Norske livsløgner, doble kistebunner og rørende nerding

Norske livsløgner, doble kistebunner og rørende nerding

Ukens kino- og strømmetips fra Jon Inge Faldalen: Paul McCartneys nydelige nerding i «McCartney 3,2,1», doble kistebunner og komi-tonale funn i «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes» og den norske livsløgnen på tiltalebenken i «Enhver har rett til».

Sommeren er på hell. De mest minnerike reisene har for meg vært den skrudde miniserien The White Lotus (HBO Nordic) og andresesongene av komiseriene Ted Lasso (Apple+) og Dave (HBO Nordic). Det har også vært flere sterke musikkdokumentarfilmer og -serier å strømme, som Questlove-åpenbaringen Summer of Soul (Disney+), med balsam for musikksjelen, den rake motsetningen til Woodstock 99: Peace, Love and Rage (HBO Nordic), om skandalefestivalen også omtalt i serien This is Pop (Netflix), som ellers har fine, om enn litt enkle, episoder om Boyz II Men, Sverige og autotune. Autotune vies også oppmerksomhet blant annen teknonerding i Watch the Sound with Mark Ronson (Apple+), der Dave Grohl forteller om strobelys som «metronom» for Nirvana, Questlove snakker om forsøket på å slå som en trommemaskin, og Paul McCartney så vidt dypper tærne i katalogen sin.

McCartney 3,2,1

Sangen og Rubin – McCartney 3,2,1

McCartney kaster derimot hele kroppen og vel så det uti i seksepisodersserien McCartney 3,2,1 (Disney+), flankert av en ultrafascinert Rick Rubin, trippende klar for musikken og miksen. «You up for listening to a little bit of music?» åpner Rubin. «Yeah. What have you got?» svarer og spør McCartney. Rubin har et stort stykke musikkhistorie på mesterteipene.

Det er ikke første gang McCartney forteller disse historiene, men måten det gjøres på er tilnærmet genial. Han erindrer manglende opptaksutstyr som ung, som gjorde at han alltid måtte huske gårsdagens eller nattas melodi, som dermed var og ble lett å – nettopp – huske.

«Yesterday.»

Minnet er den viktigste teknologien.

Oppsettet er først McCartney og den akustiske gitaren i en sofa, med Rubin sittende på gulvet. Etter hvert står de ivrig og spiller firhendig på miksepulten, ispedd McCartney løpende bort til pianotangentene eller gitarstrengene for å audiovisualisere et poeng. Det er nydelig nerding om kunstnerisk prosess, gravende ned sporlagene, til veven i musikken, opptaket og den teknologiske produksjonen av den. Inspirasjonen sender Bach og pikkolofløyte nedover Penny Lane, i en lang samtale som ellers oftest opplyser mørke bassganger.

Ringo får fortjent honnør, George og John likeså, og Rubin, hvilken edelsten! Ingen journalist kunne gjort dette bedre.

Sammen avdekker de det som ligger begravet under miksen, og serien slår an toner som klinger lenge etter at tangenten er sluppet.

The Beatles var et veldig, veldig bra band, og McCartney en essensiell del av det. Jeg blir fortsatt ilende glad av å tenke på popklassikeren «All My Loving» og sololåta «Calico Skies» på Valle Hovin i 2004.

«I’ll hold you for as long as you like/I’ll hold you for the rest of my life.»

«Post Mortem: Ingen dør på Skarnes»

Ulik – Post Mortem: Ingen dør på Skarnes

Mange hørte nok også McCartneys låter på Radio Lux på Skarnes på 1960-tallet. Men i vampyrdramedien Post Mortem: Ingen dør på Skarnes (Netflix), merksnodig balsamert i fortidens dekor, spilles særegen, gammel norsk aproposmusikk, ispedd bilgauling av nyere «You Raise Me Up». Årene går, men noen ting dør aldri. På Twitter laget «’n Vegard» i 2016 en meget morsom og presis oppsummering av «Dødsårsaker i Odalen 1900-1950»: gølvtrækk (44%); gå utta lue (19%); førr lite kaffe (11%); hærm ælj (9%); måtte hølle tale (8%); førr mie kaffe (6%); atal katte (2%); og tiskera (1%).

LOL.

Man kunne innvende at her må motorsaga være glemt, og Post Mortem: Ingen dør på Skarnes har også ting å tilføye for «nå»-tiden.

Petter Holmsens serie, oftest i regi av Harald Zwart, utspiller seg i en karikatur av en del av landet preget av doble (for)nektelser, der formuleringen «ingen direkte usmak» beskriver noe som smaker godt.

Og serien er ikke halvgæren.

Men det er vanskelig å si noe om handlingen uten å røpe hva som skjer. Drapsforsøk er det flust av, men tittelen røper jo freidig at ingen dør, så da må man vel nesten regne med at det stemmer. Eller?

Settingen baker den andres brød i et familiedrevet begravelsesbyrå, drevet av far Arvid (Terje Strømdahl) og sønn Odd (Elias Holmsen Sørensen), i en slags vampyrisering av blant annet Alan Balls to svært forskjellige HBO-serier Six Feet Under og True Blood, og en enda tydeligere legemliggjøring av tittelen til Ibsens endelikt Når vi døde våkner.

Det kan være trangt i kista. Og det er ikke lommer i likskjorta, sies det. Men disse kistene har doble bunner. Blant likkjenninger i Skarnes drepeland er ikke blodtaker Live (Kathrine Thorborg Johansen) lenger seg selv lik, men forvandling fryder ikke. Serien kan ses som en allegori om avhengighet eller en metafor om mental sykdom, men er helt klart mest en fornøyelig, blunkende sjangerlek, en norskferatu, der blodet bruser i øregangene og slurpes ørkentørst i seg.

Kjære vene!

På et tidspunkt har en bokbil veltet med «billige kioskromaner» ­ ved en rundkjøring, med små pulverposer sneket inn mellom permene og sidene strødd utover asfalten. Det kunne vært en beskrivelse av den avhengighetsskapende kioskserieleverandør Netflix. Men med denne saftige blodklubben smaker tunga i kinnet godt.

Og – kanskje mest gledelig – Kim Fairchild som politibetjent Judith er et komitonalt funn.

Jeg hakke sett makan.

Ketil Lund i «Enhver har rett til»

Den norske livsløgnen – Enhver har rett til

Sist, men mest. Kloden er syk. Og sannheten får du av unge folk, som tør bære vitnesbyrden. For hva slags arv blir miljøet? Sola har stekt seg – og vannet flommer nå – endelig (tør man håpe) inn i den norske valgkampen, og Thomas Østbyes viktige dokumentar Enhver har rett til får dermed betimelig premiere på Vega Scene i Oslo 18. august.

I 2016 saksøkte Greenpeace og Natur og Ungdom staten. Grunnlovens §112 sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Østbye utforsker filmskaperen som observatør. Sjelden har en norsk dokumentarist forholdt seg mer i bakgrunnen. Advokatene håndhilser. Vi er før koronapandemien. Borgarting lagmannsrett, november 2019. Daværende leder i Natur og Ungdom, Gaute Eiterjord, innleder mens kameraet langsomt panorerer over maktas representanter.

Lytter de?

Eiterjord vitner emosjonelt om det han ibsensk kaller «den norske livsløgnen», før saksøktes advokat Sejersted viser selvtillit. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, her fra Besteforeldrenes klimaaksjon, kontrer tydelig med at «Vi kan rett og slett ikke på denne måten etterstrebe større rigdom på bekostning av verden», og Bjørn Samset fra Cicero fastslår at «utslippene må til null».

I Norges Høyesterett på nett forkastes anken. Jussens kulde lunet ikke den globale oppvarmingen i denne omgangen heller.

Etterslektstreets vilkår forblir karrige.

Norske livsløgner, doble kistebunner og rørende nerding

Norske livsløgner, doble kistebunner og rørende nerding

Ukens kino- og strømmetips fra Jon Inge Faldalen: Paul McCartneys nydelige nerding i «McCartney 3,2,1», doble kistebunner og komi-tonale funn i «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes» og den norske livsløgnen på tiltalebenken i «Enhver har rett til».

Sommeren er på hell. De mest minnerike reisene har for meg vært den skrudde miniserien The White Lotus (HBO Nordic) og andresesongene av komiseriene Ted Lasso (Apple+) og Dave (HBO Nordic). Det har også vært flere sterke musikkdokumentarfilmer og -serier å strømme, som Questlove-åpenbaringen Summer of Soul (Disney+), med balsam for musikksjelen, den rake motsetningen til Woodstock 99: Peace, Love and Rage (HBO Nordic), om skandalefestivalen også omtalt i serien This is Pop (Netflix), som ellers har fine, om enn litt enkle, episoder om Boyz II Men, Sverige og autotune. Autotune vies også oppmerksomhet blant annen teknonerding i Watch the Sound with Mark Ronson (Apple+), der Dave Grohl forteller om strobelys som «metronom» for Nirvana, Questlove snakker om forsøket på å slå som en trommemaskin, og Paul McCartney så vidt dypper tærne i katalogen sin.

McCartney 3,2,1

Sangen og Rubin – McCartney 3,2,1

McCartney kaster derimot hele kroppen og vel så det uti i seksepisodersserien McCartney 3,2,1 (Disney+), flankert av en ultrafascinert Rick Rubin, trippende klar for musikken og miksen. «You up for listening to a little bit of music?» åpner Rubin. «Yeah. What have you got?» svarer og spør McCartney. Rubin har et stort stykke musikkhistorie på mesterteipene.

Det er ikke første gang McCartney forteller disse historiene, men måten det gjøres på er tilnærmet genial. Han erindrer manglende opptaksutstyr som ung, som gjorde at han alltid måtte huske gårsdagens eller nattas melodi, som dermed var og ble lett å – nettopp – huske.

«Yesterday.»

Minnet er den viktigste teknologien.

Oppsettet er først McCartney og den akustiske gitaren i en sofa, med Rubin sittende på gulvet. Etter hvert står de ivrig og spiller firhendig på miksepulten, ispedd McCartney løpende bort til pianotangentene eller gitarstrengene for å audiovisualisere et poeng. Det er nydelig nerding om kunstnerisk prosess, gravende ned sporlagene, til veven i musikken, opptaket og den teknologiske produksjonen av den. Inspirasjonen sender Bach og pikkolofløyte nedover Penny Lane, i en lang samtale som ellers oftest opplyser mørke bassganger.

Ringo får fortjent honnør, George og John likeså, og Rubin, hvilken edelsten! Ingen journalist kunne gjort dette bedre.

Sammen avdekker de det som ligger begravet under miksen, og serien slår an toner som klinger lenge etter at tangenten er sluppet.

The Beatles var et veldig, veldig bra band, og McCartney en essensiell del av det. Jeg blir fortsatt ilende glad av å tenke på popklassikeren «All My Loving» og sololåta «Calico Skies» på Valle Hovin i 2004.

«I’ll hold you for as long as you like/I’ll hold you for the rest of my life.»

«Post Mortem: Ingen dør på Skarnes»

Ulik – Post Mortem: Ingen dør på Skarnes

Mange hørte nok også McCartneys låter på Radio Lux på Skarnes på 1960-tallet. Men i vampyrdramedien Post Mortem: Ingen dør på Skarnes (Netflix), merksnodig balsamert i fortidens dekor, spilles særegen, gammel norsk aproposmusikk, ispedd bilgauling av nyere «You Raise Me Up». Årene går, men noen ting dør aldri. På Twitter laget «’n Vegard» i 2016 en meget morsom og presis oppsummering av «Dødsårsaker i Odalen 1900-1950»: gølvtrækk (44%); gå utta lue (19%); førr lite kaffe (11%); hærm ælj (9%); måtte hølle tale (8%); førr mie kaffe (6%); atal katte (2%); og tiskera (1%).

LOL.

Man kunne innvende at her må motorsaga være glemt, og Post Mortem: Ingen dør på Skarnes har også ting å tilføye for «nå»-tiden.

Petter Holmsens serie, oftest i regi av Harald Zwart, utspiller seg i en karikatur av en del av landet preget av doble (for)nektelser, der formuleringen «ingen direkte usmak» beskriver noe som smaker godt.

Og serien er ikke halvgæren.

Men det er vanskelig å si noe om handlingen uten å røpe hva som skjer. Drapsforsøk er det flust av, men tittelen røper jo freidig at ingen dør, så da må man vel nesten regne med at det stemmer. Eller?

Settingen baker den andres brød i et familiedrevet begravelsesbyrå, drevet av far Arvid (Terje Strømdahl) og sønn Odd (Elias Holmsen Sørensen), i en slags vampyrisering av blant annet Alan Balls to svært forskjellige HBO-serier Six Feet Under og True Blood, og en enda tydeligere legemliggjøring av tittelen til Ibsens endelikt Når vi døde våkner.

Det kan være trangt i kista. Og det er ikke lommer i likskjorta, sies det. Men disse kistene har doble bunner. Blant likkjenninger i Skarnes drepeland er ikke blodtaker Live (Kathrine Thorborg Johansen) lenger seg selv lik, men forvandling fryder ikke. Serien kan ses som en allegori om avhengighet eller en metafor om mental sykdom, men er helt klart mest en fornøyelig, blunkende sjangerlek, en norskferatu, der blodet bruser i øregangene og slurpes ørkentørst i seg.

Kjære vene!

På et tidspunkt har en bokbil veltet med «billige kioskromaner» ­ ved en rundkjøring, med små pulverposer sneket inn mellom permene og sidene strødd utover asfalten. Det kunne vært en beskrivelse av den avhengighetsskapende kioskserieleverandør Netflix. Men med denne saftige blodklubben smaker tunga i kinnet godt.

Og – kanskje mest gledelig – Kim Fairchild som politibetjent Judith er et komitonalt funn.

Jeg hakke sett makan.

Ketil Lund i «Enhver har rett til»

Den norske livsløgnen – Enhver har rett til

Sist, men mest. Kloden er syk. Og sannheten får du av unge folk, som tør bære vitnesbyrden. For hva slags arv blir miljøet? Sola har stekt seg – og vannet flommer nå – endelig (tør man håpe) inn i den norske valgkampen, og Thomas Østbyes viktige dokumentar Enhver har rett til får dermed betimelig premiere på Vega Scene i Oslo 18. august.

I 2016 saksøkte Greenpeace og Natur og Ungdom staten. Grunnlovens §112 sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Østbye utforsker filmskaperen som observatør. Sjelden har en norsk dokumentarist forholdt seg mer i bakgrunnen. Advokatene håndhilser. Vi er før koronapandemien. Borgarting lagmannsrett, november 2019. Daværende leder i Natur og Ungdom, Gaute Eiterjord, innleder mens kameraet langsomt panorerer over maktas representanter.

Lytter de?

Eiterjord vitner emosjonelt om det han ibsensk kaller «den norske livsløgnen», før saksøktes advokat Sejersted viser selvtillit. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, her fra Besteforeldrenes klimaaksjon, kontrer tydelig med at «Vi kan rett og slett ikke på denne måten etterstrebe større rigdom på bekostning av verden», og Bjørn Samset fra Cicero fastslår at «utslippene må til null».

I Norges Høyesterett på nett forkastes anken. Jussens kulde lunet ikke den globale oppvarmingen i denne omgangen heller.

Etterslektstreets vilkår forblir karrige.

MENY