Books don’t make sense if you read ‘em backwards / You’ll single out the wrong words (Billie Eilish, «Party Favor»)

Denne helgen er det premiere på den nye norske ungdomsserien Delete Me, og sesongpremiere på den evige ungdomsserien Exit, begge mer enn verdt timene de gir.

Usynkron svømming – Delete Me (Viaplay)

«Hvem faen er Sofus?» er et liksomkrimspørsmål flere vil spørre seg i tiden framover. Og de sju episodene – originalt fortalt «baklengs», som episode 1/7, 2/6, 3/5, 4/4, 5/3, 6/2 og 7/1 – av Marie Kristiansens ungdomsserie Delete Me, om de to stadig mindre gode bussene og synkronsvømmende venninnene Marion (Amalia Holm) og Marit (Thea Sofie Loch Næss), gir svaret.

Etter siste/første episode kan det hende du vil se den første/siste på nytt.

Jeg hadde i hvert fall utbytte av det.

Delete Me kan også hjelpe mot de glemte abstinensene etter Skam. Og vennskap satt på prøve av sosiale mediers hevnporno er det dramatiske og pedagogiske omdreiningspunktet i serien, om netthat, netthets, utfrysing og utpressing.

Hvem har lekket sexvideoen? Kan en ung hacktivist hjelpe? Og hvor langt og lenge må man løpe for å komme unna konsekvensene?

Serien skildrer den sykelige smitten i det virale, og dyret som også lusker i byen.

Ikke lik og del.

Trangt russerom

Jeg er veldig glad for at det ikke var sosiale medier i min ungdom. For den som ofte søker bekreftelse og sliter med avvisninger kan det bli grusomt.

Og for en som hadde «russebil» (en mammakjøpt 6000 kroners brukt blå Mitsubishi Lancer fra 1986 med hull under skoene ved passasjersetet, og panseret påskrevet «Ronkekluten» med rød teip) på Eidsvoll da man fortsatt snakket om Y2K, er dundrende euforisk rulling i Oslo og omegn stadig eksotiske greier.

Til og med bussen til Bærumsgjengen «Ass If» har jo basseng!

Med Trump har virkeligheten forlengst etterlignet reality-tv, heller enn motsatt. Og du slette tid for en konstant kamparena som skildres i Delete Me, et trangt russerom der skole er å skule, med sexfiksert statusjag og implisitte og eksplisitte rangeringer (som fra «tier» til «nuller»), på nett og irl, et ustanselig hverdagspress hvor de færreste rekker bussen.

Og heller ikke i kveld er det lov å være «hore».

Hvis du er jente da.

Men gruppepresset er like sterkt blant jentene, som må twerke, tørrjukke og luftsuge foran hverandre som bussopptaksprøve, en virkelighet vridd til et selvnedverdigende show som stemmer ut «venner».

Synk eller svøm.

Mi ami

Hvis noen trodde at vi har sluttet å drømme om Amerika, så er det store målet for jentene Miami. Kun en opptaksprøve står egentlig i veien.

Delete Me begynner med slutten, under vann, i en undervinklet innstilling opp mot to lysbrutte jenter som først krangler lyddempet ved bassengkanten, og deretter dytter hverandre ned gjennom vannskorpa, til såret, usynkron slossing nede i dypet.

Det er en høyst original åpning, som viser de utforskende evnene til skuespillere, regissør, fotograf, klipper, musikk- og lyddesigner. Tankene går til fargerikdommen og temposkiftene i HBOs suverene Euphoria.

Flere utsnitt underveis dupper lett i vannskorpa, og stirrer samtidig under og over vann, på karakterer i mellomposisjoner som vanskelig lar seg forene.

Delete Me, en tidvis allvitende hackerfortelling, er usedvanlig visuelt eksperimentell, og ligner få andre norske ungdomsserier. Seriefotograf Marianne Bakke, som også nylig har skutt kinofilmen Ninjababy, viser en bred palett i serien.

Fra Tom & Jerry-utsnitt, som holder perifere foreldres hode over eller kropp helt utenfor bilderammen, eller ultranærbilder av deres munn eller øyne, til gjentakende, langsomme kjøringer som panorerer og maler rom i 180 grader, halve runden av hva Laura Mulvey gjorde i feministverket Riddles of the Sphinx (1977).

Kamera er også ofte festet til kroppen, og kopierer slik enhver rystelse, i en legemliggjøring av noe metaforisk, de evig levende selvbildene du ikke får ristet av deg.

Serien er en medrivende skildring av to venninners vennskaps vei ned i sluket.

Som det sies i episode 3/5:

«Det er ikke lett å trene synkronsvømming alene.»

Og til tross for, som i Skam, flere kjærlige skildringer av tenåringsklining og sensuell sex, ligger kanskje seriens sympati sterkest der den dveler mest henført, ved den tøyelige og bøyelige, synkronsvømmende kroppen:

Den kroppen som ikke har sex.

(«Delete Me» er produsert av Kristin Emblem og Pål Kruke Kristiansen for Einar Film, med Guri Neby som executive produsent.)

Finangst – Exit (NRK)

For noen slutter aldri russetida. Men numne kropper må sprøytes virile. Førtiplussisene i mørkt komiske Exit 2 fester lik ekstrem rulling, men havner på tredemøller hensatt i trafikken.

Vi kan komme oss gjennom pandemien med tiltak, men vaksinene vil få oss ut, sies det. I mellomtiden sniker NRK inn en eskapistisk utgang, med nok en sesong av Exit.

Og i et land hvor reising ellers virker viktigere enn reisning, blir den her sentrum i et «levende ringspill», med replikker som «Kjenn på kuken min a» og «Jeg kjenner ingenting».

Hvorfor er makt, penger og vold tidvis så tiltrekkende? Hvorfor pirrer jakten på leverage, pressmidler? Hva skal man gjøre med de mørke driftene?

Jeg har ofte en sterk dragning mot univers ulike mitt eget, som blant gangsterne i The Sopranos eller de søkkrike i Succession, eller i kortreist hedonistiske Exits grafporno og det Barcode jeg passerer hver dag på bussen, mens jeg sjekker nettbanken.

Jeg kan finne på si «cash money» og «top dollar» like kleint som gutta i Superbad.

Ingen svar utbes til denne dekadansen, og ingen av karakterene i denne serien ville hatt noe særlig til overs for meg.

Man får trøste seg med at mellom aksjedevisene fifo (first in, first out) og lilo (last in, last out) fins alltids jomo (joy of missing out).

#huninvesterer

Lik Skam og Delete Me er Exit dels intervjubasert, men den totalt skamløse fortellingen viser et annet rikskringkasteransvar, og dersom sesong 2 har et pedagogisk oppdrag, ligner det nok mest på en voldsom variant av kampanjen #huninvesterer.

For hun investerer også i blodbanken.

Såkalt giftig maskulinitet møter «rape and revenge»-sjangerens gjengjeldelse, fra åpningsnærbildets nakne fot som trykker klampen i bånn, til et gult Kill Bill-kostyme bæres smart på et sommermaskeradeball.

Hevn kan serveres i alle temperaturer.

Triste laks

De mannlige karakterene er stadig seriens kalde hjertekamre, «seierherrene» suverent gestaltet av et praktfullt skuespillerensemble (Berger, Hagen, Santelmann og Øigarden), men kvinnene imponerer vel så mye, med -inene «Hermine» (Agnes Kittelsen), «Celine» (Ine Wilmann) og «Tomine» (Sonja Wanda), nedtonete Catharina Vu som «Pim», seriens moralske hjerte, og veteranene Lise Fjeldstad og Bente Børsum, som mektige mødre.

Børsum er helt rå i sine scener.

Sesongåpningen begynner med sterkt spillende Kittelsens rettferdig harmdirrende gravide karakters paniske råkjøring gjennom Oslos gater, snart klippet med et mørkt blikkskur i Mozambique, der en av mennene svetter bak ei ungjente, før en tynn seddelbunke blir lagt på bakken. Tilbake i Norge får en kvinne sedlene kastet i ansiktet, vekket blant hvite laken.

Senere brukes et hode som ølbord og en naken kvinnekropp som sushimatfat.

Noen kvinner får fingrene om rattet – andre forblir på alle fire.

Sesongens valuta er ellers laks, hvor innsidehandlinger teller og det neste store heistet nærmer seg.

De sliter med avhengighet og tilknytning, og med «kuken som kompass» er det fra VIP-rehab i Portugal og safari i Afrika kanskje mer enn en skutt gnu («it’s a gnu») som stikker troféhornene inn i siden.

Noen er rikere enn andre

Til tross for en del monologisk mansplaining i manus, om børs som katedral, flekser allerede de første episodene flere originale ideer satt ut i live, de fleste objektivt onde, tilsynelatende drevet av spørsmålet «Hva er det verste som kan gjøres eller sies i denne situasjonen?».

En del ting er jævlig drøyt, og serien tar «den usympatiske» hovedkarakteren, gjort stueren på HBO for to tiår siden, til nye lavpunkter her til lands.

En ting er ordbruken, kynismen («noe måtte dø»), den misogyne jazzinga med gutta («fitte er verdens eldste valuta», «knipse i en polvott»), eplekjekk rasisme, om asiatiske au pairers navn eller østeuropeere («Europas hester»), vekslet med den gjentatt hule klangen av «Pappa er hjemme!».

Pappa er ikke hjemme.

En annen ting er handlingene, all dopen, utroskapen, overvåkingen, den psykiske (første episode har for eksempel en sviende bruddscene, nær tonen i åpningen av Inglourious Basterds) og fysiske (Øigardens karakter bruker både knyttnever, printer, strips og knær) volden, den konsekvensetiske kapitalismen, med hånflir på vei til Cayman-banken.

Målet helliger pressmidlene.

«Vi er dyr», forsvares det.

Exit skildrer mennesket som dresskledde rovdyr.

Det er fascinerende.

Og farlig forførende.

Og en del ting er bare morsomme, som nattvanning av planter, taler om tantekonti eller å snakke dirty på nynorsk.

Eller da mennene akkompagneres av popmusikk fra jentevorspiel.

Spekulativ i flere av ordets forstander, ja.

Jeg håper det blir flere sesonger av denne serien.

(Exit 2 er produsert av Freemantle ved Petter Testmann-Koch)

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.