En sniper driter seg bokstavelig ut. Første scene i Tom Seguras Bad Thoughts (Netflix) er noe av det morsomste jeg har sett på lenge. Kosedoku Welcome to Wrexham (Disney+) ber oss igjen om å huske på å synge når vi vinner, på vei mot trestegs opp-opp-opprykk, move fast, and Wrexham. De to første episodene følger herre- og kvinnelaget, deres og supporternes håp og drømmer, samt næringsutvikling av kafeer, blant annet åpnet av nyankomne ukrainske flyktninger, og litt R & R, Rob og Ryan. 

Det er også på sin plass å nevne at den skarpt følsomme filmskaper Robert Benton er død. Kramer mot Kramer (Benton, 1979). Få filmer har revnet meg mer. Skilsmissebarnet mellom sprekkene. Men sjekk gjerne (igjen) også ut resten av den strålende filmografien, fra medmanusforfatter på Bonnie & Clyde (Arthur Penn, 1967) og Bad Company (Benton, 1972), til for eksempel Places in the Heart (Benton, 1984). 

Komisk penis – Conan O’Brien Must Go og Conan O’Brien: The Kennedy Center Mark Twain Prize for American Humor

A Ginger Idiot Abroad. I åpningen av den nye sesongen av Conan O’Brien Must Go (Max) beskriver Werner Herzogs overstemme Conan som «The Defiler». «Barbar» ville kanskje blitt for dumt? Men fjollete fregner smitter uansett ikke. 

I Spania er det bromanse med Javier Bardem, plukking av oliven, dubbing av «gata vinner alltid» fra Fast and the Furious, flysimulator (som i Max’ The Rehearsal) og landing, med oppmerksomhet mot maskinstemmens bruk av ordene «retard, retard». Ellers besmittes Prado, Velasquez og Goya, og Conans egen strektegning går rett i søpla. Litt Don Quixote, spising av grisehale, og Flamenco, knips og klapp.

I New Zealand er det utedo og bungeebryllup, haka med Taika Waititi, aksentmoro, drikkevaner, sauer, såpeopera, tattoo, og en nå old school DVD-utleiebutikk, med «klassikere» som Atlantic Rim, og innsendt klipp «fra» Paul Rudds kinoaktuelle film Death of a Unicorn (Alex Scharfman, 2025), som selvsagt heller viser seg igjen å være et klipp fra kultbarnesciencefictionfilmen Mac and Me (Stewart Raffill, 1988), der en gutt i rullestol uten bremser kjører ut i et vann, en gammel vits Rudd har brukt flere ganger med Conan (som her):  (Er Death of a Unicorn endelig egentlig en slags egen Mac and Me for Paul Rudd? Blir vitsen sannere og sannere?)

I Østerrike etterapes The Sound of Music i en meta «knock-off melody» fordi de ikke har fått rettigheter til originalmusikken, og Conan heller må synge «like Julie Andrews». Jodling, snøkulebutikk, hvor innehaveren av snøkulemuseet forteller om sin far som anbefalte henne å «fuck around», er morsomme, rare greier, afterski, metallvokal, og utkledning og spill som Freud er nær dypt fønni, før sesongen avsluttes som forvokst korgutt og koko dirigent.

Du vil ikke lære noe nytt om landene som besøkes. Men serien er verdt sine korte visitter. 

Om ikke dette er nok, så er det dobbel Conan for tiden. Conan O’Brien: The Kennedy Center Mark Twain Prize for American Humor (Netflix) er en Triumph, med opptredener av Jon Mulvaney, Will Ferrell og Nikki Glaser, fram og tilbake med The Interupter, i et meget godt timet og morsomt innslag. Bill Burr beskriver rødhårete som «an unseen minority, hiding in plain sight, under the shade of a tree», og Kumail Najiani påpeker at Conan kun har skrevet 0,38 % av The Simpsons, og at til sammenligning skrev Charles Manson 0,41 % av sangene til The Beach Boys. 

Paul Rudd er igjen klar med klippet fra Mac and Me, og MVP Sarah Silverman savner tiden da Conan var USAs eneste oransje rasshøl, og har handouts til alle i publikum med et bilde av leppene og tunga til Conan på høykant, som en vagina. Stephen Colbert spiser sterke kyllingvinger, Tracy Morgan og Reggie Watts hyller Conan, MVP Adam Sandler får publikum til å rope Conan eller Sandman, som for eksempel «Comedic genius?» «Sandman!», og «Comedic penis?» «Conan!». 

Snakkeshowkongen David Letterman snakker til sist i nisseskjegget, og Conan klemmer og danser til sist med en rekke utkledte Mark Twains, før han og Sandler riffer politisk rørende rock med «Keep on Rockin’ in the Free World».

Fortsett vitsingen i den frie verden. 

Utenom norm – Agenten – pappas liv og løgner og Mission: Impossible – The Final Reckoning

Når en legende senkes ned i vann. Stormannsriktige Tom Cruise er stunt single og bottom gun i flere av sine rette element, som dypt vann og rask luft, i kinoaktuelle Mission: Impossible – The Final Reckoning, der hele verden står på spill, og digital, kunstig intelligens kjemper mot analoge teknologier, morse-koder og VHS-kassetter som går opp i røyk. 

Cruise spiller igjen – og sannsynligvis for siste gang – den ene presidentens mann. Stuntene når nye dybder, i og ved ubåter, og lave høyder, med småfly. Filmen er vel lenge en greatest hits, med tilbakeblikk, eksposisjon og teknobabbel. Og den sier mer med megetsigende blikk, og en lang passasje midtveis er nær stum, lik deler av 2001 – en romodyssé, før Cruises kropp i fosterstilling til sist til og med motivisk lik denne klassikerens avslutning svevedupper som i mors livs frie stigning.

All makt synes å ligge hos en mann, men det er lagarbeid også, lojalitet fra disipler omkring sin messianske oppofrer. 

Misjonen synes å spre et budskap om sannhet, risiko, og siktende pistolers latende håndtrykk.

«Er det sant?» Var pappa spion og hemmelig agent? Disse spørsmålene leder den personlige undersøkelsen i NRKs Agenten – pappas liv og løgner, om Bjørn Hallstrøms uvanlige liv. Til dels mer spennende enn Cruises agent.

Arkivopptak. Digitalisering. «Rambo! Rambo! Saddam Hussain!» ser vi Hallstrøm rope. Kuler pepres ut i nattemørket. VHS-opptak av eposter fra 1996. Sketchy greier. Kols. Sigarett i den ene hånda, og inhalatoren i den andre. Hallstrøm kaller det «the double». 

Far møter sønn med maske, men raskt gnisser de skaller, en koseform meg hittil ukjent. Vakkert. Hallstrøm var først reklamemann, for Mills og annet. Slagord som «Livet er ditt, ikke statens». Annonser for FrP. Carl I. Hagen forteller at disse var en viktig årsak til at partiet kom inn igjen på Stortinget i 1981. Pro-Nato-kampanjer med Nato’s venner. 

Så. Han blir en dag spurt om han «kunne tenke å gjøre noe for US Government». Han er stolt av at CIA banket på døra. Oppdrag: Holde russisk agent ved et restaurantbord i to timer. Nye oppdrag, «skyte litt jeg og». Klipp fra skyttergrav i Bosnia, 1993. 

Hallstrøm omtaler seg selv som «en reisende i å skaffe seg informasjon». Pannekos igjen. Han forteller om kino hver dag i ungdommen for å slippe å være hjemme hos moren. Fransk nybølge. James Bond. Klipp til energisk proklamasjon av «Svensktopper i bilen i Kuwait!». 

Spionen var også en «artig» skrue som under taler som kjedet ham kunne ta ordet i plenum og si: «Kan du snakke litt høyere, litt tydeligere, og litt morsommere?»

Innslag på NRK var finansiert av CIA. Men fra Bosnia hjalp Hallstrøm to flyktninger. Til Colombia tok han med ungdommer til kokainproduksjon, der de fikk fingertuppsmake på sakene. Festing med Hallstrøm AKA «King Lord». CIA går lei etter en feilet løgndetektortest. Veien videre går via Mossad til britisk tjeneste, og etter hvert får vi intervju med Hallstrøms føringsoffiser. Alt drevet av en sønns grunnleggende interesse av å finne ut hva farens liv har vært, og hva det har gjort med ham selv. NRK leverer. 

Lasso rundt fru Lun – Pørni 

Henriette Steenstrup er for tiden aktuell i VGTVs nye komikonsept Retten er satt, der retten på vranga sikter mot latter i en ny setting, slik liksombegravelser nylig også har forsøkt. Morten Ramms «Takk for maten»-tale har liksom «ødelagt» Steenstrups bryllup, og «retten» skal vurdere denne tiltalen. 

Det er – tross stilren dekor – et nær klønet slentrende program, som ikke henger helt i hop, men langsomt på et vis innimellom likevel finner sin form. «Aktor» Henrik Fladseth dundrer i vei med drøye beskrivelser, som både treffer, og ikke. 

Det fins enkelte skikkelig morsomme øyeblikk, som da Ole Soo med asiatisk hatt stiller spørsmål til vitne Solveig Kloppen: «Skal du kjøpe nudla?» Og da Soo avduker et lite teppe over funksjonshemmete Torstein med «phd» – her i betydningen «pretty huge dick» – og flekser en flatterende dildo ved skrittet, rett foran en lettledd Kloppen. 

Alt i alt, profesjonelle aktører som glade amatører. Mest merkelig. Litt moro. 

Døren låses. Porten lukkes. «Alt er bedre lunet, vet du», sier Pørni i åpningen av episode to av femte og siste sesong, som faktisk kjemper seg til uavgjort – egentlig det aller fineste resultatet – i kampen med første sesong. Og det lune ved serieskaper og hovedrolleinnehaver Steenstrups serie varmer, uten å være klam.  

Pørni får oss til å gråte for siste gang. Vel spilt og vel blåst! En bragd av Steenstrup, lik Liverpools Kenny Dalglish, noe så sjeldent som en spillende trener. I 1985/86, Dalglishs første sesong i dobbeltrollen, vant Liverpool «The Double». Fire år senere ble det igjen seriegull. Og min høyest skattede autograf er nok fortsatt John Barnes, 1990. Han var bedre enn Yamal.

I sesong fem er en silketråd bryllupsplanlegging, med en skreddersydd smoking som ikke passer pappa. Døtrene har sine prosjekter, andrekeeperstolthet og kjærester. Og hos Barnevernsvakten rykker stadig paradoksalt stoisk rotete Pørni ut til husbråk, og nattmyke barn hentes ut av leiligheter og kjøres til et trygt sted, sterkt skildret slik bare denne serien får det til: To små søskenkropper omkveilet i et baksete. 

Her må Hallvar Witzøs regi også fremheves. Oslo-natta.

Og solfylte dager. Idé om idyll og ferie på hytte ved vannet, en kort passiar om Verdens verste menneske, omtalt som både «en meget bra film», eller «i hvert fall en lang film». Bridezilla-befinnende, trening, sommerferie, Hvasser, lun, lunere, lunet, og los, ord som beskriver Pørni, som plutselig får vepsestikk på tunga, som vokser og nær fyller munnen: «Det hadde vært litt hyggelig hvis det var noen som bekymra seg bitte litt grann for meg og.» 

Det er komisk selvmedlidenhet på furteskjær, en skildring av hvordan vi også kan være litt smålige. Men furting er blant våre mest ærlige følelsesreaksjoner. For som hun sier senere: «Også sterke personer trenger folk.» Og kanskje et smashroom å slå seg løs i.

Utover i sesongen er Pørni på jobb med en suicidal gutt, som hopper fra tak til balkong, og ikke kan tvinges til behandling. Serien tør skildre flere vanskelige temaer, som å få et barn med Downs syndrom, og skaper scener som ryster på ordentlig.

Vi tar avskjed med mennesker vi er blitt glad i gjennom flere sesonger. Døden gis også plass i livet, og Pørni omfavner gåsehuden på dens høyeste, og varmer den medhårs. 

Fy søren, så sterkt.

Anne Marit Jacobsen synger om å spille på en øse.

Pørni står ikke lenge med lua i hånda. På en pub i Liverpool møter hun en gammel helt. «You’ll never walk alone», sier han og går. Publikumsfrieri? Ja, på sitt aller, aller beste. 

Noen siste visdomsord? Det er «mye søte folk og».

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.