Foto: «A real pain».

«‘I don’t know’ is an acceptable answer. In fact, if you don’t know, it is the best answer.» Dave Chappelle

Så, dett var dett. Nok et år er over, og først ettertiden vil vise om 2025 leverte klassikere. Film og TV og strømming er under press, politisk og økonomisk, globalt og lokalt. Kanskje et paradoks – når vi ser flere levende bilder flimre foran øynene våre enn noen sinne – at profesjonelle utøvere, praktikere, journalister, kritikere og akademikere tilsynelatende blir færre. Den offentlige samtalen har alltid akkompagnert filmer og serier, og vil nok også det framover. Men den må kjempes hardt for, og vise sin berettigelse. Vi kan ikke leve med og av fjas og AI – «Almost Intelligent», som den nye sesongen av The Pitt omtaler teknologien – alene. For det er mennesker som lager filmene og seriene: Hayakawa, Jafa, Fielder, Trier, Anderson, Vollset, Hartley. 

2025

Hva er et år? Fire årsrom? Jeg vet ikke. 

2026 venter straks, med blant annet Itonje Søimer Guttormsens Butterfly, Kristoffer Borglis The Drama, nye sesonger av Euphoria, The Pitt og Industry, og spørsmål om Ruben Østlund vil vinne tredje Gullpalme på rad, og om Christopher Nolan kan hale i og dra hjem The Odyssey? Og vil det bli bedre kår for film- og serieskapere her til lands?

Fjorårets aller beste film var Sean Bakers Gullpalme- og Oscar-vinner Anora, og kanskje har verken den gjeveste filmfestivalen eller den største Hollywood-prisen aldri hatt bedre smak. I 2024 var filmene som traff meg mest nettopp Anora, The Feeling That the Time for Doing Something Has Passed, The Sweet East, Elskling, Drømmer og Kjærlighet, samt seriene Makta, Industry, Fantasmas, Curb Your Enthusiasm og The Curse.

Så. Hvilke var årets mest givende opplevelser? La oss rulle ut årstidene, og lage ei liste til slutt.

«If you don’t like this film, I hate you.» – John Waters og Dave Chappelle

«If you don’t like this film, I hate you.» Slik avslutter filmskaper og -entusiast John Waters sin beskrivelse av sin favorittfilm fra 2025. Det er en herlig brutal oppfordring/avvisning, helt i tråd med det delte USA og den omtalte filmens univers. Waters beskrev filmen – i en toppliste som også inneholdt Dag Johan Haugeruds trilogi, med Waters’ ord med «[t]he smartest dialogue about romance in a long, long time» – som «a disagreeable but highly entertaining tale as exhausting as today’s politics with characters nobody could possibly root for. Yet it’s so terrifyingly funny, so confusingly chaste and kinky that you’ll feel coo-coo crazy and oh-so-cultural after watching.» Jeg vil komme tilbake til hvor Ari Asters Eddington havner på min liste. 

Samtidspolitiske Eddington kan ses i sammenheng med flere av årets aller sterkeste filmer, som One Battle After Another, nå strømmende hos HBO Max, der du også kan se Sinners, Weapons og En Minecraft-film, blant årets mest sette filmer. Mange av de sterkeste filmene og seriene fra 2025 handler om ulike grader av konflikthåndtering, ytre og indre, politisk og personlig, historisk og samtidig.

«Can you hear me?» Den juleferske, så å si uannonserte Netflix-spesialen Chappelle: The Unstoppable… – med prikk prikk prikk der N***** Act egentlig fortsetter tittelen – begynner med å oppsummere året, fra Trump og Musks DOGE, til sluttordene «we will wait this orange n***** out». 

Chappelle – som klinger som ei kirke, fylt av menigheten – fanger igjen sine kvarte mic drops til dumpe slag mot bukselåret, først i korte bits om eiendom, gentrifisering, Mick Jagger, «dirty hippie pussy», falker og transvitser i Saudi Arabia, Kimmel og Kirk, før en lang «closer» innledes med en vis oppfordring til sine mange landsmenn manisk opptatt av konspirasjoner og kvartkvedete teorier om dem: 

«‘I don’t know’ is an acceptable answer. In fact, if you don’t know, it is the best answer.»

Chappelle forteller deretter om Jack Johnson, første svarte tungvektsmester i boksing, som «risked everything for my pleasure», via Stevie Wonder og begravelsene til Aretha Franklin og John McCain, MLK, Obama, og Mann Act, «America’s unstoppable n***** act», Puffy, Nipsey Hussle og Charlie Barnett. 

Om Chappelle ikke akkurat beroliger, så møter han samtidskaoset med en slentrende standhaftighet i hvert fall jeg trenger.  

VINTER

Mitt 2025 begynte – slik 2024 ble avsluttet – i sofamorfinrus med ryggprolaps og mye tv-titting og filmseing (uten å kunne formidle noe av dette her i Rushprint). La meg tine opp litt av vinteren her. 

Som mesterverket BG (Arthur Jafa, 2024), som jeg i høst brukte i min undervisning ved UiO, et loopverk der (video)kunstner Jafa har nytenkt deler av slutten til Scorseses Taxi Driver, med Robert De Niros Travis Bickle heller omgitt av svarte karakterer, slik manusforfatter Paul Schrader opprinnelig så det for seg. BG er dessverre svært vanskelig tilgjengelig – vist kun på Gladstone-galleriet i New York – men du kan lese om verket her. Kanskje et av galleriene her til lands vil vise den? 

Innie, er vi like? – David Lynch, Saturday Night Live, The Pitt og Severance 

På begynnelsen av året fenget ellers særlig The Pitt (HBO Max; en omtale kommer på nyåret omkring den straks forestående premieren av sesong to), Severance (Apple TV) og Paradise (Disney+), og alle de ulike jubileumsdokumentarene og -konsertene for Saturday Night Lives 50-årsjubileum. Questloves åpningsmontasje i Ladies & Gentlemen… 50 Years of SNL Music er et uten sidestykke mesterstykke i klipp og musikk. 

På jubileumskonserten ga Backstreet Boys’ perfekte boybandlåt «I Want It That Way», med Jerry Seinfeld (!) med på en linje, rar gåsehud, før et febersammensurium av Devo, B 52’s, Miley Cyrus, Lady Gaga og Andy Sambergs «Dick in a Box», Lauryn Hill og Wyclef Jean, Will Ferrell og Ana Gasteyer som The Culps, i en nydelig sketsj, med skarp kontrast mellom form og innhold, Snoop Doggs «Gin & Juice» (jeg hadde CD-singelen), Arcade Fire, «I Can’t Make You Love Me», en av de aller vakreste sangene, sunget av Bonnie Raitt (og skrevet blant annet av Mike Reid, som i 2025 sammen med Joe Henry for øvrig har begått en av de sterkeste skivene, «Life and Time»), Post-Nirvanas «Smells Like Teen Spirit», der «Here we are now, entertain us» stadig forblir en dyptloddende, slakk linje, med luggen mot rampelyset, og Robyn og David Byrne, «Dancing On My Own».

Amerikanerne har gitt verden komedie, underholdning, musikk, film og TV, som vil vare lenge etter at alle de jævlige politikerne er døde!

Kan vi snu tiden? Nostalgien kommer i hvert fall nærmere i «If I Could Turn Back Time», som Cher synger fantastisk, ser smashing ut, lik et ikon som trer inn i sin silhuett uten problemer, og til og med Lorne Michaels står, danser litt og synger med. Musical guest Cher? It’s not 1975! Joda, det er 1975 nå også, og 1985, og alle de andre årene, med Lady Gaga, Chevy Chase og Jack White. Cher gjestet igjen SNL nå før jul. 

Høsten 2025 forlot flere av aktørene programmet, som hittil alltid har overlevd sine fornyelser. Men hvilke videre livsvilkår har denne slags satire i Trumps ytringstrange USA?

I januar døde også David Lynch, midt i et Hollywood i brann, og vi republiserte det gamle intervjuet. Arven etter en av de aller største er også i år tydelig, i blant annet filmer som Eddington og serier som Pluribus (Apple TV). 

Og undrende, vidunderlig uforutsigbare Severance, Apple TVs klart sterkeste serie så langt, en inner- og yttertier, med varige etterbilder: «What is this place?» Arbeidsplassituasjonskomedier og -dramaer fins det et lass av, men ingen ligner suverene Severance, i Ben Stillers regi. 

Kroppens ekvator. Navlen popper fra innie til outie hos Homer i The Simpsons’ «Guess Who’s Coming to Criticize Dinner?» (S11E3), og også sesong to av Severance – «the same, but, like, different same» – er full av selvvrengebilder, selvdeling, fremmedgjøren og laden, på randen av individuell borgerkrig. «What the fuck is this all about?», skriker uteversjonen av vår hovedperson – Adam Scott som Mark – i episode to. 

Den nysgjerrige rotten labber rundt, ser og rebussmyger seg omkring i labyrinten. Symmetrisk, sterilt, klinisk, kaldt, ensfarget, ensformet, byråkratisk, men også mystisk og tallmagisk. En særegent absurd lyssatt setting av spesialdesignet arkitektur, møblement og ting ligner Tati eller en samtidløshet à la Kubrick, en retrofuturistisk kontorromodyssé i en innendørs ødemark av A Clockworks nyanser av melkehvitt og The Shining-korridorer, der hemmelige dører fører til innendørs enger med offergeiter.

Utetimen, episode 4, snøhvite og snøvide «Woe’s Hollow», er The Sopranos’ «Pine Barrens» møter Star Trek i Narnia, «Out-fucking-side!», på ORTBO: Outdoor Retreat Team-Building Occurrence. «Tvillinger» viser vei, en annen slags dobling, slik istappene henger ved siden av fossen, til en teltleir og ild, et utekontor i skogen, skildret i helt nykomponerte bilder. Helly-kjærlighet. Sex som selvbedrag. Polymonogami. Dobbel date. Romeo² + Julie² = X². 1 + 1 = 4.

Severance avkler sitt ytre, og viser det rent symmetriskes illusjon. For orden fins ikke, i hvert fall ikke menneskelig. Speilbildet er en annen, inne er ikke ute. Symmetri og vinkelrett skjuler skakt og skeivt.

Serien legger hjerne og tall i bløtt, slik at også tomrommet mellom tall og sifre får bløt betydning, i en plastisk matematikk med mappeinnlevering, en forunderlig fetisjerende filfili med fingeren på halve ikonkloden, snurre den til og fra seg, trykke B og la tallene trille ned i kurven.

Demontering, remontering. Halveringstid, halveringsrom. Slipsblod som inngangsnøkkel. Peripeti og anagnorisis, gjenkjennelse og erkjennelse. Mel Tormé synger om sinnets vindmøller til løping og frosset bilderamme. Fortsettelse følger. 

Sesong to har vokst i minnet siden i vinter. 

Ærlighetens selv – A Real Pain 

Tidlig i januar hadde også A Real Pain kinopremiere. Skrevet og i regi av Jesse Eisenberg skinner velfortjent Oscar-vinner Kieran Culkin i en særlig følsom og smart smertereise i en død bestemors fotspor i Polen, med to fettere på guidet traumetur, i interaksjon med historiske monumenter, opprørsk trassig bevegelse og til og med litt latter omkring statuers stillstand og alvor, akkompagnert av Chopin, takweed og hotellpotetgull.

Culkin spiller ærligheten selv, et ærlighetens selv, en mann med en marmorert mosaikk av moral og et smittende vesen, en vennlig, mild urokråke, litt for framfus, morgenmuggen og litt mye, «a troubled young man», som tidvis også klarer å skape klam stillhet og dårlig stemning. Men informasjonen om et selvmordsforsøk et halvt år tidligere henger i som blåfargen (etter zyklon b) på veggene i Majdanek. 

Mindre, små, men like fullt eksistensielle traumer stilles i større perspektiv, speilet i en skala og målestokk i skyggene av noen av de aller største menneskeheten har påført seg selv.

Noen kan make an entrance. Men bare noen få kan make any space. A Real Pain utvikler videre fra Succession levende leamus Culkin sin særegent kroppslige utforskning av omgivelsene, med blant annet et lekent, gestikult, gyngende ganglag, som om han nærmest ikke vet hvordan man verken går, står, sitter eller ligger, men det er kanskje alle vi andre som ikke forstår, og derfor ser ham som komisk kontrær. 

For meg var hans Oscar like åpenbar som Mikey Madisons for Anora. Culkin har en impulsiv kropp, et ansikt og en stemme som gjør meg nysgjerrig på en måte som jeg ikke har opplevd siden de første filmmøtene med Steve Buscemi. 

Med det som ligner det motsatte av berøringsangst tar kroppskleptoman Culkin på seg selv og andre som for å forsikre seg om og kjenne at både han selv og den andre er der. Han bøyer seg, støtter seg på knærne, klør seg i håret, drar luggen bakover, nær stuper ut av en heis, omfavner andre i bevegelse, bærende en for stor sekk. 

Han legger igjen en stein for å minnes, plukker den opp igjen og legger den i lomma. Kameraet nærmer seg til sist ansiktets rykninger, et lite bitt i underleppa, det ord- og språkløse vi forsøker å skjule, eller vise.

Årets beste film. 

VÅR

Utpå våren kom flere utforskninger av kinematografi, av kameraets utsigelsesposisjon og tagningens lengde. Men stil kan jobbe både mot og med betydning. 

Litterær film – Adolescence og Nickel Boys

Hva man snakker om når man beskriver musikk som cinematisk er kanskje ofte lange strekk som holdes, droner som får vedvare eller toner som får anledning til å klinge helt ut. Med serier likeså. Uvanlig episodelange tagninger skapt av kameraet som stafettpinne, tenk Children of Men, preget i grunnleggende grad miniseriefenomenet Adolescence (Netflix), som viser hvordan lov og orden også er et slags kaos, fra en dramatisk arrestasjon på gutterommet, understøttet av intensiteten fra den ubrutte tagningen.

Kameraet, lik fortellingen, veksler mellom å være foran og bak, over skulder og som mugshot, montert på biler eller hektet på droner, i en skinnwhodunit drevet av et spørsmål om «hva har skjedd?», motiv, vilje og evne. Ungdommens i mine øyne for ekstreme råskap ikles i Adolescence uhyggens tepper, i uvirkelig truende skolekorridorer, skrekkaktige klasserom, trapper og skolegårder, og i mer ærlig intense samtaler med psykolog og familie. 

Stilen synes til tider å tvinge seg på tematikken, nær gjøre vold på den, på bekostning av dennes troverdighet. Adolescence er nesten vellykket, men såkalt giftig maskulinitet gis flere nyanser for eksempel i høstens Ølhunden Berit (NRK), eller i Eddington. 

Et for meg langt mer vellykket amalgam av form og innhold gjennomsyrer svart erfaring i Nickel Boys (Prime Video), som lik i Lady in the Lake eller Peep Show lar oss se med og gjennom karakterenes blikk, som førstepersons fortellerinstanser med ukonvensjonelle utsigelsesposisjoner og utsikter. Litterær egenart møter filmens egenart som en fellesart.

Subjektive innstillinger skildrer eksempelvis høstblad mellom fingrene, strykejern som speil, eller den nære himlingen under et laken. Kameraet får en klem, til ny betydning av skudd over skulder. Vi ser gutten speilet i vindusglasset foran åtte tv-apparater med MLK, se ned på huden sin, og et flippbokhjørne med lynsjing. 

Han blir stokkberørt, og plukker opp mynt. Hver link er en separering, en segregering. Blyanter i taket er avmektigere enn sverdet, en pamflett sklir ned et kjøleskap, og et kors spruter gnister mot asfalt.

Stilperspektivskiftet midtveis er enormt effektfullt, fra å se til å bli sett. Toskudd krever speil, ellers er menneskene ofte alene i innstillingene, med kamera også som en byrde på nakken.

I april skrev jeg (for min del endelig igjen) blant annet om The Studio, og i mai om suverene The Pitt – årets beste serie – og The Righteous Gemstones, Pørni (her), samt et intervju med Succession-skaper Jesse Armstrong om filmen Mountainhead.

Mai måned presenterte også (for de få) premissene for det kommende filmåret med premierene i Cannes, av norske Affeksjonsverdi, Gullpalmevinner Bare et uhell, Renoir, Eddington og en rekke andre filmer. To av disse har fått sine kino- og strømmepremierer, mens Panahi (som jeg har gjort intervju med, som vil publiseres omkring kinopremieren i 2026) og Renoir må vi tålmodig vente på. 

Et av filmverdenens stadige paradokser er dennes utakt med publikum. Tenk om Taylor Swift slapp et album i mai, og du måtte vente til april med å få høre det? Eller om et par hundre lesere fikk Jon Fosses nyeste et helt år før alle andre?

SOMMER

Men sommeren kommer heldigvis alltid. Gjerne med tid for superhelter, superheltfatigue og superheltfatiguefatigue. For Thunderbolts* (Disney+) er da ikke så gæren. Superman (HBO Max) helt grei. Og det er kanskje ikke lov å si ennå, men vinterens kommende Wonder Man (Disney+), med Demetrius Grosse og Ben Kingsley, er veldig severdig. 

Popkulturen er ikke lett å bli klok på for tiden. Jeg så popstjerne Billie Eilish live i april, og Taylor Swifts bakomkliniske The End of an Era (Disney+) skildrer den ensomme poptoppen anno 2025. Og juni leverte en av årets popkulturelle bautaer, Kpop Demon Hunters (Netflix), til virale trender og ungjenteallsang og -dans. Som manageren selv sier: «The internet loves this, and the internet is never wrong.» «Gonna be, gonna be golden!» Da høsten kom, ble Paul Thomas Anderson-pretensjon stilt opp mot Bad Bunnys og Wicked-Bowen Yangs demonstrasjon av popglede i en SNL-sketsj.  

Tegnefilmmusikalen Kpop Demon Hunters har en syltynn fortelling om demoner som må bekjempes av en (enda syltynnere, men like fullt med påstått mat- og sofaglede) jentetrio, litt upside down som i Stranger Things, litt indre kamp som i Wicked, og «a demon boyband?» for de unge med sixpack og popkorn i blikket. «It’s annoyingly catchy, though», og sangene er klebrige, som trange lærbukser ned sklier.

I juni skrev jeg ellers blant annet om The Rehearsal – årets mest originale serie, med pilotepisodene i sesong 2 blant årets aller sterkeste – og Sinners (her), Hjem kjære hjem (her), og i juli om Final Destination: Bloodlines (her). I august omtalte jeg blant annet Klovn (her) og Seltzer: Den norske fattigdommen (her), The Naked Gun og Riefenstahl (her), og Orwell 2+2=5 (her), som viser at det er rom for både Huxley og Orwell i våre dagers høyst virkelige dystopier.  

«What we’ve got here is failure to communicate. Some men, you just can’t reach.» Noen menn når du ikke. De berømte linjene faller i Cool Hand Luke. Eddington hadde også kinopremiere i august, og Ari Aster lager filmer det er vanskelig å se på, og vanskelig å se vekk fra – eller bort fra. En litt uforklarlig relevant filmskaper. «Very weird. I like it.» En mann forbanner tiden selv. Barføtt i jeans på asfaltens hvitstripe, i fillete klær, uflidd, med sikkel i skjegget, breker og mekrer, som i Wicked, med en fugl i hånden (som ikke virker bedre enn ti på taket), som han så slenger under et reklameskilt for et kommende datasenter. «There’s no wishing tech away.»

Covidsynte Eddington skildrer grader av gæren, fra åpningens hjemløse outlier, men også hos deprimert kone og svigermor i huset. Joaquin Phoenix er en haltende sheriff, som motvillig midlertidig ikler seg maske, og forsøker å gi kompliment til konas sydde dukkefigur, med tunger stikkende buet ut av øynene, og et nytt ansikt som fyll i åpen munn. 

Sheriffen begynner fra en slags anstendig og nær normal common sense, men spiraler snart i konspiratorisk krig med familie og naboer, og blir senere alvorlig bevæpnet. 

Eddington er tom av landskap som det lille mennesket bare så vidt gjør seg bemerket i, tørt, ugjestmildt, stekende, med brede gater, forlatt som i Biler, da James Taylor synger Randy Newmans ord om «Our Town». Avstand, med meteren som seks fot over, mellom.

Sheriffen blir ordførerkandidat. En ny High Noon. George Floyd påstås «not a here problem», men uroer klirrer både forsiktig i vinden, og høylytt, i unge menneskers protester, brukt ytrings- og forsamlingsfrihet, om black lives matter, slavery, stolen land og defunding. Mens alle mobilfilmer hverandre, med kameraet som pekestokk og sverd. En grunnleggende krangel forkledd som støykrangel handler plutselig trassig om å skru volumet opp – og ned – på en utefests basstunge gjalling av Katy Perrys «Firework».

Eddington tematiserer den amerikanske troen på at det er ingen problemer du ikke kan skyte deg (inn i eller) ut av, og filmens voldsomme vending er kanskje ikke uventet, men ganske sjokkerende likevel. Sivilisasjonsskrekk. Politiske attentat. Rambo. 

Filmer som Eddington og serier som Pluribus plukker opp små tråder fra årets leieste filmdødsfall, der Lynchs sære, mørke og morsomme komedie, skrekk og såpe gnis sammen med møkka.

Jeg liker Eddington.

HØST

I september fikk jeg endelig se og skrive om Affeksjonsverdi – årets sterkste norske film – og Morgendagens helter (her), Demring, Blücher og One Battle after Another (her). I oktober om Nok, Fairytale, Endless Cookie og To the West, in Zapata (her), A-laget og Spillet (her), The Chair Company, Nepobaby, Stargate – en julefortelling og Robin in the Hood (her). Og i november om Bare et uhell, Ølhunden Berit og Rob Reiners Spinal Tap II (her), Hver sin Cinema og Nissene i skjul (her). 

Høstmånedene er som ventet tettest hva gjelder kvalitet, med flest filmer og serier som hevder seg høyest på min årsliste under. Tre av disse filmene kommer nok også til å prege prisutdelinger framover, fra Golden Globe i januar til Oscar i mars, Affeksjonsverdi, Bare et uhell og One Battle after Another. 

Jeg så også Chie Hayakawas briljant nydelige Renoir på Film fra sørs eneste visning. Filmen er en av de aller beste jeg så på kino i år, og den havner veldig langt opp på lista under. Forvent en større omtale omkring kinopremieren, som dessverre kommer først i april. Men her er det bare å glede seg til japansk filmpoesi, i slekt med Koreeda og Somai. 

Berøre den lette skjortevinden sittende bak mor på sykkel. Gardin foran syk far. Lys fra speil på Irene av Renoir. Ekko i tunnel. Hesteknegg. Gjettelek. Tipper Renoir kan bli en av dine favoritter også.

Lande hvor? Sent november dukket plutselig den lille tittelen Where to Land opp (tilgjengelig fra filmskaperens hjemmeside), en ny film av… Hal Hartley? Og jommen er det som om det er 1992, og Hartley fortjener en plass i en årsoppsummering, slik han en gang var en ofte omtalt fyr i renommerte filmmagasiner. 

Where to Land begynner på en levende gravplass, med sprettert mot en plastpose i et tre. En aldrende filmskaper, spilt av Bill Sage, skal skrive sitt testamente, gjøre opp regnskap, og møter advokat, kjæreste, ekskone, drikker lettøl, diskuterer «husbandry» og om «ownership is bondage» (Proudhon), leser bøker og noter, i en smart og morsom 75 minutter med «burial plot» og ønske om «practical uselessness». Edie Falco dukker også opp, i samtaler i trefjerdedelsprofiler vendt fra hverandre. Teatralt på en god måte. Senårets overraskelse. 

NY VINTER

I desember skrev jeg om julefilmer, støvler mellom barken og veden i Train Dreams og Stranger Things (her), Vinternatt, Avatar: Fire and Ash og Marty Supreme (her). 

Krigsdokumentaren 2000 Meters to Andriivka kan nå også strømmes hos VGTV. Mange av årets filmer ellers ikke sett eller omtalt ble også tilgjengelig for hjemmeskjermen i desember, som Bob Trevino Likes It, Bugonia, Dancing Queen 2 i Hollywood, Good Fortune, The Last Republican, The Life of Chuck, The Long Walk, Springsteen: Deliver Me from Nowhere, That They May Face the Rising Sun, Twinless, Wild Diamond – og Blue Moon.

«Just not that way.» «Nobody ever loved me so much.» Richard Linklaters Blue Moon er – lik en god poplåt – et fokusert kunstnerportrett, et pianokammerspill om kunstnerskap og kunsterpartnerskap. Låtskriver Lorenz Hart skrev «My Funny Valentine» og «Blue Moon». Til maskuline melodier. Stephin Merritt fra The Magnetic Fields gjorde narr av valget av Ethan Hawke i hovedrollen som homohetero fra scenen i Oslo Konserthus i høst, men jeg synes Hawke gjør en meget god jobb som en over toppen kunstner i krise.  

«You bored of it yet?» Vekk, nå. Den endelige dommen over Stranger Things må nesten falle etter finalen, men sluttspillet har vært ujevnt. Vi er blitt lovet og har fått servert knekk til jul og nyttår, en slags Apop Demon Hunters, hit blir dit, hvor her blir der, i ormehull, med crawl som den raskeste teknikken, vennskap, mot og offervilje.

På tampen av året avsluttet finurlige Pluribus med en potensiell eksplosiv cliffhanger. Og hockeyhomofile Heated Rivalry ble hypet helt hysterisk.

Til sist biter filmhistorien seg nærmest i halen i Fridtjof Stensæth Josefsens superkortfilmserie Mann dag (NRK), som har levert fem nye episoder, med sin utilpasningsdyktige serieskaper i hovedbirollene, som i første nye episode «Trio», om å streve hardt med å finne sin plass gatelangs ved siden av to andre kompiser, eller siste nye episode «Lunsj», om å bli rykket bakover av brysomme brødbitt. 

Det er tidvis hysterisk morsom slapstick, og originalt observerte situasjoner i en form som jo var finslipt allerede for et århundre siden. Stum av beundring. 

Kanskje NRK hadde hatt plass til litt flere kortfilmer også?

1. A Real Pain 
2. Renoir 
3. The Pitt 
4. BG 
5. The Rehearsal 
6. One Battle after Another 
7. Affeksjonsverdi 
8. The Righteous Gemstones 
9. Sorry, Baby
10. Eddington 
11. Nickel Boys
12. Bare et uhell 
13. Afternoons of Solitude
14. Orwell: 2+2=5
15. Robin in the Hood 
16. The Chair Company
17. Misericordia
18. Ladies & Gentlemen… 50 Years of SNL Music
19. If I Had Legs, I’d Kick You
20. Severance
21. Paradise
22. Sinners
23. Pluribus
24. Train Dreams
25. Where to Land
26. Klovn
27. Nepobaby
28. Stargate – en julefortelling
29. Demring
30. Riefenstahl
31. Spillet
32. To the West, in Zapata
33. Little Boy 
34. Pørni
35. Predators
36. Ølhunden Berit
37. The Studio
38. Mann dag
39. Fairytale
40. Videoheaven
41. Marty Supreme
42. Endless Cookie
43. Common Side Effects
44. The Perfect Neighbor
45. Cover-Up
46. South Park
47. Ikke lov å le på hytta
48. The Naked Gun
49. Nissene i skjul
50. Morgendagens helter 
51. Bausjen
52. I kjærlighetens navn
53. Final Destination: Bloodlines
54. Ambivalens
55. Nok
56. Stranger Things 
57. 28 Years Later
58. Magellan 
59. Blücher
60. Wednesday
61. Hedda
62. Blue Moon 
63. Kpop Demon Hunters 
64. The Day the Earth Blew Up: A Looney Tunes Movie
65. A House of Dynamite
66. Breakdown 1975
67. Secret Mall Apartment

Hvis du liker disse, elsker jeg deg.  

En lang rekke filmer, serier og TV-programmer fra 2025 har jeg ikke sett, åpenbart langt flere enn hva jeg har sett. Noen av disse ville kanskje blandet seg inn i lista over: A Faith Under Siege, A Little Prayer, A Normal Family, A Want in Her, Agon, Alice-Heart, All Her Fault, The Alto Knights, The American Revolution, American Sweatshop, Asura, Atropia, The Ballad of Wallis Island, The Baltimorons, The Bend in the River, Boys Go to Jupiter, Bugonia, The Celebrity Traitors, The Dells, Discount Funeral, East of Wall, Eephus, Eternity, Fire of Wind, The Fishing Place, Frankenstein, Freaky Tales, Friendship, Gangsterism, Hamnet, Happyend, Harvest, Heated Rivalry, Honey Bunch, The Human Hibernation, In Whose Name?, Is This Thing On?, The Life of Chuck, Listers, Little Big and Far, Long Story Short, The Long Walk, The Lowdown, The Mastermind, Mickey 17, No Other Choice, Nouvelle Vague, Nuremberg, Rebuilding, Relay, Roofman, Sacramento, Shifty, The Shrouds, Sirat, Sound of Falling, Splitsville, The Surfer, The Testament of Ann Lee og Zootropolis 2.