Foto: Armstrong og Steve Carell under opptak (Foto: Macall Polay/HBO)

«We’re gonna show users as much shit as possible until everyone realises nothing’s that fucking serious / Nothing means anything, and everything’s funny. And cool.» Venis (Cory Michael Smith) i Mountainhead

Så mye dritt som mulig. I strømmefilmen Mountainhead – straks premierklar på (HBO) Max – møtes vår tids superskurker (superhelter for noen) på en slags ørneinnredet Bond-topp. Techgutta på tur. Bros will be bros. 

«Four presidents of tech», firkløveret Randall (Steve Carell), Hugo Van Yalk AKA Souper (Jason Schwartzman), Jeff (Ramy Youssef) og Venis (Cory Michael Smith) samles skjermet fra og til verden hos selvproklamert «host without the most» Souper for ei kompishelg med «no deals, no meals, no high heels» – men businessavtaler forsøkes likevel inngått mellom fire nyanser av «oaf, simpleton, imbecile, moron», samtidig som den globale verden langt der utenfor rakner og revner, dels på grunn av Venis’ sosiale mediums nylig utrullete betaversjon av nye muligheter for kunstig idioti og deep fake news, med dertilhørende global konflikt, kupp og krig. 

Hvordan hacke hatet?

«Do you believe in other people?»

«Do you believe in other people?» spør Venis, den rikeste, Randall, den eldste, i fullt alvor mens de går en tur i snøen, og tankene går til arkitekt Howard Roarks ekstremt egosentriske replikk «But I don’t think of you» i techbroinspirasjon Ayn Rands The Fountainhead (1943), filmet av King Vidor med Gary Cooper i hovedrollen i 1949. Selvutnevnt «erkefiende» Ellsworth Toohey får i filmen – i en filosofisk og ideologisk innholdsrik dialog – ikke tilbakemeldingene han forventer, fra standhaftige og fåmælte Roark, den sterke, stille typen: 

Ellsworth Toohey: Hello, Mr. Roark. I hoped I’d meet you some day, like this, alone. You shouldn’t mind talking to me?

Howard Roark: What about? 

Toohey: There’s the building that should have been yours. There are buildings going up all over the city which are great chances refused you and given to incompetent fools. You’re walking the streets while they’re doing the work that you love but cannot obtain. This city is closed to you. It is I who have done it! Don’t you want to know my motive? 

Roark: No. 

Toohey: I’m fighting you and shall fight you in every way I can. 

Roark: You’re free to do what you please. 

Toohey: Mr. Roark, we’re alone here. Why don’t you tell me what you think of me in any words you wish. 

Roark: But I don’t think of you. 

Ouch. Den andre er ikke engang helvete. Og i Mountainhead ofres andre få tanker, utover hvordan de kan tjenes penger på. Ingen og ingenting betyr noe. Alt er «morsomt». Og «kult». 

Succession-skaper Jesse Armstrong – som også står bak serier som Peep Show og The Thick of It – fikk ikke de plaprete techguttas stemmer ut av hodet, og måtte bare skrive og regissere filmen, som ble spilt inn i mars, og allerede straks er premiereklar. Rushprint tok en prat med den prisbelønte serieskaperen, som nå har skrevet og regissert sin første langfilm (selv om Mountainhead vel så mye minner om en ny series lange pilotepisode). 

«Was your interior decorator Ayn Bland?»

– Har du en favorittreplikk fra filmen? Det er jo mange knivskarpe ord som forsøker å stikke og roaste, som da Ramy Youssef som Jeff beskriver huset de er samlet i: «Yeah, I mean, you only build a pedophile lair once, so you gotta get it right.» Eller Soupers pinlige salgspitch til eget speilbilde, før planlagt kompistigging om milliarder: «If you bust a B nut into this app, it will give birth to a unicorn.»

– Haha. Fordi jeg skrev dem, kan jeg ikke plukke ut én, sier den dydsbeskjedne brite Jesse Armstrong. 

– Hva med da Jeff ser seg uimponert rundt i den glatte arkitekturen og stusser over husets navn «Mountainhead? Oh, like Fountainhead Mountainhead? Was your interior decorator Ayn Bland?»? 

– «Ayn Bland», ja, det er en fin ting med å jobbe med andre manusforfattere. «Ayn Bland», for eksempel, var noe Will Tracy kom på. Jeg hadde ei uke med [medprodusenter] Lucy Prebble, Tony Roche, Jon Brown og Will Tracy, hvor jeg fortalte om filmen, og de ga meg feedback og ideer – og jeg tror ganske sikkert at «Ayn Bland» var en vits Will Tracy sa i forbifarten. Så kanskje jeg kan si at det er en av mine favorittreplikker, fordi den egentlig ikke var min egen. 

– Så selv om du er kreditert med manus alene denne gang eksisterer likevel et lite skriverom fortsatt?

– Ja.  

Peep Show og Succession

– For meg er Peep Showog Succession nær perfekte tv-serier. Hva lærte du av disse av betydning for Mountainhead?

– Peep Show skrev jeg med min mangeårige skrivepartner Sam Bain, så alt var et fullstendig samarbeid. Men jeg tror jeg brukte en annen del av hjernen min da, for en type situasjonskomedieskriving. Og Becky Martin var vår briljante regissør. Gjennom osmose plukker man langsomt opp ulike måter å oppføre seg på. Becky er en briljant og herlig person, så jeg lærte nok av henne noen personlige ting om hvordan å jobbe som regissør. Men Succession er jo mye mer relevant. Jeg vet ikke om du vil være enig, men på sett og vis er denne filmen for meg veldig lik – og samtidig helt ulik – Succession. 

– Ja, Mountainhead er for eksempel skutt med en stil ganske lik seriens?

– Skytestilen er omtrent 90 prosent lånt fra Succession, inkludert nøkkelpersoner, de to kameraoperatørene, lyd, script og regiassistent. Mange av de viktigste rollene omkring regissøren tok jeg med meg videre fordi det er folk jeg stoler på. Skytestilen er jo på ingen måte unik for Succession, men går tilbake via dogme til fransk nybølge og italiensk neorealisme og dokumentarfilm, med det bevegelige kameraet, kikkingen liksom inn mellom gardinene, følelsen av at dette virkelig skjer, om det er i Kampen om Algerie eller i Festen. Det bevegelige kameraet sier at her får du «the real deal», på en grunnleggende måte. Og jeg elsket det da Armando [Iannucci] gjorde det på The Thick of It og In the Loop, og jeg elsket det da Adam McKay gjorde det på Succession-piloten, og da Mark Mylod fortsatte med det gjennom serien. Så jeg lånte det fra Succession, rett og slett fordi jeg elsker det og det føles ekte for meg, for meg og min grunnleggende magefølelse. 

– Jeg snakket omkring avslutningen av Succession med filmfotograf og regissør Andrij Parekh om seriens mange «zoomknips», for eksempel…

– Ja.

– … som gjentas i Mountainhead for eksempel da Steve Carells karakter Randall nedspiller sin kreftsykdomsdiagnose tidlig i filmen, mens kameraets zoom rykker stegvis inn mot et fortolkende nærbilde, lik da Logan Roy sier at han vil fortsette likevel i Succession-piloten, og sønn Kendall støtsjokkes. 

– Ja. Jeg er ikke ferdig med den stilen. 

Gruppedynamikk

– Også gruppedynamikken fra de fire søsknene i Succession ligner de fire mennenens i Mountainhead. Og de fire skuespillerne har vel ganske ulike komiske spillestiler?

– Jeg elsker å skrive om og med gruppedynamikk. Av en eller annen grunn har jeg alltid elsket de store scenene og hva som helst som involverer en stor ensemblecast. Når skrivingen min går godt, er det nesten som musikk, og jeg kan tune inn et lite øyeblikk på alle de ulike instrumentene i orkesteret. Jeg vet ikke om det kommer fram til publikum, men jeg håper at jeg får til å føle når de ulike involverte skal og bør komme inn med sin del av musikken. For meg føles det veldig som en rytmisk prosess når det fungerer. Så det har jeg alltid satt pris på. Hva gjelder forskjellige skuespillerstiler på settet, så ble det jo ganske berømt i offentligheten hvordan ulike skuespillere hadde ulike tilnærminger i Succession. Det plager ikke meg i det hele tatt. 

Brian Cox og Jeremy Strong hadde eksempelvis svært ulike tilnærminger til sine karakterer.

– Det er som den John Lennon-sangen, «Whatever Gets You Thu The Night», «It’s all right» – alt som virker fungerer fint for meg. Jeg kan fullstendig forstå behovet for å være og forbli sin karakter off-screen så vel som on-screen. Men det er igjen andre skuespillere som evner å skru på en bryter, og de er like dyktige til å ta bolig i sin karakter. Av en eller annen grunn har de en bryter, som andre ikke finner, slik at de heller foretrekker å forbli i karakter også off-camera, å bli værende i noen av innspillingsdynamikkene. Begge disse stilene er helt fine for meg. Og jeg blir alltid slått av sårbarheten i en skuespiller i de øyeblikkene de blir karakteren og i de øyeblikkene de slutter å være karakteren. Det er noe veldig sårbart og menneskelig ved det. Jeg liker skuespillere veldig godt, og jeg liker det magiske ved det de gjør, som jo er å forvandle ord som er skrevet, av meg eller andre, til noe helt annet. Hvis det er noe jeg vil oppnå som regissør, så er det å være skuespillernes regissør, som kan støtte deres framføring.

– Steve Carell som Randall har delvis noe nedtonet spill, som da han reagerer med et forsiktig «Not good.» da Venis gestikulerende og patosfylt på et tidspunkt tidlig i filmen forteller om hvordan verden synes i ferd med å knuse innvollene hans. 

– Haha. Jeg er glad for å høre at du likte den. Jeg og. Jeg synes han spiller briljant. Han har jo gjort et bredt spekter av arbeid, så jeg er usikker på om han beveget seg helt nye steder her, for mellom The Morning Show, Foxcatcher og øyeblikk av hva han er kapabel til også i The Office, så har han en ekstraordinær spennvidde. Han er forresten også litt lik Brian Cox, fordi hans hvilende ansikt – også når det ikke gjør stort – når man retter et kamera mot det, så er det veldig uttrykksfullt. For en regissør er det en fantastisk evne å benytte. Ramy Youssef har ikke spilt en så tøff karakter som Jeff tidligere, så jeg var veldig glad for å kunne gjøre det med ham. Jeg snakket med Yorgos Lanthimos, som jeg kjenner litt, før vi startet innspillingen, for å få alle tips jeg kunne og uttrykke mine bekymringer, og han beskrev Ramy som en «one take wonder», at han alltid visste at han ville få en opptreden ut av ham, også når det var knapt med tid. I gruppen av erfarne og anerkjente skuespillere – han har jo laget sitt eget show, som var en stor prestasjon, men det var jo en rolle nær hans offentlige persona – så synes jeg hans opptreden i Mountainhead er ekstraordinær.

– Cory Michael Smith spiller også i Affeksjonsverdi, Joachim Triers Cannes-aktuelle film. Hvilket forhold har du til Trier og norsk film? Eili Harboe fra Thelma spilte jo en ganske stor birolle i siste sesong av Succession.

– Ja, ja, ja, Verdens verste menneske. Jeg beundrer nordisk film. Og vi hadde jo denne Succession-innspillingen i Norge. Det var et strålende samarbeid. Den norske filmindustrien er åpenbart full av talent, som vi oppdaget både teknisk og skuespillermessig. Så jeg føler en tilhørighet til Norge.   

Satire

– Hva er satire for deg? Er det vanskelig å skrive satire når virkeligheten – inkludert politikk og media – er så dum?

– Det kan vel føles slik på en måte, men jeg vil ikke avskrive satiren. Den er en måte å betrakte verden på. Litt slik Venis ikke kan skru av sin sosiale medier-plattform, så klarer ikke jeg å skru av den særegne måten å føle om verden. At verden føles oppskrudd og skremmende betyr ikke at satire ikke virker lenger. Du må bare finne den riktige innfallsvinkelen. Kanskje folk vi gå litt lei når verden føles så levende og fryktinngytende, men satire er jo også et veldig glatt og uhåndgripelig ord og begrep, som gjør at hver gang du tror du er nær en definisjon, så kommer du på et verk som utvider definisjonen du forsøker å velge. For meg ender det opp med å tenke på det som å tenke på verden, og forsøke å være morsom. Det må være elementer av begge de to tingene i satire. For meg påvirker ikke verdenssituasjonen meg så mye, men den skjerper og kjapper mine kreative impulser, og særlig verdnene av kunstig intelligens og sosiale medier, som endrer seg så raskt, var fine for meg personlig, som i fire-fem måneder kunne helle nær hva som helst fra den virkelige verden inn i den kreative prosessen med filmen. Så heller enn ikke å kunne sove på grunn av det hele, så ble det ikke å kunne sove fordi jeg tenkte på hvor morsomt det ville være å få dette inn i manuset, sier Armstrong. 

– Hva er det neste nå for deg? 

– Dette prosjektet blandet seg inn i et par andre ting jeg arbeider med. Mountainhead tok over, fordi jeg følte at jeg ikke kunne slutte å høre stemmene til disse techgutta. Jeg måtte skrive dem ned. Så det vil bli fint å gå tilbake til en litt langsommere utviklingsfase på et filmprosjekt, og et annet prosjekt. 

– Inkludert Jonty, skrevet med Sam Bain, med Michael Cera i hovedrollen?

– Ja, vi krysser fingrene, Sam og jeg, som nå vil jobbe sammen igjen. Det blir veldig fint. Det er en komedie, og hvis det er en satire, så er det en sosial satire. En morsom film, forhåpentligvis, avslutter Armstrong. 

Mountainhead har premiere på Max 1. juni.