weerasethakul.

I en langsom kamerabevegelse framover på en urban parkeringsplass går suksessivt  alarmen på alle bilene, for meg en merkelig påminnelse om sære «Car Experience» fremført av en rekke biler og bandet Flaming Lips på Roskilde for 20 år siden, og kanskje det eneste tangeringspunktet Memoria har med Titane.

Parkeringsplasscenen tydeliggjør en tematikk og dialektikk av stillhet og støy, det romlige, temporale og auditive still som ubevegelig, fortsatt og lydløs, i kombinasjon eller konflikt med noise som bevegelig, øyeblikkelig, til og med prekær, og bråkete.

Kvinnen sitter i ro ved søsterens sykehusseng. Ute på gaten får et nytt smell en mann til å kaste seg på bakken og løpe avgårde. Lyden av regn. Vi ser folk lytte til et foredrag om musikkinstrumenter, og vi ser noen lytte til musikk.

Bob Dylan beskrev en særegen søken etter en «wild, thin Mercury sound», og kvinnens jakt på den uforklarlige lyden av hva hun forsøker beskrive som en «betongkule som faller på metall, omgitt av havvann», med et «metallisk ekko», «mer jordaktig», lik et «dunder fra jordkjernen», tar henne og oss med til en musikalsk lydmann og et digitalt lydarkiv.

Lik i Thoreaus beskrivelse hører hun bokstavelig en annen tromme, sin egen?

Vi ser henne lese og bla i ei bok om planter, og vi ser henne se på kunst.

Betrakte betraktning.

Smell igjen.

Men er det bare hun (og vi) som hører det?

Det er som hun bærer en sky med tordenskrall over seg.

Ei ung jentes fortidsknokler er utgravd. I den lange tiden i den lange tagningen kan bilde og karakter berøre skjelett, men ikke sjel. Vi ser vinden som blåser bladene, og et plutselig håndholdt kamera viser kvinnen og lydmannen på jakt etter et kjøleskap til orkideer.

Lik barnet i Falling Leaves vil kvinnen bevare det vakre.

Under en middag får tiltakende dunk – hennes helt egne lyd – henne til å klamre seg til bordkanten. Hva er virkelig og ikke? Er hun i ferd med å bli gal?

På et musikkøvingshotell ser vi igjen først de som lytter. For hvor er egentlig musikken? Verken i utøver eller instrument, men kanskje i lydbølgene øret mottar? Vi ser deretter jazzbandet, uten klare svar.

En fisker forteller historier fra vibrasjonene i en stein. Han husker alt og begrenser derfor inntrykk. Hun ber ham legge seg ned for å sove.

Dødsstivheten, og oppmykningen etterpå.

Sammen utfører de en auditiv arkeologi, i tidlige og andres minner, lyttende til fortiders dramatiske hendelser, akustikk i strid.

Se Memoria.

Hør selv.

Fra hørsels- til smakssansen, mulig inspirert av både Weerasethakul, Tsai Ming-liang, Pedro Costa og David Lynch, er Bao Les debutfilm Taste en svært original skildring av en skadd nigeriansk fotballspillers underlige tilværelse med fire eldre kvinner i en dunkel dekor i Vietnam.

Nakne menneskekropper og griser vaskes og kveiles.

Filmen ligner ikke noe annet du vil se på kino i år.

Film fra sør-dokumentarer – The White Cube, When a City Rises og Seyran Ateş: Sex, Revolution and Islam

Flere dokumentarfilmer er også severdige på Film fra sør. Ambisiøse og problematiske The White Cube (Renzo Martens, 2021) klatrer høyt, men uten noen god plan for å komme seg trygt ned. Den kongolesiske palmeklatreren i åpningsscenen imponerer mer på sin fangstjakt etter olje fra fruktene på toppen. Urokråkeprovokatør Martens gir seg i kast med kunst, kapital og (post)kolonialisme og forsøker å gi den globale grasrota handlekraft gjennom landeierskap og skulpturkurs.

Scannet og omgjort til sjokolade utstilles kunsten i New York. Sterkest er filmen i skildringen av en skulpturert historisk voldtekt, der den lokale kunstneren gnir en skrikende kvinnes ansikt inn med vann slik at det renner enn tåre nedover leirekinnet, og i skildringen av det uforløste og kanskje uforløselige glipet mellom en hvithansket kurators berøringsangst og en fersk kunstners berøringsfryd.

Ellers vil jeg anbefale aktivistfilmen When a City Rises (Evie Cheung, Cathy Chu, Yuk-Kwok Huang, Kar Man Ip, Iris Kwong, Jenn Lee, Han Yan Yuen, 2021), om demokratidemonstrasjonene i Hongkong siden 2019, og Seyran Ateş: Sex, Revolution and Islam (Nefise Özkal Lorentzen, 2021), om menneskerettighetsaktivist, imam, jurist, forfatter og feminist Ateş, en kroppsliggjøring av mot.

Yellowjackets

Men hva skjedde egentlig? Hva gjorde de?

Til sist vil jeg tipse om Yellowjackets (Paramount+), et etter tre episoder ganske så underholdende oppvekst- og overlevelses-, hevn- og relasjonsdrama, en psykologisk thriller med makaber skrekk, som skildrer nostalgiindustrinittitallet og nå – og en mystisk mellomtid – for et flystyrtet fotballag.

Hvordan takle hverandre i skogen?

Det som for jentene skulle bli en kvalifiseringskamp til det nasjonale fotballsluttspillet ble heller en kamp for tilværelsen. Det kollektive traumet tester vennskap, lagmoral og sivilisasjon, rasjonalitet og rasjonering. Førstegangstjenesten tuller med at umiddelbart etter en flystyrt er alle sultne og vil spise hverandre, og død og dilemma sender tankene til filmer som Alive og mashupfantasier om serier og bøker, som Lost og Fluenes Herre.

Det blir spennende å se hva det er så vanskelig å glemme.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.