Foto: Anders Baasmo som Ølhunden Berit (foto: NRK)

Ukas filmbegivenhet er utvilsomt den iranske Gullpalmevinner Jafar Panahis besøk på Film fra sør-festivalen i Oslo. Men først, noen gode hjemlige produksjoner. 

Ikke alle menn? – Ølhunden Berit og Hellerudsvingen

Andre sesong av den animerte komiserien Hellerudsvingen (NRK) åpner med episoden «Teslabot», om å flåklype Musk, botovergrep, og er det kanskje lenge siden du hørte Da Eastside Flows «I Wanna Boom»? (Den bør komme seg på musikkstrømmetjenestene.) Jeg har bare rukket å se en episode, og kommer kanskje tilbake til denne om et par uker. 

Hokken ska’n godronke tel? (U)koselig med vriompeis. Thomas Seeberg Torjussens Ølhunden Berit (NRK) – en morsom, men også vond og voldsom, og ganske original serie med kjønnspolitisk snert, med flere overraskende vendinger i brennbar diskusjon av kontroversielle temaer betraktet med ublu innfallsvinkler – åpner svært skarp i tonen, med Anders Baasmo i rollen som kommentarfeltets Tom, en svært sint mann, tastende, messende, eksplisitt og implisitt om Menn og maskulinitet, dyrket eller undertrykt, isolasjon, ensomhet og forsøk på kommunikasjon. 

Serien – som teller blant sine manuskonsulenter Harald Eia og Sigrid Bonde Tusvik – dingler i det interessante handlings(lammet)rommet mellom woke og antiwoke. En kjent standupkomiker med «alle menn»-kunnskap scenekollapser etter en hatefull og truende kommentar, hvis nettalias outes på Søndagsrevyen, hvorpå Tom hackeridentifiseres, konfronteres av folkejournalist og kamera, må se seg selv mediert både med og uten piksler, og i mors butikkkjeller av nødvendighet tar skjegget og tar på parykk og dameklær, til samfunnet der utes øl og fellesskap.

Men det er ikke så lett. Og andre karakterer sliter også med «kuktåka». «Men hokken ska’n godblonke tel», siteres Einar Skjæraasen. Keiserens nye dameklær? Neida. Ølhunden Berit stiller komplekse spørsmål. Hvordan bety noe for – og hjelpe – andre? Hvordan forsone seg med sin forstillingsevne? Fins frihet? Til sist, møte noen fordomsfritt, og høre – og kanskje til og med tro på – ordene «Nå var du fin».

En liten ting. «Berit» funker i tittelen, men jeg forstår ikke «Ølhunden», som synes å begrense fortolkningsrommet for karakteren til noe unødvendig marginalt. Tom Berit kunne kanskje funket. 

Sokkelsolen – Spillet, Forræder, Kompani Lauritzen og Dama til

Forræder (TV2 Play) nærmer seg slutten, men edger stadig seeren slapp og tørr. Lær av Spillet (TV2 Play), som lar dramatiske buer utspenne seg helt og blinkskyte i nær hver episode, for så å spennes igjen i begynnelsen av neste. Kanskje kommentatorpanelet kunne tatt seg en tur og. Og er det snart vanlige folks tur der og, som i strenglekne Kompani Lauritzen (TV2 Play), der generasjonskløfter forsøkes traversert. 

Huset med de rare i. Jeg gjenså nylig Gullpalme- og Oscar-vinner Parasite (Bong Joon-ho, 2019) i både farge- og svarthvittversjon, i et univers der lite gror av sokkelsolen. Et nedsunket liv, lik i en heis stanset på vei opp til – eller ned fra – første etasje. Og flere samtidsverk er bunnfulle, som «The Sunken Place» i Get Out (Jordan Peele, 2017) eller «The Upside Down» i Stranger Things (Netflix), innviklete verdener omkveilet i konflikt og krig med vår. 

Og i den svært levedyktige realityparasitten Spillet spisser det seg til både i hevnmotiverte skjulte rom og storstue – mellom kaster, klasser og klaner – i genuint spennende episoder som tør avslutte og lande skikkelig, uten lissomcliffhangers, det enkleste trikset i boka, hvor du bare stopper midt

Litterært kan lyde som litt rart. Kanskje «kjellermenneskene» neste Spillet-sesong kan speiles av noen ukjente «gale kvinner» på loftet, med eget rom med utsikt? Ikke bare dobbelt bunn, men dobbel topp? Next level reality.

Ellers er Annika Momrak straks Dama til (NRK) Birger Heimdal, Isak Dreyer, Anders Mol, Ole Robert Reitan, Javad El Bakali og Benjamin Ingrosso i en ny sesong av den humoristiske liksomkjæresteserien. Første episode, med unge kunstmaler Heimdal, er en nydelig romanse, rapp i kjeften og lett med penselen. Dostojevskij og Bach og nattmaling setter potetgull og Monster i vrangstrupens lættis. Han forsøker å tegne henne, og vi tar del i et uhøytidelig forholds maling, sparkling og fuging.

Krigshoder – A House of Dynamite

«Who the hell are they?» «There’s a plan for this?» «Did you say Chicago?» «This is insanity, ok!» «No, Sir, this is reality.» I Kathryn Bigelows tidvis intense A House of Dynamite (Netflix) børster først soldatene chips av kontorpulten, straks med et missil i retning Chicago på små og store skjermer. 

Filmen og dens fortelling spenner opp sin bokstavelige spenningsbue flere ganger, stilistisk gjentatte ladegrep for maks impact. Diplomatillit? Sekundene tikker ned. Perspektivering, men fra like maktesløse ståsteder. Et sted mellom Fail Safe (Sidney Lumet, 1964) og Rødt hav (Tony Scott, 1995).

Hjelp, vi er fortsatt i popbransjen – This is Spinal Tap og Spinal Tap II: The End Continues

Nyrestaurerte This is Spinal Tap (1984) – originalt Hjelp vi er i popbransjen på norsk, en av mange i tradisjonen etter Hjelp, jeg er pappa, oversatt fra Hurra! Ich bin papa! (1939) på tysk; hurra blir hjelp på norsk, si – var et tulledokumentarkonsept som skapte skole for Christopher Guests senere karriere, serier som The Office og Documentary Now, filmer om Boyzvoice og Borat og dusinvis andre. 

Hanskelukt. Brette små brødskiver. Døde trommiser, eksploderende til og med. Album med beksvart gjenskinn. Backstage som labyrint. Stonehenge i miniatyr. Filmskaper Rob Reiner vet ikke helt hvor han skal plassere armer og hender i åpningen av This is Spinal Tap: «I remember being knocked out by their… their exuberance, their raw power, and their punctuality.» En såkalt punchline. Ordspill som i albumtittelen Intravenus de Milo. Sangtitler som «Big Bottom», med linja «How could I leave this behind?» Og selvsagt diskusjonen om knappen som går til 11:

Nigel Tufnel: The numbers all go to eleven. Look, right across the board, eleven, eleven, eleven and…

Marty DiBergi: Oh, I see. And most amps go up to ten? 

Nigel Tufnel: Exactly. 

Marty DiBergi: Does that mean it’s louder? Is it any louder? 

Nigel Tufnel: Well, it’s one louder, isn’t it? It’s not ten. You see, most blokes, you know, will be playing at ten. You’re on ten here, all the way up, all the way up, all the way up, you’re on ten on your guitar. Where can you go from there? Where? 

Marty DiBergi: I don’t know. 

Nigel Tufnel: Nowhere. Exactly. What we do is, if we need that extra push over the cliff,

you know what we do? 

Marty DiBergi: Put it up to eleven. 

Nigel Tufnel: Eleven. Exactly. One louder. 

Marty DiBergi: Why don’t you just make ten louder and make ten be the top number and make that a little louder? 

Nigel Tufnel: … These go to eleven.

Nettopp.

I gammel tapning tørker vel spinalvæsken inn? Lysene koster mer enn kaka for et triangel lange lyse lokker i straks strømmeklare, søte Spinal Tap II: The End Continues, hvor det aldrende rockebandet forsøker å finne scenen en siste gang. 

Nye liv. Limmuseum. Butikk med ost og gitarer. Bakgrunnsmusiker, med en «Holdie»-pris, for ventemusikk. Ordspill som Night of the Assisted Living Dead. Låta «Hell Toupee». Merch med Tap Water. Promotor foreslår at en eller flere av dem dør på scenen for å skape blest. Tidligere dødsfall gjør også trommiser skeptiske før audition. «I don’t wanna die», sier Questlove. Chad Smith fra Red Hot Chili Peppers og Lars Ulrich fra Metallica anbefaler hverandre. Valerie Franco som Didi Crockett ender opp med stikkene. 

Paul McCartney tusler inn i studio. «Cups and Cakes». Elton John også. Uten tantrums. (Her er en tapt mulighet.) Sceneskjermen viser plutselig folk som faller nedover i et bakkeløp. LOL. Spinal Tap II: The End Continues er ellers lun, sjelden ikke hysterisk morsom, og uten behov for nivå 11. 

Film fra sør: Bare et uhell, Blå spor...

Hvem har hevd på hevn? Hvem kan dømme(s) i den moralske retten? Billydene, blinklyset, håndbrekket, dør som åpnes og lukkes. Jafar Panahis Gullpalmevinner Bare et uhell – om hevnteksturer og nådenyanser – åpner med et toskudd med en mann og en kvinne i en bil, i god iransk filmtradisjon, før en dump i veien vekker datteren i baksetet, til musikk og dans. Påkjørsel. Dyr. «Det var bare et uhell», sier mor.

En mann holder seg til siden som en hank. Det smerter fortsatt. Så gjenkjenner han sin torturist, en mann med protese for høyre bein. Han følger etter ham. Hevn, tanke og tokt. Grave ned? Han oppsøker flere gamle kjente for å identifisere ham. Diskusjoner om rettferdighet. Venting. De nevner til og med Vente på Godot. Nye vendinger. Brøle i natten. Den forsvinnende lyden av en fot som knirker. Bare et bilde? Bare et rettferdig bilde.

Bare et uhell er en av mange severdige verdensfilmer på Film fra sør. Jeg er også veldig spent på Chie Hayakawas Renoir. Spennvidden er ellers enorm, fra Morihito Inoues haifilm Hotspring Sharkattack til The Dating Game, en jakt på kjærligheten fra Kina.

Magellan av Lav Diaz er kunstfilm i kontemplativ tradisjon, om en kaptein og kolonisteder. Åpningsscenen skildrer en naken kvinne i ei elv, i ro, før en trussel utenfor bilderammen, snart i. 

Natalie Zimmermans Oceania: Journey to the Center følger folk på Kiribati. Christian Freis dokumentar Blame diskuterer virus båret på flaggermusvinger, vitenskap, sannhet og løgn snudd oppned, rykter, feilinformasjon, laboratorium og storpolitikk. Guano? Sandra Koguts At This Moment, in Our Nation’s Sky følger brasilianske borgere omkring forrige valg, i et splittet land, med bristepunkter, også skildret i Richard Ladkanis ildsjelbrennende Yanuni, om urfolks klimaaktivisme. 

Reisen til overs. «Fremtiden er for alle», skrives det flybårent i åpningen av Gabriel Mascaros Blå spor, festivalens åpningsfilm. En eldre kvinne får plakett utenfor huset og medalje for lang og tro tjeneste. Et sneglehus kastes ut døra. En eldre mann fraktes i bur bakpå en bil. Kvinnen spyler rent etter krokodilleslakt, men mister jobben. Myndighetene vil at hun skal hvile. Hun vil fly, før hun må til «koloniene». Båt med en yngre mann. Skog av bildekk langs bredden. I skjul. Den yngre, men også godt voksne, mannen hviler på flytemadrass, med egen madrass til radioen. Nye bilder. Ei snegle etterlater blått spor. Øyedråper. Blåøyd, men i det hvite. Se framtiden. Tripp.  

Paraplyer i Paraguay. Keiserens gamle klær. Juanjo Pereiras arkivessay Under the Flags, the Sun medierer Paraguays diktatur, kjører filmklipp baklengs, pauser dem, filtrerer og forsøker se og kanskje forstå noe, for hva annet kan man gjøre med propaganda? Overvåking, folk med hårete føtter, megademning, tortur av politiske fanger, nazister og Mengele, kryssklipp av ord om menneskerettigheter fra maktens aldrende menn med vold og blod i gatene, og så, diktatorplakater i søpla, åpne arkiver over de forsvunne, og en statue kappet nær anklene. Sterke saker. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.