Foto fra «Prima Veras saga om Olav den Hellige».

«Hm. Det er lite med Bjølla, naar Kolven er or.» (Hulda Garborg, Sovande sorg, 1906)

Mye komedie anbefales denne uka. Og sist, men ikke minst, en rekke nye talenter, deriblant Eric Dirnes (Ambivalens) som inngår i Hisham Zamans talentordning Hver sin Cinema. Men først, litt amerikansk historie og dystopi.

Trangstigen – Death by Lightning 

«Who the hell is Garfield?» All the presidents, men… Jeg fikk nylig tilsendt et mem som rettet oppmerksomhet mot at Joe Bidens egen presidentperiode ligger lenger unna hans egen fødsel enn Lincolns presidentperiode. Så, 1800-tallet er kanskje mer aktuelt enn vi liker å tenke på. Miniserien Death by Lightning (Netflix) minner oss i hvert fall om at all tid som ikke er krigstid – såkalt fredstid – er mellomkrigstid. 

Tider breddfulle av politiske con men, opportunister, mulighetsmenn, med taler for stemmer. Motvillig maktmann James Garfield benkestemmes fram, i en spennende skildring av underdogs i begge ender av rangstigen. Lavest selvapporterer en overspent logrende mann som ikke fant sin plass i et fritt kjærlighetskollektiv, Succession-«vinner» Matthew Macfadyen som «a seeker, an opportunist and a pest», en i en lang rekke amerikanere hvis smiger snur til vold.

You not lookin’ at me? For skikkelser som den senere Travis Bickle er problemet vel så mye at ingen ser (på) dem. Den ultimate ydmykelse er jo å bli ignorert. Og fanatismen kan ende fatalt. Som her. 

Inni er vi like? – Plur1bus

Tenk deg en verden der nesten alle går rundt mekaniskmatematisk og sier det samme, for eksempel tallene 6 og 7. Grøss og gru. «Yes, we are all different!» «I’m not.» Tidenes smarteste og morsomste gag fins i Life of Brian. Og «100 Mand kan jeg bære, men svigter under taktfast Marsch» lyder innskriften på Åmot bru. Originalt hjernevridende Plur1bus (Apple TV), Vince Gilligan’s Island, er The Truman Show på vranga, Restworld, The Leftovers, The Laugh of Us. Et stort fellesskap, mot et bittelite. 

«What the fuck is happening?» Plur1bus handler om verdens ende slik vi ikke kjenner den, om en av de siste som ikke er oss, i en apokakryptisk serie som stoler på langsomhet og repetisjon, sentrert om en kvinne presset som et beklemt 1-tall, et siffer midt i flokkbokstaver. Vår fantasiforfatters følelsesmessige fabrikkinnstilling er ikke imponert, som i et tilbakeblikk fra et ishotell under Norges nordlys, som (hun jo helt rett sier) «kinda looks like a screensaver». Hun ser heller The Golden Girls på dvd i stedet.

Parannoyed? Første episode, «We Is Us», forsøker å tolke universets signaler, og snart er vi (nesten) alle rolig slikkende, kyssende labrotter, hvorpå vår kvinne spør «What is wrong with you people?» «We just wanna help, Carol», svarer en uhyggelig blidgjort sverm av skakk- og samkjørte, «snille» (hjelp)zombies klebret sammen av flokkmentalt lim, alle mot en, en kompakt majoritet (lik Hellerudsvingens Teslaboter), en «joined» milliardhorde synkronisert, som under sang og dans i musikaler, lik i Wicked: For Good. Og som Elphaba må også Carol forsøke å tøyle sinnet sitt, for å unngå at millioner dør bare av litt brøling.

I andre episode, «Pirate Lady», møter hun enkelte av de andre som ikke er endret, om lag et dusin i mindretall, et oss mot dem, lik i realityspill som Forræder eller Spillet. Jeg har sett sju episoder av Plur1bus, og vil ikke gå inn på handlingen videre ennå, men jeg er engasjert og spent på utvidelsen av universet. 

If you won’t join ‘em, beat ‘em.

Kjeppheks – Wicked: For Good

Vi og Oz. «Why does wickedness happen?» Det godes problem. Veien til ondskap (og godhet) er mursteinslagt gult med gode (og onde) intensjoner, og en av Amerikas alternative nymyter – som også aktuelle Stranger Things eller Avatar: Fire and Ash – forsøker å se ting på en annen måte, med det som er for godt til å være usant i hvert fall endret i retning av (merkevaren) det gode. 

Den tidvis fantastiske, fabelaktige og forheksende filmhistoriske leken Wicked: For Good er en fortelling og hatt med vri. «There’s no place like home» kan også tolkes som at det ikke fins noe sted som (heter) hjemme, og det sies da også «there’s no going back». Knuste ruters friske luft.

Which witch? Søstrene Grimmerie samles, sloz og skilles. Elphaba er blitt kjerringa med staven, som flyr, tar seg til håret og forfatter rettferdig harm skyskrift. Galinda med stum a, fra et annet elfabet, kjører stadig boble i sin egen mikrosfære, svevende, sprekkeferdig. Og i en av filmens kosteligste scener svinges tryllestav mot sopelim. 

Hva ligger igjen under gulvhatten?

«Come on, Cletus, come on!» – Livet som Eddie og Nissene i skjul

Minnestunden Takk for alt, Harm & Hegseth (VGTV) ga harde kukslag i dobbeltkista, «O helga natt» med Sølvguttene og Ravi, som også tungekysset med rødbror Snorre Monsson, mens avsindige Vegar Tryggeseid ivaretok etterlatte sponsorer og leste kranser, som A-lagets spørsmål om de spiller håndball.

«Norwegian Movie» på Saturday Night Live var ikke den morsomste sketsjen programmet har laget, men dog. Det føles veldig lenge siden Bård og Harald gjorde narr av å være fanget i norsk film. For nå er Trier og Vogt inne i den amerikanske varmen. Hvor mange Oscar-nominasjoner – og stauetter – kan det bli for Affeksjonsverdi?

Min generasjon har vokst opp med Eddie Murphy, for meg en av de første virkelige innflytelsene på egen sans for humor, før Seinfeld, før Lille Lørdag. Beverly Hills Cop og Raw på TV. Amerika for mine føtter på VHS hos kusine i Oslo. 

Dokumentarportrettet Livet som Eddie (Netflix) forteller om død far, men god oppvekst, og fan og kollega Dave Chapelle forteller senere om å bli vekket midnatt av sin mor for å se på «han du liker» på SNL.

«I love myself», sier Murphy, som har unngått skandaler, og ikke gått til grunne, lik MJ, Prince og Whitney. «Ridiculousness is like a kid TV version of a Jodorowsky movie», sier han. For en mann.

Forræder (TV2 Play) hadde sin finale. Stein Aabøs bok Noen av oss har snakket sammen var et øyeblikk i nærbilde. Og det var de politisk talentfulle, som har hatt anledning til å snakke ekstra privat, de to gjenværende forræderne, som snedig snikende stakk av med seieren. 

Norges låver. Og Nissene i skjuls (NRK) nisser, rampenisser og rampehull låner fra realityutvikling siden Nissene på låven (2001) og over skog og hei, og ha det, og i bingen, som om Forræder rasker over isen og skrotkjelleren i Spillet.

«Liker dere å bade, eller er dere mer på svømming?» spør Frederick, en av Herman Flesvigs veldig artige karakterer, en påstått influenser, hvis digresjoner handler om egenkapital, flippe bolig, bufferkonto, karbohydrater og annet, og forelsket sier om meddeltaker Oda Marie at «Hun har krøller». Lim i baken og nervøse promp, fra en klebrig karakter, hvis stemme, tonefall og særegne pausering sitter klistret i hodet etter endt program.

Det kan minne om gjennombruddet da Espen Eckbos ikoniske karakter Asbjørn Brekke presenterte seg i første program av Nissene på låven  som «sivil status: jomfru», i episode tre sa «Jeg liker egentlig alle, jeg», i episode 8 skålte og proklamerte at «Jeg har lyst til å si at alle dere er mine venner», og «Hvis du synes det er moro uten alkohol, tenk hvor moro du synes det er med da», og i episode 14 sa at det er «tanken som teller» da han som eneste nisse ikke fikk julegave, men endte med alt papiret. 

Over loven sitter nissen? Jeg hadde nylig et gjensyn med Nissene på låven, og selv om en del av vitsene om for eksempel kvinner og innvandrere ikke er særlig morsomme, må jeg le godt av hårsåre Rhino med bakoversveis, som ønsker «jævlig god jul» og rister kakebokser, stadig utstemte, kremtende Bent, utstemttomten, si, manager Timothy Dahles «skjulte lederskap», Stevens smertefulle «fy faan!», Toms dom over Svein: «Han er lærer. Han er en dårlig lærer.», og Johs. som runker og henger seg.

I Nissene i skjul er Kevin Vågnes’ karakter Cato sliten og sykmeldt fra programmet på eget hvilerom. Gøy. Begge de to karakterskaperne Flesvig og Vågnes formidler sin evne til å se menneskelig knirk, og gnukke på det. Jeg har bare sett 8 av 24 luker, og gleder meg veldig til resten. 

I et Norge som stadig er nisser, troll og skiløpere. 

Trollhjem – Troll 2 og Klæbo

«Det er jo ensomt på mange måter», sier skiløper Klæbo, som lever et ensporet liv, skildret under trening fram mot, og til og med, VM på hjemmebane i Trondheim, et fint dokumentarportrettet som gir innblikk i den særegne toppidrettshverdagen, men jeg savner detaljer fra hva den unike skiløperen faktisk gjør under trening og renn, noe for oss dødelige å lære. 

Og hvor er laget? Klæbo er oftest alene i bildet. Og det snakkes mye om at det jobbes så mye, at så mye tid legges ned – men dette gjelder jo alle toppidrettsutøvere. Forskjellen er jo hva som gjøres, og det fortelles det ingenting om. Hvilke særlige komponenter ligger bak det enorme rykket? Hva er den egentlige motivasjonen? Her trengs en dokumentar til. 

Nid og ros. «Oppfølgere blir aldri bra uansett», sier en karakter i Troll 2 (Netflix), men får raskt svar: «Snøvel på deg! Alle elsker oppfølgere.» Anne Krigsvoll viser vei, «herre vein». Til Olav den Hellige. «Noen har alltid visst.» 

Vitenskap står mot barnerim og overtro. Konspirasjoner med kampen om tungtvannet som skalkeskjul. Søken etter resten(e) av Olavs trollov. En trollhvisker. En oppvåkning. Trollerose sov i hundre år. Et gigantisk beist knasker noen menneskepinner for Hemsedal, på en slags pilegrimshevnvandring til Nidarosdomen.

King Kong Olav, Gudzilla, dinosaurer, drager, Indiana Jotun, Game of Trolls. Troll i ord og handling. Militæroperasjon med kirkeklokker, som får trollet til å holde seg for ørene. Her kommer nok en trollfilm nummer tre. Om et trehodet?

Falsk kolv i klokka – Prima Veras saga om Olav den Hellige 

En av norsk films virkelig herlige graler er endelig tilgjengelig, i serien Norske filmklassikere på blu-ray. Prima vare. Også om Olav den Hellige. En norsk Life of Olav. Håvamål. Lavmål. Gøy!

Soga, sier Jon Fosse om sine fortellinger. Prima Veras saga om Olav den Hellige er en slags crazymusikal. Og teamet bak Førstegangstjenesten – The Movie bør se denne og lære av nonsensskolen. Regissør Falsk er ikke – og prøver åpenbart ikke å være – Tarkovskij, men komedie kan også utnytte filmmediets audiovisuelle muligheter, og benytte til fulle dets iscenesettelse, kinematografi, klipp og lyd. 

Særlig Harald Gunnar Paalgards kameraarbeid, kontraster mellom lys og skygge, sterke farger, vidvinkellinser og ulike kjøringer vitner om langt over gjennomsnittlig bildeambisjon i komediesjangeren. Et dramatisk mørke som på film til tider jobbet noe mot humoren er nå lysjustert opp for blu-ray-utgivelsen, og det hele ser og høres knallbra ut. Også det særegne skuespillet, med tullestemmer, store fakter og grimaser. 

Jeg har én gang holdt i rampelyset – glovarmt, med behov for hansker – etter en samtale med Falsk og Mathisen før et sceneshow på Panorama kino i Eidsvoll i 1996 (jeg var hekta siden Fylla har skylda-LP-en i 1990), da en kollega og jeg nykonfirmerte intervjuet dem for P5 Radio Eidsvoll, og på impuls ble «hyret» inn som lysmenn bak i kinosalen under showet, der jeg stod i det øvre hjørnet da mikrofonen til Falsk krasjlandet skliende ved skoene mine etter at den glapp hånd og ledning over hans lassobevegelser, og i et sekund var nær ved å kvelde flere av skallene i setene. Dette var i kinoen jeg tidligere så Ronja Røverdatter, Danser med ulver, Jurassic Park og Independence Day, og senere American Pie og var med i russerevy.

Men, tilbake til 1983. Prima Veras saga om Olav den Hellige begynner med toppen av ei bæresøyle i undervinklet nærbilde. En kjedelig forelesning, med krittregnestykket 2+2=22 på tavla. Tullematte. Men tankene vekk derfra kan være morsomme. Drømmer snurret fra roterende kamera. Olav digresjon. 

Teigen bæres som blodig sprellende nyfødt. «Gutten min». Han krabber og gjør hyss. Skadefryd. Gapestokkskratt. Reise. «Son of a Preacher Man» med trekors som «mikrofon». Kristne. «That’s the thing to be these days», sier en kvinne. «Hm, kristen?» sier Teigen og snur seg mot kamera. Han tar sjansen. Dåp med knusing av glassflaske i hodet, en skalledytt som puffer og kjører ham av stabelen og ned i vannet. En van(n)vittig idé, og en visuell gag med suveren gjennomføring. 

Lys og kristne symboler. Gå i egen felle. Olav ber om tegn. Så: Rask kaosmelking, øks, grillet kylling, trillebår, campingvogn og sag, i et anarkistisk og anakronistisk absurd vaudevillenummer. En mann sier han har «finni opp stresset». Vinglete vogn, tullestemmer. 

La oss samle landet, klokkebæring, kristningsferd, Gudbrandsdalen, snøballkrig (med en tapt mulighet ved ikke å la en snøball treffe klokka), og en snømann som de andres gud. Mathisen kvader som skald, skal ikke. En mann skaller i klokka, hvorpå Falsk står oppå ham og skrur av kronen, til en fælt skjærende lyd, sniker seg under og opp i klokka, og roper med malmklang der inne, opp mot lyset: «Husk, jeg er den sanne Gud!». Tordendrønn. Falsk ikler seg klokka, men Guds hånd, som hos Monty Python, griper ned, løfter den opp og ringer med ham inni. Mennesket som kolv av kjøtt. 

Kolv, eventuelt (ikke Tors) hammer, knevel eller knebel, er en «fritthengende metallstang som er opphengt innvendig i bjelle eller klokke, og som lager lyd når den slår mot siden av bjellen, klokken» (NAOB). I overførte betydninger kan Hamsun beskrive en kvinne som «en klokke uten kolv» (Markens Grøde), eller Tor Ulven hvordan «klangen fra en klokke synger i luften lenge etter at kolven har berørt den for siste gang» (Avløsning). Uttrykket «Kolven har ramlet ut av bjella» betyr at det er slutt på optimismen eller gløden, at energien har tatt slutt. Eller det kan skildre tap, som hos Anne Karin Elstad: «Kolven falt ut av bjølla da hun ble borte.» (Odel)

Senere i Prima Veras saga om Olav den Hellige blir en kvinne fanget i klokkemørket, da under en pendlende kolv og «guds vibrasjoner», og til sist sprenger en dynamittgubbe klokka som en åndgranat. Prima Veras buskisblasfemi er uansett original og elegant, og blant det mest interessante ved filmen ved gjensyn. Falsk som falsk kolv. 

Deretter rekker en allerede druknet opp hånda under en innsjødåp, hvor alle til slutt dupper døde, og Olav lurer på om de kanskje burde lært dem å svømme først. For å stoppe hedningers blot synger han «vår konge er topp», «kristendom er topp», og at «det er ingen tvil om at vi tror».

Filmen bruker mickeymousing, som tullelyd ved kyss, og er full av visuelle gags, som bare føtter på et lite vikingskip, en båt som drar med seg brygga, en scenevoldtekt, morgenavisen som ei stor steintavle, store ansikter over en liten teltleirmodell, steinskyving og brødskiveplukking, en krigskorrespondent fra Vårt land som tegner skisser, Tor og Odins gatekjøkken, med en røykende engel, amor med pil og bue og «hit med penga»; sexvitser, som «nå forstår jeg hvorfor de kaller deg Olav Digre»; og ordspill, som «Kristen, det er fetteren din, det», dødmannsskolen, «Asia og B-sida», Vingreiser, «kunne blitt et helt fotballag, det der, med så mange vinger», svart mann som tiltales For svarte, beskrivelsen «jubelbrus» etterfulgt av «fint, for jeg er så tørst», og en påtvunget rullende Tore Hund med skriftrullordene «Ja til selvbestemt apport».

På tokt etter Sveakongens datter sverdskjærer Olav sin teltdukskygge i to og kikker inn i hullet. Bryllup, fyll, bakfyll. Mast ihjel på Stiklestad, og en syngende fot og slurvespill bak svart lerret etter ettertekstene.

Gi Prima Veras saga om Olav den Hellige i julegave til den filminteresserte som «har alt». Hen har ikke denne. 

Hver sin Cinema – Nye stemmer i norsk film

Hver sin Cinema – Nye stemmer i norsk film (fotocollage ovenfor) er et talentprogram ledet av Hisham Zaman og Snowfall Cinema, som nylig viste et imponerende utvalg filmer på Vega scene i Oslo. Deltakerne lager ulike lengder kortfilmer, 1 og 3 minutter uten dialog, og 5 minutter fritt. Blant veilederne var Eskil Vogt. Programmet burde gis støtten det trenger, blant annet av NFI, for å kunne fortsette arbeidet i årene som kommer. Her er kosten nytte. 

Årets deltakere var Lea Meyer, Eric Dirnes, Sonje Brøndmo, Silje Baer, Kevin Rønaas, Thelma Utaker Bjerke, Maja Zachrisson Stange, Elise Oppegaard, Alexander Ophaug, Martinius Temte, Miles Hardy, Kristina Aas, Alexander Varadian, Tomine Stormoen Mykland, Hasan Badawi og Sander Moseid. 

100 søkte, 16 kom med, 3 går videre til utvikling av kortfilm neste år: Brøndmo, Dirnes og Hardy. Blant 1 minutts mobilfilm viste Miles Hardy komiske Kaffekoppen, om en hank som ikke slipper fingrene, mens Eric Dirnes viste umiddelbart intense Fallhøyde, om en mann som kaster smågodt mot ei skjelven lysekrone, og skubber ei blomstervase ned på gulvet til stående, uten at den knuses. Blikk for øyeblikk. Kameraet følger bevegelsen til dens skjelvende stillstand. 

Blant 3-minuttsfilmene – «Bygg en scene bilde for bilde som skaper et relasjonsdrama i en gitt situasjon» – viste Sonje Brøndmo Casting Call, om to unge kvinner på audition, og blant 5-minuttsfilmene – «Lag en kortfilm med dialog på 5 minutter. Frie tøyler. Ubegrenset antall innstillinger. Lyd på set. Musikk tillatt.» – viste hun Helter uten fiender, om en svært uhyggelig situasjon med mental og fysisk vold fra en ung mann mot en ung kvinne. 

Dirnes viste Ambivalens, programmets sterkeste, med bruddstykker av hva som ligner et brudd, der ord og ansikter forlater og finner hverandre igjen, en sann film om det såreste, minuttene da alt synes å gå i knas. En revnende parskildring på fem minutter. Slå den. Jeg hypet nylig Robin in the Hood (Kristin Vollset, 2025) som en av årets norske filmer ved siden av Affeksjonsverdi. Ambivalens tåler også et slikt selskap. 

Særlig inntrykk ellers gjorde også filmene Da det snødde i august (Utaker Bjerke), med et minnerikt manus om blant annet Maradona, Skyv skuldrene bak (Stormoen Mykland), om kunst, makt, kjønn og alder, og Tiden leger ingen sår (Alexander Ophaug), om en datter og en far. 

Flere av disse filmene dukker nok opp på festivaler framover. Noter og se. 

Til sist denne uka er det passende å trekke fram Zamans egen novellefilm Hedda (2016), også om en far og en datter. Filmen kan ses via Filmbib.no, men burde definitivt også ut blant Norske filmklassikere på blu-ray (der hans Brev til kongen (2014) nylig er sluppet), kanskje sammen med det tidlige mesterverket Bawke, den beste kortfilmen som er laget her til lands. 

Far betyr langt avgårde på engelsk, og Jørgen Langhelles karakter tar datter Hedda med seg fra skolen til hytta, hvorfra hun og hunden forsvinner. Hedda har fantastisk foto av Lukasz Zamaro, og er en av de mest stilsikre norske filmene, som ser og nistirrer på kjent natur, og evner å formidle den, statisk eller langsomt kjørende. Blandet med nærbilder av nakker og andre ryggfigurer, med karakterene vendt fra oss. Jeg håper dette er et spor Zaman vil følge igjen.

Hedda er også tilsynelatende en av de faktisk eksisterende filmene kommentator Frank Rossavik etterlyste som fraværende tidligere i år, romaner eller filmer med skildringer på tvers av etnisitet. Han skrev i Aftenposten: 

Så vidt jeg vet, har ingen ikke-hvite romanforfattere eller skapere av fiksjonsfilm i Norge hatt hvite i hovedrollene. Også ute i verden er dette sjeldne saker. Det kan man jo forstå. Lever man som del av en minoritet, er det så mye nært å ta kunstnerisk fatt i, at man kanskje aldri kommer så langt som til å jobbe med de andres liv.

Her ligger et ekte frigjøringsprosjekt, går det an å si? Jeg vil i alle fall lese den første norske romanen der Zeshan Shakar eller en annen tar for seg fortredeligheter i etniske nordmenns liv. Eller gjerne en film.

Innsatsen med Hver sin Cinema er formidabel. Men jeg gleder meg også til Hisham Zamans neste egne film. De andres liv er også ens eget. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.