Ukens tips: Blant kikkere, erotiske klisjeer og hvite gutter

Ukens tips: Blant kikkere, erotiske klisjeer og hvite gutter

Bent Hamers mørkt humoristiske «Mellommannen», Billie Eilish hyllest av LA og den nye versjonen av «Scener fra et ekteskap» er blant inntrykkene Jon Inge Faldalen bearbeider denne uken. Og den kitschy erotiske thrilleren «The Voyeurs» får ham til å mimre over den erotiske thrillersjangeren.

La meg først overbringe gode nyheter: Bent Hamers mørkt humoristiske Mellommannen, delvis basert på romanen Sluk av Lars Saabye Christensen, har kinopremiere neste helg. Filmen, med blant andre Pål Sverre Hagen, Tuva Novotny, Aksel Hennie og Trond Fausa i rollene, er særegne Hamers sterkeste på svært lenge, kanskje den beste siden Salmer fra kjøkkenet (2003).

Mellommann Frank Farrelli (Hagen) formidler – og etter hvert forårsaker – dårlige nyheter i den ulykkeseskalerende byen Karmack, der toget passerer, kinoen er stengt, båtene er flytende forlatt, og det er langt til havet. Det er også langt mellom menneskene, der til og med skredderen måler Frank på øyemål.

En annen mørk komedie, Odd-Magnus Willamson og Petter Næss Ingenting å le av – om en standupkomiker i ferd med å ta kvelden – har kinopremiere allerede i kveld. «Odda» er en okse i ferd med å stange av seg hornene, men tidvis kan han ikke la være, og under den blanke issen her, som «Karsten», er det stadig brodd i spydige kommentarer og selvlytehumor, lett myknet av melodrama. Ingenting å le av er en romantisk kreftkomedie, regissør Næss’ beste film siden Elling (2001).

Eskil Vogts De uskyldige (se intervju her) hadde kinopremiere i forrige uke, et magisk og mystisk dagmareritt om barns forunderlige univers. Det er også definitivt en film for det store lerretet. Årets mest rystende kinoopplevelse.

Fuck fame?

I hvert sitt rom: A-ha: The Movie

Thomas Robsahm og Aslaug Holms kinoaktuelle A-ha: The Movie møter astronomisk ambisiøse Morten, Paul og Magne i hvert sitt rom, i et hjemsøkt hus av uharmonisk harmoni, der de oftest kantete kommenterer hverandres kommentarer (om hverandre). Få norske band deler flere minutter og minner, og få er mer uenige om forståelsen av disse.

A-ha: The Movie er en solid dokumentar, men jeg skulle ønske at de snakket mer i detalj om selve musikken. Morten forteller at han tidlig opplevde å «synge med vinger» og at han siden kun har lyttet til sin egen kritiske stemme. «Jeg kan ikke drive sånn og gnåle», sier han fortvilet under øvingen til MTVs Unplugged. Vi følger ham i fred i bilen mellom konserter, på evig ekstremt krevende lydsjekker på jakt etter «god lytting», og i gamle arkivklipp med husmaling i håret, skrikende kvinner idet bilbobla igjen sprekker, og i kleine møter med kroppsfikserte kvinnelige journalister. Det er ikke kun menn som måler kvinner opp og ned.

«Fuck fame», sier han.

Uten at det er helt lett å tro på.

Magne forteller om oppvekst med Paul, musikkinspirasjon, fellesskap, konkurranse og krediteringskrangler («en konstant undervurdering av mitt bidrag»), og senere en sterk kobling til Morten.

Jeg har sett og hørt A-ha flere ganger, blant annet i Valhall, Frognerparken og Oslo Spektrum, og utover Kong Haralds tale var for meg det sterkeste øyeblikket i den tv-sendte minnekonserten derfra etter 22. juli 2011 da A-ha fremførte en kraftfull versjon av «Stay on These Roads».

Her viste de hva de i dokumentaren omtaler som en «respekt for fellesskapet».

O, bli på disse veiene.

«Snart er det James Bond-premiere også. Lytt til Eilish’ for lengst utgitte tittellåt «No Time to Die», så vet vi kanskje hva vi har i vente.»

Popstjernene er de nye filmstjernene: Happier Than Ever: A Love Letter to Los Angeles (Disney+)

Med zeitgeistens stalgi ispedd klassisk Hollywood-ikonografi er det ikke skuespillere men popstjerner som er de nye mystiske filmstjernene. Lana Del Reys «Arcadia» er for eksempel en kroppslig sammentvinning av seg selv og LA, hjembyen Billie Eilish hyller i Happier Than Ever: A Love Letter to Los Angeles (Disney+). Eilish har tidligere i år vært dokumentert på Apple+ og står bak en av årets albumbegivenheter.

Animert med motion capture beveger hun seg som en moderne Jessica Rabbit i en ellers virkelig verden, eller i hvert fall i den nattlige noirkulissen kalt LA.

«Things I once enjoyed/ Just keep me employed now», synger hun på «Getting Older».

Hun er 19 år.

Konsertfilmen er «live» fra et tomt Hollywood Bowl, flankert av bror Finneas, filharmonien og sin barndoms kor.

Animerte øyne glipper på taket av Roosevelt Hotel. Hun kjører deretter fort, og i klubben «Oxytocin» synger hun om Gud og om å gjøre henne kåt. Ny utsikt over byen, på en sky med vinger. Kor. «Goldwing». «Lost Cause». «Halley’s Comet». Som alltid treffer balladene («Everybody Dies», «Your Power», «Male Fantasy») meg hardest:

«Silly me to fall in love with you.»

Lik en sterk skuespillers forståelse av menneskelig atferd forsøker hun stritte imot følelser.

Under det sterke spoken word-sporet «Not My Responsibility» – en motsats til deler av blikket i The Voyeurs, omtalt under – skjæres kroppen i skiver gjennom en hel animasjonssekvens. Her er Disney+ riktig plattform. Se også Fantasia og Dumbo.

Snart er det James Bond-premiere også. Lytt til Eilish’ for lengst utgitte tittellåt «No Time to Die», så vet vi kanskje hva vi har i vente.

«Midt i andre episode måtte jeg sette på pause av ren utmattelse. Noen ganger må folk bare skjerpe seg, tar jeg meg i å tenke.»

Inn- og utgangsdøra: Scenes from a Marriage (HBO Nordic)

Livet er mer enn lykke. Ingmar Bergman så seg selv som både tre og øks, i sine forsøk på å tre hånden ut av virkelighetens hinne. Jessica Chastain, som tidligere har vært Liv Ullmanns «Frøken Julie», spiller her mot Oscar Isaac i Hagai Levis (In Treatment) nytolkning av den klassiske serien og filmen.

Vi begynner backstage (i alle episodene bortsett fra den siste, som avslutter der), som for å vise at det er et slags filmet teater vi bevitner. Men denne kontrakten er en midlertidig forfalskning, litt som ekteskapet serien skildrer. For via et forskningsintervju paret er med på, sklir fortellingen inn i sedvanlig fiksjon og kammerspill, med den ene konfliktdrevne scenen etter den andre, bortsett fra et vennepar og et barn i bakgrunnen, i en serie som oftest kun nistirrrer inn i tosomhetens mørkeste brønn i en fem timer lang samtale.

Midt i andre episode måtte jeg sette på pause av ren utmattelse.

Chastain og Isaac spiller strålende, til tider gnistrende, men alle de hatske ordene, vridde ansiktene, tårene og skrikene blir etter hvert revnende på grensen til det likegyldige. Noen ganger må folk bare skjerpe seg, tar jeg meg i å tenke.

Men en stund rammer serien sterkt med sine eksistensielle relasjonsspørsmål, særlig da (mangel på) begjær og utroskap, snik og svik erstatter monogami med det polyuamorøse. «I fell in love with someone», sier hun, etterfulgt av våkne marerittscener, som skarpt maler det uhyggelige i en hverdagskveld som plutselig blir et veiskille i livet, haltende videre på ubøtelige brudd.

Også dette vil vare.

Hvordan fri seg fra en omfavnelse? Hvordan leve med den berettigete frykten for å bli forlatt, etter erfaring av det? Hvordan tilgi den andre og seg selv?

Serien er på sett og vis en pine som vanskelig kan anbefales, fordi den tidvis gjør vondt og trekker i alle de såreste trådene. Den er særlig gjenkjennelig som selvforaktens rasteplass på vei til selvforståelse.

Levi bruker Bergmansk symbolikk også i tomme rom og tikkende klokker, og den ligger tungt i bilder av spor i snøen i ferd med å regne vekk. Men snøen vil også falle neste år. Skuespillerne omfavner hverandre til sist, leier og går til sist inn i hver sin garderobe.

«The Voyeurs er ikke redd for sin ublyge uoriginalitet og sjangermessige tyveri og heleri, fra Sofokles, Antonioni, Bergman og Hitchcock til åtti- og nittittallets mange erotiske thrillere»

Inn og ut: The Voyeurs (Amazon Prime)

Dersom et tungt uerotisk (til tross for flere sexscener) drama ikke gir tenning, kan jeg klamt anbefale grafiske scener fra et samboer- og naboskap i den kitschy erotiske thrilleren The Voyeurs, med Sydney Sweeney (Euphoria, The White Lotus), Justice Smith, Ben Hardy og Natasha Liu Brodizzo i rollene.

Det er en filmteoretisk klisjé at kinosalen er voyeurens mørke rom i offentligheten, der du kan se uten å bli sett. Hjemmekinoskjermen eller laptopen kan man kanskje ha for seg selv.

Eller kan man det?

The Voyeurs åpner med en zoombevegelse inn forbi et butikkvindus undertøysdukker, til et prøverom med en ung kvinne (Sweeney) som prøver klær i undertøyet. Hun snur seg, ser oss i øynene og drar raskt gardinet for glipen. Det er en lek med kikkerens blikk, og vi blir med ett voyeurer, bærere av et forbudt blikk.

«Eyes without a face» synges, og vi forblir nær øyet under fortekstene, fetisjerende det svarte hullet midt i øyet, som åpnes og sammentrekkes. Vår hovedperson jobber på en øyeklinikk.

The Voyeurs er ikke redd for sin ublyge uoriginalitet og sjangermessige tyveri og heleri, fra Sofokles, Antonioni, Bergman og Hitchcock til åtti- og nittittallets mange erotiske thrillere. Den unge kvinnen Pippa og kjæresten bor selvsagt i en studioleilighet (et dekorstiltrekk ved sjangeren), i deres «last few years of being rebellious». De drømmer om skallebank og skåler «to wonderful, terrible decisions» (lik ønsket om «trouble» i Rear Window).

Blitz (også som i Rear Window) fra leilighet over gata!

«Wow, you can see right in», sier Pippa. «I don’t think we should spy on our neighbors.» Naboene, et ungt par kåte gjenboere, serverer oralsex på kjøkkenbordet.

«That is some good content», sier kjæresten. «They want us to look.»

De blir kikkere.

Besettelse og begjær.

Senere samme kveld står Pippa (Sweeney) klar i sexy undertøy, men kjæresten har sovnet. Det er den samme banale situasjonen som i Scenes from a Marriage og utallige romantiske komedier og sosialrealistiske filmer. Hun vil ha sex, men blir avspist med en sovende mann og et fuglebur, i sjangertro, overtydelig symbolikk.

Naboene har zero shades og Pippa måler og maler med øynene den unge Cruel Intentions-aktige mannen to vindusglass unna: musklene og blodårene nedover armen, sixpacken, brystet, leppene, øynene.

To kan leke denne leken.

Glass knuses, klipp til kjærestens trommer.

Melodrama.

Pippa kjøper kikkert, og paret blir verdens kåteste kommentatorboks. «Boobs!» «Are we bad people for watching this?». Hun kler av kjæresten. Tar på ham. Sexleken er erotisk. Han kommer før han hun ser på.

Hennes begjær forblir tørst.

Lik Antonioni fra Blow-Up til The Conversation går de fra kikking og leppelesing til avlytting, en teknologisk næranalyse av mer enn en munnfull vibrerende laserstråler.

Etter en erotisk øyesjekk kler de to kvinnelige naboene seg nakne på spa. «I am the femme fatale», forteller nabokvinnen. Ja, her legges lite mellom linjene.

Lik Grace Kellys papirlapplevering i Rear Window (eller lik pc-beskjeder i Sliver) sendes hemmelige beskjeder over «bakgården», her gjennom en printer. Er det ikke mistenkelig at vi aldri ser naboene se «vår» vei? De synes å tillate at en tidvis sosialrealisme kikker inn på deres erotiske thrillersjanger. Spenningen tappes, og drama overtar.

Pippa havner etter hvert hos sin mannlige nabo. Romeo og Frøken Julie. «Would it be strange if I asked to take your picture?» (jada, douchen er fotograf, som i Rear Window eller Blow-Up). Avkledning. Posering. Sex. Erotisk. Nytelse. Det kan være opphissende å se mennesker ha sex. Men skam og skyld, vårt kikkerblikk må straffes.

«Yes, those are my boobs», sier Pippa. Og senere: «Take one final look, cause it’s the last thing you’ll ever see.»

Før i tiden hadde nok denne filmen havnet rett på video.

«Ja, å be folk om å se erotiske thrillere er kanskje et uanstendig forslag. Men jeg hadde i hvert fall mer glede av The Voyeurs enn Scenes from a Marriage»

Erotiske thrillere

Et av de ærligste svarene jeg har fått fra noen noen gang var da jeg spurte en rekke folk om favorittfilmsjanger, og av en eldre herremann fikk svaret «cowboyfilm og erotisk film». Og noe av det aller morsomste i Ricky Gervais’Extras er da Shakespeare-skuespiller og Star Trek-kaptein Patrick Stewart skryter av å ha sett alt etter at han har bekrevet et manus der han får klærne til å falle av vakre kvinner.

The Voyeurs kunne vært et eksempel i et essay om «Erotikkens død i pornoens tidsalder». For hvor(for) forsvant sexscenen? Hvis Cupido er bladet for kåthet og glede, er den erotiske thrilleren sjangeren for kåthet og angst, kåthet og skam, filmmediets svar på Aerosmiths «Janie’s Got a Gun» og «Love in An Elevator».

Erotiske thrillere tar heisen både opp og ned.

Den indre, usagte monolog – (u)elegant verbalisert av vår Shakespearean actor over –synes stadig vekk å være det uskikkelige mantraet «Kan jeg få se på [insert object of interest here] di(n)?». Den berømte og beryktede scenen i Basic Instinct er kanskje det tydeligste eksempelet i denne åpenbart spekulative sjangeren, hvis forberedelser til The Voyeurs fikk meg til å «gå på en smell» og se en hel rekke svake og mindre svake filmer omkring og i sjangeren, fra klassikerkikkerfilmen Rear Window, via Adrian Lynes dryppende våte filmografi (Flashdance, 9 ½ Weeks, Fatal Attraction, Indecent Proposal, Unfaithful) til nittitallssvamplegemet Wild Things. Mange av disse filmene er for øvrig verken erotiske eller thrillere. Og jeg tør ikke love noe, men det kan hende det kommer en større sak om sjangeren en gang i fremtiden.

Ja, å be folk om å se erotiske thrillere er kanskje et uanstendig forslag. Men jeg hadde i hvert fall mer glede av The Voyeurs enn Scenes from a Marriage. Sistnevnte er kanskje smartere, men uendelig vond pute-tv hvor man etter hvert vil kvele seg selv med den, bare for å bli kvitt pustevanskene. Førstnevnte er mye morsommere.

Jeg har en venn som sier at jeg sannsynligvis blir deprimert av all den melankolske musikken og triste filmene og seriene jeg ser og hører. Jeg tror han kan ha litt rett. Popmusikk og sjangerfilm er kanskje tingen?

Men det mangler jo ikke på hjerte og smerte der heller…

Tillat et par korte eksempler til. Sharon Stone-drevne Sliver (Phillip Noyce, 1993) overtematiserer overvåking, «The psychology of the lens», med en pervers gårdeiers blikk mot badekarsonani og en kvinnekropps tvetydige nytelse, lik motelleieren i Netflix-dokumentaren Voyeur (2017).

Som i The Voyeurs kikker folk på andre som har sex, som igjen ser tilbake. To teleskop stirrer i hverandre. «I wanna see, I wanna see you», sier gårdeieren til Stones karakter. «Are you wearing the panties?» spør han ved restaurantbordet. Hun løfter opp skjørtet, tar av trusa, krøller den i håndhulen og gir den til ham, før hun stikker fingeren i munnen. I heisen etterpå forteller hun at «I’m pretty warm down there».

Okaaay.

Sliver var ellers litt «forut», før The Truman Show, Big Brother og reality tv. Det er «like my own little soap opera», sier gårdeieren, før Stone til sist skyter i stykker alle skjermene, sier «Get a life!» og trykker på fjernkontrollen.

Hitchcocks Rear Window er noget mer sofistikert, og ingen virkelig erotisk thriller. Men den har kanskje filmhistoriens mest berømte kikkerplot. Rullgardinene går opp og avslører fugler og mennesker i en varm bakgård. En radiostemme hos en nabo spør: «Men, are you over 40? When you wake up in the morning, do you feel tired and rundown? Do you have that listless feeling…»

Svaret er vel kanskje ja.

En kvinne er på badet, grer håret, tar på bh, bøyer seg fremover, mens en mann (James Stewart) sover i en midlertidig rullestol grunnet et brukket bein. I våken tilstand ser han ut av vinduet, eller stilner kløe med en lang stokk, faktisk nærmest erotisk. Hjemmehjelpen sier han representerer «a race of peeping Toms», men han svarer at «right now I’d welcome trouble».

Heller enn sexscener er det her søte kyssesamtaler med Grace Kelly og snasne replikker som «I’m not exactly on the other side of the room». Kikkert og rollen som «amateur sleuth» har The Voyeurs herfra, og spiren til en diskusjon av «window ethics», om den andre sett som et insekt under glass.

Hva skjedde med «love thy neighbor»?

Fortsatt Norges morsomste serie – Hvite gutter (Discovery+)

Til sist: Karakterene i Hvite Gutter er nok målgruppa for å spole gjennom og pause i filmer som The Voyeurs. Men serien er smartere enn den utgir seg for. I de fire første episodene jeg har sett av sesong 6 fortsetter guttegjengen å imponere med sin ubrukelighet og underbuksehumor, stadig fremkallende sprutlatter, samtidig som den diskuterer maskuliniteter i fellesskap, i og mellom generasjoner menn og kvinner.

For meg er serien fortsatt Norges morsomste.

«Er du full, Herman?» spør far og bror på «Strava-kjøret» i skisporet, hvilket tvinger Herman (Torjus Tveiten) til selv å konkurrere i Birken, der det er «utstyr som gjelder». «Knuleguta» kjører til leid hytte, der Jens skal møte ei «MILF» fra Tinder, men risikerer å bli stående i hjørnet av egen trekant. Korrektsøkende Mathias (Jørgen Evensen) vil gå med treski, kjepp og bylt.

Videre i sesongen forsøker de ei uke pornofri, lanserer det «classy» firmaet Russ Brothers for vans som «Fitteplogen» fra Hønefoss, og begynner på filmskole. I spoofen av Seinfelds «The Contest» finner de ut at Vigelands omkveilete statuer ikke teller:

«Det er ikke porno det her, det er kunst.»

Torjus Tveiten som Herman Backe leverer igjen verbal og fysisk humor fra aller øverste hylle. En dag skal han få sin egen fortjente analyse.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.


 

Ukens tips: Blant kikkere, erotiske klisjeer og hvite gutter

Ukens tips: Blant kikkere, erotiske klisjeer og hvite gutter

Bent Hamers mørkt humoristiske «Mellommannen», Billie Eilish hyllest av LA og den nye versjonen av «Scener fra et ekteskap» er blant inntrykkene Jon Inge Faldalen bearbeider denne uken. Og den kitschy erotiske thrilleren «The Voyeurs» får ham til å mimre over den erotiske thrillersjangeren.

La meg først overbringe gode nyheter: Bent Hamers mørkt humoristiske Mellommannen, delvis basert på romanen Sluk av Lars Saabye Christensen, har kinopremiere neste helg. Filmen, med blant andre Pål Sverre Hagen, Tuva Novotny, Aksel Hennie og Trond Fausa i rollene, er særegne Hamers sterkeste på svært lenge, kanskje den beste siden Salmer fra kjøkkenet (2003).

Mellommann Frank Farrelli (Hagen) formidler – og etter hvert forårsaker – dårlige nyheter i den ulykkeseskalerende byen Karmack, der toget passerer, kinoen er stengt, båtene er flytende forlatt, og det er langt til havet. Det er også langt mellom menneskene, der til og med skredderen måler Frank på øyemål.

En annen mørk komedie, Odd-Magnus Willamson og Petter Næss Ingenting å le av – om en standupkomiker i ferd med å ta kvelden – har kinopremiere allerede i kveld. «Odda» er en okse i ferd med å stange av seg hornene, men tidvis kan han ikke la være, og under den blanke issen her, som «Karsten», er det stadig brodd i spydige kommentarer og selvlytehumor, lett myknet av melodrama. Ingenting å le av er en romantisk kreftkomedie, regissør Næss’ beste film siden Elling (2001).

Eskil Vogts De uskyldige (se intervju her) hadde kinopremiere i forrige uke, et magisk og mystisk dagmareritt om barns forunderlige univers. Det er også definitivt en film for det store lerretet. Årets mest rystende kinoopplevelse.

Fuck fame?

I hvert sitt rom: A-ha: The Movie

Thomas Robsahm og Aslaug Holms kinoaktuelle A-ha: The Movie møter astronomisk ambisiøse Morten, Paul og Magne i hvert sitt rom, i et hjemsøkt hus av uharmonisk harmoni, der de oftest kantete kommenterer hverandres kommentarer (om hverandre). Få norske band deler flere minutter og minner, og få er mer uenige om forståelsen av disse.

A-ha: The Movie er en solid dokumentar, men jeg skulle ønske at de snakket mer i detalj om selve musikken. Morten forteller at han tidlig opplevde å «synge med vinger» og at han siden kun har lyttet til sin egen kritiske stemme. «Jeg kan ikke drive sånn og gnåle», sier han fortvilet under øvingen til MTVs Unplugged. Vi følger ham i fred i bilen mellom konserter, på evig ekstremt krevende lydsjekker på jakt etter «god lytting», og i gamle arkivklipp med husmaling i håret, skrikende kvinner idet bilbobla igjen sprekker, og i kleine møter med kroppsfikserte kvinnelige journalister. Det er ikke kun menn som måler kvinner opp og ned.

«Fuck fame», sier han.

Uten at det er helt lett å tro på.

Magne forteller om oppvekst med Paul, musikkinspirasjon, fellesskap, konkurranse og krediteringskrangler («en konstant undervurdering av mitt bidrag»), og senere en sterk kobling til Morten.

Jeg har sett og hørt A-ha flere ganger, blant annet i Valhall, Frognerparken og Oslo Spektrum, og utover Kong Haralds tale var for meg det sterkeste øyeblikket i den tv-sendte minnekonserten derfra etter 22. juli 2011 da A-ha fremførte en kraftfull versjon av «Stay on These Roads».

Her viste de hva de i dokumentaren omtaler som en «respekt for fellesskapet».

O, bli på disse veiene.

«Snart er det James Bond-premiere også. Lytt til Eilish’ for lengst utgitte tittellåt «No Time to Die», så vet vi kanskje hva vi har i vente.»

Popstjernene er de nye filmstjernene: Happier Than Ever: A Love Letter to Los Angeles (Disney+)

Med zeitgeistens stalgi ispedd klassisk Hollywood-ikonografi er det ikke skuespillere men popstjerner som er de nye mystiske filmstjernene. Lana Del Reys «Arcadia» er for eksempel en kroppslig sammentvinning av seg selv og LA, hjembyen Billie Eilish hyller i Happier Than Ever: A Love Letter to Los Angeles (Disney+). Eilish har tidligere i år vært dokumentert på Apple+ og står bak en av årets albumbegivenheter.

Animert med motion capture beveger hun seg som en moderne Jessica Rabbit i en ellers virkelig verden, eller i hvert fall i den nattlige noirkulissen kalt LA.

«Things I once enjoyed/ Just keep me employed now», synger hun på «Getting Older».

Hun er 19 år.

Konsertfilmen er «live» fra et tomt Hollywood Bowl, flankert av bror Finneas, filharmonien og sin barndoms kor.

Animerte øyne glipper på taket av Roosevelt Hotel. Hun kjører deretter fort, og i klubben «Oxytocin» synger hun om Gud og om å gjøre henne kåt. Ny utsikt over byen, på en sky med vinger. Kor. «Goldwing». «Lost Cause». «Halley’s Comet». Som alltid treffer balladene («Everybody Dies», «Your Power», «Male Fantasy») meg hardest:

«Silly me to fall in love with you.»

Lik en sterk skuespillers forståelse av menneskelig atferd forsøker hun stritte imot følelser.

Under det sterke spoken word-sporet «Not My Responsibility» – en motsats til deler av blikket i The Voyeurs, omtalt under – skjæres kroppen i skiver gjennom en hel animasjonssekvens. Her er Disney+ riktig plattform. Se også Fantasia og Dumbo.

Snart er det James Bond-premiere også. Lytt til Eilish’ for lengst utgitte tittellåt «No Time to Die», så vet vi kanskje hva vi har i vente.

«Midt i andre episode måtte jeg sette på pause av ren utmattelse. Noen ganger må folk bare skjerpe seg, tar jeg meg i å tenke.»

Inn- og utgangsdøra: Scenes from a Marriage (HBO Nordic)

Livet er mer enn lykke. Ingmar Bergman så seg selv som både tre og øks, i sine forsøk på å tre hånden ut av virkelighetens hinne. Jessica Chastain, som tidligere har vært Liv Ullmanns «Frøken Julie», spiller her mot Oscar Isaac i Hagai Levis (In Treatment) nytolkning av den klassiske serien og filmen.

Vi begynner backstage (i alle episodene bortsett fra den siste, som avslutter der), som for å vise at det er et slags filmet teater vi bevitner. Men denne kontrakten er en midlertidig forfalskning, litt som ekteskapet serien skildrer. For via et forskningsintervju paret er med på, sklir fortellingen inn i sedvanlig fiksjon og kammerspill, med den ene konfliktdrevne scenen etter den andre, bortsett fra et vennepar og et barn i bakgrunnen, i en serie som oftest kun nistirrrer inn i tosomhetens mørkeste brønn i en fem timer lang samtale.

Midt i andre episode måtte jeg sette på pause av ren utmattelse.

Chastain og Isaac spiller strålende, til tider gnistrende, men alle de hatske ordene, vridde ansiktene, tårene og skrikene blir etter hvert revnende på grensen til det likegyldige. Noen ganger må folk bare skjerpe seg, tar jeg meg i å tenke.

Men en stund rammer serien sterkt med sine eksistensielle relasjonsspørsmål, særlig da (mangel på) begjær og utroskap, snik og svik erstatter monogami med det polyuamorøse. «I fell in love with someone», sier hun, etterfulgt av våkne marerittscener, som skarpt maler det uhyggelige i en hverdagskveld som plutselig blir et veiskille i livet, haltende videre på ubøtelige brudd.

Også dette vil vare.

Hvordan fri seg fra en omfavnelse? Hvordan leve med den berettigete frykten for å bli forlatt, etter erfaring av det? Hvordan tilgi den andre og seg selv?

Serien er på sett og vis en pine som vanskelig kan anbefales, fordi den tidvis gjør vondt og trekker i alle de såreste trådene. Den er særlig gjenkjennelig som selvforaktens rasteplass på vei til selvforståelse.

Levi bruker Bergmansk symbolikk også i tomme rom og tikkende klokker, og den ligger tungt i bilder av spor i snøen i ferd med å regne vekk. Men snøen vil også falle neste år. Skuespillerne omfavner hverandre til sist, leier og går til sist inn i hver sin garderobe.

«The Voyeurs er ikke redd for sin ublyge uoriginalitet og sjangermessige tyveri og heleri, fra Sofokles, Antonioni, Bergman og Hitchcock til åtti- og nittittallets mange erotiske thrillere»

Inn og ut: The Voyeurs (Amazon Prime)

Dersom et tungt uerotisk (til tross for flere sexscener) drama ikke gir tenning, kan jeg klamt anbefale grafiske scener fra et samboer- og naboskap i den kitschy erotiske thrilleren The Voyeurs, med Sydney Sweeney (Euphoria, The White Lotus), Justice Smith, Ben Hardy og Natasha Liu Brodizzo i rollene.

Det er en filmteoretisk klisjé at kinosalen er voyeurens mørke rom i offentligheten, der du kan se uten å bli sett. Hjemmekinoskjermen eller laptopen kan man kanskje ha for seg selv.

Eller kan man det?

The Voyeurs åpner med en zoombevegelse inn forbi et butikkvindus undertøysdukker, til et prøverom med en ung kvinne (Sweeney) som prøver klær i undertøyet. Hun snur seg, ser oss i øynene og drar raskt gardinet for glipen. Det er en lek med kikkerens blikk, og vi blir med ett voyeurer, bærere av et forbudt blikk.

«Eyes without a face» synges, og vi forblir nær øyet under fortekstene, fetisjerende det svarte hullet midt i øyet, som åpnes og sammentrekkes. Vår hovedperson jobber på en øyeklinikk.

The Voyeurs er ikke redd for sin ublyge uoriginalitet og sjangermessige tyveri og heleri, fra Sofokles, Antonioni, Bergman og Hitchcock til åtti- og nittittallets mange erotiske thrillere. Den unge kvinnen Pippa og kjæresten bor selvsagt i en studioleilighet (et dekorstiltrekk ved sjangeren), i deres «last few years of being rebellious». De drømmer om skallebank og skåler «to wonderful, terrible decisions» (lik ønsket om «trouble» i Rear Window).

Blitz (også som i Rear Window) fra leilighet over gata!

«Wow, you can see right in», sier Pippa. «I don’t think we should spy on our neighbors.» Naboene, et ungt par kåte gjenboere, serverer oralsex på kjøkkenbordet.

«That is some good content», sier kjæresten. «They want us to look.»

De blir kikkere.

Besettelse og begjær.

Senere samme kveld står Pippa (Sweeney) klar i sexy undertøy, men kjæresten har sovnet. Det er den samme banale situasjonen som i Scenes from a Marriage og utallige romantiske komedier og sosialrealistiske filmer. Hun vil ha sex, men blir avspist med en sovende mann og et fuglebur, i sjangertro, overtydelig symbolikk.

Naboene har zero shades og Pippa måler og maler med øynene den unge Cruel Intentions-aktige mannen to vindusglass unna: musklene og blodårene nedover armen, sixpacken, brystet, leppene, øynene.

To kan leke denne leken.

Glass knuses, klipp til kjærestens trommer.

Melodrama.

Pippa kjøper kikkert, og paret blir verdens kåteste kommentatorboks. «Boobs!» «Are we bad people for watching this?». Hun kler av kjæresten. Tar på ham. Sexleken er erotisk. Han kommer før han hun ser på.

Hennes begjær forblir tørst.

Lik Antonioni fra Blow-Up til The Conversation går de fra kikking og leppelesing til avlytting, en teknologisk næranalyse av mer enn en munnfull vibrerende laserstråler.

Etter en erotisk øyesjekk kler de to kvinnelige naboene seg nakne på spa. «I am the femme fatale», forteller nabokvinnen. Ja, her legges lite mellom linjene.

Lik Grace Kellys papirlapplevering i Rear Window (eller lik pc-beskjeder i Sliver) sendes hemmelige beskjeder over «bakgården», her gjennom en printer. Er det ikke mistenkelig at vi aldri ser naboene se «vår» vei? De synes å tillate at en tidvis sosialrealisme kikker inn på deres erotiske thrillersjanger. Spenningen tappes, og drama overtar.

Pippa havner etter hvert hos sin mannlige nabo. Romeo og Frøken Julie. «Would it be strange if I asked to take your picture?» (jada, douchen er fotograf, som i Rear Window eller Blow-Up). Avkledning. Posering. Sex. Erotisk. Nytelse. Det kan være opphissende å se mennesker ha sex. Men skam og skyld, vårt kikkerblikk må straffes.

«Yes, those are my boobs», sier Pippa. Og senere: «Take one final look, cause it’s the last thing you’ll ever see.»

Før i tiden hadde nok denne filmen havnet rett på video.

«Ja, å be folk om å se erotiske thrillere er kanskje et uanstendig forslag. Men jeg hadde i hvert fall mer glede av The Voyeurs enn Scenes from a Marriage»

Erotiske thrillere

Et av de ærligste svarene jeg har fått fra noen noen gang var da jeg spurte en rekke folk om favorittfilmsjanger, og av en eldre herremann fikk svaret «cowboyfilm og erotisk film». Og noe av det aller morsomste i Ricky Gervais’Extras er da Shakespeare-skuespiller og Star Trek-kaptein Patrick Stewart skryter av å ha sett alt etter at han har bekrevet et manus der han får klærne til å falle av vakre kvinner.

The Voyeurs kunne vært et eksempel i et essay om «Erotikkens død i pornoens tidsalder». For hvor(for) forsvant sexscenen? Hvis Cupido er bladet for kåthet og glede, er den erotiske thrilleren sjangeren for kåthet og angst, kåthet og skam, filmmediets svar på Aerosmiths «Janie’s Got a Gun» og «Love in An Elevator».

Erotiske thrillere tar heisen både opp og ned.

Den indre, usagte monolog – (u)elegant verbalisert av vår Shakespearean actor over –synes stadig vekk å være det uskikkelige mantraet «Kan jeg få se på [insert object of interest here] di(n)?». Den berømte og beryktede scenen i Basic Instinct er kanskje det tydeligste eksempelet i denne åpenbart spekulative sjangeren, hvis forberedelser til The Voyeurs fikk meg til å «gå på en smell» og se en hel rekke svake og mindre svake filmer omkring og i sjangeren, fra klassikerkikkerfilmen Rear Window, via Adrian Lynes dryppende våte filmografi (Flashdance, 9 ½ Weeks, Fatal Attraction, Indecent Proposal, Unfaithful) til nittitallssvamplegemet Wild Things. Mange av disse filmene er for øvrig verken erotiske eller thrillere. Og jeg tør ikke love noe, men det kan hende det kommer en større sak om sjangeren en gang i fremtiden.

Ja, å be folk om å se erotiske thrillere er kanskje et uanstendig forslag. Men jeg hadde i hvert fall mer glede av The Voyeurs enn Scenes from a Marriage. Sistnevnte er kanskje smartere, men uendelig vond pute-tv hvor man etter hvert vil kvele seg selv med den, bare for å bli kvitt pustevanskene. Førstnevnte er mye morsommere.

Jeg har en venn som sier at jeg sannsynligvis blir deprimert av all den melankolske musikken og triste filmene og seriene jeg ser og hører. Jeg tror han kan ha litt rett. Popmusikk og sjangerfilm er kanskje tingen?

Men det mangler jo ikke på hjerte og smerte der heller…

Tillat et par korte eksempler til. Sharon Stone-drevne Sliver (Phillip Noyce, 1993) overtematiserer overvåking, «The psychology of the lens», med en pervers gårdeiers blikk mot badekarsonani og en kvinnekropps tvetydige nytelse, lik motelleieren i Netflix-dokumentaren Voyeur (2017).

Som i The Voyeurs kikker folk på andre som har sex, som igjen ser tilbake. To teleskop stirrer i hverandre. «I wanna see, I wanna see you», sier gårdeieren til Stones karakter. «Are you wearing the panties?» spør han ved restaurantbordet. Hun løfter opp skjørtet, tar av trusa, krøller den i håndhulen og gir den til ham, før hun stikker fingeren i munnen. I heisen etterpå forteller hun at «I’m pretty warm down there».

Okaaay.

Sliver var ellers litt «forut», før The Truman Show, Big Brother og reality tv. Det er «like my own little soap opera», sier gårdeieren, før Stone til sist skyter i stykker alle skjermene, sier «Get a life!» og trykker på fjernkontrollen.

Hitchcocks Rear Window er noget mer sofistikert, og ingen virkelig erotisk thriller. Men den har kanskje filmhistoriens mest berømte kikkerplot. Rullgardinene går opp og avslører fugler og mennesker i en varm bakgård. En radiostemme hos en nabo spør: «Men, are you over 40? When you wake up in the morning, do you feel tired and rundown? Do you have that listless feeling…»

Svaret er vel kanskje ja.

En kvinne er på badet, grer håret, tar på bh, bøyer seg fremover, mens en mann (James Stewart) sover i en midlertidig rullestol grunnet et brukket bein. I våken tilstand ser han ut av vinduet, eller stilner kløe med en lang stokk, faktisk nærmest erotisk. Hjemmehjelpen sier han representerer «a race of peeping Toms», men han svarer at «right now I’d welcome trouble».

Heller enn sexscener er det her søte kyssesamtaler med Grace Kelly og snasne replikker som «I’m not exactly on the other side of the room». Kikkert og rollen som «amateur sleuth» har The Voyeurs herfra, og spiren til en diskusjon av «window ethics», om den andre sett som et insekt under glass.

Hva skjedde med «love thy neighbor»?

Fortsatt Norges morsomste serie – Hvite gutter (Discovery+)

Til sist: Karakterene i Hvite Gutter er nok målgruppa for å spole gjennom og pause i filmer som The Voyeurs. Men serien er smartere enn den utgir seg for. I de fire første episodene jeg har sett av sesong 6 fortsetter guttegjengen å imponere med sin ubrukelighet og underbuksehumor, stadig fremkallende sprutlatter, samtidig som den diskuterer maskuliniteter i fellesskap, i og mellom generasjoner menn og kvinner.

For meg er serien fortsatt Norges morsomste.

«Er du full, Herman?» spør far og bror på «Strava-kjøret» i skisporet, hvilket tvinger Herman (Torjus Tveiten) til selv å konkurrere i Birken, der det er «utstyr som gjelder». «Knuleguta» kjører til leid hytte, der Jens skal møte ei «MILF» fra Tinder, men risikerer å bli stående i hjørnet av egen trekant. Korrektsøkende Mathias (Jørgen Evensen) vil gå med treski, kjepp og bylt.

Videre i sesongen forsøker de ei uke pornofri, lanserer det «classy» firmaet Russ Brothers for vans som «Fitteplogen» fra Hønefoss, og begynner på filmskole. I spoofen av Seinfelds «The Contest» finner de ut at Vigelands omkveilete statuer ikke teller:

«Det er ikke porno det her, det er kunst.»

Torjus Tveiten som Herman Backe leverer igjen verbal og fysisk humor fra aller øverste hylle. En dag skal han få sin egen fortjente analyse.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.


 

MENY