Soft Seltzer:  Om å stange av seg hønna.

Soft Seltzer: Om å stange av seg hønna.

– Jeg er ikke ute etter å eksotifisere folk som sliter. For jeg tenker at det er tilfeldigheter som gjør at det ikke er jeg som sitter der, sier Thomas Seltzer, aktuell med dokumentarserien «Seltzer: Den norske fattigdommen».

«Stange hornene av seg», ha en vill og energisk periode for siden å falle til ro (ordbøkene.no)

Amerikanerne er fortsatt i Kansas, med mindre. Imens, i Norge, «I Got Election», si. Irroni. Få skal få. Uføre var. I det nye, politisk høyaktuelle NRK-programmet Seltzer: Den norske fattigdommen samtaler en stadig mykere Sjonkel Reisende Mac Thomas Seltzer i fire deler med folk som sliter, blant annet med arbeidende, relativ fattigdom. Eller mental og/eller fysisk helse. Mennesker med kølappen i hånda. Jinter vi itte møter. Gutta på det solgte dansegølvet. Som Seltzer sier i serien: «Nå er det vanlige folks tur til å være fattige.»

– Å herregud. Å fy faen, mye pes. Jeg er på Værnes, på vei til Malmø for å spille med Turbo, og så skal jeg til Arendalsuka i morra. Så er de greiene igang, sier Thomas Seltzer, rocker og programleder. 

På telefon mellom spillejobber og programlederoppdrag snakker Rushprint med Seltzer. Som fikk ideen til den ferske serien både hjemme- og utenfra.

– Kona mi jobber i tungpsykiatrien, og der er det jo kontakt med folk som ofte ikke akkurat er de mest velbeslåtte med penger. Hun har også jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien, og sa at det der du lager om USA, det kunne du lagd om Norge og. Og akkurat det er det også veldig mange andre som har sagt til meg. Det har nesten vært et sånt folkekrav, fra folk jeg møter på fly og flyplasser, og på bensinstasjoner og kjøpesenter. Det har jo noe med tiden å gjøre. Først så kom jo den strømkrisa, ikke sant, og jeg som velbemidlet mann merka ikke noe særlig til det, men det skjønte jeg jo at veldig mange andre gjorde. Og når jeg så hva folk betalte i strøm, tenkte jeg «hæ?». Og så kommer pandemien, med påfølgende dyrtid. Og da tenkte jeg «jøss». For når jeg går på Rema og skal gjøre lørdagsinnkjøpet, med snacks og noen middager, litt Capri Sonne til døtrene mine, is og sånt, så blir det plutselig sånn 1700 kroner, og da har jeg tenkt at, «jøss, jeg synes det er dyrt, jeg som er, holdt på å si, hehe, millionær». Når jeg synes det er dyrt, hvordan er det for andre folk liksom, da må det være jævlig dyrt? Så jeg har sett hvordan dette bare har balla på seg, sier Seltzer. 

Hvordan fant dere menneskene som deltar i serien?

– Det er Emma Clare Gabrielsen og Halvor Haugen, som er to helt eminente journalister på research. Vi visste jo at vi ville ha de litt forskjellige typene med fattige, spesielt de arbeidende fattige. Tone og David, som vi møter i første episode, som bor med en treåring oppe i Tromsø, hadde vært i en publikasjon tidligere, så de hadde snakket om dette offentlig før. Men ellers var det jo folk som Pål Hetland for eksempel. For jeg var på Nytt på nytt, og der fortalte jeg om den nye serien min. Det er veldig mange som ser på Nytt på nytt, og det tenkte jeg egentlig ikke på, men da bare rant det inn fra både ukjente og kjente, som Pål, som sier til meg «Thomas, jeg har noe jeg må innrømme. Dattera mi har vokst opp i fattigdom. Jeg har ikke hatt nåla i veggen de siste tjue åra.» Så det var også ting som bare kom av seg sjøl. Jeg tenker at det er jævla tøft å stå fram med det, fordi det er såpass skambelagt i Norge. 

«Jeg har ikke visst at du har vært fattig», sier du til Hetland. Og du intervjuer de ulike menneskene med en sterk verdighet, med nøkternt beskrevne, om enn dels rystende, detaljer fra hvordan de sliter.

– Jeg tenker at det er det som gjorde at Pål også ville det, fordi han syntes det hadde vært bra måten jeg hadde fremstilt folk på i USA-serien. Jeg driver ikke og lager sånn sosialporno. Det er jo også folk jeg kjenner, folk jeg er i slekt med. Det er en nærhet, og jeg er ikke ute etter å eksotifisere folk som sliter. For jeg tenker at det er tilfeldigheter som gjør at det ikke er jeg som sitter der. Så såpass ydmykhet må man på en måte ha. Faktisk den godeste Charles Bukowski, som mange forbinder med fyll og dameproblemer, forfatteren, han var også en stor amerikansk sosialdemokrat, og han sa om fattigdom i USA, at når du møter fattige i USA, så er de bare ett valg, eller ett element av uflaks, ett dårlig valg unna deg selv. Han mente at det var baksiden av den amerikanske drømmemedaljen. Dette kunne vært deg, dette kunne vært meg. Så folk får bare ha litt mer ydmykhet og respekt for folk som sliter. Og det tenker jeg at er et godt utgangspunkt. 

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen» (NRK).

– Vi må virkelig verne om velferdsstaten

Tenker du noe annerledes nå om rollen som programleder sammenlignet med da du startet? Hvordan har du utviklet deg? Har du noen forbilder? Er du Onkel Reisende Mac møter Louis Theroux?

– Jeg har alltid likt programmene til Louis Theroux, som er halvt amerikansk han og, for øvrig. Sønn av Paul Theroux, veldig kjent forfatter. Men jeg synes det har vært mye sånn nå skal vi møte noen dverger i Florida som også er nazister, og de bor i en egen dvergnaziby. Jeg synes det har vært litt mye av det i Louis Theroux. Og hvorfor skal han fokusere på USA? Det er like mye misære og dritt i England. Altså, den sosiale strukturen i Storbritannia har jo mer til felles med Nigeria og Brasil enn den har med Tyskland og Holland, så hvorfor lager du ikke noe om England? Og så gjorde han jo en jævlig bra serie om alkoholisme i England, og så tenkte jeg at nå er alt tilgitt, for det er det her jeg har venta på. 

Programlederen du er i dag er vel et lite stykke unna den versjonen vi møtte i første episode av talkshowet Trygdekontoret i 2009, som riktignok umiddelbart sa noe med klangbunn helt inn i den nye serien: «Hei, velkommen til Trygdekontoret. Trygdekontoret er som mange vet et sted man kommer til med noen problemer, og forlater med enda flere problemer.»

– Ja, det var det vel litt mer sånn ironi. Jeg tror det har litt med min aldring å gjøre. Sånn ting har utvikla seg i verden på de 15 åra, så er det jo veldig mye som har skjedd som gjør at kanskje man må legge ironien litt til side. Det er et eller annet med at det er helt andre betingelser nå enn det var bare i 2009, både sosialt og ellers. Da hadde jo på en måte effekten av finanskrisen virkelig begynt å slå ut i USA, blant familiemedlemmer som jeg har. Men jeg skjønte liksom ikke helt omfanget av det. Og så var det jo dette med journalistikk og formidling av sannhet, hvordan det har blitt en så utrolig relativ greie. Spesielt nå med trumpismen, hvor Steve Bannons modell om å overflyte systemet med dritt jo nå har blitt medievirkelighet for veldig veldig mange. Det brenner mye mer på dass nå enn det gjorde i 2009. 

Har programinnspillingen lært deg noe om hva som bør gjøres her i Norge?

– Jeg skal jo ikke drive å komme med politiske løsninger i det programmet. Men hvis du spør meg som privatperson, som det heter, så vil jeg jo si at vi må virkelig verne om velferdsstaten. Og så kan man jo gjøre ting. Jeg pleier å si at jeg er venstrevridd i hodet, men høyrevridd i hjertet. Jeg er liksom omvendt fra mange menn som blir mer konservative, men etter noen drinker så er det kanskje å synge litt gamle arbeidersanger og sånn. Jeg er litt sånn omvendt jeg. Så jeg tenker vi må verne om velferdsstaten. For det er systemiske ting som gjør at folk har mye eller har lite. Stort sett så er det det. Men så tenker jeg også at det går jo an å ta seg sammen. Altså, det er jo folk jeg kjenner som sitter på Facebook hele dagen og skryter av hvor jævla bra det er at Trump og DOGE legger ned velferdsstaten i USA, og så er de trygda sjøl, her i Norge. Da blir jo jeg forbanna. Og så sier jeg: Du greier å sitte og skrive 19000 ord hver dag om hvor jævlig bra DOGE er, hvor jævlig bra det er med nedskjæringer i et annet land, kunne du ikke bare fått deg en jævla jobb på et kontor da? Du greier åpenbart å skrive? Ikke sant? Men så ser jeg også at det er folk med disse usynlige sykdommene og sånt, og det er ikke så lett som jeg har trodd. Så der har jeg fått en litt sånn øyeåpner. 

Seltzer snakker på inn- og utpust, engasjert på en måte som for tiden fenger mer enn én million nordmenn per episode. 

– Og så tenker jeg også at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og sånn er det vel til en viss grad med den norske velferdsstaten, at man har laga ordninger som skal være sikre, ikke sant, men så fungerer det da som en hengemyr, for eksempel dette med at det er vanskelig for folk å jobbe når du er ufør. Jeg skjønner jo ideen bak, folk skal ikke både heve trygd og heve lønn, leve og få dobbelt opp, for det blir jo jævlig urettferdig ikke sant. Valutaen som den norske velferdsstaten er bygd på heter jo ikke den norske krona, den heter jo tillit. Den generelle tilliten i samfunnet vil jo tæres veldig på hvis for eksempel svogeren min blir uføretrygda, og så fortsetter’n å jobbe, så ville jeg tenkt, veittuhva, jeg gidder faen meg ikke å betale skatt for å forsørge deg. For du er en lassaron, og en svindler. Men, det vi ser, disse som jeg da har møtt i serien, sånne som Pål og Kristin, som har disse usynlige plagene. Det er jo ingenting de heller vil enn å jobbe. Men, som Pål sier, du kan ikke få deg en fast 37 timers ukejobb hvis det er sånn at du på en mandag så er du i jævla god form, da er du bare, idag skal jeg jobbe som bare faen, og så på tirsdag så går det ikke, for da er du helt skutt. Men så kan du jobbe på torsdagen igjen. Så det ligger jo i korta at det er vanskelig å få formalisert et arbeidstakerforhold da, både for din egen del, men også for arbeidsgivers del. Og hvordan skal staten holde styr på dette her? 

Hva konkret bør gjøres?

– Konkret så må man gjøre det lettere for folk som er trygda å jobbe, gjøre det lettere for dem å tjene penger uten at de taper i andre enden. Det må selvsagt ikke legges opp til at folk skal tjene 200 prosent i et dobbeltløp. Jeg tror på den modellen vi ser i Søndre Land, med disse kidsa som lærer seg sosial mestring og så videre. For det er jo ikke strukturelle grunner som gjør at de ikke har jobb, for eksempel, eller skole, for det er jo skoleplasser i Norge, og arbeidsledigheten er jo veldig lav. Men likevel er det veldig mange unge som faller utafor, spesielt de siste 15 åra. Og det blir mye mer psykiske plager og sånn, ikke sant. Så kunne man snakke om Jonathan Haidt i det uendelige, om at disse unga har blitt verna for godt om og så videre, og forsvunnet inn i gameverden, det er tryggere å være i gameverdenen enn i den virkelige verden. Men jeg tror at akkurat det vi ser i Søndre Land er et veldig fint eksempel på, hva var det Tage Erlander, en av de svenske sosialdemokrathøvdingene sa, som forklarte sin samfunnsmodell med at staten skal bygge dansegulv, men dansinga, det får folk stå for selv. Det er også mitt perfekte samfunnsbilde. Men så er vi jo da kommet i en posisjon hvor i hvert fall den tradisjonelle høyresiden gjerne vil dele opp og selge det dansegulvet, og så har du en venstreside som kanskje er litt dogmatisk og sier, nei, det skal kanskje ikke være lov å danse hele tida. 

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen» (NRK)

Stanga av deg hønna?

Hva tenker du om at Erna Solberg nylig tok det som et kompliment å bli sammenlignet med Ronald Reagan av Jonas Gahr Støre? Reagan er jo en åpenbar bad guy i din USA-fortelling.

– Reagan har en mytologisk kraft på høyresida. Jeg skal ikke krangle med den, folk må tro på den julenissen de vil. Men hvis du tror for eksempel at Reagan gjorde bra ting for amerikanske arbeidere og middelklasse, så er det veldig lett å motbevise det med tall. Altså, du ser at situasjonen med de groteske ulikhetene i USA, hvordan den har manifestert seg samtidig som fagbevegelsen og organisasjonsgraden i USA har gått ned. Fagbevegelsen var jo en av Reagans store fiender. De to kurvene er nesten like, fra 1970 til i dag så er nedgangen i organisasjonsgrad én-til-én med grotesk skjevfordeling av goder. 

Ser du paralleller til den amerikanske utviklingen i det norske samfunnet?

– Det har vært mye snakk om at offentlig sektor er ueffektiv, hundretusenvis av folk som bare møter opp på jobb og hever lønn og går hjem igjen. Men så ser du at det har vist seg ikke å stemme. Privatisering og de såkalte velferdsprofitørene, det er jo no svineri, når du ser hva det egentlig har medført av kostnader. Det at det kommer private bedrifter inn og skal ta seg av barnevernet i utkantskommuner og sånt, altså det er jo ingen som er tjent med det. Det er jo nesten parallelt med USA, hvor privatiseringen av fengselsindustrien har gjort at politikere får penger av de som bygger fengsler for å innføre strengere straffer, sånn at man kan ha flere folk i fengsel. Det er jo bare skattebetalerne som får regninga. Så dette samrøret mellom penger, hvor man beholder mye av dette med skatter og avgifter, men stadig flere av dem går til private entreprenører, det er jo reaganismen i et nøtteskall, det er jo en form for sosialisme, men det er bare oppnedsosialisme. Det er jo ikke sånn at det blir mindre stat, det blir bare mindre goder.

I din sterke bok Amerikansk karmageddon – tanker om mitt fordømte fedreland (2022) beskriver du «Det nye testamentets mest populære del blant hardrockere – Johannes’ åpenbaring (den med 666 og Dyret)». Men som programleder nå synes du vel så mye inspirert av Jesu liv og virke, Bergprekenen om «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes» osv. Et veiskille var kanskje også da Per Fugelli sa «Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din» i 2012, i en Trygdekontoret Julespesial. Reaksjonsblikket ditt der synes jeg å kjenne igjen i mange av intervjuene fra USA og nå igjen i Norge. Ingen ironi, kun ekte undring. Har du – som de sier enkelte steder på Innlandet, om myknende voksne menn/okser (som har høvlet, filt og pusset ned, eventuelt dundret og knust ungkalvdommens spissede aggresjon) – «stanga av deg hønna»?  

– Det har ikke hørt før. Haha. Det er jævlig bra! Ja, det er kanskje testosteron. Nå som det er kommet så mye Hard Seltzer på markedet, i butikken, så slipper jeg å være hard. Jeg vettafaen jeg, jeg bare tenker at det er mer alvorlig, mer som står på spill nå enn for 15 år siden, som sagt tidligere.  

Myk Seltzer. Hva handler episode fire, «Klasseheisen», om?

– Den handler om Nikolai Torgersen, han kunstneren som har vokst opp i veldig fattigdom på Oslo øst, med en rusbelasta familie. Han er en ung mann, så dette er oppvekst på 1990- og 2000-tallet. Og han har jo tatt en reise oppover, og blitt multimillionær på kunsten sin. Han snakker om hvordan det forandrer han. Så den handler egentlig om identitet, den siste episoden der. Og så er det en som har tatt klasseheisen andre veien, en som heter Carl som var stålarving og som gikk på privatskole i Sveits med egen sjåfør og sånn, som har havna på gata og nå jobber med å rydde på t-banevogner i Oslo, og hva det har gjort med hans identitet. Så de har tatt heisen hver sin vei. Det handler om hvordan vi oppfatter oss selv, i fattigdom versus ikke-fattigdom. 

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen» (NRK)

Ordspilloppmaker

Du er flink med ord og glad i både lette og mørkt ironiske ordspill, som «karmageddon», i boka du også beskriver «oss som elsker dølle ordspill», hvor jeg pent stiller meg inn i rekka. Du bytter gjerne ut en bokstav, som i programtittelen UXA. Eller episodetitler nå som «Blakk is back», «Sykt psykt land» og «Klasseheisen». Hvor kommer denne språkinteressen fra?

– Det er kanskje noe som har med disse hønna å gjøre. For det er noen som sier at dette er dad jokes, det er et internasjonalt begrep på dette her. Når en mann kommer opp i en viss alder, så blir humoren hans jævla dårlig og veldig basert på enkle ordspill. Så dette er kanskje rett og slett noe fysiologisk for mannehjernen ass.  

Du var ikke sånn som yngre?

– Jo, jo, men da var det så mye annet og, så det var bare en del av en større helhet, mens nå blir det mer og mer sånn presisjon, laserfokus på dølle ordspill, altså jeg holder på med det hele dagen jeg.

Ja, du sier «julescum», for eksempel, det kommer med-én-gang du ser Juleskum-posen i matkassa.  

– Ja, den sitter den. Det er ikke den dårligste jeg har kommet med, for å si det sånn. 

Hvilke Turbo-titler eller -tekstlinjer er du mest fornøyd med? «The midnight NAMBLA»?

– Jeg tror den beste vi har hatt nå de siste åra, den er det ikke jeg som har kommet med, det har Knut Schreiner, fordi vi er jo veldig glade i Van Halen i Turbo, spesielt jeg. Og en av deres store, tidligere klassikere heter jo «Hot for Teacher», men så kom Knut med «Hot for Nietzsche», han tyske filosofen. Da tenker jeg, der har du Turbo i et nøtteskall. Den umiddelbare koblinga. Og så må du bare bygge litt rundt det etterpå.

Du ble jo først kjent for musikk. Og litt kjapp tekstanalyse peker fram mot dine NRK-programmer om sosiale forhold, arbeid og fattigdom. Et tidlig band du var med i, Akutt innleggelse, har én låt på Spotify, «Klasse». Der fins jo kimer til tematikk som mental helse og fattigdom. 

– Fy faen, det er lenga sia assa. 

Turbo har også en rekke tekstlinjer som resonnerer med arbeids-, fattigdoms- eller klassetematikk, for eksempel om å feie gulv eller slynge pizzaer, bo i campingvogn osv.: «Growing up in a middle class suburb/My life was such a bore» («Suburban Prince’s Death Song»); «Sweeping floors at the mill all day/Dropped out of school just to get away….Flipping pizzas on a Saturday night» («Good Head»); «Sweeping floors working nine to five/Working for the weekend just to stay alive» («Wasted Again»); «I was born and raised/In a trailer court/Mobile Home/Filled with foam/Polyester catacomb/Mobile Home/My neighborhood’s got the distinction/Of being all the same/There are rows and rows/Of divorcees in a metal frame» («Mobile Home»); «I ain’t no architect/Ain’t got the intellect….I ain’t no fireman/I lost it in the can….Ain’t gonna ride that yellow bus» («Selfdestructo Bust»); «I used to be such a welfare stoner/I used to be such a twilight zoner/I used to be such a money-bumming boozer» («Zillion Dollar Sadist»); «The world’s most progressive cowboy» («Prince of the Rodeo»); «All you service sector discontenters/Ride with us/All you voiceless fuckers and system suckers/Ride with us….. If you wanna slay the bourgeois beast» («Ride with Us»); «Clocking in, clocking out» («Back to Dungaree High»); «Humiliation Street»; «All My Friends Are Dead»; «Special Education»; «Denim clad satanists making love/In the sewers of Birmingham during Maggie Thatcher’s prime» («What is rock?»); «Don’t wanna go to work …. Why can’t you be postive?/I won’t/Don’t you think you’re too old for this?/I don’t/Why don’t you buy one of those self-help books?/I can’t read/Why don’t you go just slash your wrists?/I don’t bleed» («TNA (The Nihilistic Army)»).

– Det er noe sosioøkonomisk der. Det er jo forskjell på fattigdom i USA og Norge. Anna-Sabina Soggiu, som har vokst opp i fattigdom på Tøyen, men også gått på Yale, forteller om New Haven, den byen hvor Yale ligger, som jo er kjent for å være en veldig delt by, for du har Yale-byen, og så har du den andre, working class-byen, som er veldig working class, sånn slitt og litt delvis farlig by. Og hun sier at hvis du går på pub i working class-delen av New Haven, så vil du møte folk som sier, nei, jeg var middelklasse før, jeg hadde fet jobb, jeg hadde hus, men jeg mista alt, og nå bor jeg i bilen min. Sånn sett er det snillere å være fattig i USA, for alle vil være med på at han der stakkars Greg, han hadde uflaks han. Han havna i uløkka. Mens i Norge har vi ikke den å hvile oss på. Du kan ikke ha uflaks i velferdsparadiset Norge, da er det bare deg sjøl det er noe gærent med. Og jeg har tenkt mye på det Anna-Sabina sa, at i USA har man en lang kulturell tradisjon for det med fattigdom, som er veldig fin. De sier jo om en countrysang, at hva skjer hvis du spiller en countrylåt baklengs? Jo, da har du fått tilbake jobben. Kona har ikke forlatt deg. Og pickuptrucken har ikke gått istykker. Veldig mye amerikansk folkekultur handler jo om working hard og hardly working, det handler jo om «The River», om at det er kjipt å jobbe hardt, og så er det enda kjipere når arbeidsplassen blir borte. Vi har jo ikke det samme i Norge. Det er ikke en del av folkekulturen. Du har Vømmøl om å jobbe på et høvleri. Bortsett fra det så er det ikke noe særlig annet. 

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen» (NRK)

Luktløs fattigdom og cola-boquet

Har den norske fattigdommen lukt, slik du beskriver hjemmene i den amerikanske fattigdommen? Eller er den norske fattigdommen luktløs, og kanskje derfor også mer usynlig?

– Der tok jeg utgangspunkt i Orwell, som skriver om dette i The Road to Wigan Pier, som handler om Wigan, et sånt gruvesamfunn som var dårlig stelt, og den dag i dag er blant de fattigste byene i England. Han skriver om lukt, at å være hjemme hos fattige folk, så merker man lukta av fattigdom. Noen sier jo at lukt er vår sterkeste sans, at det er den første sansen vi har. Og så sier Orwell at du kan romantisere fattigdom så mye du vil, men når du merker den lukta, så er den så menneskelig den reaksjonen du får da. Så da har da selv den mest dogmatiske kommunist impuls til å føle på en avsky, fordi det lukter så avskyelig, at man kan ikke bortideologisere det. Men det er jo bare fattigdom det og. Men det jeg merka i USA er jo lukta av vegg-til-vegg-tepper, som jeg husker veldig godt som liten, for det var liksom på 1970-tallet at USA ble teppebomba av vegg-til-vegg-tepper, og det var lukta av middelklasse, og framtid. Så har man jo tenkt i ettertid at det er jo ikke så jævla reint. Da jeg var liten, så ville jeg veldig gjerne ha vegg-til-vegg-teppe hjemme, da vi kom til Norge, men så sier mora mi, nei, i Norge der skal vi ha tregulv. Jeg bare, fy faen så boring, lissom. Lissom fattigslig. Men så har jeg jo skjønt i ettertid at det er jo greiere med furunålsduftende, nyvaska gølv da, enn disse teppene som bare ligger der tiår etter tiår. De teppene er blitt et symbol for meg på denne middelklassen og framtida som ble borte i USA. 

Men det er ikke noe lignende i Norge?

– Nei, det er ikke noen sånn naverlukt nei, noen trygdelukt. Det lukter ikke like mye av fattigdommen i Norge, det gjør det ikke. 

Du skriver så fint i Amerikansk karmageddon – tanker om mitt fordømte fedreland, om USA og Norge, ljå og smaken av Cola:

Det hendte nemlig at jeg var hos Signe og Johan, som var tanta og onkelen til mamma, på småbruket deres på Romedal noen kilometer sør for Ådalsbruk. De var da gamle mennesker, som sto sammen med sønnen sin Jan og slo høy med ljå på åkerlappen mellom det lille huset deres og Samvirkelaget. Sånn har folk her stått siden jernalderen og høstet korn og bygg av de små åkerne man hadde svidd ut av skogen, kun utstyrt med et jernblad festet til et treskaft. Ungkaren Jan bodde i et lite anneks, der han hadde platespiller og egen colaautomat av typen tyverisikret liggende kjøleskap, der flaskene henger i et skinnesystem. Jan ga meg kalde glassflasker med cola som jeg drakk mens jeg satt i skyggen inntil det lille fjøset deres og mislikte dette gamledagerscenariet som spilte seg ut foran øynene mine og lengtet hjem til nåtid, til det Amerika jeg kunne smake når jeg satt der i den tunge sensommeren og smattet på den perfekt komponerte, vagt karamellaktige cola-boqueten.

Vakkert. Jeg har lenge følt meg litt low brow, fra bygda, evig usikker på urban kutyme, litt flau og redd for å si at jeg stadig liker sjokomelk, cola, smågodt og potetgull, biff, fotball, eurodance, Michael Jackson, Mannen med den nakne pistol og Jackass.

– Og Absolute Music, det er favoritten. Absolute Music 4, det er favorittplata til kona mi fra da hu vokste opp. Det tidlig Absolute Music-greiene. 

Haha. Denne sjenansen og skjenselen ligner kanskje på noe av den skammen fattigdom kaster skygger som. Men, til sist, hva bidrar til å opprettholde den norske fattigdommen?

– Høyere utdanning er jo en ulikhetsmaskin, uansett hvordan man vrir og vender på det. Graden av doktorander med akademikerforeldre har ikke blitt noe lavere med åra. På den annen side så er jo ikke høyere utdanning synonymt med høy inntekt lenger. Det har det ikke vært på ganske mange år heller. Så da får du dette skillet her, av bourdieuanerne, mellom økonomisk og kulturell kapital, familier med masse bøker i bokhylla, men som ikke har penger. Og så har du en del folk som tjener godt, håndverkere som har slått seg opp, som ikke har bøker i bokhylla. Men, den mest fattige gruppa i Norge er enslige mødre som jobber i offentlig sektor, kanskje i omsorgsyrker sjøl, og så blir de langtidssjuke, og så blir det liksom trygdesklia da. 

Soft Seltzer:  Om å stange av seg hønna.

Soft Seltzer: Om å stange av seg hønna.

– Jeg er ikke ute etter å eksotifisere folk som sliter. For jeg tenker at det er tilfeldigheter som gjør at det ikke er jeg som sitter der, sier Thomas Seltzer, aktuell med dokumentarserien «Seltzer: Den norske fattigdommen».

«Stange hornene av seg», ha en vill og energisk periode for siden å falle til ro (ordbøkene.no)

Amerikanerne er fortsatt i Kansas, med mindre. Imens, i Norge, «I Got Election», si. Irroni. Få skal få. Uføre var. I det nye, politisk høyaktuelle NRK-programmet Seltzer: Den norske fattigdommen samtaler en stadig mykere Sjonkel Reisende Mac Thomas Seltzer i fire deler med folk som sliter, blant annet med arbeidende, relativ fattigdom. Eller mental og/eller fysisk helse. Mennesker med kølappen i hånda. Jinter vi itte møter. Gutta på det solgte dansegølvet. Som Seltzer sier i serien: «Nå er det vanlige folks tur til å være fattige.»

– Å herregud. Å fy faen, mye pes. Jeg er på Værnes, på vei til Malmø for å spille med Turbo, og så skal jeg til Arendalsuka i morra. Så er de greiene igang, sier Thomas Seltzer, rocker og programleder. 

På telefon mellom spillejobber og programlederoppdrag snakker Rushprint med Seltzer. Som fikk ideen til den ferske serien både hjemme- og utenfra.

– Kona mi jobber i tungpsykiatrien, og der er det jo kontakt med folk som ofte ikke akkurat er de mest velbeslåtte med penger. Hun har også jobbet i barne- og ungdomspsykiatrien, og sa at det der du lager om USA, det kunne du lagd om Norge og. Og akkurat det er det også veldig mange andre som har sagt til meg. Det har nesten vært et sånt folkekrav, fra folk jeg møter på fly og flyplasser, og på bensinstasjoner og kjøpesenter. Det har jo noe med tiden å gjøre. Først så kom jo den strømkrisa, ikke sant, og jeg som velbemidlet mann merka ikke noe særlig til det, men det skjønte jeg jo at veldig mange andre gjorde. Og når jeg så hva folk betalte i strøm, tenkte jeg «hæ?». Og så kommer pandemien, med påfølgende dyrtid. Og da tenkte jeg «jøss». For når jeg går på Rema og skal gjøre lørdagsinnkjøpet, med snacks og noen middager, litt Capri Sonne til døtrene mine, is og sånt, så blir det plutselig sånn 1700 kroner, og da har jeg tenkt at, «jøss, jeg synes det er dyrt, jeg som er, holdt på å si, hehe, millionær». Når jeg synes det er dyrt, hvordan er det for andre folk liksom, da må det være jævlig dyrt? Så jeg har sett hvordan dette bare har balla på seg, sier Seltzer. 

Hvordan fant dere menneskene som deltar i serien?

– Det er Emma Clare Gabrielsen og Halvor Haugen, som er to helt eminente journalister på research. Vi visste jo at vi ville ha de litt forskjellige typene med fattige, spesielt de arbeidende fattige. Tone og David, som vi møter i første episode, som bor med en treåring oppe i Tromsø, hadde vært i en publikasjon tidligere, så de hadde snakket om dette offentlig før. Men ellers var det jo folk som Pål Hetland for eksempel. For jeg var på Nytt på nytt, og der fortalte jeg om den nye serien min. Det er veldig mange som ser på Nytt på nytt, og det tenkte jeg egentlig ikke på, men da bare rant det inn fra både ukjente og kjente, som Pål, som sier til meg «Thomas, jeg har noe jeg må innrømme. Dattera mi har vokst opp i fattigdom. Jeg har ikke hatt nåla i veggen de siste tjue åra.» Så det var også ting som bare kom av seg sjøl. Jeg tenker at det er jævla tøft å stå fram med det, fordi det er såpass skambelagt i Norge. 

«Jeg har ikke visst at du har vært fattig», sier du til Hetland. Og du intervjuer de ulike menneskene med en sterk verdighet, med nøkternt beskrevne, om enn dels rystende, detaljer fra hvordan de sliter.

– Jeg tenker at det er det som gjorde at Pål også ville det, fordi han syntes det hadde vært bra måten jeg hadde fremstilt folk på i USA-serien. Jeg driver ikke og lager sånn sosialporno. Det er jo også folk jeg kjenner, folk jeg er i slekt med. Det er en nærhet, og jeg er ikke ute etter å eksotifisere folk som sliter. For jeg tenker at det er tilfeldigheter som gjør at det ikke er jeg som sitter der. Så såpass ydmykhet må man på en måte ha. Faktisk den godeste Charles Bukowski, som mange forbinder med fyll og dameproblemer, forfatteren, han var også en stor amerikansk sosialdemokrat, og han sa om fattigdom i USA, at når du møter fattige i USA, så er de bare ett valg, eller ett element av uflaks, ett dårlig valg unna deg selv. Han mente at det var baksiden av den amerikanske drømmemedaljen. Dette kunne vært deg, dette kunne vært meg. Så folk får bare ha litt mer ydmykhet og respekt for folk som sliter. Og det tenker jeg at er et godt utgangspunkt. 

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen» (NRK).

– Vi må virkelig verne om velferdsstaten

Tenker du noe annerledes nå om rollen som programleder sammenlignet med da du startet? Hvordan har du utviklet deg? Har du noen forbilder? Er du Onkel Reisende Mac møter Louis Theroux?

– Jeg har alltid likt programmene til Louis Theroux, som er halvt amerikansk han og, for øvrig. Sønn av Paul Theroux, veldig kjent forfatter. Men jeg synes det har vært mye sånn nå skal vi møte noen dverger i Florida som også er nazister, og de bor i en egen dvergnaziby. Jeg synes det har vært litt mye av det i Louis Theroux. Og hvorfor skal han fokusere på USA? Det er like mye misære og dritt i England. Altså, den sosiale strukturen i Storbritannia har jo mer til felles med Nigeria og Brasil enn den har med Tyskland og Holland, så hvorfor lager du ikke noe om England? Og så gjorde han jo en jævlig bra serie om alkoholisme i England, og så tenkte jeg at nå er alt tilgitt, for det er det her jeg har venta på. 

Programlederen du er i dag er vel et lite stykke unna den versjonen vi møtte i første episode av talkshowet Trygdekontoret i 2009, som riktignok umiddelbart sa noe med klangbunn helt inn i den nye serien: «Hei, velkommen til Trygdekontoret. Trygdekontoret er som mange vet et sted man kommer til med noen problemer, og forlater med enda flere problemer.»

– Ja, det var det vel litt mer sånn ironi. Jeg tror det har litt med min aldring å gjøre. Sånn ting har utvikla seg i verden på de 15 åra, så er det jo veldig mye som har skjedd som gjør at kanskje man må legge ironien litt til side. Det er et eller annet med at det er helt andre betingelser nå enn det var bare i 2009, både sosialt og ellers. Da hadde jo på en måte effekten av finanskrisen virkelig begynt å slå ut i USA, blant familiemedlemmer som jeg har. Men jeg skjønte liksom ikke helt omfanget av det. Og så var det jo dette med journalistikk og formidling av sannhet, hvordan det har blitt en så utrolig relativ greie. Spesielt nå med trumpismen, hvor Steve Bannons modell om å overflyte systemet med dritt jo nå har blitt medievirkelighet for veldig veldig mange. Det brenner mye mer på dass nå enn det gjorde i 2009. 

Har programinnspillingen lært deg noe om hva som bør gjøres her i Norge?

– Jeg skal jo ikke drive å komme med politiske løsninger i det programmet. Men hvis du spør meg som privatperson, som det heter, så vil jeg jo si at vi må virkelig verne om velferdsstaten. Og så kan man jo gjøre ting. Jeg pleier å si at jeg er venstrevridd i hodet, men høyrevridd i hjertet. Jeg er liksom omvendt fra mange menn som blir mer konservative, men etter noen drinker så er det kanskje å synge litt gamle arbeidersanger og sånn. Jeg er litt sånn omvendt jeg. Så jeg tenker vi må verne om velferdsstaten. For det er systemiske ting som gjør at folk har mye eller har lite. Stort sett så er det det. Men så tenker jeg også at det går jo an å ta seg sammen. Altså, det er jo folk jeg kjenner som sitter på Facebook hele dagen og skryter av hvor jævla bra det er at Trump og DOGE legger ned velferdsstaten i USA, og så er de trygda sjøl, her i Norge. Da blir jo jeg forbanna. Og så sier jeg: Du greier å sitte og skrive 19000 ord hver dag om hvor jævlig bra DOGE er, hvor jævlig bra det er med nedskjæringer i et annet land, kunne du ikke bare fått deg en jævla jobb på et kontor da? Du greier åpenbart å skrive? Ikke sant? Men så ser jeg også at det er folk med disse usynlige sykdommene og sånt, og det er ikke så lett som jeg har trodd. Så der har jeg fått en litt sånn øyeåpner. 

Seltzer snakker på inn- og utpust, engasjert på en måte som for tiden fenger mer enn én million nordmenn per episode. 

– Og så tenker jeg også at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og sånn er det vel til en viss grad med den norske velferdsstaten, at man har laga ordninger som skal være sikre, ikke sant, men så fungerer det da som en hengemyr, for eksempel dette med at det er vanskelig for folk å jobbe når du er ufør. Jeg skjønner jo ideen bak, folk skal ikke både heve trygd og heve lønn, leve og få dobbelt opp, for det blir jo jævlig urettferdig ikke sant. Valutaen som den norske velferdsstaten er bygd på heter jo ikke den norske krona, den heter jo tillit. Den generelle tilliten i samfunnet vil jo tæres veldig på hvis for eksempel svogeren min blir uføretrygda, og så fortsetter’n å jobbe, så ville jeg tenkt, veittuhva, jeg gidder faen meg ikke å betale skatt for å forsørge deg. For du er en lassaron, og en svindler. Men, det vi ser, disse som jeg da har møtt i serien, sånne som Pål og Kristin, som har disse usynlige plagene. Det er jo ingenting de heller vil enn å jobbe. Men, som Pål sier, du kan ikke få deg en fast 37 timers ukejobb hvis det er sånn at du på en mandag så er du i jævla god form, da er du bare, idag skal jeg jobbe som bare faen, og så på tirsdag så går det ikke, for da er du helt skutt. Men så kan du jobbe på torsdagen igjen. Så det ligger jo i korta at det er vanskelig å få formalisert et arbeidstakerforhold da, både for din egen del, men også for arbeidsgivers del. Og hvordan skal staten holde styr på dette her? 

Hva konkret bør gjøres?

– Konkret så må man gjøre det lettere for folk som er trygda å jobbe, gjøre det lettere for dem å tjene penger uten at de taper i andre enden. Det må selvsagt ikke legges opp til at folk skal tjene 200 prosent i et dobbeltløp. Jeg tror på den modellen vi ser i Søndre Land, med disse kidsa som lærer seg sosial mestring og så videre. For det er jo ikke strukturelle grunner som gjør at de ikke har jobb, for eksempel, eller skole, for det er jo skoleplasser i Norge, og arbeidsledigheten er jo veldig lav. Men likevel er det veldig mange unge som faller utafor, spesielt de siste 15 åra. Og det blir mye mer psykiske plager og sånn, ikke sant. Så kunne man snakke om Jonathan Haidt i det uendelige, om at disse unga har blitt verna for godt om og så videre, og forsvunnet inn i gameverden, det er tryggere å være i gameverdenen enn i den virkelige verden. Men jeg tror at akkurat det vi ser i Søndre Land er et veldig fint eksempel på, hva var det Tage Erlander, en av de svenske sosialdemokrathøvdingene sa, som forklarte sin samfunnsmodell med at staten skal bygge dansegulv, men dansinga, det får folk stå for selv. Det er også mitt perfekte samfunnsbilde. Men så er vi jo da kommet i en posisjon hvor i hvert fall den tradisjonelle høyresiden gjerne vil dele opp og selge det dansegulvet, og så har du en venstreside som kanskje er litt dogmatisk og sier, nei, det skal kanskje ikke være lov å danse hele tida. 

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen» (NRK)

Stanga av deg hønna?

Hva tenker du om at Erna Solberg nylig tok det som et kompliment å bli sammenlignet med Ronald Reagan av Jonas Gahr Støre? Reagan er jo en åpenbar bad guy i din USA-fortelling.

– Reagan har en mytologisk kraft på høyresida. Jeg skal ikke krangle med den, folk må tro på den julenissen de vil. Men hvis du tror for eksempel at Reagan gjorde bra ting for amerikanske arbeidere og middelklasse, så er det veldig lett å motbevise det med tall. Altså, du ser at situasjonen med de groteske ulikhetene i USA, hvordan den har manifestert seg samtidig som fagbevegelsen og organisasjonsgraden i USA har gått ned. Fagbevegelsen var jo en av Reagans store fiender. De to kurvene er nesten like, fra 1970 til i dag så er nedgangen i organisasjonsgrad én-til-én med grotesk skjevfordeling av goder. 

Ser du paralleller til den amerikanske utviklingen i det norske samfunnet?

– Det har vært mye snakk om at offentlig sektor er ueffektiv, hundretusenvis av folk som bare møter opp på jobb og hever lønn og går hjem igjen. Men så ser du at det har vist seg ikke å stemme. Privatisering og de såkalte velferdsprofitørene, det er jo no svineri, når du ser hva det egentlig har medført av kostnader. Det at det kommer private bedrifter inn og skal ta seg av barnevernet i utkantskommuner og sånt, altså det er jo ingen som er tjent med det. Det er jo nesten parallelt med USA, hvor privatiseringen av fengselsindustrien har gjort at politikere får penger av de som bygger fengsler for å innføre strengere straffer, sånn at man kan ha flere folk i fengsel. Det er jo bare skattebetalerne som får regninga. Så dette samrøret mellom penger, hvor man beholder mye av dette med skatter og avgifter, men stadig flere av dem går til private entreprenører, det er jo reaganismen i et nøtteskall, det er jo en form for sosialisme, men det er bare oppnedsosialisme. Det er jo ikke sånn at det blir mindre stat, det blir bare mindre goder.

I din sterke bok Amerikansk karmageddon – tanker om mitt fordømte fedreland (2022) beskriver du «Det nye testamentets mest populære del blant hardrockere – Johannes’ åpenbaring (den med 666 og Dyret)». Men som programleder nå synes du vel så mye inspirert av Jesu liv og virke, Bergprekenen om «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes» osv. Et veiskille var kanskje også da Per Fugelli sa «Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din» i 2012, i en Trygdekontoret Julespesial. Reaksjonsblikket ditt der synes jeg å kjenne igjen i mange av intervjuene fra USA og nå igjen i Norge. Ingen ironi, kun ekte undring. Har du – som de sier enkelte steder på Innlandet, om myknende voksne menn/okser (som har høvlet, filt og pusset ned, eventuelt dundret og knust ungkalvdommens spissede aggresjon) – «stanga av deg hønna»?  

– Det har ikke hørt før. Haha. Det er jævlig bra! Ja, det er kanskje testosteron. Nå som det er kommet så mye Hard Seltzer på markedet, i butikken, så slipper jeg å være hard. Jeg vettafaen jeg, jeg bare tenker at det er mer alvorlig, mer som står på spill nå enn for 15 år siden, som sagt tidligere.  

Myk Seltzer. Hva handler episode fire, «Klasseheisen», om?

– Den handler om Nikolai Torgersen, han kunstneren som har vokst opp i veldig fattigdom på Oslo øst, med en rusbelasta familie. Han er en ung mann, så dette er oppvekst på 1990- og 2000-tallet. Og han har jo tatt en reise oppover, og blitt multimillionær på kunsten sin. Han snakker om hvordan det forandrer han. Så den handler egentlig om identitet, den siste episoden der. Og så er det en som har tatt klasseheisen andre veien, en som heter Carl som var stålarving og som gikk på privatskole i Sveits med egen sjåfør og sånn, som har havna på gata og nå jobber med å rydde på t-banevogner i Oslo, og hva det har gjort med hans identitet. Så de har tatt heisen hver sin vei. Det handler om hvordan vi oppfatter oss selv, i fattigdom versus ikke-fattigdom. 

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen» (NRK)

Ordspilloppmaker

Du er flink med ord og glad i både lette og mørkt ironiske ordspill, som «karmageddon», i boka du også beskriver «oss som elsker dølle ordspill», hvor jeg pent stiller meg inn i rekka. Du bytter gjerne ut en bokstav, som i programtittelen UXA. Eller episodetitler nå som «Blakk is back», «Sykt psykt land» og «Klasseheisen». Hvor kommer denne språkinteressen fra?

– Det er kanskje noe som har med disse hønna å gjøre. For det er noen som sier at dette er dad jokes, det er et internasjonalt begrep på dette her. Når en mann kommer opp i en viss alder, så blir humoren hans jævla dårlig og veldig basert på enkle ordspill. Så dette er kanskje rett og slett noe fysiologisk for mannehjernen ass.  

Du var ikke sånn som yngre?

– Jo, jo, men da var det så mye annet og, så det var bare en del av en større helhet, mens nå blir det mer og mer sånn presisjon, laserfokus på dølle ordspill, altså jeg holder på med det hele dagen jeg.

Ja, du sier «julescum», for eksempel, det kommer med-én-gang du ser Juleskum-posen i matkassa.  

– Ja, den sitter den. Det er ikke den dårligste jeg har kommet med, for å si det sånn. 

Hvilke Turbo-titler eller -tekstlinjer er du mest fornøyd med? «The midnight NAMBLA»?

– Jeg tror den beste vi har hatt nå de siste åra, den er det ikke jeg som har kommet med, det har Knut Schreiner, fordi vi er jo veldig glade i Van Halen i Turbo, spesielt jeg. Og en av deres store, tidligere klassikere heter jo «Hot for Teacher», men så kom Knut med «Hot for Nietzsche», han tyske filosofen. Da tenker jeg, der har du Turbo i et nøtteskall. Den umiddelbare koblinga. Og så må du bare bygge litt rundt det etterpå.

Du ble jo først kjent for musikk. Og litt kjapp tekstanalyse peker fram mot dine NRK-programmer om sosiale forhold, arbeid og fattigdom. Et tidlig band du var med i, Akutt innleggelse, har én låt på Spotify, «Klasse». Der fins jo kimer til tematikk som mental helse og fattigdom. 

– Fy faen, det er lenga sia assa. 

Turbo har også en rekke tekstlinjer som resonnerer med arbeids-, fattigdoms- eller klassetematikk, for eksempel om å feie gulv eller slynge pizzaer, bo i campingvogn osv.: «Growing up in a middle class suburb/My life was such a bore» («Suburban Prince’s Death Song»); «Sweeping floors at the mill all day/Dropped out of school just to get away….Flipping pizzas on a Saturday night» («Good Head»); «Sweeping floors working nine to five/Working for the weekend just to stay alive» («Wasted Again»); «I was born and raised/In a trailer court/Mobile Home/Filled with foam/Polyester catacomb/Mobile Home/My neighborhood’s got the distinction/Of being all the same/There are rows and rows/Of divorcees in a metal frame» («Mobile Home»); «I ain’t no architect/Ain’t got the intellect….I ain’t no fireman/I lost it in the can….Ain’t gonna ride that yellow bus» («Selfdestructo Bust»); «I used to be such a welfare stoner/I used to be such a twilight zoner/I used to be such a money-bumming boozer» («Zillion Dollar Sadist»); «The world’s most progressive cowboy» («Prince of the Rodeo»); «All you service sector discontenters/Ride with us/All you voiceless fuckers and system suckers/Ride with us….. If you wanna slay the bourgeois beast» («Ride with Us»); «Clocking in, clocking out» («Back to Dungaree High»); «Humiliation Street»; «All My Friends Are Dead»; «Special Education»; «Denim clad satanists making love/In the sewers of Birmingham during Maggie Thatcher’s prime» («What is rock?»); «Don’t wanna go to work …. Why can’t you be postive?/I won’t/Don’t you think you’re too old for this?/I don’t/Why don’t you buy one of those self-help books?/I can’t read/Why don’t you go just slash your wrists?/I don’t bleed» («TNA (The Nihilistic Army)»).

– Det er noe sosioøkonomisk der. Det er jo forskjell på fattigdom i USA og Norge. Anna-Sabina Soggiu, som har vokst opp i fattigdom på Tøyen, men også gått på Yale, forteller om New Haven, den byen hvor Yale ligger, som jo er kjent for å være en veldig delt by, for du har Yale-byen, og så har du den andre, working class-byen, som er veldig working class, sånn slitt og litt delvis farlig by. Og hun sier at hvis du går på pub i working class-delen av New Haven, så vil du møte folk som sier, nei, jeg var middelklasse før, jeg hadde fet jobb, jeg hadde hus, men jeg mista alt, og nå bor jeg i bilen min. Sånn sett er det snillere å være fattig i USA, for alle vil være med på at han der stakkars Greg, han hadde uflaks han. Han havna i uløkka. Mens i Norge har vi ikke den å hvile oss på. Du kan ikke ha uflaks i velferdsparadiset Norge, da er det bare deg sjøl det er noe gærent med. Og jeg har tenkt mye på det Anna-Sabina sa, at i USA har man en lang kulturell tradisjon for det med fattigdom, som er veldig fin. De sier jo om en countrysang, at hva skjer hvis du spiller en countrylåt baklengs? Jo, da har du fått tilbake jobben. Kona har ikke forlatt deg. Og pickuptrucken har ikke gått istykker. Veldig mye amerikansk folkekultur handler jo om working hard og hardly working, det handler jo om «The River», om at det er kjipt å jobbe hardt, og så er det enda kjipere når arbeidsplassen blir borte. Vi har jo ikke det samme i Norge. Det er ikke en del av folkekulturen. Du har Vømmøl om å jobbe på et høvleri. Bortsett fra det så er det ikke noe særlig annet. 

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen» (NRK)

Luktløs fattigdom og cola-boquet

Har den norske fattigdommen lukt, slik du beskriver hjemmene i den amerikanske fattigdommen? Eller er den norske fattigdommen luktløs, og kanskje derfor også mer usynlig?

– Der tok jeg utgangspunkt i Orwell, som skriver om dette i The Road to Wigan Pier, som handler om Wigan, et sånt gruvesamfunn som var dårlig stelt, og den dag i dag er blant de fattigste byene i England. Han skriver om lukt, at å være hjemme hos fattige folk, så merker man lukta av fattigdom. Noen sier jo at lukt er vår sterkeste sans, at det er den første sansen vi har. Og så sier Orwell at du kan romantisere fattigdom så mye du vil, men når du merker den lukta, så er den så menneskelig den reaksjonen du får da. Så da har da selv den mest dogmatiske kommunist impuls til å føle på en avsky, fordi det lukter så avskyelig, at man kan ikke bortideologisere det. Men det er jo bare fattigdom det og. Men det jeg merka i USA er jo lukta av vegg-til-vegg-tepper, som jeg husker veldig godt som liten, for det var liksom på 1970-tallet at USA ble teppebomba av vegg-til-vegg-tepper, og det var lukta av middelklasse, og framtid. Så har man jo tenkt i ettertid at det er jo ikke så jævla reint. Da jeg var liten, så ville jeg veldig gjerne ha vegg-til-vegg-teppe hjemme, da vi kom til Norge, men så sier mora mi, nei, i Norge der skal vi ha tregulv. Jeg bare, fy faen så boring, lissom. Lissom fattigslig. Men så har jeg jo skjønt i ettertid at det er jo greiere med furunålsduftende, nyvaska gølv da, enn disse teppene som bare ligger der tiår etter tiår. De teppene er blitt et symbol for meg på denne middelklassen og framtida som ble borte i USA. 

Men det er ikke noe lignende i Norge?

– Nei, det er ikke noen sånn naverlukt nei, noen trygdelukt. Det lukter ikke like mye av fattigdommen i Norge, det gjør det ikke. 

Du skriver så fint i Amerikansk karmageddon – tanker om mitt fordømte fedreland, om USA og Norge, ljå og smaken av Cola:

Det hendte nemlig at jeg var hos Signe og Johan, som var tanta og onkelen til mamma, på småbruket deres på Romedal noen kilometer sør for Ådalsbruk. De var da gamle mennesker, som sto sammen med sønnen sin Jan og slo høy med ljå på åkerlappen mellom det lille huset deres og Samvirkelaget. Sånn har folk her stått siden jernalderen og høstet korn og bygg av de små åkerne man hadde svidd ut av skogen, kun utstyrt med et jernblad festet til et treskaft. Ungkaren Jan bodde i et lite anneks, der han hadde platespiller og egen colaautomat av typen tyverisikret liggende kjøleskap, der flaskene henger i et skinnesystem. Jan ga meg kalde glassflasker med cola som jeg drakk mens jeg satt i skyggen inntil det lille fjøset deres og mislikte dette gamledagerscenariet som spilte seg ut foran øynene mine og lengtet hjem til nåtid, til det Amerika jeg kunne smake når jeg satt der i den tunge sensommeren og smattet på den perfekt komponerte, vagt karamellaktige cola-boqueten.

Vakkert. Jeg har lenge følt meg litt low brow, fra bygda, evig usikker på urban kutyme, litt flau og redd for å si at jeg stadig liker sjokomelk, cola, smågodt og potetgull, biff, fotball, eurodance, Michael Jackson, Mannen med den nakne pistol og Jackass.

– Og Absolute Music, det er favoritten. Absolute Music 4, det er favorittplata til kona mi fra da hu vokste opp. Det tidlig Absolute Music-greiene. 

Haha. Denne sjenansen og skjenselen ligner kanskje på noe av den skammen fattigdom kaster skygger som. Men, til sist, hva bidrar til å opprettholde den norske fattigdommen?

– Høyere utdanning er jo en ulikhetsmaskin, uansett hvordan man vrir og vender på det. Graden av doktorander med akademikerforeldre har ikke blitt noe lavere med åra. På den annen side så er jo ikke høyere utdanning synonymt med høy inntekt lenger. Det har det ikke vært på ganske mange år heller. Så da får du dette skillet her, av bourdieuanerne, mellom økonomisk og kulturell kapital, familier med masse bøker i bokhylla, men som ikke har penger. Og så har du en del folk som tjener godt, håndverkere som har slått seg opp, som ikke har bøker i bokhylla. Men, den mest fattige gruppa i Norge er enslige mødre som jobber i offentlig sektor, kanskje i omsorgsyrker sjøl, og så blir de langtidssjuke, og så blir det liksom trygdesklia da. 

MENY