Kino- og strømmetips: Bortebane, Stol på meg, Kajillionaire, Sweat, 1971, Cinema Toast, og mye mer…
Jon Inge Faldalen anbefaler først og fremst kinobesøk i ukene som kommer, men kommer ikke unna strømmetjenestene der særlig «Cinema Toast» forfører. I sommer er det dessuten 25 år siden han traff kona på Dana Cup. «Bortebane» ble derfor obligatorisk.
Ingenting kan konkurrere med sola, som tross alt har ført oss hit og holder oss her, og dermed bør tilbes ved enhver anledning. Men for senjunis allværsdager er det mye fint utover fotball-EM å strømme hjemme, eller – og enda viktigere! – gå på nyåpnete kinoer for å oppleve, som suverene Gritt, HanogNinjababy(se omtale fra januar her),First Cow (se omtale her) eller Oscar-vinner Nomadland (se omtale her). Det er sjelden vare med så mange kvalitetsfilmer samtidig på de store lerretene.
Følelser og musikk
Men først, noen nye korttips. TV2 Plays fine miniserie Etter lørdag(Liv Mari Ulla Mortensen) skildrer pedagogisk de psykologiske og fysiske ettervirkningene av et overgrep. På den nylig avsluttede Kortfilmfestivalen imponerte særlig regissør og manusforfatter Eivind LandsviksSofia, en sommer, som bør ses ved første nye anledning. Hovedrolleinnehaver Ines Høysæter Asserson (Sofia) slipper oss inn i nesten tomme rom, i en unnselig feries mange hverdager.
Disneys Lucaer en lun familiefilm, som trykker på velprøvde knapper, mens TV2 Plays erkedanskeKlovn er en antifamilieserie, som også pløyer kjent mark, like «problematisk» som alltid, en endetidsfarse over siste natt med gutta boys, fra en epoke ubønnhørlig langt inne i sine overtidsminutter. Men morsomt er det fortsatt, og pranken med å shuffle konas lydbok måtte jo backfire.
NRKs «Dokusommer» har et bredt tilbud, inkludert politidokumentaren Blue Code of Silence(Magnus Skatvold og Greg Mallozzi) ogBelushi(R.J. Cutler), om komikeren og skuespilleren. Apple TVs fabelaktige musikkdokumentarserie 1971 (Asif Kapadia, Danielle Peck og James Rogan) dekker kalenderåret da stjernene til sammen skapte varige brennpunkt, fra Gayes utenomjordiske røst til Ziggys håndsydde kostyme. Arkivklipp, overstemmeintervjuer og dypdykk i liveopptredener av klassikere, forskjøvet akkurat de rillene som gjør gjenhøret uhyre interessant, skaper en av de beste musikkdokumentarene på lenge.
Mer musikk fins i Netflix’ enmannsvarieté Bo Burnham: Inside, som oppfinnsomt fyller et lite rom og synger og spiller seg gjennom en depresjon, som sitter dypere enn en pandemi. Lignende sangfaktafiksjon om sykdom og de skjelvingene vi ikke tør vise andre fins i «på lat og på ekte»-filmen Spring UjeSpring(Henrik Schyffert), som nå går på kino. Uje Brandelius spiller rollen som seg selv med en levende tegneseries neddempete troverdighet.
Når vi ramler, så ramler vi mot hverandre.
«Ikke løp, David!» er motsatt en gjennomgangsreplikk til unggutten i det søte dyrkningsdramaet Minari(Lee Isaac Chung), også på kino. En koreanskamerikansk familie bosetter seg i Arkansas, hvor de leter etter vann for å plante nye frø, strekke nye røtter og høste nye avlinger. Bestemor og barnebarn skaper humor og varme, og Yuh-Jung Youn vant Oscar for beste birolle.
Kinoprogrammet har flere Oscar-vinnere.
I forvirrende The Father(Florian Zeller) briljerer Oscar-vinner Anthony Hopkins, som innreder en labyrinistisk toppleilighet som få andre kan. En av de fremste skuespillerne vi har sett gestalter en mann hvis klokke rykkvis faller av håndleddet.
Sweat (Magnus von Horn) får kinopremiere 2. juli. Svenske von Horn vet hvordan bruke kameraet, til virring eller kontrollert føring, som en skremt eller stoisk katt. Under energisk kjøpesenterfitnesstrening ledet av Sylwia løper menneskene mot hverandre på stedet hvil. Vi følger fitnessinfluenseren og hennes telefon, med hyppige instastories med trutmunn eller tårer mot selvbildet. Hun har også overskudd til å gaule med alene på Roxettes «The Look» på bilstereoen. Men ting er ikke «super». I et univers av flest fine følgere blir enkelte slibrige stalkere, symboler på toveisensomheten i skjermkulturen, en delekultur der lite ligger igjen.
Telefonens pseudonærhet har ikke dekning i intimsfæren.
Fotball og rampelyssky forretning
Flere norske kinodokumentarer er også mer enn severdige.Bortebane(Line Hatland) skildrer drømmene om og på Norway Cup, og vil treffe mange på hjemmebane. Det er en fantastisk fin film om alt det som skjer rundt ballen. Fedre og mødre og døtre og sønner på 14 år fra Norge, USA, Kina, Brasil og Palestina har «troa» og vil gjøre «ære på far og deg selv». Mange søker pappas anerkjennelse. «Vær best» krever tusjteksten på ballen. Det handler om forventning og fellesskap på fotballcup, noe av det ypperste livet har å by noen tidlig i tenårene.
Guttene ser på jentene, og jentene ser på guttene.
De flørter, tar selfies, vinner og taper, ser noen kysse, og sover tett på gulvmadrasser i et klasserom. Det er svært godt observert, lik en naturdokumentar, med unge hanner og hunner på sletta. De sitter på benken, skylder på regnet og dommeren, spruter tårer etter straffekonk, sniker seg til Starbucks og Yummy Heaven og pynter seg til tivoli.
Det er sterkt berørende bilder av hun som ikke tillater seg å bomme, men får trøst av vennene.
I sommer er det 25 år siden jeg traff kona på Dana Cup.
Da var jeg 15 og hun 16 år.
Emil TriersStol på meglades mer effektivt enn solcellepanelet og mobilladeren (som bruker 58 dager) til den unge norske gründeren, som blendet av et sterkt «fake it till you make it»-suksessønske sjarmerte og smigret grønne maktmennesker, som Trond Giske, kongehuset, presse og prisutdelere. Intervjuer og arkivklipp viser at laderne ble kjøpt på Alibaba, og en strand i Dubai var egentlig McDonald’s i Ski.
Never check a good story, heter det, men checking a good story will make it even better.
DN-journalister, FBI-etterretning med skjult kamera og den medrivende dokumentarfortellingen Stol på meg avslører juridiske overtramp, men også den hule, etisk verdiløse kjernen i begrepet networking. «Tro meg», sier han på et par tidspunkt, men på spørsmål til sist fra Trier om han er til å stole på, svarer han:
«Det vet jeg ikke.»
Con artists are also artists.
Og på Cinemateket i Oslo er månedens film i juni fra July. I åpningen av Miranda Julys strålende indiefilm Kajillionaire fyller en buss lerretet, før unødvendig parkour sniker ellers utilpasse og dukhalsete Old Dolio (Evan Rachel Wood) inn til postboksnasking.
Motsatt Koreedas Shoplifters skildres her en ekte familie svindlere med særegen stil, spilt av Wood, Debra Winger og Richard Jenkins, med kleptomanens blikk for løsøre. Den evige jakten på penger går i arv og kan leses som en komisk allegori over kapitalismen, men er først og fremst en grunnleggende morsom krimkomedie.
I kunstnerens debutfilm Me and You and Everyone We Know berørte ikke skoselgeren føtter lenger, og også her er det fremmedes avstandsberøring over en massasjebenk, hårbørsting med håndflate og krabbing på asfalt mot den andre. Skum renner ned veggene, og July utvikler sin unike filmstil, samtidig som hun har ting å formidle om bekreftelse, avvisning og frigjøring.
Most happiness comes from the dumb things.
Paramount+
Glede kan også skapes av dubbing, og til sist vil jeg anbefale to serier fra strømmetjenesten Paramount+, som begynner å levere varene.
«What is this, comedy hour?»
Den sære tiepisoders antologiserien Cinema Toast remikser funnet film i det fri, og overtoninger i åpningen skaper en palimpsest mediearkeologi. Eisensteins og Kulesjovs intellektuelle montasjer får testet seg, og kontinuitetsfeil brukes som virkemiddel, som i Jay Duplass’The Cowboy President, en Trump-allegori om Reagan og mental helse, en western fra 1887/1987, der landskap og karakter ikke samstemmer og skudd og motskudd skaper bemerkelsesverdige øyeblikk av begjær.
Med dubbete stemmer er første episode «Friendsgiving» (Jeff Baena) et svarthvitt melodrama, der diskusjoner fra amerikansk historie og samtid berører hverandre, som to folder i en kjole, lik i serien Dickinson. QAnon og Pizzagate får nye kontrafaktiske og anakronistiske omgivelser, dels som revy, dels som teatersport, med satirens alvorlige tongue in cheek.
Lik In Search of The Ultra-Sex (Nicolas og Bruno, 2015) eller YouTubes frekke dubbesjanger, med alt fra vulgariserte barneprogram til Hitler, skildres krangelkommunikasjon, der alle fremfører hvert sitt ferdigskrevne manus, som på Capitol Hill – til debattens, dialogens og argumentets død, med skarpere skiller enn i noirs chiaroscurolyssetting.
Særlig imponerende er regissør Alex Ross Perrys medrivende og morsomme «Report on the Canine Auto-Mechanical Soviet Threat», alternativ kveldstv og en slags absurd tilblivelseshistorie om hunder og den snakkende bilen Herbie. Forstaden er et forstadium også i Aubrey Plazas henførende «Quiet Illness», med samplete scener fra kvinnelige melodrama om ekteskap og de skarpe flisene helt øverst på de hvite stakittgjerdenes bord. Det er drømmende, nær hypnotiserende, om økonomisk avhengighet og makt, Lynch-inspirert, om deprimerte husfruer med fantasier og dagdrømmer om mannens død.
Kvinner er som kniver: «they will cut you or serve you, depending on how you pick them up.»
Den lett deprimerte deadpankomedieserienFlatbush Misdemeanors, av og med Kevin Iso og Dan Perlman, følger to underlings som lufta synes å ha gått ut av på vei opp stigen til ingensteds.
Én strever som kunstner, én strever som lærer.
Broad City møter Atlanta om vennskap og penger, ambisjoner og manglende sådan. Det er morsomt, engasjerende og spennende. Voksenverdenen er også som en skolegård, avhengig av bøller som truer og tvinger til seg tjenester og gratis levering av mat, men samtidig har sine gode sider.
Serien skildrer med en originalt jazzete slackerstil og tone det nytteløse, forgjeves arbeid og innsats.
Kino- og strømmetips: Bortebane, Stol på meg, Kajillionaire, Sweat, 1971, Cinema Toast, og mye mer…
Jon Inge Faldalen anbefaler først og fremst kinobesøk i ukene som kommer, men kommer ikke unna strømmetjenestene der særlig «Cinema Toast» forfører. I sommer er det dessuten 25 år siden han traff kona på Dana Cup. «Bortebane» ble derfor obligatorisk.
Ingenting kan konkurrere med sola, som tross alt har ført oss hit og holder oss her, og dermed bør tilbes ved enhver anledning. Men for senjunis allværsdager er det mye fint utover fotball-EM å strømme hjemme, eller – og enda viktigere! – gå på nyåpnete kinoer for å oppleve, som suverene Gritt, HanogNinjababy(se omtale fra januar her),First Cow (se omtale her) eller Oscar-vinner Nomadland (se omtale her). Det er sjelden vare med så mange kvalitetsfilmer samtidig på de store lerretene.
Følelser og musikk
Men først, noen nye korttips. TV2 Plays fine miniserie Etter lørdag(Liv Mari Ulla Mortensen) skildrer pedagogisk de psykologiske og fysiske ettervirkningene av et overgrep. På den nylig avsluttede Kortfilmfestivalen imponerte særlig regissør og manusforfatter Eivind LandsviksSofia, en sommer, som bør ses ved første nye anledning. Hovedrolleinnehaver Ines Høysæter Asserson (Sofia) slipper oss inn i nesten tomme rom, i en unnselig feries mange hverdager.
Disneys Lucaer en lun familiefilm, som trykker på velprøvde knapper, mens TV2 Plays erkedanskeKlovn er en antifamilieserie, som også pløyer kjent mark, like «problematisk» som alltid, en endetidsfarse over siste natt med gutta boys, fra en epoke ubønnhørlig langt inne i sine overtidsminutter. Men morsomt er det fortsatt, og pranken med å shuffle konas lydbok måtte jo backfire.
NRKs «Dokusommer» har et bredt tilbud, inkludert politidokumentaren Blue Code of Silence(Magnus Skatvold og Greg Mallozzi) ogBelushi(R.J. Cutler), om komikeren og skuespilleren. Apple TVs fabelaktige musikkdokumentarserie 1971 (Asif Kapadia, Danielle Peck og James Rogan) dekker kalenderåret da stjernene til sammen skapte varige brennpunkt, fra Gayes utenomjordiske røst til Ziggys håndsydde kostyme. Arkivklipp, overstemmeintervjuer og dypdykk i liveopptredener av klassikere, forskjøvet akkurat de rillene som gjør gjenhøret uhyre interessant, skaper en av de beste musikkdokumentarene på lenge.
Mer musikk fins i Netflix’ enmannsvarieté Bo Burnham: Inside, som oppfinnsomt fyller et lite rom og synger og spiller seg gjennom en depresjon, som sitter dypere enn en pandemi. Lignende sangfaktafiksjon om sykdom og de skjelvingene vi ikke tør vise andre fins i «på lat og på ekte»-filmen Spring UjeSpring(Henrik Schyffert), som nå går på kino. Uje Brandelius spiller rollen som seg selv med en levende tegneseries neddempete troverdighet.
Når vi ramler, så ramler vi mot hverandre.
«Ikke løp, David!» er motsatt en gjennomgangsreplikk til unggutten i det søte dyrkningsdramaet Minari(Lee Isaac Chung), også på kino. En koreanskamerikansk familie bosetter seg i Arkansas, hvor de leter etter vann for å plante nye frø, strekke nye røtter og høste nye avlinger. Bestemor og barnebarn skaper humor og varme, og Yuh-Jung Youn vant Oscar for beste birolle.
Kinoprogrammet har flere Oscar-vinnere.
I forvirrende The Father(Florian Zeller) briljerer Oscar-vinner Anthony Hopkins, som innreder en labyrinistisk toppleilighet som få andre kan. En av de fremste skuespillerne vi har sett gestalter en mann hvis klokke rykkvis faller av håndleddet.
Sweat (Magnus von Horn) får kinopremiere 2. juli. Svenske von Horn vet hvordan bruke kameraet, til virring eller kontrollert føring, som en skremt eller stoisk katt. Under energisk kjøpesenterfitnesstrening ledet av Sylwia løper menneskene mot hverandre på stedet hvil. Vi følger fitnessinfluenseren og hennes telefon, med hyppige instastories med trutmunn eller tårer mot selvbildet. Hun har også overskudd til å gaule med alene på Roxettes «The Look» på bilstereoen. Men ting er ikke «super». I et univers av flest fine følgere blir enkelte slibrige stalkere, symboler på toveisensomheten i skjermkulturen, en delekultur der lite ligger igjen.
Telefonens pseudonærhet har ikke dekning i intimsfæren.
Fotball og rampelyssky forretning
Flere norske kinodokumentarer er også mer enn severdige.Bortebane(Line Hatland) skildrer drømmene om og på Norway Cup, og vil treffe mange på hjemmebane. Det er en fantastisk fin film om alt det som skjer rundt ballen. Fedre og mødre og døtre og sønner på 14 år fra Norge, USA, Kina, Brasil og Palestina har «troa» og vil gjøre «ære på far og deg selv». Mange søker pappas anerkjennelse. «Vær best» krever tusjteksten på ballen. Det handler om forventning og fellesskap på fotballcup, noe av det ypperste livet har å by noen tidlig i tenårene.
Guttene ser på jentene, og jentene ser på guttene.
De flørter, tar selfies, vinner og taper, ser noen kysse, og sover tett på gulvmadrasser i et klasserom. Det er svært godt observert, lik en naturdokumentar, med unge hanner og hunner på sletta. De sitter på benken, skylder på regnet og dommeren, spruter tårer etter straffekonk, sniker seg til Starbucks og Yummy Heaven og pynter seg til tivoli.
Det er sterkt berørende bilder av hun som ikke tillater seg å bomme, men får trøst av vennene.
I sommer er det 25 år siden jeg traff kona på Dana Cup.
Da var jeg 15 og hun 16 år.
Emil TriersStol på meglades mer effektivt enn solcellepanelet og mobilladeren (som bruker 58 dager) til den unge norske gründeren, som blendet av et sterkt «fake it till you make it»-suksessønske sjarmerte og smigret grønne maktmennesker, som Trond Giske, kongehuset, presse og prisutdelere. Intervjuer og arkivklipp viser at laderne ble kjøpt på Alibaba, og en strand i Dubai var egentlig McDonald’s i Ski.
Never check a good story, heter det, men checking a good story will make it even better.
DN-journalister, FBI-etterretning med skjult kamera og den medrivende dokumentarfortellingen Stol på meg avslører juridiske overtramp, men også den hule, etisk verdiløse kjernen i begrepet networking. «Tro meg», sier han på et par tidspunkt, men på spørsmål til sist fra Trier om han er til å stole på, svarer han:
«Det vet jeg ikke.»
Con artists are also artists.
Og på Cinemateket i Oslo er månedens film i juni fra July. I åpningen av Miranda Julys strålende indiefilm Kajillionaire fyller en buss lerretet, før unødvendig parkour sniker ellers utilpasse og dukhalsete Old Dolio (Evan Rachel Wood) inn til postboksnasking.
Motsatt Koreedas Shoplifters skildres her en ekte familie svindlere med særegen stil, spilt av Wood, Debra Winger og Richard Jenkins, med kleptomanens blikk for løsøre. Den evige jakten på penger går i arv og kan leses som en komisk allegori over kapitalismen, men er først og fremst en grunnleggende morsom krimkomedie.
I kunstnerens debutfilm Me and You and Everyone We Know berørte ikke skoselgeren føtter lenger, og også her er det fremmedes avstandsberøring over en massasjebenk, hårbørsting med håndflate og krabbing på asfalt mot den andre. Skum renner ned veggene, og July utvikler sin unike filmstil, samtidig som hun har ting å formidle om bekreftelse, avvisning og frigjøring.
Most happiness comes from the dumb things.
Paramount+
Glede kan også skapes av dubbing, og til sist vil jeg anbefale to serier fra strømmetjenesten Paramount+, som begynner å levere varene.
«What is this, comedy hour?»
Den sære tiepisoders antologiserien Cinema Toast remikser funnet film i det fri, og overtoninger i åpningen skaper en palimpsest mediearkeologi. Eisensteins og Kulesjovs intellektuelle montasjer får testet seg, og kontinuitetsfeil brukes som virkemiddel, som i Jay Duplass’The Cowboy President, en Trump-allegori om Reagan og mental helse, en western fra 1887/1987, der landskap og karakter ikke samstemmer og skudd og motskudd skaper bemerkelsesverdige øyeblikk av begjær.
Med dubbete stemmer er første episode «Friendsgiving» (Jeff Baena) et svarthvitt melodrama, der diskusjoner fra amerikansk historie og samtid berører hverandre, som to folder i en kjole, lik i serien Dickinson. QAnon og Pizzagate får nye kontrafaktiske og anakronistiske omgivelser, dels som revy, dels som teatersport, med satirens alvorlige tongue in cheek.
Lik In Search of The Ultra-Sex (Nicolas og Bruno, 2015) eller YouTubes frekke dubbesjanger, med alt fra vulgariserte barneprogram til Hitler, skildres krangelkommunikasjon, der alle fremfører hvert sitt ferdigskrevne manus, som på Capitol Hill – til debattens, dialogens og argumentets død, med skarpere skiller enn i noirs chiaroscurolyssetting.
Særlig imponerende er regissør Alex Ross Perrys medrivende og morsomme «Report on the Canine Auto-Mechanical Soviet Threat», alternativ kveldstv og en slags absurd tilblivelseshistorie om hunder og den snakkende bilen Herbie. Forstaden er et forstadium også i Aubrey Plazas henførende «Quiet Illness», med samplete scener fra kvinnelige melodrama om ekteskap og de skarpe flisene helt øverst på de hvite stakittgjerdenes bord. Det er drømmende, nær hypnotiserende, om økonomisk avhengighet og makt, Lynch-inspirert, om deprimerte husfruer med fantasier og dagdrømmer om mannens død.
Kvinner er som kniver: «they will cut you or serve you, depending on how you pick them up.»
Den lett deprimerte deadpankomedieserienFlatbush Misdemeanors, av og med Kevin Iso og Dan Perlman, følger to underlings som lufta synes å ha gått ut av på vei opp stigen til ingensteds.
Én strever som kunstner, én strever som lærer.
Broad City møter Atlanta om vennskap og penger, ambisjoner og manglende sådan. Det er morsomt, engasjerende og spennende. Voksenverdenen er også som en skolegård, avhengig av bøller som truer og tvinger til seg tjenester og gratis levering av mat, men samtidig har sine gode sider.
Serien skildrer med en originalt jazzete slackerstil og tone det nytteløse, forgjeves arbeid og innsats.