Jon Inge Faldalen anbefaler informert spennende Squid Game, 28 Years Later, Final Destination: Bloodlines, The Bear, Jaws@50 og Billy Joel for sommerferien.
Sommertips: Fra Jaws@50 til Squid Game.
(OBS. Omtalene omhandler handling, og røper slik deler av innholdet.)
Lykke kommer alltid alene? Vi hadde i hvert fall tur. Norske vårfilmer som Spermageddon, Den stygge stesøsteren, Alt skal bort, Onkel Jens og De rettsløse kan nå strømmes. Og sterke 28 Years Later er på kino. Oh, Danny Boyle. Med manus av Alex Garland. The blast of us. «The more you kill, the easier it gets», får en ung gutt høre. Høyvann, lavvann. Tynn landlinje. Horder av smittede. Én lege. Én nyfødt. En sønn og hans mor.
28 Years Later er visuelt slående, med stor- og litenkuksenergi som passer stoffet. En skallemonolitt. Memento mor di.
En kritiker bør ikke ha breddeskrekk. Og sommeren er ei fin tid for lett underholdning, som Happy Gilmore 2 (Netflix) eller Naked Gun, som først får kinopremiere i august. Og skildringer av alt det du og jeg er – og ikke er – redd for. Og det fins mange måter å komme på andre katastrofetanker.
Skrekkseriefilmen Final Destination: Bloodlines strømmes. Og særlig de første tjue minuttene er geniale. Vi hører brummet ordene «burns, burns, burns» fra sangen «Ring of Fire», og aner at ild snart vil brenne. En kid stjeler cash fra ønskebrønnen langt under den gigantiske tårnrestauranten. En kvinnes høydeskrekk. Karakterer med raskt heiset stillingsenergi. Flambere. Kakke crème brûlée. Blod fra rosetornestikk. Krystall mot glass. Myntkast. Sprekker.
I ordet ubehag utgjør behag brorparten. Danseglassgulvet gir etter og knuser. Folk faller til bakken, rotert skakkstyrtende som i et flipperspill. Nå til «Raindrops Keep Falling On My Head». Splatt! Splatt! Det er kanskje ikke verstefallsnytenkning. Splatt! Men så gøy. Tyngdekraft og manglende tankekraft. Skrekk er komedie. Marerideutstyr for resten av filmen.
Men gamle katastrofer frister kanskje også.
Den ultimate kvartalsknuser og pianomannen – Jaws og Billy Joel: And So It Goes
“See it before you go swimming.” Og hakeslepp skjer med kjeven. Få filmer har bitt skarpere fra seg i filmhistorien, og hver sommer siden 1975 har vært en haisommer.
Unge Steven Spielbergs gigantiske gjennombruddsfilm – og begynnelsen på hans jakt på, og med, stadig større båter – feirer nå 50 år, markert gjennom den severdige, om en litt skarptannløse dokumentarfilmen Jaws@50: The Definitive Inside Story (Disney+).
Boktittelen Jaws dukket opp i siste liten. Peter Benchleys bestselgende roman hadde tidlige tittelforslag som Leviathon Rising, Terror Tide, Who Dat Noshin’ on My Leg?, Out of the Stillness og Yum Yum, Stumblebum. Jada, brainstorm er viktig.
Spielberg var inspirert av Alfred Hitchcocks antydningskunst, og i filmens åpningsminutter blir en badende kvinne med ett slengt frem og tilbake i vannskorpa, før hun brått blir trukket ned i dypet – av noe.
Tegnet storyboard med påskrift: “Once again – water calm”.
Film med stor F. Fidel Castro kalte boka “a marvellous metaphor about the corruption of capitalism”, og Spielberg fikk selv panikkanfall etter endt innspilling.
En liten, stor musiker vokste opp en liten svømmetur unna. “Melody was always primary to me”, sier langøyemann Billy Joel i den to delers dokumentarfilmen Billy Joel: And So It Goes (Max), som får premiere 18. juli.
Og “And So It Goes” er en perfekt popmelodi. Bruce Springsteen beskriver Joels inspirasjoner fra Broadway og Tin Pan Alley, og ler, “which is why Billy’s melodies are better than mine”. Joel hensetter gjerne lytteren i “a New York state of mind”, med lette fingre, eller ved å hamre pianostrengene i stykker. “And you can have this heart to break.”
Bjørn, bjørn – The Bear
“I know what it smells like.” The Bear (Disney+) gjør alene dessverre ingen bjørnesommer, og serverer igjen en svært ujevn tiretters. En ny dag truer med Groundhog Day på TV og “I Got You Babe” på soundtracket. Eller, den samme dagen truer.
En avisanmeldelses overskrift lyder: “The Bear stumbles with culinary dissonance”. Kritikeren er forvirret, av blandingen av lynkjapt og uutholdelig langsomt. Og noe “show-off-y.” Det er som om serieskaper Christopher Storer metakritiserer seg selv. I så fall treffer han godt.
Chef Carm (Jeremy Allen White) melder (som Pørni og andre) død bror, men er heldigvis noe mindre miserabel enn i sesong tre, til tross for en såpepåklistret to måneders deadline – MED NEDTELLING – i påvente av flere gjester og Michelin-stjerneskudd. Sekundene tikker.
Storer forsøker å presse fram tårevått “drama” av tørkede sitroner. Dissonant dysfunksjon. Plaget mann er mutt, alene. Halvser 3:10 to Yuma (1957) i en bar: “What are you squeezin’ that watch for? Squeezin’ that watch ain’t gonna… stop time.” Bønn. Mer tidsmetaforikk.
Flere svake scener blir forsøkt gjort mer interessante ved å klippe dem sammen. Men intensitet/intensitet/intensitet blir heller intetsigende/intetsigende/intetsigende. Kok i hop. Myk traumeerotikk og eggs rated matporno. Knapt ståkarakter.
Men så. I episode 3, “Slim Slow Slider”, er sandwich og snø sentimentalt på den riktige måten, og det svinger plutselig igjen, når nedforbakken må gås oppover. “Put some cheese on it!” skriker en venninne til Syd, Ayo Edebiri, medmanusforfatter på episode 4, “The Worms”. Ja, mer ost takk!
Dødelighet. Tid. “There’s always a clock.” Episode 6, “Sophie”, har nye sterke Syd-scener, som da hun er bekymret for far med hjerteinfarkt. Det burde vært hennes sesong, men dilemmaet er ikke interessant nok. Det uventede er ventet.
Dobbeltepisode 7, “Bears”, er hele 70 minutter lang, om “family fucking things”, der fest ikke er fest, men det igjen snakkes i munnen på hverandre og lekes festgjemsel, alene, på kjøkken eller finfint under bordet, med duken som myke vegger og dørgløtt. Være sanden. Dans. Men likevel ikke et helt vellykket vrengebilde av sesong 2s sterke episode 6, “Fishes”.
Episode 8, “Green”, har igjen eksempler på at karakterene i The Bear altfor ofte opptrer som hverandres eventyrlige hjelpere, med fyndige (postkort)visdomsord i oppstilt “tilfeldige” (sam)taler. På monodialogisk tomannsmunn er det gjerne til og med kjærlig, men med tre eller flere involvert er det snart kjekling og kaos.
I episode 9, “Tonnato”, blar Jamie Lee Curtis gjennom gamle bilder og prøver å gjenta “suksessen” fra “Fishes”. Men det forblir oppkok. Føling i fortidens rom, sentimental helse, ambisjon, pretensjon, prestasjon. Hvordan sklitakle tap? “I don’t know what I’m like”, sier Carm, mennesket som kjøkkenøy, i episode 10, “Goodbye”. Er det greit å slutte med noe man har elsket?
Som alle familier kunne også denne vært så mye bedre. The Bear får ett besøk til.
Mike White Lotus
Skuespiller Walton Goggins ledet nylig Saturday Night Live, og sketsjene «Tiny Baby Shoe» og «Service Dogs» var ganske fønni. «Baby Billy» fra The Righteous Gemstones (Max, se omtale fra mai her) var blant de mest interessante karakterene i årets skuffende ujevne sesong av The White Lotus (Max), som uansett er reaktualisert i disse ferietider.
Meditasjon, skudd. Hva skjer? Hvem skyter? Hvem blir skutt? Én uke tidligere. Særegne serieskaper Mike White («Thank God they are dead» sier en karakter om sine døde foreldre) kaller den langsomme fortellingen «edging», og «It is easier to be patient once we finally accept there is no resolution», sier en munk i episode 8. Og ut- og forløsning lar vente på seg.
Blodbadet til slutt synes heller ikke fortjent (her har White noe å lære av Squid Game), og strukturen burde vært stokket om. Om vassing skal bli dykk må neste tur planlegges bedre. Men det er likevel vanskelig å holde øynene unna.
Ingenting er vel mer dekadent enn en kjedelig ferie. Basseng ved vannkanten. Børstet strand. Hengekøye i vannhinna. Overflatehvile, flytende i et stramt fiskegarn. Yacht. Yawn. Tredje sesong av The White Lotus er eksotisk estetisk, delvis forkledd som en flagrende og stramt oppredd CNN-reklame for Thailand, men luksusturismens dype underside er ikke vanskelig å grave fram, lik en truende idyll, ereksjonen som løfter massasjelakenet.
Sår under vannskorpa. At komponisten nå gir seg er bare til det bedre, for striden mellom lyd og bilde har aldri vært verre enn i sesong tre. Det er også noe rart i vekslingen mellom famlete ungdomsaktig dating hos enkelte voksne, og middelaldrende perversiteter hos andre.
The White Lotus har ingen ekte mennesker involvert. Men karakteristiske ansikter. Og dialog som kampsport. Men det er et problem når man i veldig liten grad bryr seg om karakterene og hvordan det går med dem. Vedkommende vedkommer meg ikke.
Med skjermen som akvarium svømmer skikkelsene rundt der inne, dyr drevet av drifter, utkledd som siviliserte mennesker. En drift blant annet forsøkt innlåst i mobilluksushotellets digitale detox. Være, til stede. Meditasjon med irritasjon. Reisefølger. Familie. Venner. Par. Tapervinnere. En vakker modell forteller om skalla hvite menn, av lokale kalt LBH: «Losers Back Home». En rekke gretne gamle gubber, med en rekke spretne unge kvinner. Attråverdighet. «Kjærlighet» gir blindsoner.
Venninner snakker om «winning life», hvor to baksnakker den tredje. Pinlighet, sjalusi, ansiktets misunnamanøvre. Baksnakking igjen, ny venninnekonstellasjon. Baksnakking nummer tre, siste konstellasjon. Overhøre. Trykket stemning, som en presset lotusblomst.
Ild i blikket. Hva er begjær? Pappas morder. Pappas penis. Brors penis. Bryster, små lys i jungelen. Flyt, fest, hud, sex, slanger, piller. Telefonavhengighet avløses av pilleavhengighet. Vanngeværer i hovedgata og vanlig pistol på avveie. Herde huden i tinningen. «You cannot outrun pain.»
The White Lotus får også én tur til. Men som Homer Simpson sier i den nye parodiepisoden The Yellow Lotus (Disney+), “Save me, Baywatch!”.
Luksusrevefellen, eller 1, 222, 3, 456 – Squid Game
“Hi, welcome to Korea!” “‘Squid game’? What an odd name.” Akkar, stakkar. Den som er med på leken, må tåle. Og hva er man villig til å gjøre for penger? Opp- og nedbetaling av gjeld til blodbanken. Prekariatet. Kreditorer, myndigheter, mafia. Hvor går grensene for frivillighet og informert samtykke?
En god splatter forlanger døden. Og tredje og siste sesong av seriefenomenet Squid Game hadde nylig premiere på Netflix. La oss ta en kikk på serien.
Pervers voldsporno, melosplatter og skuddusikker øst speiler vår tids massedrap og sprutskytinger, terror, fascisme og krig. Og seddelbunker i glasskula høyt der oppe blir sola som skinnvarmer deltakerne.
Teater, litteratur, filmer og tv-serier har jo alltid drept sine karakter, men sjelden med lignende iskulde som i eliminale Squid Game. Å være vitne til vold er ulikt hos Hitchcock, Hooper, Kubrick, Kargl, Tarantino, Haneke, Noe, eller andre.
Seriens magiske sirkler, kvadrater, rektangler, trekanter, labyrinter og trapper tester spillgrenser for frivillighet og regler. Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort. Alt.
Squid Game er en spillifisert fiksjonsrealityserie som markerte et slags toppunkt for peak tv, som nå har avgått med livet og er erstattet av reality tv – inspirert av dens drap og død, her (i serier som Forræder og Spillet) sosiale drap og sosial død, men også våghalsreality (som Mr. Beast og Beast Games) – sosiale medier, spill og annen audiovisuell underholdning.
I Squid Game står alt på spill. Sophies hundre valg møter Auschwitz (Games): The Reality Show, i veksling mellom tredimensjonal sjakk og todimensjonal snuff, med spilleregler i stadig flyt. Det er jo heslig.
Og halve skal med. Serien er også en økonomisk allegori om gjeld og gjeldskatastrofer, ‘til debt do us part. Squid Game ekstremtematiserer kapitalismens nådeløse konkurranse, slik serieskaper Hwang Dong-hyeok uttaler det, og gir oss muligheter til å reflektere over vår samvittighet, som hovedskuespiller Lee Jung-jae sier det, vår mann som Seong Gi-hun, spiller nummer 456.
Mennesker som tramper hverandre ned. På vei mot og oppover glatte rangstiger, snekret og smurt av andres knokler, kjøtt og blodig spillvann.
Likt kledd, oppstilt på rad og rekke. Som om rettferdig.
Det er himmelblått under første spill, «Rødt lys», hvor fugler flyr over malte himmelmurer, og bevegelse betyr blod, mens stillstand er midlertidig liv. Og moralen synes klar: Det er bedre å ta enn å ha noens rygg.
Hjemme igjen er det tørre nudler. Tilbake i spillet må kjeks lirkes ut av sin porøse form, pirke og slikke ut en paraply, henrette med blodrød penn, snike til seg mer mat, og drepe. «Vi burde ikke drepe hverandre på denne måten.»
Tautrekking, taktikk, skritt fram. Balansere på glass høyt over bakken. Konsekvent en nær døden-opplevelse, drastisk og dramatisk. Grupper, par, alene. Moral i møte med døden. Svik, men også gaver og godhet, likhet for lovløsheten. Litt liv. Ett år senere. Vil noen hjelpe en full mann sovende ute i kulda?
I sesong 2 etterforsker vinner og bror. Stein, saks, papir. Russisk rulett. Tøff i tinningen. Voldspopera med Turandots «Nessum Dorma» og «Time To Say Goodbye». Rekrutttør og invitør. Hevn. Tre menn med ulik motivasjon for å stanse spillet, mennesker ved bunnens bunn eller under bunnen. Brennende barnetegning. Entre spillet igjen.
Sesong 2 og 3 er nedfølgere, med endrede spilleregler, som at deltakerne kan avslutte spillet med delte penger etter hver runde. Krypto, kjendis, rapper, fankultur. GPS i tann blir avslørt og fjernet, men Gi-hun forsøker å advare, dels forgjeves, og blir en folkefiende.
Gjentagelsen av «Rødt lys» er interessant. Han vet, vi vet, og likevel er det spennende, men informert spennende, ikke overraskelsens hva, men den grufulle og perverse hvordan: Hvordan kommer dette ikke til å gå? Prikk- til prikkskyte, heltemot, tilbake ut på spillbanen for å hjelpe en skadet.
Spillmester i spillet, lenket til hverandre, minileker, med konvoluttkast, terninger, stein, snurrebass og triksing med ei sølvfille. Dop, drap, konflikt innad blant henretterne, der noen vil ha halvdøde kropper til organinnhøsting. Skjebnefellesskap redder seg i siste sekund, eller lar livet glippe før målstreken. Rosa drakter gjør kropper til røde fontener.
Grupper, flokker, navn, rundt i ring, finne et riktig antall og gå inn i et lite rom. Hver nye runde slår sprekker mellom relasjoner, familie, venner. Hvem blir sveket midt i kaoset? Rom for halve. Gaffel stikker vel så bra som kniv. Hud flerres flerpenetrert, og blodet spruter.
Forsøk på opprør lykkes ikke.
Sesong 3 gjenfinner Gi-hun spart, men lenket, og andre opprørere hengt opp i den glorete trappeoppgangen. To lag leker gjemsel med kniv, labyrintrotter under lys stjernehimling, med kjøtt som skjold og nøkler til den indre utgangsdøra.
Skyld, offer, «det var min skyld», og «jeg er lei for det». Bli drapsmann, blodmørkt. Fødsel, og ei mor som må sette hårnåla i sønnens rygg. Karakterene er figurer i geometri, actionfigurer i dukkehus, med megahoppetau på smal bro over juv, og spensthåp.
Spille spillet. Noen redder, noen dytter i døden. Mor ofrer seg, og baby fortsetter som spiller 222, lik babyen, en Moses, en Jesus, rystende ristende i barnevogn nedover Odessa-trappene i Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin.
Gi-huns ansvarrolle stiller så spørsmålstegn ved Griegs linjer: «Den som med høire arm/bærer en byrde,/dyr og umistelig,/kan ikke myrde»?
Mon det.
«Har du fortsatt troen på mennesker?» blir Gi-hun spurt. Hund, harpun, VIP-er med pervers kikking og en bylt baby som veddemiddel. Dolkemiddag, dyttespill på støpte sirkel-, trekant- og firkantfjell. Episode 6, «Mennesker er…», med megetsigende prikk prikk prikk, lik i Gi-huns siste replikk, viser hvordan vi må tåle streken, trekanten, firkanten og sirkelen, og han ofrer seg til sist for fremtidige generasjoner, med den ekte og virkelige Offer-rollen, ikke som sutring eller martyr, men som seier – «som om vi bar et barn/varsomt på armen!»
Ikke en sånn person. Men en sånn. Kunne ikke det bli heltemoteriktig!
Penger til etterlatte barn, gi henne Gi-hun. Cate Blanchett som rekrutterer i LA.
Mennesker er…
God sommer!
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Sommertips: Fra Jaws@50 til Squid Game.
Jon Inge Faldalen anbefaler informert spennende Squid Game, 28 Years Later, Final Destination: Bloodlines, The Bear, Jaws@50 og Billy Joel for sommerferien.
(OBS. Omtalene omhandler handling, og røper slik deler av innholdet.)
Lykke kommer alltid alene? Vi hadde i hvert fall tur. Norske vårfilmer som Spermageddon, Den stygge stesøsteren, Alt skal bort, Onkel Jens og De rettsløse kan nå strømmes. Og sterke 28 Years Later er på kino. Oh, Danny Boyle. Med manus av Alex Garland. The blast of us. «The more you kill, the easier it gets», får en ung gutt høre. Høyvann, lavvann. Tynn landlinje. Horder av smittede. Én lege. Én nyfødt. En sønn og hans mor.
28 Years Later er visuelt slående, med stor- og litenkuksenergi som passer stoffet. En skallemonolitt. Memento mor di.
En kritiker bør ikke ha breddeskrekk. Og sommeren er ei fin tid for lett underholdning, som Happy Gilmore 2 (Netflix) eller Naked Gun, som først får kinopremiere i august. Og skildringer av alt det du og jeg er – og ikke er – redd for. Og det fins mange måter å komme på andre katastrofetanker.
Skrekkseriefilmen Final Destination: Bloodlines strømmes. Og særlig de første tjue minuttene er geniale. Vi hører brummet ordene «burns, burns, burns» fra sangen «Ring of Fire», og aner at ild snart vil brenne. En kid stjeler cash fra ønskebrønnen langt under den gigantiske tårnrestauranten. En kvinnes høydeskrekk. Karakterer med raskt heiset stillingsenergi. Flambere. Kakke crème brûlée. Blod fra rosetornestikk. Krystall mot glass. Myntkast. Sprekker.
I ordet ubehag utgjør behag brorparten. Danseglassgulvet gir etter og knuser. Folk faller til bakken, rotert skakkstyrtende som i et flipperspill. Nå til «Raindrops Keep Falling On My Head». Splatt! Splatt! Det er kanskje ikke verstefallsnytenkning. Splatt! Men så gøy. Tyngdekraft og manglende tankekraft. Skrekk er komedie. Marerideutstyr for resten av filmen.
Men gamle katastrofer frister kanskje også.
Den ultimate kvartalsknuser og pianomannen – Jaws og Billy Joel: And So It Goes
“See it before you go swimming.” Og hakeslepp skjer med kjeven. Få filmer har bitt skarpere fra seg i filmhistorien, og hver sommer siden 1975 har vært en haisommer.
Unge Steven Spielbergs gigantiske gjennombruddsfilm – og begynnelsen på hans jakt på, og med, stadig større båter – feirer nå 50 år, markert gjennom den severdige, om en litt skarptannløse dokumentarfilmen Jaws@50: The Definitive Inside Story (Disney+).
Boktittelen Jaws dukket opp i siste liten. Peter Benchleys bestselgende roman hadde tidlige tittelforslag som Leviathon Rising, Terror Tide, Who Dat Noshin’ on My Leg?, Out of the Stillness og Yum Yum, Stumblebum. Jada, brainstorm er viktig.
Spielberg var inspirert av Alfred Hitchcocks antydningskunst, og i filmens åpningsminutter blir en badende kvinne med ett slengt frem og tilbake i vannskorpa, før hun brått blir trukket ned i dypet – av noe.
Tegnet storyboard med påskrift: “Once again – water calm”.
Film med stor F. Fidel Castro kalte boka “a marvellous metaphor about the corruption of capitalism”, og Spielberg fikk selv panikkanfall etter endt innspilling.
En liten, stor musiker vokste opp en liten svømmetur unna. “Melody was always primary to me”, sier langøyemann Billy Joel i den to delers dokumentarfilmen Billy Joel: And So It Goes (Max), som får premiere 18. juli.
Og “And So It Goes” er en perfekt popmelodi. Bruce Springsteen beskriver Joels inspirasjoner fra Broadway og Tin Pan Alley, og ler, “which is why Billy’s melodies are better than mine”. Joel hensetter gjerne lytteren i “a New York state of mind”, med lette fingre, eller ved å hamre pianostrengene i stykker. “And you can have this heart to break.”
Bjørn, bjørn – The Bear
“I know what it smells like.” The Bear (Disney+) gjør alene dessverre ingen bjørnesommer, og serverer igjen en svært ujevn tiretters. En ny dag truer med Groundhog Day på TV og “I Got You Babe” på soundtracket. Eller, den samme dagen truer.
En avisanmeldelses overskrift lyder: “The Bear stumbles with culinary dissonance”. Kritikeren er forvirret, av blandingen av lynkjapt og uutholdelig langsomt. Og noe “show-off-y.” Det er som om serieskaper Christopher Storer metakritiserer seg selv. I så fall treffer han godt.
Chef Carm (Jeremy Allen White) melder (som Pørni og andre) død bror, men er heldigvis noe mindre miserabel enn i sesong tre, til tross for en såpepåklistret to måneders deadline – MED NEDTELLING – i påvente av flere gjester og Michelin-stjerneskudd. Sekundene tikker.
Storer forsøker å presse fram tårevått “drama” av tørkede sitroner. Dissonant dysfunksjon. Plaget mann er mutt, alene. Halvser 3:10 to Yuma (1957) i en bar: “What are you squeezin’ that watch for? Squeezin’ that watch ain’t gonna… stop time.” Bønn. Mer tidsmetaforikk.
Flere svake scener blir forsøkt gjort mer interessante ved å klippe dem sammen. Men intensitet/intensitet/intensitet blir heller intetsigende/intetsigende/intetsigende. Kok i hop. Myk traumeerotikk og eggs rated matporno. Knapt ståkarakter.
Men så. I episode 3, “Slim Slow Slider”, er sandwich og snø sentimentalt på den riktige måten, og det svinger plutselig igjen, når nedforbakken må gås oppover. “Put some cheese on it!” skriker en venninne til Syd, Ayo Edebiri, medmanusforfatter på episode 4, “The Worms”. Ja, mer ost takk!
Dødelighet. Tid. “There’s always a clock.” Episode 6, “Sophie”, har nye sterke Syd-scener, som da hun er bekymret for far med hjerteinfarkt. Det burde vært hennes sesong, men dilemmaet er ikke interessant nok. Det uventede er ventet.
Dobbeltepisode 7, “Bears”, er hele 70 minutter lang, om “family fucking things”, der fest ikke er fest, men det igjen snakkes i munnen på hverandre og lekes festgjemsel, alene, på kjøkken eller finfint under bordet, med duken som myke vegger og dørgløtt. Være sanden. Dans. Men likevel ikke et helt vellykket vrengebilde av sesong 2s sterke episode 6, “Fishes”.
Episode 8, “Green”, har igjen eksempler på at karakterene i The Bear altfor ofte opptrer som hverandres eventyrlige hjelpere, med fyndige (postkort)visdomsord i oppstilt “tilfeldige” (sam)taler. På monodialogisk tomannsmunn er det gjerne til og med kjærlig, men med tre eller flere involvert er det snart kjekling og kaos.
I episode 9, “Tonnato”, blar Jamie Lee Curtis gjennom gamle bilder og prøver å gjenta “suksessen” fra “Fishes”. Men det forblir oppkok. Føling i fortidens rom, sentimental helse, ambisjon, pretensjon, prestasjon. Hvordan sklitakle tap? “I don’t know what I’m like”, sier Carm, mennesket som kjøkkenøy, i episode 10, “Goodbye”. Er det greit å slutte med noe man har elsket?
Som alle familier kunne også denne vært så mye bedre. The Bear får ett besøk til.
Mike White Lotus
Skuespiller Walton Goggins ledet nylig Saturday Night Live, og sketsjene «Tiny Baby Shoe» og «Service Dogs» var ganske fønni. «Baby Billy» fra The Righteous Gemstones (Max, se omtale fra mai her) var blant de mest interessante karakterene i årets skuffende ujevne sesong av The White Lotus (Max), som uansett er reaktualisert i disse ferietider.
Meditasjon, skudd. Hva skjer? Hvem skyter? Hvem blir skutt? Én uke tidligere. Særegne serieskaper Mike White («Thank God they are dead» sier en karakter om sine døde foreldre) kaller den langsomme fortellingen «edging», og «It is easier to be patient once we finally accept there is no resolution», sier en munk i episode 8. Og ut- og forløsning lar vente på seg.
Blodbadet til slutt synes heller ikke fortjent (her har White noe å lære av Squid Game), og strukturen burde vært stokket om. Om vassing skal bli dykk må neste tur planlegges bedre. Men det er likevel vanskelig å holde øynene unna.
Ingenting er vel mer dekadent enn en kjedelig ferie. Basseng ved vannkanten. Børstet strand. Hengekøye i vannhinna. Overflatehvile, flytende i et stramt fiskegarn. Yacht. Yawn. Tredje sesong av The White Lotus er eksotisk estetisk, delvis forkledd som en flagrende og stramt oppredd CNN-reklame for Thailand, men luksusturismens dype underside er ikke vanskelig å grave fram, lik en truende idyll, ereksjonen som løfter massasjelakenet.
Sår under vannskorpa. At komponisten nå gir seg er bare til det bedre, for striden mellom lyd og bilde har aldri vært verre enn i sesong tre. Det er også noe rart i vekslingen mellom famlete ungdomsaktig dating hos enkelte voksne, og middelaldrende perversiteter hos andre.
The White Lotus har ingen ekte mennesker involvert. Men karakteristiske ansikter. Og dialog som kampsport. Men det er et problem når man i veldig liten grad bryr seg om karakterene og hvordan det går med dem. Vedkommende vedkommer meg ikke.
Med skjermen som akvarium svømmer skikkelsene rundt der inne, dyr drevet av drifter, utkledd som siviliserte mennesker. En drift blant annet forsøkt innlåst i mobilluksushotellets digitale detox. Være, til stede. Meditasjon med irritasjon. Reisefølger. Familie. Venner. Par. Tapervinnere. En vakker modell forteller om skalla hvite menn, av lokale kalt LBH: «Losers Back Home». En rekke gretne gamle gubber, med en rekke spretne unge kvinner. Attråverdighet. «Kjærlighet» gir blindsoner.
Venninner snakker om «winning life», hvor to baksnakker den tredje. Pinlighet, sjalusi, ansiktets misunnamanøvre. Baksnakking igjen, ny venninnekonstellasjon. Baksnakking nummer tre, siste konstellasjon. Overhøre. Trykket stemning, som en presset lotusblomst.
Ild i blikket. Hva er begjær? Pappas morder. Pappas penis. Brors penis. Bryster, små lys i jungelen. Flyt, fest, hud, sex, slanger, piller. Telefonavhengighet avløses av pilleavhengighet. Vanngeværer i hovedgata og vanlig pistol på avveie. Herde huden i tinningen. «You cannot outrun pain.»
The White Lotus får også én tur til. Men som Homer Simpson sier i den nye parodiepisoden The Yellow Lotus (Disney+), “Save me, Baywatch!”.
Luksusrevefellen, eller 1, 222, 3, 456 – Squid Game
“Hi, welcome to Korea!” “‘Squid game’? What an odd name.” Akkar, stakkar. Den som er med på leken, må tåle. Og hva er man villig til å gjøre for penger? Opp- og nedbetaling av gjeld til blodbanken. Prekariatet. Kreditorer, myndigheter, mafia. Hvor går grensene for frivillighet og informert samtykke?
En god splatter forlanger døden. Og tredje og siste sesong av seriefenomenet Squid Game hadde nylig premiere på Netflix. La oss ta en kikk på serien.
Pervers voldsporno, melosplatter og skuddusikker øst speiler vår tids massedrap og sprutskytinger, terror, fascisme og krig. Og seddelbunker i glasskula høyt der oppe blir sola som skinnvarmer deltakerne.
Teater, litteratur, filmer og tv-serier har jo alltid drept sine karakter, men sjelden med lignende iskulde som i eliminale Squid Game. Å være vitne til vold er ulikt hos Hitchcock, Hooper, Kubrick, Kargl, Tarantino, Haneke, Noe, eller andre.
Seriens magiske sirkler, kvadrater, rektangler, trekanter, labyrinter og trapper tester spillgrenser for frivillighet og regler. Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort. Alt.
Squid Game er en spillifisert fiksjonsrealityserie som markerte et slags toppunkt for peak tv, som nå har avgått med livet og er erstattet av reality tv – inspirert av dens drap og død, her (i serier som Forræder og Spillet) sosiale drap og sosial død, men også våghalsreality (som Mr. Beast og Beast Games) – sosiale medier, spill og annen audiovisuell underholdning.
I Squid Game står alt på spill. Sophies hundre valg møter Auschwitz (Games): The Reality Show, i veksling mellom tredimensjonal sjakk og todimensjonal snuff, med spilleregler i stadig flyt. Det er jo heslig.
Og halve skal med. Serien er også en økonomisk allegori om gjeld og gjeldskatastrofer, ‘til debt do us part. Squid Game ekstremtematiserer kapitalismens nådeløse konkurranse, slik serieskaper Hwang Dong-hyeok uttaler det, og gir oss muligheter til å reflektere over vår samvittighet, som hovedskuespiller Lee Jung-jae sier det, vår mann som Seong Gi-hun, spiller nummer 456.
Mennesker som tramper hverandre ned. På vei mot og oppover glatte rangstiger, snekret og smurt av andres knokler, kjøtt og blodig spillvann.
Likt kledd, oppstilt på rad og rekke. Som om rettferdig.
Det er himmelblått under første spill, «Rødt lys», hvor fugler flyr over malte himmelmurer, og bevegelse betyr blod, mens stillstand er midlertidig liv. Og moralen synes klar: Det er bedre å ta enn å ha noens rygg.
Hjemme igjen er det tørre nudler. Tilbake i spillet må kjeks lirkes ut av sin porøse form, pirke og slikke ut en paraply, henrette med blodrød penn, snike til seg mer mat, og drepe. «Vi burde ikke drepe hverandre på denne måten.»
Tautrekking, taktikk, skritt fram. Balansere på glass høyt over bakken. Konsekvent en nær døden-opplevelse, drastisk og dramatisk. Grupper, par, alene. Moral i møte med døden. Svik, men også gaver og godhet, likhet for lovløsheten. Litt liv. Ett år senere. Vil noen hjelpe en full mann sovende ute i kulda?
I sesong 2 etterforsker vinner og bror. Stein, saks, papir. Russisk rulett. Tøff i tinningen. Voldspopera med Turandots «Nessum Dorma» og «Time To Say Goodbye». Rekrutttør og invitør. Hevn. Tre menn med ulik motivasjon for å stanse spillet, mennesker ved bunnens bunn eller under bunnen. Brennende barnetegning. Entre spillet igjen.
Sesong 2 og 3 er nedfølgere, med endrede spilleregler, som at deltakerne kan avslutte spillet med delte penger etter hver runde. Krypto, kjendis, rapper, fankultur. GPS i tann blir avslørt og fjernet, men Gi-hun forsøker å advare, dels forgjeves, og blir en folkefiende.
Gjentagelsen av «Rødt lys» er interessant. Han vet, vi vet, og likevel er det spennende, men informert spennende, ikke overraskelsens hva, men den grufulle og perverse hvordan: Hvordan kommer dette ikke til å gå? Prikk- til prikkskyte, heltemot, tilbake ut på spillbanen for å hjelpe en skadet.
Spillmester i spillet, lenket til hverandre, minileker, med konvoluttkast, terninger, stein, snurrebass og triksing med ei sølvfille. Dop, drap, konflikt innad blant henretterne, der noen vil ha halvdøde kropper til organinnhøsting. Skjebnefellesskap redder seg i siste sekund, eller lar livet glippe før målstreken. Rosa drakter gjør kropper til røde fontener.
Grupper, flokker, navn, rundt i ring, finne et riktig antall og gå inn i et lite rom. Hver nye runde slår sprekker mellom relasjoner, familie, venner. Hvem blir sveket midt i kaoset? Rom for halve. Gaffel stikker vel så bra som kniv. Hud flerres flerpenetrert, og blodet spruter.
Forsøk på opprør lykkes ikke.
Sesong 3 gjenfinner Gi-hun spart, men lenket, og andre opprørere hengt opp i den glorete trappeoppgangen. To lag leker gjemsel med kniv, labyrintrotter under lys stjernehimling, med kjøtt som skjold og nøkler til den indre utgangsdøra.
Skyld, offer, «det var min skyld», og «jeg er lei for det». Bli drapsmann, blodmørkt. Fødsel, og ei mor som må sette hårnåla i sønnens rygg. Karakterene er figurer i geometri, actionfigurer i dukkehus, med megahoppetau på smal bro over juv, og spensthåp.
Spille spillet. Noen redder, noen dytter i døden. Mor ofrer seg, og baby fortsetter som spiller 222, lik babyen, en Moses, en Jesus, rystende ristende i barnevogn nedover Odessa-trappene i Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin.
Gi-huns ansvarrolle stiller så spørsmålstegn ved Griegs linjer: «Den som med høire arm/bærer en byrde,/dyr og umistelig,/kan ikke myrde»?
Mon det.
«Har du fortsatt troen på mennesker?» blir Gi-hun spurt. Hund, harpun, VIP-er med pervers kikking og en bylt baby som veddemiddel. Dolkemiddag, dyttespill på støpte sirkel-, trekant- og firkantfjell. Episode 6, «Mennesker er…», med megetsigende prikk prikk prikk, lik i Gi-huns siste replikk, viser hvordan vi må tåle streken, trekanten, firkanten og sirkelen, og han ofrer seg til sist for fremtidige generasjoner, med den ekte og virkelige Offer-rollen, ikke som sutring eller martyr, men som seier – «som om vi bar et barn/varsomt på armen!»
Ikke en sånn person. Men en sånn. Kunne ikke det bli heltemoteriktig!
Penger til etterlatte barn, gi henne Gi-hun. Cate Blanchett som rekrutterer i LA.
Mennesker er…
God sommer!
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Les også
- Karlovy Vary: Intervju med Nina Knag og Pia Tjelta.
- To norske filmer til Locarnos konkurranseprogram.
- – Vi trenger tydeligere rammer for filmkonsulentenes arbeid.
- Sommertips: Fra Jaws@50 til Squid Game.
- NFI-tilskudd til filmfestivaler.
- Elijah Wood-selskap går inn i Syversens «Demring».
- Israelske bomber drepte et helt filmteam.
- Fritt Ord med nye tilskudd til filmer og festivaler.
- ISFI og Netflix viderefører samarbeidet.
- Forfølgelsen av Kirsten Flagstad kan bli musikal.