Kino- og strømmetips: First Cow og The Underground Railroad

Kino- og strømmetips: First Cow og The Underground Railroad

Begge de svært sterke anbefalingene denne gang skildrer attenhundretallets Amerika. «The First Cow» er fryd i all sin enkelhet, «The Underground Railroad» er blendende og essensiell, mener Jon Inge Faldalen.

Inntil nylig betød «rett på video» egentlig «feil på kino». Men strømming av levende bilder gjennom hustandenes mange åpne kraner har de seneste årene visket ut tidligere grenser, med aksellererte endringer som følge av den pågående pandemien. Blendende The Underground Railroad, Oscar-vinner Barry Jenkins’ (Moonlight) miniserie for Amazon Prime, bidrar til å gjøre skillet irrelevant. Uavhengig av faktisk kunstnerisk kvalitet, kan hende blir til sist «rett på kino» en betegnelse for de filmene man forventer at få vil ende opp med å se?

Begge de svært sterke anbefalingene denne gang skildrer attenhundretallets Amerika, og Kelly Reichardts lavmælt briljante First Cow – kanskje fjorårets aller beste film – beskriver inversert noe av det sårt etterlengtede i The Underground Railroad: en mild maskulinitet, som makter å gå over etiske grenser uten å tråkke på noen, drevet av overlevelsesstrategier som ikke krever andres død.

Melkeklem – First Cow (Kelly Reichardt)

Det er mer frostrøyk enn kruttrøyk i First Cow, med dedikasjonen «for Peter Hutton», en av filmhistoriens fremste utforskere av stillstand. Filmen åpner med en kvinne som tilsynelatende tilfeldig graver opp to skjelleter i vår tid. Utgravingen signaliserer at vi vil bevitne levningers levde liv, og vi er straks i et slags umiddelbart velkjent westernunivers, som likevel snart viser seg å ha andre ambisjoner.

Western er den sjangeren som er best til å være sjanger, og med Reichardt entrer den en ny epoke.

Sammen med filmfotograf Christopher Blauvelt (Meek’s Cutoff) skaper hun langsomme, statiske innstillinger, vakre komposisjoner, ofte fra rom utendørs eller fra inne til ute, med stoisk blikk gjennom vinduer og sprekker mellom bjelkene. Kameraet fanger taktilt troverdige teksturer, omkring mennesker heller enn karakterer som bærer klær heller enn kostymer. Vi serveres bruddstykker av lydene og luktene fra en tid forsvunnet, likevel alltid aktuell på grunn av den tidløse drømmen om et bedre liv.

Vi følger et slags odd couple av to menn av østlig og vestlig opprinnelse på ulovlig nattmelking, på jakt etter ingrediensen som gjør småkakene deres konkurransedyktige på markedet.

Kua ser ikke ut til å bry seg.

First Cow viser det mange av alle de andre filmene sjelden viser, øyeblikkene før og etter såkalt viktig handling, historisk ansette små handlinger, ofte utført av kvinner, men også enkelt arbeid med hendene her utført av menn, som kosting, trekløyving, melking, baking, det varsomme, vennlige blant det barske og brutale.

Det er en fryd i all sin enkelhet.

Som nybrott om nybyggere, om lokal globalisering og det store i det lille, er First Cow emosjonelt engasjerende – og spennende blir det og.

Den amerikanske (d)rømmen – The Underground Railroad (Barry Jenkins)

Man høster også det man ikke sår, under månelys og sollys. Spenningsnivået sprenger skalaen i magiskrealistiske The Underground Railroad, en miniserie med lite mini ved seg, som skarpt innstiller et nitid svart blikk (skildret konsekvent i søsterfilmen The Gaze), et blikk som ikke viker unna når sola stadig blender. Det er historien som stirrer tilbake på oss, og inspirert av blant annet Anderson, Denis og Kar Wai skaper filmfotograf James Laxton (Moonlight) sammen med Jenkins bilder sjeldent tilbudt på små skjermer.

Fall, fødsel, gravitasjonskraft, nedgraving, lys i enden av en tunnel, løpe baklengs, blod. I en frampekende bildemontasje i åpningen ser vi etter hvert en vever kvinne stående i trefjerdedelsprofil ved et vann. Hun ser rett gjennom linsa på oss, og en stemme sier strengt:

“The first and last my mama gave me was apologies.”

Uten unnskyldninger blir vi så tatt med på en reise – og dette er ikke som en av de allestedsnærværende såkalte «reisene» mange beskriver mye som – eller rettere sagt reiser i flertall, avbrutte og gjenopptatt, gjennom åkre, skoger, busker og kratt og på underlige, underjordiske metallskinner, med uvisse holdeplasser og reisemål, tydelig kun hva man febrilsk forsøker å flykte fra.

To skritt frem, ett tilbake.

Mens Bibelen fremstår som truende, leses Gullivers reiser med andakt, og ingen ild gjør aske av ideer.

Det ubeskrivelige

Hvordan beskrive det ubeskrivelige?

Cora, kroppsliggjort av Thuso Mbedu, er født og oppvokst slave, men ønsker ikke å dø som en. Hun snakker med en til sammenligning svær mann, Caesar (Aaron Pierre), med lua knytt hardt i hånda på bomullsplantasjen, mens sola for første av utallige ganger brenner langt inn i linsen, og slik tvinger tilskueren til å fortsette å se.

Det blinker for den som ikke blunker.

Laxton lar ofte både en utforskende kamerahånd og -kran fly nær solen, et fantastisk grep, som stadig minner oss om den livgivende og altseende, men likevel likegyldige solen, som også kan svi, blende og brenne.

Langt under bakken, i mørke tunneler vidsynt hugget gjennom fjellet, blender det saktnende lokomotivet, drevet av damp og fylt av fantastisk håp om en tryggere endestasjon et sted der oppe, der framme.

Cora og Caesars lille “vi”, etter hvert på rømmen, løpende mot frihet, blir en fortellemessig synekdoke for et større fellesskap. Og vi blir raskt presentert for et samfunn av alt fra eldre menn med synsvansker, som mildt blir hjulpet med et måltid, til barn som blir slått offentlig av vederstyggelig brutale plantasjeeiere, som mellom blodsutgytelsene spytter og pisser og bruker andres kropper til «rekreasjon».

Jeg har sjelden sett større kløft mellom motskuddene.

Jakt på såkalt renhet gjør skitten, og det er veldig vanskelig – innimellom på grensen til motbydelig – å bevitne alt hatet og maktmisbruket, all den fysiske og mentale voldsutøvelsen, smerten og lidelsen som skildres i The Underground Railroad.

Pisking, brenning, henging, halshugging, lynsjing, drukning, forgiftning, sterilisering, voldtekt, menneskeavl og -slakt og rene massakrer.

Underordne. Utrydde.

Episodene bør ses med pustepauser, og binging er ikke anbefalt. Hvert bilde, scene og episode fungerer som stadig større holdeplasser. Og Jenkins frykter heller ikke det vakre.

Afroretro

Tilsynelatende hyggelig og harmonisk, men pseudovitenskapelig og manipulatorisk umenneskeliggjørende, viser episode to de svarte på utstilling, som montert på museum eller i en zoo, som eksempler, redusert til representasjon.

“You’re a long way from Georgia. You must be made of tough stuff.”

Men menneskeverdet herdes.

Noen smir egen kjetting og tar på eget håndjern.

Andre forsøker å unngå knirking fra loftet over loftet, med kropper gjemt tett oppunder himlingen, med eneste tidsfordriv å forsøke fange støvet som danser i en lyskjegle fra et kikkehull.

“Abide with me” avsluttes før en ånds- og nådeløs forsamling slakter et menneske i en slags friluftskirke, og jeg tar meg i å tenke at et hjemsøkt Amerika har en for lang vei å gå.

Dette vil aldri kunne rettes.

Man kan ikke bygge på blod.

Vi tas med dypt, dypt inn i et blytungt amerikansk attenhundretall, som nær brakk i to ved midten, og stadig truer med det samme.

Men det er kanskje håp.

På skuldrene til 12 Years a Slave forsøker Jenkins forestille seg et nytt fundament, dypere enn Roots, fjellstøtt.

I kjettingsmia er jernet kaldt, og i Indiana venter ranker av vin og venner, et fellesskap tilsynelatende verdt å flykte til.

“All I know is I’m tired of running.”

The Underground Railroad er også en kjærlighetshistorie av det sterke slaget, om den man mister og den som glipper, men gir nye muligheter til dans og berøring, hengivelse uten å være noen annens eiendom.

Motstandsdyktige okrafrø gis symbolsk betydning. Såkorn plantes tidlig i fortellingen, men ikke i jorden, og bæres av Cora i et tøystykke i lomma, stadig rislende i hendene, et minne om mor som forsvant.

Planting blir payoff, og en vogn ruller med vennlighet.

Og nyere musikk over ettertekstene, som Jackson 5s “I wanna be where you are” og Childish Gambinos “This is America”, høster noen av fruktene fra frøene sådd engang. (Og Donald Glovers Atlanta er igang med innspillingen av sesong tre.)

The Underground Railroad er en miniserie for historien, om åpne sår for sivilisasjonen. Sjelden har en seriefortelling gjort meg mer fortvilet.

Historien er spesielt medrivende, og serien er essensiell. Formuleringen «denne må du se» er svært tynnslitt, men denne må du se.

Alt står konsekvent på spill, og fortellingen er ofte ulidelig spennende, med flere overraskelser i katt og mus-jakten, i en langsom og actionfylt fortelling med karakter, stil og tone som revner mellomgulvet, en western slik de burde vært laget, lik First Cow.

Kunstnerskapet til Reichardt og Jenkins bærer i seg selv bud om bedre tider.

Og Jenkins’ forestillinger om fortid møter en trend med afrofuturisme med afroretro, om svart (av)makt, en fabelaktig fortidsdrøm og et febrilt fortidsmareritt.

Det fins ingen framtid, kun muligheter.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.


 

Kino- og strømmetips: First Cow og The Underground Railroad

Kino- og strømmetips: First Cow og The Underground Railroad

Begge de svært sterke anbefalingene denne gang skildrer attenhundretallets Amerika. «The First Cow» er fryd i all sin enkelhet, «The Underground Railroad» er blendende og essensiell, mener Jon Inge Faldalen.

Inntil nylig betød «rett på video» egentlig «feil på kino». Men strømming av levende bilder gjennom hustandenes mange åpne kraner har de seneste årene visket ut tidligere grenser, med aksellererte endringer som følge av den pågående pandemien. Blendende The Underground Railroad, Oscar-vinner Barry Jenkins’ (Moonlight) miniserie for Amazon Prime, bidrar til å gjøre skillet irrelevant. Uavhengig av faktisk kunstnerisk kvalitet, kan hende blir til sist «rett på kino» en betegnelse for de filmene man forventer at få vil ende opp med å se?

Begge de svært sterke anbefalingene denne gang skildrer attenhundretallets Amerika, og Kelly Reichardts lavmælt briljante First Cow – kanskje fjorårets aller beste film – beskriver inversert noe av det sårt etterlengtede i The Underground Railroad: en mild maskulinitet, som makter å gå over etiske grenser uten å tråkke på noen, drevet av overlevelsesstrategier som ikke krever andres død.

Melkeklem – First Cow (Kelly Reichardt)

Det er mer frostrøyk enn kruttrøyk i First Cow, med dedikasjonen «for Peter Hutton», en av filmhistoriens fremste utforskere av stillstand. Filmen åpner med en kvinne som tilsynelatende tilfeldig graver opp to skjelleter i vår tid. Utgravingen signaliserer at vi vil bevitne levningers levde liv, og vi er straks i et slags umiddelbart velkjent westernunivers, som likevel snart viser seg å ha andre ambisjoner.

Western er den sjangeren som er best til å være sjanger, og med Reichardt entrer den en ny epoke.

Sammen med filmfotograf Christopher Blauvelt (Meek’s Cutoff) skaper hun langsomme, statiske innstillinger, vakre komposisjoner, ofte fra rom utendørs eller fra inne til ute, med stoisk blikk gjennom vinduer og sprekker mellom bjelkene. Kameraet fanger taktilt troverdige teksturer, omkring mennesker heller enn karakterer som bærer klær heller enn kostymer. Vi serveres bruddstykker av lydene og luktene fra en tid forsvunnet, likevel alltid aktuell på grunn av den tidløse drømmen om et bedre liv.

Vi følger et slags odd couple av to menn av østlig og vestlig opprinnelse på ulovlig nattmelking, på jakt etter ingrediensen som gjør småkakene deres konkurransedyktige på markedet.

Kua ser ikke ut til å bry seg.

First Cow viser det mange av alle de andre filmene sjelden viser, øyeblikkene før og etter såkalt viktig handling, historisk ansette små handlinger, ofte utført av kvinner, men også enkelt arbeid med hendene her utført av menn, som kosting, trekløyving, melking, baking, det varsomme, vennlige blant det barske og brutale.

Det er en fryd i all sin enkelhet.

Som nybrott om nybyggere, om lokal globalisering og det store i det lille, er First Cow emosjonelt engasjerende – og spennende blir det og.

Den amerikanske (d)rømmen – The Underground Railroad (Barry Jenkins)

Man høster også det man ikke sår, under månelys og sollys. Spenningsnivået sprenger skalaen i magiskrealistiske The Underground Railroad, en miniserie med lite mini ved seg, som skarpt innstiller et nitid svart blikk (skildret konsekvent i søsterfilmen The Gaze), et blikk som ikke viker unna når sola stadig blender. Det er historien som stirrer tilbake på oss, og inspirert av blant annet Anderson, Denis og Kar Wai skaper filmfotograf James Laxton (Moonlight) sammen med Jenkins bilder sjeldent tilbudt på små skjermer.

Fall, fødsel, gravitasjonskraft, nedgraving, lys i enden av en tunnel, løpe baklengs, blod. I en frampekende bildemontasje i åpningen ser vi etter hvert en vever kvinne stående i trefjerdedelsprofil ved et vann. Hun ser rett gjennom linsa på oss, og en stemme sier strengt:

“The first and last my mama gave me was apologies.”

Uten unnskyldninger blir vi så tatt med på en reise – og dette er ikke som en av de allestedsnærværende såkalte «reisene» mange beskriver mye som – eller rettere sagt reiser i flertall, avbrutte og gjenopptatt, gjennom åkre, skoger, busker og kratt og på underlige, underjordiske metallskinner, med uvisse holdeplasser og reisemål, tydelig kun hva man febrilsk forsøker å flykte fra.

To skritt frem, ett tilbake.

Mens Bibelen fremstår som truende, leses Gullivers reiser med andakt, og ingen ild gjør aske av ideer.

Det ubeskrivelige

Hvordan beskrive det ubeskrivelige?

Cora, kroppsliggjort av Thuso Mbedu, er født og oppvokst slave, men ønsker ikke å dø som en. Hun snakker med en til sammenligning svær mann, Caesar (Aaron Pierre), med lua knytt hardt i hånda på bomullsplantasjen, mens sola for første av utallige ganger brenner langt inn i linsen, og slik tvinger tilskueren til å fortsette å se.

Det blinker for den som ikke blunker.

Laxton lar ofte både en utforskende kamerahånd og -kran fly nær solen, et fantastisk grep, som stadig minner oss om den livgivende og altseende, men likevel likegyldige solen, som også kan svi, blende og brenne.

Langt under bakken, i mørke tunneler vidsynt hugget gjennom fjellet, blender det saktnende lokomotivet, drevet av damp og fylt av fantastisk håp om en tryggere endestasjon et sted der oppe, der framme.

Cora og Caesars lille “vi”, etter hvert på rømmen, løpende mot frihet, blir en fortellemessig synekdoke for et større fellesskap. Og vi blir raskt presentert for et samfunn av alt fra eldre menn med synsvansker, som mildt blir hjulpet med et måltid, til barn som blir slått offentlig av vederstyggelig brutale plantasjeeiere, som mellom blodsutgytelsene spytter og pisser og bruker andres kropper til «rekreasjon».

Jeg har sjelden sett større kløft mellom motskuddene.

Jakt på såkalt renhet gjør skitten, og det er veldig vanskelig – innimellom på grensen til motbydelig – å bevitne alt hatet og maktmisbruket, all den fysiske og mentale voldsutøvelsen, smerten og lidelsen som skildres i The Underground Railroad.

Pisking, brenning, henging, halshugging, lynsjing, drukning, forgiftning, sterilisering, voldtekt, menneskeavl og -slakt og rene massakrer.

Underordne. Utrydde.

Episodene bør ses med pustepauser, og binging er ikke anbefalt. Hvert bilde, scene og episode fungerer som stadig større holdeplasser. Og Jenkins frykter heller ikke det vakre.

Afroretro

Tilsynelatende hyggelig og harmonisk, men pseudovitenskapelig og manipulatorisk umenneskeliggjørende, viser episode to de svarte på utstilling, som montert på museum eller i en zoo, som eksempler, redusert til representasjon.

“You’re a long way from Georgia. You must be made of tough stuff.”

Men menneskeverdet herdes.

Noen smir egen kjetting og tar på eget håndjern.

Andre forsøker å unngå knirking fra loftet over loftet, med kropper gjemt tett oppunder himlingen, med eneste tidsfordriv å forsøke fange støvet som danser i en lyskjegle fra et kikkehull.

“Abide with me” avsluttes før en ånds- og nådeløs forsamling slakter et menneske i en slags friluftskirke, og jeg tar meg i å tenke at et hjemsøkt Amerika har en for lang vei å gå.

Dette vil aldri kunne rettes.

Man kan ikke bygge på blod.

Vi tas med dypt, dypt inn i et blytungt amerikansk attenhundretall, som nær brakk i to ved midten, og stadig truer med det samme.

Men det er kanskje håp.

På skuldrene til 12 Years a Slave forsøker Jenkins forestille seg et nytt fundament, dypere enn Roots, fjellstøtt.

I kjettingsmia er jernet kaldt, og i Indiana venter ranker av vin og venner, et fellesskap tilsynelatende verdt å flykte til.

“All I know is I’m tired of running.”

The Underground Railroad er også en kjærlighetshistorie av det sterke slaget, om den man mister og den som glipper, men gir nye muligheter til dans og berøring, hengivelse uten å være noen annens eiendom.

Motstandsdyktige okrafrø gis symbolsk betydning. Såkorn plantes tidlig i fortellingen, men ikke i jorden, og bæres av Cora i et tøystykke i lomma, stadig rislende i hendene, et minne om mor som forsvant.

Planting blir payoff, og en vogn ruller med vennlighet.

Og nyere musikk over ettertekstene, som Jackson 5s “I wanna be where you are” og Childish Gambinos “This is America”, høster noen av fruktene fra frøene sådd engang. (Og Donald Glovers Atlanta er igang med innspillingen av sesong tre.)

The Underground Railroad er en miniserie for historien, om åpne sår for sivilisasjonen. Sjelden har en seriefortelling gjort meg mer fortvilet.

Historien er spesielt medrivende, og serien er essensiell. Formuleringen «denne må du se» er svært tynnslitt, men denne må du se.

Alt står konsekvent på spill, og fortellingen er ofte ulidelig spennende, med flere overraskelser i katt og mus-jakten, i en langsom og actionfylt fortelling med karakter, stil og tone som revner mellomgulvet, en western slik de burde vært laget, lik First Cow.

Kunstnerskapet til Reichardt og Jenkins bærer i seg selv bud om bedre tider.

Og Jenkins’ forestillinger om fortid møter en trend med afrofuturisme med afroretro, om svart (av)makt, en fabelaktig fortidsdrøm og et febrilt fortidsmareritt.

Det fins ingen framtid, kun muligheter.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans foregående strømme- og kinotips.


 

MENY