Foto fra «Orwell 2+2=5». 

Sommerens bølgedal var seigt skliende sjøsjuke i søringhøy sjø på ei skakk ferge fra Lofoten. Forlis er da et alt for fint ord.

«Ahoy, hoy!» Tenk om vi hadde fulgt Alexander Graham Bells forslag (og Mr. Burns’ eksempel i The Simpsons) – og ikke Thomas Edisons bud «Hello!» – til utropet brukt for introduserende telefonhilsen. Telefoni, som skip i natten. Og mange serier fortsetter å phone it in. Ahoy, hoy. Men det er ikke så farlig.

For når høstmørket senker seg kan varm eskapisme stige – og hva er vel bedre da enn årets beste, dårlige serie? Ultraglatte Doctor Odyssey (Disney+) gir deg i hvert fall sol og sommer, og cruisene du slipper å gulpe på. For ferie er jo også krevende (som alle sommerens svært viktige kronikker vitner om). «Nothing moves slower than free time», med kaptein Don Johnsons ord.

The Glove Boat – Doctor Odyssey

Sjøpsyke. «If you ever wanted to kill somebody, just take ‘em on a cruise. Because you’ll never get caught.» Utsagnet lokker i sannkrimdokumentarserien Hvor er Amy Bradley? (Netflix). Og  «Welcome to the Soviet Union, people», sier en av de ansatte i Katastrofalt: Poop Cruise-reisen (Netflix), om brakkesjøsyke, egoistisk hamstring når alt har gått galt, strømmen har gått, det renner og stiger kloakk overalt, det tisses i dusjen og bæsjes i poser, og skipskokken beskriver lag av avføring og toalettpapir som lasagne. Toro til fiskeskjær. Nam. 

«Max, listen to me. You’re not some big city hospital ER doc now. You’re kid gloves, soothing concierge assurances, charm and gloss. Gary Grant…, with a stethoscope.» sier Don Johnson til Joshua Jackson to tredeler ut i første (og sannsynligvis siste; TV, den første kanselleringskulturen) sesong av årets slickeste sjøsetting, Doctor Odyssey. Betryggende glatt sjarm og beroligende concierge-forsikringer, eh, ja takk.

«There should be zero guilt on a pleasure cruise.» Luksus og katastrofe – hver for seg, i veksling eller kombo – er kanskje samtidsånden. Og i såpeglatte, men skamsmakfulle Doctor Odyssey kombineres de to, der ukas gjester av skipsbruder (og kommende pasienter, bare gi det noen minutter) The Love Boat-aktig entrer The Odyssey gjennom en lang presentasjons- og penetrasjonsinngang med halvt omsluttende, tematiske videoskjermer. 

«This ship is heaven», sier Johnson til Jackson, to slepne fyrer fra hver sin generasjon, velkledte og velfriserte, der skipslege Max er spilt av Jackson, nå med en furet panne over det jordeplekjekke ungguttoppsynet, skjellhvit uniform og armene selvsikkert stukket i lommene.

Vi (skal) blendes av blank plastikk, overflater det skinner i, der buet lys krenger seg omkring det syntetiske, glansete, glinsende, perfekte.

Men det hele tilsøles også av kjøtt, blod og andre kroppsvæsker. Første episode kan skilte med tilstander som broken fascia, «brukket» kuk eller penisfraktur under et uheldig samleie, med dans, og med mann overbord. Ja, det er a bit overboard. Og nittitallssexy, som i Silke eller Pacific Blue. Her las bølgene presse fram et hastig kyss. Stjålne blikk og øyeblikk. Og i bryllupsepisoden skjer stressresponsen «Penis Captivus», hvor «the vaginal muscle spasms and firmly closes». Smidd i hymens lenker, indeed. Senere lider en ung mann av ufrivillig utløsning, persistant genital arousal disorder. Freud burde vært skipspsykoanalytikeren. Her trengs en harding.

Det er noe herlig dyrisk ærlig over at alle nære møter mellom ansikter skaper seksuelle under- og overtoner. Og ganske snart en soft, men saftig hovedkaraktertrekant, à la Crew Intentions. En havets sextant for å triangulere avstand og nærhet, en triangle of joy and sadness. Will they, won’t they? Oh, they will! And they won’t!

Leger uten etiske grenser under vann, «a complicated trio», som Max beskriver dem i «Hot Tub Week» (Årets episodetittel?)

«Is every week a theme?» spør meta-Max på slutten av pilotepisoden, eller kanskje kapteinsepisoden. Og jada, hver uke er temauke, for skip og serie. Hovedpersonene blir lik en del av dekoren, karakterer vi langsomt blir litt bedre kjent med over de 18 episodene. For dette er noe så trendy som en gammeldags episodisk tv-serie, med ordet «week» i hver episodetittel. 

Og det ligger fint lite mellom linjene. I singelukeepisoden etterfølges for eksempel replikken «carpe diem» av et uironisk forklarende «seize the day». Ellers siteres catchphrase «How rude» fra Full House (og John Stamos er gjest blant cruisers på gay week, med blant annet drag on fire). Eller hva med fødsel til tonene av og ordene til «I’m coming out»? Det er jo gøy. Og klimaks følges av katarsis. Men hey, «What’s to hate about a couple of fairy-tale endings?». Til sist, hver gang, noen lett- eller dyrekjøpte lærdommer fra de ulike passasjerene. 1-til-1, litt på skeiva.

«Work like a captain. Play like a pirate.»

Serien er kynisk og romantisk, ironisk og sentimental, sarkastisk og søt, glatt og grotesk, vakker og ekkel. Inspirert av reality, som rare sykdommer eller rare interesser, som å spise ting som ikke er mat. Under «Plastic Surgery Week» gjester en Ken-dukke, en nese faller av en kvinne, og noen dør. «What I really wanted was trash. Simple, easy, mindless reality television.» Men så er det denne virkeligheten da: «We’ve constructed a paradise here. But the world is still the world.» Kapteinen har så rett, så rett.

Mat, storm, halloween. Ringorm, sko ved ripa, bucket lists. Quackers, med skattejakt etter malte, gjemte plastender. Graviditet, amputasjon, hai, spekkhogger. D-r-a-m-a.

Dead in the water må operasjoner gjøres i mørke, i en dramatisk dobbeltepisode. Og episode 11, «Casino Week», er instruert av serieveteranregissør Jennifer Lynch (Boxing Helena), Davids datter, med casino, stil og sammenligninger med George Clooney, samt et Oceans-aktig heist, med Bonnie and Clyde over the ocean, og smykketyver avslørt av glitter.

Cougars, covid, spring break, shots. «I am but flesh and blood.» Kokain med fentanyl, druknende hodefast i boblebadsbunnen. Et skip belastet med. 

På land, familie, jobbintervju. Nei, sjøen it is. Trad wives og sexpositiv bokturnékrasj, kranglel om spiraler og vaginisme. «Die alone, you nymphos!» (Årets replikk?) Så matkasting, hvorpå kapteinen setter ned foten på dekk og formaner: 

«What is wrong with you people? Don’t you see that none of this matters. Time is fleeting. You’re just wasting it, arguing about what? Different points of view about life? Cut it out! Find common ground! And clean this mess up.»

Her er Doctor Odyssey på sitt mest politiske, og kunne lagt til ved Mar-a-Lago. Kutt ut! Finn det felles! Ellers venter jordskjelv og tsunami.

Serien minner meg på at jeg aldri helt har forstått konseptet «hatewatching». For i hvert fall én type hatewatching kan oversettes som surstrømming – men jeg er sjelden så skjermglad som når jeg magefølelsefenges emosjonelt av noe kontraintellektuelt. Nei, gladstrømming er det. Alt er bra! Særlig det dårlige.  

Og snart er det forresten ny sesong av The Morning Show (Apple+). 

Verre er det med middelmådighet. Kinoaktuelle Materialists kan være et eksempel. Hulemennesker i prolog. Hule mennesker videre. Menneskets materielle verdi på markedet for kjøtt, dating og livledsaging. «Marriage is a business deal». Jaja. «I know about dating». Ok. Kvantifiserbare variabler. Match som matte. Føle seg verdifull. Formue, høyde, hår. Høydeoperasjonsarr. Stå med knekk i knærne for å vise hvor mye kortere han var. Det er flaut. Filmen skal vel være for voksne, men duverden for en gjeng umodne, barnslige, kyniske, kalde, dømmende, selvmedlidende og gjennomgående fæle folk. Og ikke et snøfnugg smartere enn Hot Frosty. 

OsloPix: Den amerikanske fattigdommen og britisk dystopi

OsloPix-festivalen har – i tillegg til filmene jeg omtalte for et par uker siden, Afternoons of Solitude, Henden – rekviem for en fotograf og The Helsinki Effect (les her), flere fremragende filmer på programmet, som familiært fabelaktige Affeksjonsverdi og affektive Fabel (les Gunnar Iversens essay her). 

«Beklager, men vi er bare to her i dag.» Blant fiksjonsfilmene skildrer sveitsiske Kveldsvakt et skift for en sykepleier, noen etasjer over sekundstridene i The Pitt, men alltid i minutiøs eller halvmanisk bevegelse gjennom korridorene, heseblesende på rundene fra pasient til pasient, mellom pårørende og privatforsikrete, stresset, men også syngende på sengekanten der det er behov, en pleier trengt på alle rom, trengt oppi alle hjørner, sterkt preget av utilstrekk.

Men det er dokumentarfilmene som fenger meg mest. 

Vibeke Løkkebergs nymonterte bakomfilm The Long Road to the Director’s Chair, opprinnelig med opptak fra 1973, skildrer samtaler mellom filmskapere på seminar. Et gjenfunnet tidsbilde, med stadig aktuell klangbunn om veien til regissørstolen.

Og filmskaperportrettet I huvudet på Bo skildrer Bo Widerberg, en særegen og plaget personlighet, til tider vanskelig å arbeide og leve med, og som. Lyst og depresjon. Skaperkraft og destruktivitet. Kvarteret Korpen. Ådalen 31. Fimpen. Mannen på taket. Akkurat i dag kliner jeg til og sier at fotballfantasien Fimpen er hans beste. Og den svenske dokumentaren Ultras skildrer en verdensomspennende subkultur midt i rampelyset, ekstremdedikerte «fotballfans» med sine egne ideer på tribunen og utenfor stadion.

«You got some fucked up parents.» I fotograf og filmskaper Monica Strømdahls dokumentarfilm Flophouse America spiller mor og sønn Uno og tar oppvasken i badekaret. «I am frustration taken form» og «Who spilled vodka on the cat?», sier og spør den unge gutten, familiefanget i et ubehagelig trangt, horisontalt liggende tidsfordriv, med kjekling, krangling og drikking, en hjerteskjærende hjemmesituasjon, der gutten også etter hvert margsårt gråter og skriker, og sier at han får mentalt sammenbrudd av all drikkingen og røykingen. Han sier at han vil dra, med utskjelling og omfavnelser om hverandre, og foreldrene samtaler om at den amerikanske drømmen er absolutt uoppnåelig. Det kan virke sånn. 

Feeling bad, Orwell? I Raoul Pecks Orwell 2+2=5 er matematikken regnet istykker. En motvillig feilet utregning grunnet pistol mot tinningen. Mattehån. Menneskehån. Et hvert nytt verk fra verdens kanskje skarpest intellektuelle filmskaper er en begivenhet. Og Kluge-elev Peck leverer igjen. Det er nesten sjokkerende å møte en intellektuell film av slikt kaliber i våre dager. Og ordene er lille- og storebror George Orwells, reality TVs (mis)forståtte farfar. Burma, Spania. Totalitære regimers organiserte løgner. Undertrykkekunsten. 

Pecks filmessays historiske portaler finpusser arkeologiske funn vi stadig kan kutte oss på. Vederstyggeligheter da, vederstyggeligheter nå. Klasse, fattigdom, skam, forakt. I disse valgtider minner Animal Farm på at «All animals are equal, but some animals are more equal than others». Noen har smattet sammen. 

På et synkende skip vil tankene dine handle om det synkende skipet, og sanatoriske Orwell var i tvil om tittelen skulle være The Last Man in Europe eller 1984. Med språket vrengt til blods: «Freedom is slavery»; «War is peace»; «Ignorance is strength». Ja, «long live big brother», og Trump, news-peak, new-speak.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.