«What did Jesus ever do for Santa Claus’ birthday?» (Steven Wright)

Stargate – en julefortelling (omtalt her) og Hvis ingen går i fella er fortsatt på kino, og Eyes Wide Shut vises på Cinemateket. Med jula i emming, er det flere steder å lete etter julestemning. Desemberbarn eller ikke.

Ute etter noe unikt vil jeg varmt anbefale billedkunstner Lars Monrad Vaages malerisk langsomme videoloop Vinternatt (2018/2025), som vises lørdag 20. desember fra 12:00 til 17:00 på Kunstnernes Hus kino i Oslo. Kortfilmen er basert på et motiv Vaage har jobbet med lenge, i maleri, tegning og video. Et my(s)tisk sted å finne litt sjelefred – eller utlignende uro – i førjulsstria?

Vintermørke. Lys og lyd pulserer. Vinternatt, i Rondane? En siluett av en fjelltopp? En øy i skodda? To blunkende øyne fra nøkken? «Keep your eye on the donut, not the hole», som David Lynch ofte sa. Vinternatt abstraherer tilsynekomst og forsvinning, i et pregnant møte mellom maleri og film, tegnet med lys innfanget av et statisk kamera, og penslet videre bilde for bilde, bit for bit. 

Hva ser du? Jeg ser et pilkehull i himmelisen, snøkrystallskinn som stjerner. En kald vinternatt, eventuelt jul, da jord og himmel møtes. Noe nedsnødd. Dette siste stemmer overens med hva Vaage faktisk har filmet, som du kanskje oppdager (og jeg ikke vil avsløre hva er her). Et lite hint er kanskje at kunstneren forteller at han blant annet var inspirert av Slavoj Žižeks begrep «obscene underside of the law», lovens obskøne underside.

Et spill mellom over og under. Inni og utenfor. Bevissthetslag. Unn deg denne visningen av Vinternatt. En ny juletradisjon. 

«Orkar ikke» – Nissene i skjul

Årets andre knallsesong av Spillet (TV2 Play) er over (og vi gleder oss allerede til neste), og i vår alles nye sitatmaskin og umiddelbare juleklassiker Nissene i skjul (NRK) – kanskje det beste hittil med jula 2025 – hestehvisketisker Maiken, bipper Birthe, sleivkjefter Stian, mens Cato er stadig sleten, med vondt i hode, skulder, kne og tå, au au der og au au her. 

I fredagens episode 19, «Musefella» møtes to av seriens sterkeste karakterer, da Flesvigs vom- og svelgrapende Stian besøker Vågnes’ liggende Cato på hvilerommet: 

Stian: Hallo, Cato, hallo.

Cato: Hei, Stian.

Stian: Åssen hengern? 

Cato: Eh, veldig flott. 

Programlederen forteller så kort over tilbakeblikksbilder at «Cato ble åtti prosent sykmeldt på dag to av spillet og har siden da ligget på sitt eget hvilerom på låven». 

Cato: Hva tenkte du på? 

Stian: Jeg bare tenkte litterann på atte du er en relativt sjterk speller til å være såpass svak…

Cato: … ja…

Stian:  … du har vært her inne lenge og…

Cato: … ja…

Stian: … og jeg tenkte kanskje at hvis vi to hadde vært litt mer sånn aalianse, egentlig.

Cato: Vaalens, sa du? Hva er det for no da? 

Stian: Det er atte da liksom at da står vi to sammen. 

Cato: [Haai.] Må man stå? 

Stian: Nei, du kan bli ligganes, men det er mer atte da jobber vi litterann sammen.

Cato: Sånn ja. Høres jo fantastisk ut, Stian. 

Stian: Det er fett det, skulle vi tatt en liten sånn handshake på det da eller, eller high-five? 

Cato: Orkar ikke det med slitsomme hånda, eh, handshek.

Stian: Ja, kjempefint, Cato, vi prates seinere veitu… 

Cato: … sleten…

Stian: … ha det a, Cato. 

Cato: Ha det. Lukke døra!

Stian: Yes.

Langt over millionen med seere tyder på at jeg ikke er alene om å synes at dette er kjempegøy. To mennesker og maskuliniteter møtes i kantete ytret og knapt forstått kommunikasjon. Stians usikre jovialitet mot og med Catos ubestemmelige dialekt («Orkar ikke…») og stakkato og trekkspillklemmende tonefall og -hev («det med slitsomme hånda, eh, handshek»). 

En relativt sterk spiller til å være såpass svak. Vakkert. Fem luker igjen nå. 

Fairytale of New York – Dash & Lily

Julefilmklisjé 10: Karakterer søtmøtes (les mer om «7 slag julefilm og 44 klisjeer til julefilmbingo»). Som substans og handling er den romantiske komediesjangerens kanskje oftest brukte springbrett i fortelling og stil særlig sentral som både fyll og glasur i juleromkomen. 

Og eksemplarisk nydelige Dash & Lily (Netflix), en ungdomsserie for slike i alle aldre, skinnskjuler sine søtmøter allerede i første episode, der både glitter og blikk utveksles uvitende, med reaksjonsbilde, nær erkjennelse og gjenkjennelse spart til episoden(e)s siste sekunder. 

Møte noen. Treffe noen, bokstavelig. Og så jakten på denne, henne, med ledetråder fra en innstukket rød rebusnotatbok blant Salingers rugreddere og Franny and Zooey i hylla på bokhandelen The Strand i New York, slik surkålpoet Elling nådde den andre i norske dagligvarer, i hvert fall enveis. Se Dash & Lily med noen du er glad i. 

Netflix strømmer ellers enormt mye julerelatert, som Klaus, The Holdovers og Hot Frosty. HBO Max har en rekke eldre og nyere julefimer, som Elf, 8-Bit Christmas og A Biltmore Christmas (som jeg omtalte i forrige uke). NRK viser sine julekalendere. TV2 Play strømmer Astrid Lindgrens jul, Love Actually, The Holiday og Norwegian Holiday. Viaplay har blant annet Hjelp, det er juleferie, Just Friends, There’s Something in the Barn og Christmas Eve in Miller’s Point. 

Prime Video strømmer blant annet Gremlins og The Merchants of Joy. Og også Disney+ strømmer enormt mye julerelatert, som Mikkes julefortelling, Alene hjemme, en samling av The Simpsons’ juleepisoder, nyere Nutcrackers og kanskje litt glemte julefilmer som I’ll Be Home for Christmas, eller Vi sees til jul, en halvfornøyelig road movie på kronglete vei hjem til hjul for et par unge turtelduer. En ung nisse, Jessica Biel og en bil.

Jula kan også være en fin tid for lettere dokumentarfilmer, for eksempel om musikk.

The dreadful greats – Counting Crows: Have You Seen Me Lately?

«Maybe you should try, you know, not having dreadlocks?» sier en yngre partner mot slutten av dokumentaren. 

Kråketelling. Etter alternativer som Soft Trouble, Eclipsed Memories, Bird Circle, Monkey Garden og Mindless Antics landet bandleder Adam Duritz på – inspirert av filmen Signs of Life (1989) – gruppenavnet Counting Crows. Amy Scotts finfine Counting Crows: Have You Seen Me Lately? (HBO Max) følger i en lang rekke av interessante musikkdokumentarer om musikksjangere og band som på ulike vis Moses-splitter massene i tilhengerskare og avsky, om såkalt «yacht rock», pianomenn som Billy Joel, eller band som Nickelback, og kanskje til og med Ace of Base. 

Scott gjør intervjuer med folk som Coldplays vokalist Chris Martin, Cyndi Lauper og komiker Jeff Ross, og fokuserer på bandets tidlige karriere, fra kassettdemo og kul Geffen-kontrakt til T Bone Burnett-produksjon og «Mr. Jones»-video med Duritz som en gyngende kombo av Pauly Shore og Tracy Chapman (Ross sier senere at Adam lignet Ani DiFranco første gang de møttes, og at han derfor prøvde seg på ham). 

SNL, første og siste gang, august og alt etterpå, selverklært sky, men på scene likevel, kjendisliv og endeløs turnering, oppvarming for The Rolling Stones, så større egne konserter, med blant annet helt Alex Chilton som oppvarmer, buet av alle som bare ville høre «Mr. Jones». Nedtur og backlash, bartender på The Viper Room, Gil Norton ny produsent, og flørt med flere Friends, som Aniston og Cox.

Uansett, mollstemt Duritz i «Colourblind» – brukt i Cruel Intentions (1998) –  er og blir briljant. 

Jula kan også være en fin tid for tyngre dokumentarfilmer.

Svart senker natten seg – Cover-Up, The New Yorker at 100 og Stringeren: Fotografen bak bildet

Dokumentarer om journalistikk kan virke smalt, men Netflix har tre rykende ferske – og ikke halvgærne sådan – rett fra pressen. The New Yorker at 100 (Netflix) skildrer et århundre med smakssignalmagasinet The New Yorker, som pryder totebags og annet lånt som kan bebude bærerens briljans. Journalistikk, fiksjon, tegning. Min favoritttegning er Harry Bliss’ fra 5. desember 2016, der en hund gråter og klemmer sin eier, over teksten: «Yes, I came back. I always come back.» 

Nick ut? Ærens bør? Fotografen står aldri bak bildet, men foran. Og tar det. Stringeren: Fotografen bak bildet (Netflix) stiller spørsmål ved krediteringen av det aller mest berømte fotografiet fra Vietnam-krigen, men dokumentaren hadde vært enda mer (over)bevisende om mer stringent, og om flere involverte var fått i tale. 

Journal i stikken. «There’s a history of America that’s so hard to write. There always is another level», sier gravejournalist Seymour Hersh i den langt sterkere dokumentarfilmen Cover-Up (Netflix), Mørklagt på norsk, regissert av Laura Poitras og Mark Obenhaus, om den Pulitzer-vinnende journalisten, skildret fra oppvekst i en «unthinking family» til å telle sauer døde av nervegass på avveie, via historisk viktige gravesaker om My Lai og Abu Ghraib til Syria og Gaza. 

My Lai. Vietnam-soldat Calley og andres landsbymassakrer. En annen soldats mor sier til Hersh at «I sent them a good boy and they made him a murderer». Menn, kvinner og barn, kvinner gjengvoldtatt før drept, babyer skutt i hodet eller kastet opp til landing på bajonetten. 

Watergate-Nixon om Hersh: «I mean the son of a bitch is a son of a bitch, but he’s usually right, isn’t he?». Undersøkelser av CIA og corporations for The New York Times, og i nyere tid blant dem som avdekket torturen i Abu Ghraib. «We’re a culture of enourmous violence», avslutter Hersh, og fortsetter. 

Indre stress kan kanskje utlignes av ytre, oppsøkt på hjemmeskjerm eller kino. 

Ordtennis – Marty Supreme, If I Had Legs I’d Kick You og Wake Up Dead Man: A Knives Out Mystery

Prestemord av en morderprest? Foldete hender har også knoker, og bønn er en doblet knyttneve. Wake Up Dead Man: A Knives Out Mystery (Netflix) er nok et mordmysterium, festivus for the rest of us av grievances omkring en sprutende svovelpredikant, med dolk og blod i et smalsakristi, og nedfordrende «Come on up to the House» av Tom Waits over ettertekstene. Kom deg ned fra korset – vi kan bruke veden. 

«Eg står på vegen, med/vinden spinkelt langs meg, ganske enkelt.» Dette lille diktet av Eldrid Lunden er fra samlingen Mammy, blue (1977). I kinoaktuelle Mary Bronsteins intimt intense og Theremin-tonale If I Had Legs I’d Kick You møter vi først, og ofte deretter, Rose Byrnes morkarakter i ultranærbilde, med datterens og en terapeuts stemmer utenfor bilderammen, og en endeløs rekke tilbakeholdte reaksjonsbilder. Fravær. Hun mauler brettet pizzaost som ble klistret i papptaket da kartongen glapp i bakken. Oversvømmelse. Stress. Magekummen. You som Tube. Urovekkende.

Won Battle after Another Lost. Cut Games. Cut to, along with, across, the chase. Å rekke, rekker, rakk, har rekkert. Shot/Reverse shot. Mange på fritids(k)lubben og ferie tror nok at de er gode i bordtennis, og Josh Safdies saftig heseblesent actionfylte sportsfilm og stressituasjonskomedie Marty Supreme skruserver en særegen type stress, som risikerer bordtennisalbue fra kinoarmlenet. 

Skildret gjennom intenst gyngende nærbilder – gjerne med håndholdt kamera, som en rekkert – forsøker skoselger og bordtennischallenger Marty Mauser (Tim Chalamet) – som også har det i kjeften – halsende etter seg selv i én kamp etter en annen å lirke seg inn i livet med stressfakter og stress(mestrings)følelse, dirke låser med knekte nøkler, hustle, bullshitte og bløffe. 

Gatelangst. Sprintende med ben stadig snublende i rekkerter. Badekar gjennom gulv. En karakter klasket som en pingpongball fram og tilbake, med skru og smekk. En liten sfære luft med plast rundt. Vende treet eller den mer ydmyke skumsiden til? Backhandpiruett, en liten ballett.

Et ønske om ekte kamp. Et etterkrigs 1950-talls New York akkompagnert av 1980-tallsmusikk, fra Alphavilles «Forever Young» til Tears for Fears’ «Everybody Wants to Rule the World». Og med sterke sidespor, som honning gruppeslafset av et hårete bryst i Auschwitz.

Men dessverre mer drastisk enn dramatisk og dramaturgisk, som Avatar: Fire and Ash.

Aquatar, eller lianer og maskin-bom-bom-bom – Avatar: Fire and Ash

Har James Cameron lest Jon Bings Azur? Hvis man skal se stort på det, er kino eneste mulighet. Og kino som kinematografi betyr tegning av bevegelse. Motion capture, bevegelsesfangst, er nettopp grunnstammen i Avatar-universet. Prikkeliv foran James’ kameraer. Avarter av film. Tegnehinner. Skjermens sølvskimmer til syne. Lerretet som akvarium. Men også sterke skuespillerprestasjoner der inne, som fra flekkfresende Zoë Saldaña som snerrende Neytiri, med treffsikre pilavtrekk midt i sprangbuen. 

Feliz Na’vi dad? Filmskaper og oppfølgerauteur «Jim» Cameron undret nylig ærlig i et intervju med The Hollywood Reporter, «do I want it to fail just enough that I can justify doing something else?» Nok sagaer blått? Siste jul i blåfjell? Bluetooth disconnected? For det føles naturlig nok ikke lenger like nyskapende som i 2009, selv om Avatar: Fire and Ash tidvis er vel så god som originalen. 

Tredje gangen mindre gilt. Diplomati versus krig er blitt til bare krig. Fins (ikke) fiendeløse fellesskap? Og tross flere dykk og dupp fremstår dypøkologien stadig mer overflatisk. Eventyrfilm for ungdommer og voksne, med lyst marineblå drage- og hvalryttere. Filmer hvor alle ligner litt på Jar Jar Binks.

Enkelte ting stikker seg ut i Avatar-universet (mens andre ting er mer tilbaketrukket, lenger inn, bak i titteskapet). En dråpe, frø som flyr, en pilspiss. Fortellingen strekker seg ut mot oss, og vil at vi tvinner vårt hår med dens. Shahaylu. En flettet forestillingsevne. Det frynsegode. Gammaldags floke. 

Filmene handler slik kanskje grunnleggende om innlevelse. Menneskets evne til å leve seg inn i – metaforisk og fysisk – andre levende vesener. Og vår mann er paraplegiker, hvilket tydeliggjør utfyllelsen med den kraftfulle avatarens underkropp. Ta beina fatt sovende. Woke. Men forlengelsen kan bli en sylskarp stålarm, som i T2.

«I see you.» «I see you.» Slik sluttet den første filmen. Planeten Pandora avdekkes først speilet av et romfartøy. Piler i dekk. En marinesoldat i rullestol, med bakomrapportering mot lovnad om ekte bein. Urimperialismen skaper en allegori ikke kun om urfolk, Amazonas, Afghanistan eller Vietnam, men om USAs tilblivelse, om menneskehetens utvinnere og uttapere. Utbyttedyr. Unobtainium.

«Himmelfolk» er den nøytrale betegnelsen fra Na’vi, mens en av lederne for menneskene kaller dem «blue monkeys» og «fly-bitten savages that live in a tree». Selv vår mann omtaler «tree hugger-crap», alt det vakkert kitchy kanskje, som bioluminescens (morild-bad er jo magisk), svevefjell eller lette, svevende skapninger, små luftmaneter med helligtrefrø, som setter seg på pilspissen og avverger avtrekket. Naturerotikk. Før brennende stammer og vederstyggelig hogst av hellig tre.

Fokuserte fortellinger er en styrke hos Cameron, skapningsberettelser med en særlig stedssans, med dramatisk enhet i tid og rom og handling, som i T2 og Titanic, med tydelige koblinger mellom én verden og en annen. Vannbrann. 

Cameron får båtene til å gå rundt. Så også i havatarene Avatar: The Way of Water og Avatar: Fire and Ash, som begge følger vannveien. Utfordringen er forholdet mellom set piece og set whole. Idyll, kaos. Badeland. Cameron ligger nær tidligfilmens kombinasjon av forbløffelse, forfølgelse og fortelling. Fight- og flight-friser.

«Happiness is simple.» Familie. Barn. Indre rovdyr ytret, ytringsfrihet og -fangenskap. Menneskets forstørrete, forstyrrete ego, forlengelse som amputasjon, en maskinmediert menneskelighet, med større kropper, rustninger av robotiske ekstremiteter, mer oppskalert slag- enn tankekraft.

Avatar: Fire and Ash lar menneskemasken falle, hvilket minner oss om våre briller i kinosalen. Den tredje 3D-filmen fortsetter med spektakulær vannlek, vindkamp og bladdempete fall. Til lands, til vanns, til svevefjells. Slagmark, slagvann, slagvind.

Mange piler samtidig lar seg ikke avfyre. «Sullys stick together.» «Sullys never quit.» Drage against the machine, kjøtt mot metall. Større båter hjelper ikke. «The light always return.» Men allmoderen gir flisete tupper.

Til sist, litt fontmoro. T2 hadde jo en knallfont, men SNL har to ganger kost seg med AVATARs bruk av skrifttypen Papyrus (her og her), også tilsynelatende i fet form: AVATAR. Og se gjerne også episoden av How to with John Wilson (HBO Max) med et kostelig innslag om en sjelden gruppe Avatar-fans. 

God jul!