Kino- og strømmetips: Seltzer: Den norske fattigdommen, Quarterback, Klovn, South Park og Superman

Kino- og strømmetips: Seltzer: Den norske fattigdommen, Quarterback, Klovn, South Park og Superman

Jon Inge Faldalen anbefaler særlig komediene Klovn og South Park for sensommeren. Og Thomas Seltzers alvor, langt dypere enn valgkampen.

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen».

Men først, noen korte. Mye omtalte South Park – en av tidenes sterkeste animasjonsserier – har alltid (i det minste trodd de har) vært de tøffeste gutta i klassen, og nå tegner Trey Parker og Matt Stone selvsagt og selvsikkert president Donald Trump med snilepikk i seng med Satan, og med snakkende AI-mikropenis i ørkenen. Det står respekt av respektløsheten. Anstendig uanstendig. Ekte mot. Gøy!

Sleivete Eddie Pepitones standupshow The Collapse (Veeps) er helt fantastisk, av en sint gammal gubbe som brøler og hudfletter seg selv og samtiden. Verdt inngangsbilletten. 

Apokalypse i tropene (Netflix) er en skremmende dokumentar om evangelisk kristen politikk i Brasil, og demokratiets sjenerøsitet, ved å dele eksistens med fienden, et paradoks, vakkert, akrobatisk og skjørt.

Og Mubi viser for tiden Shinji Sōmais Moving (1993) og The Friends (1994), og Kohei Igarashis Super Happy Forever (2024). 

Men hva med kinosommeren?

South Park (foto: Paramount)

Flåkjefta Grand Prix Pitt-stopp – Superman, F1® The Movie, Jurassic World Rebirth og Fantastic Four: First Steps

I store filmunivers blir selv stjerner små. Og er ikke Hollywood-stjernene for lengst krympet til å bli mindre enn filmene sine? Brad Pitt og Scarlett Johansson er kanskje to eksempler. Kinoaktuelle produktplassering F1® The Movie – Jerry Bruckheimer! Hans Zimmer! Joseph Kosinski! – er film som følger Formel-1, en klassisk fortellende bilfilm, en sportsfilm, om en has been som kanskje never was. 

Formel 1 er vel den aller dyreste gutteleken. Flåkjefta Grand Prix, fart, fyrverkeri, ratt, styring, bilmerker og bremsespor. «That’s a handsome man, right there», sier en kvinne om et fotografi av Brad, som vasker sine pitts og bader sitt vaskebrett, og joda, igjen blir motvillig sjåfør, som gjør tilskuer til passasjer og baksetesjåfør, med kinosal som maskinrom.

Den gamle utøveren på ny. Rivalisering. Søken etter et stille svev. Vi har sett det før det skjer igjen. 

Amblin! Gamle kvalitetsmerker blir raskt heller Jurassic World Rebirth, en gjenfødsel hvor «no one is dumb enough to go where we’re going». Et godtepapir kortslutter ei dør, og galskapen er løs, men «public interest has waned», står det på en tekstplakat. Ja, det er ikke lenger særlig interessant med bevegelig kjøtt omkring museumsskjelettet. Melkingen av juratiden bør være over. Se heller Jurassic Park om igjen. Eller Gojira. 

Sommeren serverer selvsagt også flere nyfødsler. I Fantastic Four: First Steps gir tavlelikninger gjesp hos elevene, hvorpå superheltlæreren spør: «Who wants to see a big explosion?» Teknobabbel med kollegene møtes også senere av snork, og antiintellekt er den forventede tilskuerposisjonen det smiskes for. Det er helt begredelig at Hollywood-film nå nær er å regne som barnefilm. Etter 9/11 skulle man kanskje ha trodd at menneskeskapte katastrofer og voksent villrede også ville kunne skapt kommersiell filmkunst, men dengang ei – og vi har alt for lenge har levd i en superheltfattig filmkultur. Det – er – så – kjedelig!

Tilbake til rommet. Barnerommet. Fosteret og galaksen. Et institusjonsløst samfunn med bibelske dilemma om offer. «The needs of the many outweigh the needs of the few», het det en gang et annet sted (Star Trek, Spock). En surfersølvkladd advarer her våre helter før giganten Galactus tråkker og veiver og skreller skryskrapere oppover Manhattan. David-er mot Goliat, som moderne elsker Jonathan Richman synger om i en ny låt. 

For meg har det alltid – siden jeg var barn, og selvsagt mest da jeg fortsatt var et barn – vært én superhelt: Supermann. Fugl, fly? Supermann! For hva når den kastete kan fly? Heideggers «kastethet» handler om at vi er slynget inn i verden, og en vulgærversjon av filosofien ligner Supermanns eksistens, kastet fra Krypton til jordkloden. 

Klassikeren Superman: The Movie åpner med en lang epilog fra babybarndom på Krypton, reisen til jorda og oppvekst til 18-årsdagen og så klipp til 12 år senere, i drakt og med flyevner. Han kan hemmelig ta ei kule for Lois Lane, og det er genuint romantisk, med minutiøse detaljer i mannerismene mellom keitete Clark Kent og suverene Supermann, skuespiller Christopher Reeves realisme mellom farse og romanse. Lista ligger fortsatt på Reeve. Og temaet er stadig John Williams på sitt sterkeste.

I kinoaktuelle Superman er metamenneskene David Corenswet som Supermann, Rachel Brosnahan som Lois Lane, Nicholas Hoult som Lex Luthor, Nathan Fillion som Green Lantern, Isabela Merced som Hawkgirl, og Milly Alcock som Supergirl.

Hvordan snu vinden etter kappen? Nye Supermann krasjlander hodestups i snøen ved sitt isslott på Svalbard. En hund til unnsetning. Deilig er planeten. Kanskje er å tro godt og å være god «the real punk», undrer Supermann, nær overbevist. Kamp, med storbyen på spill. Etter ettertekstene er revner og rift nær reparert.

Historien i sommerfilmene er så tynne som den slanke bunken mellomlagspapirer i en tom matboks. Smuler. Og hakesleppene er sjelden annet enn påbegynte gjesp. Det oppleves dessverre ikke verdt kinobilletten.

Nei, hva kan heller strømmes?

Quarterback (foto: Netflix)

«You can only watch so many documentaries and TV shows all day» – Quarterback

Amerikansk fotball er suveren med seriedramaturgi. Sesong to av Quarterback (Netflix) følger tre slike i NFL gjennom forrige sesong. Kvartback Joe «Cool» Burrow klunker på pianotangenter: «You get bored sometimes», sier han: «A lot of off time. You can only watch so many documentaries and TV shows all day.» Enig, seriefatigue er heller ikke ukjent. 

Burrow er ellers beskrevet som en spiller med aura og swag. Nå tilbake etter en håndleddsskade. Fortsatt et barn, sittende mellom de ivrige foreldrene. Fåmælt. Fascinert av fossiler. En interessant fyr. Kjøper seg en Batmobile, som etter et innbrudd blir avbestilt. «I think history is cool. I think having artifacts from history is even cooler», sier han, og gir lagkompisene samuraisverd. Og Burrow har en fin formulering om hvordan han føler seg etter en seier: «Tired and not tired at the same time.» 

Jared Goffs kone er modell for Sports Illustrated. De har hund. Og Eminem er imponert på trening. «Let’s fucking go!» er like allestednærværende i amerikansk idrett som «Let’s get out of here» i amerikansk film, og Goff skaper selv touchdown etter pasning fra Amon. 18 av 18 er «damn near perfect». Huske spillkodene, lange remser av kodeord, som i «Stumblebum», med et falskt fall. Moro. Quarterback gir unike innblikk i tankeprosessene bak konkrete idrettsøyeblikk.

Artigst å følge er kanskje ultragladkristne Kirk Cousins, fra hælheling og stamcellebehandling av akilles på Antigua, til å snakke giret om gamle Celine Dion-kassetter på trening, og filmen Sing 2, og senere si ting som «I like Coldplay», eller om en Creed-konsert i nærheten: «It’s hard not to be there.» «I’m swaggin’, I’m surfin’» synger og danser han, trap, og allsang av Chers «Believe» med bror i bilen, hvorpå sønn i baksete roper «Can you guys stop?». Det er mye musikkinspirasjon. «Sometimes you just have to sing Cher», sier Cousins.

«Yeah! Yeah! Oh, football’s fun sometimes.» Drikke Roy Rogers, men så: skade i skulder og albue, underprestering, og så: erstattet som kvartback. Karrierestopp? Quarterback skildrer lett og lekent alt som står på spill, i noe av det viktigste av det uviktige.

Klovn (foto: Per Arnesen, TV2)

«Smiles are earned» – Klovn og The Pickup

Klovn (dansk TV2), tidenes nordiske situasjonskomedie, er tilbake med sesong 10. I første episode, «Vågekoner», leser utilfredsstilte Mia Franks gamle notisbok med beskrivelse og rating av gamle sexpartnere, Casper forsøker rawdogging, og der våkes over en døende mann med kostbart Ryder Cup-TV-abonnement. 

Ellers omhandler de fire første episodene moro med memory foam pute, Birkin-veske til valentine, higen etter posthum ære på Frederikshvile gravplass, en bortlånt paraply, et gryende samlivsbrudd, en «natpadde» sjokolade smeltende gjennom natten i ganen, og lystige lag i preppebunkers. Pinlighetshumoren er død, lenge leve pinlighetshumor!   

Jeg har dessverre ennå ikke fått sett The Naked Gun, som jeg sammen med Happy Gilmore 2 håper å omtale om et par uker. Og trailerne for This is Spinal Tap II, som kommer i september, er lovende. 

«Smiles are earned», sier Eddie Murphys karakter til talentbegrensete Pete Davidsons, «a new shade of idiot», i roadheistactionkomedien The Pickup (Prime Video). Latter er også fortjent. Og det er dessverre litt for lite av sorten i denne buddykomedien av den gamle sorten, med et odd couple (lett)vektere, som blir kidnappet med på et casinoheist. 

I endeløse biljakter kastes penger ut av vinduet (og stuntmenn til sykehus), fargeeksploderende seddelbunker og mynter i slomo. Og det kommer flere skudd og mettende porsjoner eksplosjoner. «Dude, you got shot!» Meh.

«Seltzer: Den norske fattigdommen» (foto: NRK).

Fattigdømt – Seltzer: Den norske fattigdommen (NRK)

Kunstgraset er grønt for noen. «Nå er det vanlige folks tur til å være fattige», sier programleder Thomas Seltzer i dokumentarserien Seltzer: Den norske fattigdommen (NRK), en rik skildring av velferdsskygger, over fire episoder, «Blakk is back», «Sykt psykt land», «Fattig barndom» og «Klasseheisen».

Første episode omhandler «arbeidende fattige», og «relativ» fattigdom, stress, skam og sykdom, med intervjuobjekter som Pål Hetland, og besøk på Fattighuset i Oslos julegaveutdeling, og utkjøring av matkasser i Trondheim. 

Det er lite allsang på fattigdomsgrensen.

«Det er typisk norsk å være sjuk», sier Seltzer i andre episode, som omhandler særlig sykdom, inkludert et portrett av en ung kvinne i Østfold som ønsker frihet og fotografi. 

Jeg vil omtale de siste episodene om noen uker. Se serien. 


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Kino- og strømmetips: Seltzer: Den norske fattigdommen, Quarterback, Klovn, South Park og Superman

Kino- og strømmetips: Seltzer: Den norske fattigdommen, Quarterback, Klovn, South Park og Superman

Jon Inge Faldalen anbefaler særlig komediene Klovn og South Park for sensommeren. Og Thomas Seltzers alvor, langt dypere enn valgkampen.

Foto fra «Seltzer: Den norske fattigdommen».

Men først, noen korte. Mye omtalte South Park – en av tidenes sterkeste animasjonsserier – har alltid (i det minste trodd de har) vært de tøffeste gutta i klassen, og nå tegner Trey Parker og Matt Stone selvsagt og selvsikkert president Donald Trump med snilepikk i seng med Satan, og med snakkende AI-mikropenis i ørkenen. Det står respekt av respektløsheten. Anstendig uanstendig. Ekte mot. Gøy!

Sleivete Eddie Pepitones standupshow The Collapse (Veeps) er helt fantastisk, av en sint gammal gubbe som brøler og hudfletter seg selv og samtiden. Verdt inngangsbilletten. 

Apokalypse i tropene (Netflix) er en skremmende dokumentar om evangelisk kristen politikk i Brasil, og demokratiets sjenerøsitet, ved å dele eksistens med fienden, et paradoks, vakkert, akrobatisk og skjørt.

Og Mubi viser for tiden Shinji Sōmais Moving (1993) og The Friends (1994), og Kohei Igarashis Super Happy Forever (2024). 

Men hva med kinosommeren?

South Park (foto: Paramount)

Flåkjefta Grand Prix Pitt-stopp – Superman, F1® The Movie, Jurassic World Rebirth og Fantastic Four: First Steps

I store filmunivers blir selv stjerner små. Og er ikke Hollywood-stjernene for lengst krympet til å bli mindre enn filmene sine? Brad Pitt og Scarlett Johansson er kanskje to eksempler. Kinoaktuelle produktplassering F1® The Movie – Jerry Bruckheimer! Hans Zimmer! Joseph Kosinski! – er film som følger Formel-1, en klassisk fortellende bilfilm, en sportsfilm, om en has been som kanskje never was. 

Formel 1 er vel den aller dyreste gutteleken. Flåkjefta Grand Prix, fart, fyrverkeri, ratt, styring, bilmerker og bremsespor. «That’s a handsome man, right there», sier en kvinne om et fotografi av Brad, som vasker sine pitts og bader sitt vaskebrett, og joda, igjen blir motvillig sjåfør, som gjør tilskuer til passasjer og baksetesjåfør, med kinosal som maskinrom.

Den gamle utøveren på ny. Rivalisering. Søken etter et stille svev. Vi har sett det før det skjer igjen. 

Amblin! Gamle kvalitetsmerker blir raskt heller Jurassic World Rebirth, en gjenfødsel hvor «no one is dumb enough to go where we’re going». Et godtepapir kortslutter ei dør, og galskapen er løs, men «public interest has waned», står det på en tekstplakat. Ja, det er ikke lenger særlig interessant med bevegelig kjøtt omkring museumsskjelettet. Melkingen av juratiden bør være over. Se heller Jurassic Park om igjen. Eller Gojira. 

Sommeren serverer selvsagt også flere nyfødsler. I Fantastic Four: First Steps gir tavlelikninger gjesp hos elevene, hvorpå superheltlæreren spør: «Who wants to see a big explosion?» Teknobabbel med kollegene møtes også senere av snork, og antiintellekt er den forventede tilskuerposisjonen det smiskes for. Det er helt begredelig at Hollywood-film nå nær er å regne som barnefilm. Etter 9/11 skulle man kanskje ha trodd at menneskeskapte katastrofer og voksent villrede også ville kunne skapt kommersiell filmkunst, men dengang ei – og vi har alt for lenge har levd i en superheltfattig filmkultur. Det – er – så – kjedelig!

Tilbake til rommet. Barnerommet. Fosteret og galaksen. Et institusjonsløst samfunn med bibelske dilemma om offer. «The needs of the many outweigh the needs of the few», het det en gang et annet sted (Star Trek, Spock). En surfersølvkladd advarer her våre helter før giganten Galactus tråkker og veiver og skreller skryskrapere oppover Manhattan. David-er mot Goliat, som moderne elsker Jonathan Richman synger om i en ny låt. 

For meg har det alltid – siden jeg var barn, og selvsagt mest da jeg fortsatt var et barn – vært én superhelt: Supermann. Fugl, fly? Supermann! For hva når den kastete kan fly? Heideggers «kastethet» handler om at vi er slynget inn i verden, og en vulgærversjon av filosofien ligner Supermanns eksistens, kastet fra Krypton til jordkloden. 

Klassikeren Superman: The Movie åpner med en lang epilog fra babybarndom på Krypton, reisen til jorda og oppvekst til 18-årsdagen og så klipp til 12 år senere, i drakt og med flyevner. Han kan hemmelig ta ei kule for Lois Lane, og det er genuint romantisk, med minutiøse detaljer i mannerismene mellom keitete Clark Kent og suverene Supermann, skuespiller Christopher Reeves realisme mellom farse og romanse. Lista ligger fortsatt på Reeve. Og temaet er stadig John Williams på sitt sterkeste.

I kinoaktuelle Superman er metamenneskene David Corenswet som Supermann, Rachel Brosnahan som Lois Lane, Nicholas Hoult som Lex Luthor, Nathan Fillion som Green Lantern, Isabela Merced som Hawkgirl, og Milly Alcock som Supergirl.

Hvordan snu vinden etter kappen? Nye Supermann krasjlander hodestups i snøen ved sitt isslott på Svalbard. En hund til unnsetning. Deilig er planeten. Kanskje er å tro godt og å være god «the real punk», undrer Supermann, nær overbevist. Kamp, med storbyen på spill. Etter ettertekstene er revner og rift nær reparert.

Historien i sommerfilmene er så tynne som den slanke bunken mellomlagspapirer i en tom matboks. Smuler. Og hakesleppene er sjelden annet enn påbegynte gjesp. Det oppleves dessverre ikke verdt kinobilletten.

Nei, hva kan heller strømmes?

Quarterback (foto: Netflix)

«You can only watch so many documentaries and TV shows all day» – Quarterback

Amerikansk fotball er suveren med seriedramaturgi. Sesong to av Quarterback (Netflix) følger tre slike i NFL gjennom forrige sesong. Kvartback Joe «Cool» Burrow klunker på pianotangenter: «You get bored sometimes», sier han: «A lot of off time. You can only watch so many documentaries and TV shows all day.» Enig, seriefatigue er heller ikke ukjent. 

Burrow er ellers beskrevet som en spiller med aura og swag. Nå tilbake etter en håndleddsskade. Fortsatt et barn, sittende mellom de ivrige foreldrene. Fåmælt. Fascinert av fossiler. En interessant fyr. Kjøper seg en Batmobile, som etter et innbrudd blir avbestilt. «I think history is cool. I think having artifacts from history is even cooler», sier han, og gir lagkompisene samuraisverd. Og Burrow har en fin formulering om hvordan han føler seg etter en seier: «Tired and not tired at the same time.» 

Jared Goffs kone er modell for Sports Illustrated. De har hund. Og Eminem er imponert på trening. «Let’s fucking go!» er like allestednærværende i amerikansk idrett som «Let’s get out of here» i amerikansk film, og Goff skaper selv touchdown etter pasning fra Amon. 18 av 18 er «damn near perfect». Huske spillkodene, lange remser av kodeord, som i «Stumblebum», med et falskt fall. Moro. Quarterback gir unike innblikk i tankeprosessene bak konkrete idrettsøyeblikk.

Artigst å følge er kanskje ultragladkristne Kirk Cousins, fra hælheling og stamcellebehandling av akilles på Antigua, til å snakke giret om gamle Celine Dion-kassetter på trening, og filmen Sing 2, og senere si ting som «I like Coldplay», eller om en Creed-konsert i nærheten: «It’s hard not to be there.» «I’m swaggin’, I’m surfin’» synger og danser han, trap, og allsang av Chers «Believe» med bror i bilen, hvorpå sønn i baksete roper «Can you guys stop?». Det er mye musikkinspirasjon. «Sometimes you just have to sing Cher», sier Cousins.

«Yeah! Yeah! Oh, football’s fun sometimes.» Drikke Roy Rogers, men så: skade i skulder og albue, underprestering, og så: erstattet som kvartback. Karrierestopp? Quarterback skildrer lett og lekent alt som står på spill, i noe av det viktigste av det uviktige.

Klovn (foto: Per Arnesen, TV2)

«Smiles are earned» – Klovn og The Pickup

Klovn (dansk TV2), tidenes nordiske situasjonskomedie, er tilbake med sesong 10. I første episode, «Vågekoner», leser utilfredsstilte Mia Franks gamle notisbok med beskrivelse og rating av gamle sexpartnere, Casper forsøker rawdogging, og der våkes over en døende mann med kostbart Ryder Cup-TV-abonnement. 

Ellers omhandler de fire første episodene moro med memory foam pute, Birkin-veske til valentine, higen etter posthum ære på Frederikshvile gravplass, en bortlånt paraply, et gryende samlivsbrudd, en «natpadde» sjokolade smeltende gjennom natten i ganen, og lystige lag i preppebunkers. Pinlighetshumoren er død, lenge leve pinlighetshumor!   

Jeg har dessverre ennå ikke fått sett The Naked Gun, som jeg sammen med Happy Gilmore 2 håper å omtale om et par uker. Og trailerne for This is Spinal Tap II, som kommer i september, er lovende. 

«Smiles are earned», sier Eddie Murphys karakter til talentbegrensete Pete Davidsons, «a new shade of idiot», i roadheistactionkomedien The Pickup (Prime Video). Latter er også fortjent. Og det er dessverre litt for lite av sorten i denne buddykomedien av den gamle sorten, med et odd couple (lett)vektere, som blir kidnappet med på et casinoheist. 

I endeløse biljakter kastes penger ut av vinduet (og stuntmenn til sykehus), fargeeksploderende seddelbunker og mynter i slomo. Og det kommer flere skudd og mettende porsjoner eksplosjoner. «Dude, you got shot!» Meh.

«Seltzer: Den norske fattigdommen» (foto: NRK).

Fattigdømt – Seltzer: Den norske fattigdommen (NRK)

Kunstgraset er grønt for noen. «Nå er det vanlige folks tur til å være fattige», sier programleder Thomas Seltzer i dokumentarserien Seltzer: Den norske fattigdommen (NRK), en rik skildring av velferdsskygger, over fire episoder, «Blakk is back», «Sykt psykt land», «Fattig barndom» og «Klasseheisen».

Første episode omhandler «arbeidende fattige», og «relativ» fattigdom, stress, skam og sykdom, med intervjuobjekter som Pål Hetland, og besøk på Fattighuset i Oslos julegaveutdeling, og utkjøring av matkasser i Trondheim. 

Det er lite allsang på fattigdomsgrensen.

«Det er typisk norsk å være sjuk», sier Seltzer i andre episode, som omhandler særlig sykdom, inkludert et portrett av en ung kvinne i Østfold som ønsker frihet og fotografi. 

Jeg vil omtale de siste episodene om noen uker. Se serien. 


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY