Toppfoto fra «The Righteous Gemstones».

Leke politi? Norske Bausjen (Max) er ganske gøy, innimellom veldig morsom, med triggerhappy idioter, fjols til Follos med midlertidig bevæpning, i slekt med Police Squad og Angie Tribeca, en slags hjelp, vi er politiet, som har funnet tilbake tonen fra Hvite gutter, men med flere feminine tråder tvinnet samtidig, som korrektiv til, men også komplisitt med, guttastemning og kål. 

Siste olja lyn – The Righteous Gemstones

Første episode av siste sesong av den suverent skrudde lavmessen The Righteous Gemstones (Max) spiller på nedsenkningen av siste ords høystemthet. For sesongen åpner overraskende nok under den amerikanske borgerkrigen, i en way back-story med et herlig premiss Coen-brødrene ikke kunne kokt bedre. 

Bradley Cooper som skurk blir prest, en con man som God man, som vinger sin hellighet med velpleiet bedragersyndrom, gnager på gullbibel (for å sjekke verdien), drikker og gambler, holder superkorte søndagsprekener og bønner som aldri rekker å begynne før de døende soldatene har trukket sitt siste sukk. 

Men episoden viser også hvordan ekte følelser tvinger seg fram under bønnen, med himmelen bak seg, og en rekke soldater i påvente av henrettelse foran seg. Vår mann blir spart (etter eget sigende av Gud), og åpner selv til sist den gullbelagte Bibelen (mon tro om Trump noen sinne vil gjøre det samme), og leser ord om at i mørke blir lys. 

For meg er dette årets hittil beste enkeltepisode. 

Resten av sesongen er stort sett tilbake i nåtid (med noen tilbakeblikk til de voksne barnas barndom), med Adam- og Evangelisk galskap, hvor kontrasten knapt kunne vært mer glorete og hysteriskhyklerisk, med jet packs på telethon, swinging dicks og annen penishumor, pappas 69 og cum, backstory fra barndom, blader med ansikter og hud, innbrudd og vold, og pay-off med jet packs opp til en bror under tilflukt oppe i ei trehytte. LOL.

Danny McBride avslutter med verdighet en meget morsom serie med utrolig oppfinnsomhet og rørende galskap, og viser til og med duellskikkens latterlighet, et eksempel på hvordan humor historisk har endret kutyme. Kidnapping, skyting, alligator, mer skyting, bryllup. Sett tennene i Bibelen du og. 

Money talks og de aksjonære ting – The Dark Money Game og Oljefondet

Alex Gibneys særdeles spennende korrupsjonsnoirdokumentar del én, The Dark Money Game: Ohio Confidential (Max), skildrer korrupsjon i Ohio, med koblinger til antiabortkamp, og Citizens United-avgjørelsen i Høyesterett i 2010, som tillater uendelig politisk pengestøtte gjennom super PACs og 501(c)(4), som kan holde hemmelig hvem som gir politiske donasjoner. 

I 90 prosent av kongressvalg vinner kandidaten som bruker mest penger. Megamakthaverne nytegner kart, med packing and cracking og gerrymandering, og Ohios tidligere randsonerepresentanter, omtalt som «hulemenn», blir majoritet. 

«My vendettas are what keep me alive», sier mafios lobbyist, quid pro quo pro og konspirasjonspraktiker Neil Clark på et overvåkningsopptak, og alliert makthaver og husholder Larry Householder sier følgende ord om en eldre kollega: «She’s ninety-fucking-two years old. I am gonna take the biggest shit on her grave when she’s gone.» Koselig. Atomkraftverk for bedre luft! Mafiavirksomhet, og konklusjon om at kampanjebidrag er bestikkelser.

Noen er rikere enn andre. I del to, The Dark Money Game: Wealth of the Wicked, tegnes et større bilde, igjen koblet til abort og ytringsfrihet, den hellige, tøyelige free speech. Kampanjebidragslovgivning kom etter Nixons fall, men møtte motstand av næringsliv. Enter argumentet «money is speech». Konservative kristne milliardærer vil endre lovligning, etter hvert ved å endre Høyesteretts sammensetning, inspirert av slogan fra Reagan-tiden, «personnel is policy», og en sovjetisk idé, «burrow from within». 

Høyesterettsdommer Scalia fremmet «the original meaning doctrine», også kalt originalism og textualism, og med lobbyisme fra The Federalist Society og Opus Dei, lyttende til Pave Johannes Pauli ord om at befruktning er beskyttet, sikter Operation Higher Court seg inn på Høyesteretts ensomme boble, for å gi dem noen venner, på soireer, middager og fester. Scalia dør, men dark lord og senator Mitch McConnell trenerer Obamas nominasjon av Merrick Garland, slik at innkommende Trump får en liste over dommere fra erkekonservative Leonard Leo og The Federalist Society. 

Ordretten er satt, og de to lange episodene skildrer amerikanske dommerdager, beskrevet av en intervjuet angrende synder som «corrupting the court». Og hvem kan skille rett fra galt når til og med Høyesterett er korrupt? Ingen. 

De aksjonære ting. Den severdige, men noe overflatiske dokumentarserien Oljefondet (NRK) fremstår veldig uskyldig i forhold, men penger snakker minsanten her også, med det uutgrunnelige «markedet», som ikke har noen ord å tilby. Og det mangler ikke på den oljesmurte selvtilliten til de ansatte forvalterne av vår felles sam- og framtidsformue. Det er typisk norsk å være best, virker det som, og hver dag kommer det inn en fersk oljemilliard til velferdsstaten, blir vi fortalt. 20 prosent av statsbudsjettet kommer fra oljefondet, og vi eier 1,5 prosent av alle selskapene i verden, skrytes det. Norsk hersketeknikk. 

Mest cringe – for det går på engelsk og norsk i dette miljøet – er forsøkt podcast med Elon Musk. «How cool.» Kul er et mye brukt ord. «Elon, are you still there?», spør Oljefond-sjef Nicolai Tangen, og leverer den nye «Blake, can you hear me?»: Steve Guttenberg på scenen sa først noe à la «jeg elsker norske kvinner», før Liv Ullmann holdt opp ei flaske med olje fra Nordsjøen under Amanda-prisutdelingen i 1987, da John Forsythe aka Blake Harrington fra Dynastiet var «med» på videolink. Pinlig fjesking med USA. Og 1987 må ha vært åttitallet på sitt mest åttitalls.  

For japp emeritus Tangen faller lyden fra Musk ut og inn, hvorpå en kjedet multimilliardær leker med lydeffekter, som «bu»-lyder, tilsynelatende rettet mot et spørsmål fra Tangen om svenske Tesla-organiserte. «Fail well», oppsummerer Tangen. Vel, det er flaut å se hvor gutteglad han blir av å få et hjerte på en påfølgende melding sendt fra Musk.

Videre trår fondet forsiktig i uttalelser om Exxon, Walmart og Gaza-protester, men selger seg ut av et israelsk selskap. Flere av Tangens ansatte blir portrettert, snakker om ambisjoner, arbeidspress og familieliv. Her fins en del ekte og fint. En jazzpianist spiller passende og med overbevisning musikken fra Succession, mens firmabandet Reputational Risk danskebåter «Eye of the Tiger». Ojojoj, jaja, internhumor.

Pølse, is og børs. For porteføljeforvaltere er 53 prosent rett ekstremt bra, sier Tangen. Og for ham er det viktig å ha is i magen, og det fins faktisk en kioskfryser med is inne på kontoret. Han skal jo tross alt hoste en kul middag, og «forventningsstyre». Poesi.

Fondfar Sigbjørn Johnsen, flankert av Tangen, Kristin Halvorsen (å, som jeg savner henne i politikken!) og Siv Jensen, scenegjentar «Nå har vi pe-eng på bok» og gir Tangen karakter 5 av 6. Litt å gå på, altså. Langsiktighet. «Should we make some money?» 

Leke utenfor strekene – Roast on the Coast

Det nye konseptet Roast on the Coast (Prime Video) har premiere 9. mai, og er fønni nok. Særlig Magnus Devold og Tore Sagen holder høyt nivå på sine roasts. Et fortsatt nyrikt Norge er nå på charterferie med sine bråkete trillekofferter til kystvillaluksus på Kypros: sedat flåkjeft Otto Jespersen, Lisa Tønne, Martin Lepperød, Nora Svenningsen, Devold og Sagen. 

Kveldsgrillingen – etter dagens små «oppgaver» og mimring – består i stor grad av lytehumor, og det er interessant å se dette i et rendyrket roastformat, også brukt av VGTV i sine «begravelser», roasts og i noen av de mest vellykkete episodene av Ikke lov å le på hytta. 

Spennet fra snill til slem kan brukes som sprettert. Lytehumor kan bidra til å kaste oss ut av ulike offerroller. 

Vi må tåle så inderlig vel, det latterlig gale ved oss selv. 

Andre steder – Andor og Paradise

May the vors be with you. Fem, fire eller tre år tidligere. Det kunne vært en beskrivelse av Star Wars-originalfilmens målgruppe. Med Andor (Disney+) er målgruppa noe eldre barn, i alle nostalgiske aldre. 

Serieenergi kan både oppstå og forsvinne, men Andor, som jeg leser og/eller, knar til sin fordel sårt tiltrengt realisme, og humor, inn i eventyrfantasien, som i åpningsøyeblikkene av andre og siste sesong, da vår rebellallierte mann forsøker å fly seg ut, men setter det ukjente småskipet i revers, for så å stressblaste seg ut, og nær styrte ned i film- og serieseriens sedvenlig tynne fjellsprekker. Flukt. Fangenskap. Ny flukt. Plukke huær. Eller hjelmær.  

Galaktiske eventyr er nødvendigvis all over the place, også innad i franchisen. Serien er en serieprequel til filmspinoff Rogue One: A Star Wars Story. Imperiet synes dels romersk med britisk eller tysk eller svensk aksent (Stellan Skarsgårds stirring er blant det skumleste i serien), med japanskinspirerte seremonier (stjerneskip og planetariske husstander har lenge gått for skyvedører) og discodekadans. 

Og dagens mange politiske klangbunner er blant annet nykolonialisme, ødeleggende naturutvinning med ond boring, masseødeleggelsesvåpen, «ulovlige» arbeidere, flyktninger, og voksende revolusjon. Rakest moral vokser tilsynelatende på åker under høy himmel, i bondsk idyll. Og søtest er teknologien som stammer. Smart til Star Wars å være sier kanskje ikke så mye, men Andor gir mer enn den tar. 

Håpe paradis. Disney+ strømmer også nedefortelling Paradise, med en enorm avsløring på slutten av første episode for den som ikke leser stort om serien i forkant. Jeg har lenge vært fascinert av tanken om å leve under jorda, eller i jorda er kanskje mer presist, underjordisk eller ijordisk liv, å bo i en uby. Serien skildrer etterlivet nedenunder (slik Silo hos Apple TV også gjør, eller delvis i NRKs Kuppel 16), verdens undergrunn, med spor av både Truman Show og Westworld. Men først i episode sju blir det like underbygget intenst som i The Pitt, etter mitt syn årets hittil beste dramaserie.

Sykeopera – The Pitt 

It’s TV, it’s HBO. Hvor mye kan vel skje på én enkelt arbeidsdag? Ingen har vel lekt mer doktor enn TV. Og TV-trauma The Pitt (Max) er en usedvanlig suggererende sykehusserie, på akutten sekund for sekund, minutt for minutt, time for time, gjennom et langt skift, med ordet patient også i betydningen tålmodig, hos klare tanker i møte med traumer og positiv manipulering av dem.

«Kind», sa Trump nylig, et «sort of old-fashioned word». Mon det. Kanskje er å være snill blitt gammeldags. Men det nekter disse menneskene, særlig de profesjonelle utgavene av dem i The Pitt, som nettopp er snille, gode, flinke, dedikerte, lojale, kollegiale og kompetente. Erfaringslag med kunnskap som utfyller hverandre, læring av feil og riktig. Alt det som mangler i den amerikanske politiske ledelsen. 

Jeg var en natt på akutten på Ullevål før jul, slike steder hvor utfordringene og problemene ligger, sitter og står i kø, for diagnose og behandling, av de som må være på vakt på vakt, på sitt skift, var for stemningsskift, forskjeller på liv og død, hos eldre og yngre. En deli of death. 

Mannemann Noah Wyle kroppsliggjør den skjeggete, staute, stødige, stranke, barske rollen som den Matthew McConaughey tror at han er. Årets rolle. The Pitt trekker spikeren ut av hjertet og har i tillegg en imponerende engasjerende etablering og utvikling av et svært ensemble karakterer, tydelig nok tegnet til at deres arbeidsplasspersona – deres innie – holder oss interessert, i all svinsingen fra den ene til den andre, såvidt iklemt pustebesvær, små panikkanfall og pissepauser.

Til akutten kommer ulykker alltid samtidig, og serien løser MASH-up-likningen ER = 24, med (be)handlingstråder vevd i aristotelisk enhet, i tid, rom og handling. Not always great, but never boring, og det er en god stund siden én mann har båret en serie like overbevisende. Wyle er også med og skriver. Flere ganger dypt rørende. 

«I love you. Thank you. I forgive you. Please forgive me.» 

Siste ord blir ikke sagt.

Sitte ved senga med voksne barn som mister en eldre foreldrer, og foreldre som mister et ungt barn – i sorg ved dødsleiet. Betydningen av ord, blikk, tonefall, og timing. Omsorg, kjærlighet, for nære, for fremmede. Tårer, anger. Melodrama, realisme. Innimellom er vi der.  

Små detaljer treffer, mykt eller hardt, som en klem etter livredsel, en lege som klemmer sitt eget blod inn i pasienten, improvisasjon kun enorm erfaring tillater, eller umulige prioriteringer, en pasient man ikke makter å redde, panikk og drukning, eller ei lillesøster som blir tilbudt en snack, men sier at hun allerede har pusset tennene. Tårene triller. 

Med etiske og juridiske dilemmaer må avgjørelser tas og handlinger utføres i særdeles stressende situasjoner, med tiden som fiende. Venterom, ventetid, venteromtid. Så stress, stress, stress. Effektivitets- og pasientfornøydhetsgradpress, rotter, vold. «One must imagine Sisyphus happy.» Hele det amerikanske samfunn synes som en kampestein forsøkt dyttet opp, men som nå dundrer nedover en tilsynelatende endeløs skråning. Shitty upon a hill rolls downwards. 

The Pitt er også veldig morsom. En av praktikantene er kroppsvæskemagnet, og blir pisset på, metaforisk og bokstavelig, og blødd på, med støtblødning fra leggsår rett i kjeften, eller blodoppkast på uniform, som stadig må skiftes. Ellers fins intern erting og kjekling, med skjellsord og stridigheter, og hierarkisk maktspill, med mikro- og makroaggresjoner.

Mot slutten av sesongen skrus intensiteten om mulig opp enda noen hakk. Et langt skift er til sist over, men i morgen er en ny dag. 

Det er blod i timeglasset, og tiden renner ut. 

Blod reparerer rift, men ved revning rømmer alt.  

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.