Foto fra «Hjem Kjære Hjem» – et høydepunkt på kino.

Sommerkrig. Det er harde tider. Ingenting er hva det var. I verden, og i film- og tv-bransjen. Men la oss se for oss – og foran oss – nåde, anstendighet, verdighet, godhet. På kino i Hjem kjære hjem. På strømming i Somebody Somewhere. Men først, noen korttips. Og en lett, romantisk sommerkomedie på kino, Heim.

Kortfilmfestivalen og annet kort

Nåde er et enormt stort ord. Et ord som neppe makter å bære sin uutgrunnelige betydning. Og i tillegg til å være noe å trakte etter, men som bare kan gis, så brukes ordet truende: Nåde den som… Og i redselens resignasjon: Nåde!

Hedda Mjøens Nåde ble satt i gullstol i Grimstad, en dialogdrevet kortfilm om vennskap, lojalitet og ubehaget i kulturunderlivet, sterkt skrevet, instruert og spilt. Kanskje Mjøen lager den neste Elskling? Alle kortfilmene i programmet kan strømmes digitalt til og med 22. juni her.

Italienske Rai har laget et program, The Last Ride, om omsorg og manglende omsorg, for homeward bounds, såkalte hobos, med Tom Waits bak strenger, tangenter og sungne og sagte ord, som om en liten sekkevals. Et program i skarp kontrast med totalitær fascisme.

Galtstaten. De to nye episodene av dokumentarserien Den sorte svane (NRK) dokumenterer det danske politiets ulovlige overvåkning av mediene, straffbar bevisforfalskning og løgnaktige vitneutsagn. Ellers fins en rekke ferske, spennende dokumentarserier og -filmer, som American Manhunt: Osama Bin Laden, Titan: OceanGate-katastrofen og Astroworld-tragedien (alle Netflix). Den siste kan gi uhyggelige grøss før festivalsommeren. Sceneskrekk.

Andre sesong av Dette er humor (NRK) har tre episoder igjen. Den fjerde omhandler snublende begynnelser, standup, uerfaring og øving, mens den femte kretser omkring humor som får konsekvenser. Som Ottos flaggbrenning og utropet «Vi ses i Bagdad! Let’s kick some Arab ass!» (et slags hei igjen nå i 2025), og en Otto-monolog skrevet av Odd-Magnus Williamson, Odda for Otto, om babysjiraff, lopper og jøder, misforstått mediesatire dømt i PFU for å være antisemittisk (nok et hei igjen i 2025), og påtenning av og tråkking på norsk flagg.

Mest interessant er kanskje musikalsk og komisk multikunstner Kristopher Schau, som i De syv dødssyndene (TV2) omskjæres, og så forsøker å spise – ikke tidligere vist – sin egen ballongseige forhud, naturlig nok med «bismak av kølle», en evnukk(s)maker på TV2 Nyhetskannibalen, en spilloppmaker som blir ved sin lemlest, på vegne av sin lille venn.

Ellers omhandler programmet rasistisk rangstige, før sjette spisode gjentar «kamelåså», omhandler musikk, som i fantastiske Hit for hit (NRK) – lag mer av det da, please! – og plager stolt originale komikere med at det meste faktisk har vært gjort før. Ellers, avbrytelsen, skjult kamera, og Førstegangstjenestens geniale «Hvem er møssa si?». Ny sesong ønskes, med enda nærere analyser av ulike humorformer.

«There has never been a better time to be mentally ill», sier Gary Gulman i Group Therapy, en gruppetime dels terapi, dels stolringsittende standup. Jessica Kirsons show I’m the Man (Hulu) er knallbra, og deadpan gummitryne Brent Weinbachs Popular Culture (YouTube, her) vil få deg til å skrattle av utidig bruk av ordet «Rocktober».

«Less på meir!» – Heim

Hvor kom du deg fra? Dette burde være det egentlige spørsmålet. I kinoaktuelle Julie Skaufels romlemantiske Heim klikkes, slåss og spys det først på en barne-TV-innspilling. «Fettlærv!» Permisjon. «Æ ska faen ikke heim.» Men så står hun plutselig der på perrongen. Og sparker butt i terskelen hjemme hos mor. På pikerommet henger plakatene. Hun baksnakker kort de som har grodd fast. Nye heimkunnskapstimer. Og føtter gror igjen røtter.

Den herlige uttrykksvarianten «Less på meir!» (se Aleksander Husers intervju med regissør Skaufel) synes å se på for mye av det gode som noe vidunderlig. Og her spares verken på sukker eller salt, sjablonger eller brå vendinger. Sjanger er jo nesten et synonym med forutsigbar. Og Heim er en litt rufsete utgave av den typen karakterer og fortelling man finner i Hallmarks julefilmer, eller i Skaufels egne Hjem til jul (Netflix). Ispedd en dasj Lille mamma.

Borteboerkrig og trekantdrama. Hjem til pul. Arne Lygres mesterlige Ikkje ein lyd på Det Norske Teatret takler tematikken hjemkomst mye mer avansert. Men noen ganger kan det smake riktig så godt med en Steinkjer-burger nedlesset med ananas.

Hver dags liv – Hjem kjære hjem

Hvordan har hjemmehjelpen det hjemme? Preposisjonen. Å måtte bo på et hjem er noe ganske annet enn å ha anledning til å bo i et hjem. Og hjemmepleie profesjonelt og privat kan være vanskelig å kombinere. Presset fra det harde i de myke hendene. Frelle Petersens Hjem kjære hjem har kinopremiere 27. juni. Det er en av de fineste filmene du vil finne på kino i år. Du vil bli pårørt. Av less som more.

En kurv med blå skotrekk i nærbilde, en eldre kvinne på badet i undertøyet, stomipose, kloke hender instruert i bruker Elses regi. Det er Sofies (Jette Søndergaard) første dag på jobb. Hun gis detaljer fra kollega, som at Else alltid spiser i stua, og at kjøkkenbordet kun er for puslespill. Øllebrød og saft, en skje Nutella.

Petersen lar gjerne innstillingen «hvile», som hos den gamle mester Carl Th. Dreyer, for eksempel mens Else blir sittende alene, men ikke ensom, i stuehalvmørket med sitt lille måltid foran et avskrudd tv-apparat. Dreyer skrev i 1943:

Tonefilmen har haft en tilbøjelighed til at skubbe billedet til side til fordel for talen. I mange tonefilm tales der, nej snakkes der alt for meget, mens øjet sjældent faar lov til at hvile i en god billedvirkning. Det er undertiden, som om filmens folk har glemt, at filmen først og fremmest er en visuel kunst, først og fremmest henvender sig til øjet, og at billedet langt, langt lettere end talen trænger ind til tilskuerens bevidsthed (Dreyer 1943:63).

Petersen lar innimellom øyet få lov til å hvile i gode billedvirkninger, som langt lettere enn talen trenger inn i vår bevissthet. En ujålete iscenesettelse, varmt lyssatt, et velkomponert billedspråk.

Men det klippes så til de to kollegene, hvor Sofie blir fortalt hvor liten tid de har per bruker. Kortere innstillinger. Skifte bak på en kvinne. Lunsjsamtale med kolleger. Latter. Turntrening med datterens og andre unge kroppers luftige svev og myke landinger. Kontraster. Skift. Kaffe og røyk med brukeren. De gamle vet best, sier en veterankollega. Pleie slik den pleide å være. Skifte batteri i klokke. Datter, lekser, tannpuss. Matpakke. Gebisspuss. Dusj, en kvinne skrubber seg, de samtaler lett. Den vanskelige pårørende. Sofie vasker en manns underliv mens de snakker om tv-serien han ser på. Hver dags liv.

Hjem kjære hjem har en jord- og husnær humanisme, et usentimentalt elsket være alt det lille. Filmskaper Petersen fremstår som en ukynisk Ulrich Seidl, med varme og utstrakt empati, et medmenneske som bryr seg, men samtidig ikke vil være særlig til bry. Skildringer av å være hjelp for. Og å være bruker for.

Så. Rutiner, gjentakelser, klage, utskjelling, meningstap. Stell, fall, døden til følge. Likegyldigheten kommer snikende, sykmelding. Så, igjen, det gode.

I boka Kloge hænder. Et forsvar for håndværk og faglighed (2013) lister Mattias Tesfaye hva vi verdsetter og ikke verdsetter:

Vi værdsætter:                                      Vi værdsætter ikke:

Idéen                                                      Udførelsen

Arkitekten                                               Håndværkeren

At ville                                                    At kunne

Det umiddelbare helhedsindtryk            Detaljen

Skitser og akvareller                             Plan- og snittegninger

Papirets forsimplinger                           Materialernes kompleksitet

Ornamentik                                           Konstruktion

Petersen verdsetter i Hjem kjære hjem ting vi vanligvis ikke verdsetter. Sofie kan, og utfører detaljert arbeid med hendene, i møte med menneskelig og materiell kompleksitet. Nåde, anstendighet, verdighet, godhet.

Petersens tidligere filmer Onkel og Resten av livet kan også strømmes.

Noen, et eller annet sted – Somebody Somewhere

Lunt syrlige Somebody Somewhere (Max) er en serie for deg som liker Pørni (Netflix). Komediedramaet fra et landsens Manhattan, Kansas har kanskje gått litt under radaren, men er noe av den mest tempererte man kan unne seg. Serien har en særegen tone og tempo, der både Joe Pera og John Wilson kunne stukket innom uten å banke på, eller en venn kunne vært Tig Notaros karakter fra One Mississippi.

Noen piller har ganske svak, men lang tids virkning. Nylig seponerte Somebody Somewhere skriver ut resept på slike depotepisoder gjennom alle sine tre sesonger. «I’ve let myself go a bit», sier en korpulent, forlegen far til sin voksne datter i første sesongs episode fire av det nedpå komidramaet. Hovedperson Samantha «Sam» Miller (Bridget Everett) har en fjern fortid med svømming og kor, ei død søster, som i Pørni, ei levende lillesøster, to foreldre, og en gammel korkompis.

Somebody Somewhere er en nedpå, langglad serie, befolket av mennesker med kropper og ansikter som i den virkelige virkeligheten. Serien kutter – lik sin karakter – det såre med det sarkastiske, og også ved å skjære en stemning i to kan man dele den. Serien vrir ellers ofte fordomsfull til antidømmende, og gjør ofte kanskje litt narr av noe, det som først betraktes på avstand, men som deretter oppriktig skildres kjærlig og nært. Her er serien nær unik.

I bassengvannet er Sam stadig spretten. Hun er bløt gjennom genseren, og drikker punch fra døpefonten. «Don’t Give Up» synges, men hun strever med en bedøvet selvfølelse, og prikkingen av selvverd. Gåsehud under Schumann i andre sesongs andre episode. Flerstemt sang med søstre på gammel kassett, klippet til ekstrem rennaræv på tråden på skåla: «This is a new level of intimacy», sier Joel (Jeff Hiller) på telefon fra sin toalettskål. Det er et helt nydelig vennskap. Tårer hos sanglærer, tisse i veikanten, bryllup og veksling mellom Schuberts «Ave Maria» og Branigans «Gloria». Religion og pop.

I sesong tre er Sam stadig en nøden venn, som ser parformasjoner ringvirke seg vekk og videre. Hun befinner seg plutselig alene på besøk hos søster, som med ett skal på date. Joel flytter. Dagene derpå. Depresjon gjør henne lett å vippe av pinnen, til flukt. Skrittelling. Sam som sin egen kroppslige fartsdump. Legesvar som hun trenger, ikke som hun ønsker. En mann med makt spør om hun har et minutt:

«I have many minutes.»

Under nordlys gror alt. En staut islending forpakter, og får klemt inn litt nordisk nøysom kommunikasjon inn i indieuniverset, med gress og staur og sauer og gjerder mellom ordene, og blyge blikk ned i bakken. Forelskelse. Kjærligheten som gjør deg så flytende at du tilpasses dens andres flyt, skvulper inntil hverandre, gråter uten helt å forstå hvorfor, en samtale om hvordan jord trenger hvile, akkurat som oss, kyss, tårer. Sam klarer ikke å ta i mot, og impulsen er å gå. Men hun blir værende, og lærer å ta mot. For alle fins noen, et eller annet sted.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.