Foto fra filmbransje-satiren «The Studio».

«January ain’t the whole world» Bon Iver

Nynning. Tommy Gulliksens kinoaktuelle dokumentarfilm åpner med Jens Stoltenbergs (u)frivillige tvangsforlengelse av jobben som NATOs generalsekretær, i et møte med president Joe Biden i Det hvite hus, og avslutter med overrekkelsen av presidentens frihetsmedalje fra samme lett forvirrete mann (Biden har akkurat blundret og introdusert Zelenskij som Putin, og regissør og filmfotograf Gulliksen står der i pressegropa og filmer).

I mellomtiden bevitner vi taleskriving og medierådgiving i sokkelesten, skildringer av ord og kroppsspråk, form og innhold, hvordan en toppolitiker og toppdiplomat kan, bør og må være og fremstå, i Putin-skvis mot Ukraina, tur-retur Sverige og Tyrkia og Ungarn, Erdogan og Orban. Stoltenberg forteller Gulliksen at han identifiserer seg med Tony Sopranos stress ved at alle vil ha en bit av ham, men anerkjenner at det er farlig å sammenligne seg med en mafiasjef, og at det kan brukes mot ham, og mot NATO. 

Jens Soprano? Nei, Tony Stoltenberg! I det nylige møtet med Manhattan-boss Trump kan nok flere lærdommer fra New Jersey ha vært nyttige. 

Facing War er en film nær maktutøvelse, og vi får se og høre blaff av ekte sikkerhetspolitiske diskusjoner, gjerne under korte forflytninger eller i minuttene før møtestart, men kameraet må naturlig nok stadig trekke seg tilbake fra møterommene og ut på gangene, til maktens ekte korridorer, der vi – flertallet – blir hensatt med alle andre sirklende og eventuelt siklende nær den innerste makta, der de virkelige diskusjonene og avgjørelsene stadig forblir uhørt og usett utenfor vår rekkevidde. Noe mer, noe vi ikke ser, gjør også Stoltenberg tydeligvis riktig. 

En melding tikker inn fra Trump, og Stoltenberg viser historisk begrunnet håp om og tro på at fiender (og venner) igjen kan bli venner. 

Med NATO nede for lang telling er det godt at vi kan stole på Fenriken og Kompani LauRiDzen, en elvestad, ei snildalsli, en stavang og… Thoresen? For en fin gjeng denne sesongen, også i finaleheatet. TV2 skjemmer rett og slett bort sitt realitypublikum med å utsende en annen yttertier, Spillet, samtidig. De meget ulike programmene tilbyr varme og kalde omslag, kjærlighet og kynisme, godhet og ondskap, kameratskap og kameraderi. Den godslige tonen i bromansen mellom Martin, leppe rød, og Jan Fredrik Karlsen brøler seg nesten ut av Spillets rammer.   

I Kompani Lauritzen er slikt kameratskap norm, og over norm. Ellers er det særlig rørende og givende å se folk presse seg. Alsos. Skolmen. Stavang. Pågangsmot. Mot i brystet, vett i pannen, stål i bein og armer. Nesten alltid freidig. Fredelig stridsevne. 

Genistreken er kanskje at programmet tilbyr karakterutvikling i flere betydninger av ordet. Dels dreier det seg om at deltakerne for oss ser ut til å endre seg fra episode til episode, tåle mer og mer, for eksempel, eller mindre og mindre. Dels dreier det seg om floskelen om å bli den beste versjonen av seg selv, den beste personen for seg selv og andre. Eller å bygge karakter, «via fransk caractère, fra latin character, fra gresk kharakter ‘innskrift, preg’, avledet av kharassein ‘risse inn, prege inn’», hvor et tv-program kan bidra til å prege «psykisk grunnpreg; varig grunndrag i tenkemåte og handlemåte; personlighet» (NAOB).

Denne helgen er årets finale, med et firspann mot fi. Jordvepsane. Jeje. Hvem som vinner til sist er jo underordnet i dette programmet. Viktigst er selvutvikling og felleskapsutvikling. Særlig Snildalsli og Elvestad har imponert stort i årets sesong, som soldater og medsoldater, i krig og fred. Også for Stavang og Thoresen synes nye varige grunndrag å være innrisset. Komikere med evner til alvor. Bryting som omfavnelse. 

Til og med revy fikk de til. Og når ler Fenriken? Når noe er gøy.

Patrulje og fi preger også The Last of Us (Max).

Mushroom with a view – The Last of Us

«Joel, you were a refugee too.» Biting tilhører barnehagen, og jeg skrev til sist i min omtale av sesong 1 av The Last of Us at «jeg tror jeg har sett nok». Men neida, sesong to fenger på sitt beste kanskje i enda sterkere grad, og dramatikken er magebitende fra start. Men vil sesongen slukke tørsten etter en hyggelig Ellie/Joel-episode?

For det er et økende juv – og stier skilt til blindveier – mellom de tidligere tettvevde karakterene, med traurige tenår og «far»/«datter»-issues: 

«I saved her.» 

«I don’t need your fucking help.» 

Men det fins andre tospann. Med mer eller mindre subtil bruk av skeive symboler lurer de blant annet på veien søtt på hvorfor det er malt regnbuer på veggene i Seattle: Kanskje de er optimister?, undrer de.

Et sublimt usubtilt spilløyeblikk tidlig i sesongen er for meg da gulvet revner og Ellie brått faller ned fra én etasje til en annen, som en midlertidig vektløs brikke i tetris, eller pikselskikkelser i Donkey Kong, Bruce Lee eller Super Mario. Men det er jo de ekspanderende, fortellende spilluniversene dette dreier seg om. Spedd ulike andre typer og former for spill, som førstepersonskyter, strategi- og brettspill. 

Johan Huizinga skriver i Homo Ludens:

All play moves and has its being within a play-ground marked off beforehand either materially or ideally, deliberately or as a matter of course. Just as there is no formal difference between play and ritual, so the “consecrated spot” cannot be formally distinguished from the play-ground. The arena, the card-table, the magic circle, the temple, the stage, the screen, the tennis court, the court of justice, etc., are all in form and function play-grounds, i.e. forbidden spots, isolated, hedged round, hallowed, within which special rules obtain. All are temporary worlds within the ordinary world, dedicated to the performance of an act apart (1955:10).

Spill og lek skjer i The Last of Us først som dataspill, så som serie, begge på og som skjerm, magiske rektangler som lekeplasser, midlertidige verdener inni den vanlige, med utførelse av parallellhandlinger. Vi kan slik føle ekte smerte eller tap når en karakter er skadet eller dør. (Realitykonkurranser som Kompani Lauritzen og Spillet er også slike «forbudte» lekeplasser, avgrenset og isolert, med særlige regler for fremførelse og iscenesettelse.)

I The Last of Us er det tilfluktstid, snøpatrulje og vinterwestern, men selv cowgirls get the zomblues. Med godt forsinket backstory er det også en sesong som lett lar seg spoile av informasjon om hvem, hva og hvor, i en endeløs rekke av nye Soria Moria, fra begynnelsens oversiktlige poler i hver ende av en dal, der kalde sporer tines til zombieskred, horder i rallende invasjon, som i LotR, GoT og andre film- og serieeventyr, til uoversiktlig storbyruinjungel, med levende mennesker på jakt etter hverandre. Død. Lojalitet. Hevn. 

De populærkulturelle referansene veksler fra velkjente, som velbrukte «Take on Me» (også nylig brukt med betydning for fortellingen i Adolescence), i en søt scene hvor Ellie synger og spiller på gitar. På jenterommet henger plakater med Nirvana og Radiohead. Pearl Jams mindre kjente «Future Days» plukkes også ved et par anledninger. Mer obskurt er kanskje parafrasen «Reality is nothing but a collective hunch», fra Lily Tomlins show The Search for Signs of Intelligent Life in the Universe. Sitatet går slik: «After all, what is reality anyway, nothing but a collective hunch.» Virkeligheten, og verdener skapt deri, er kollektive anelser. 

I spill – Black Mirror 

Anende antolog Charlie Brookers tenkomlogiske fantasier er fortsatt delvis fornøyelig finurlige, delvis fikst flaue. «Oh my God! Stupid fucking retro shit!», sier for eksempel en kvinne da en diskett skal settes inn i siste liten i den nye sesongen av dels dustopiske Black Mirror (Netflix) i oppfølgerepisoden «USS Callister: Into Infinity», med mye garasjeromantikkronking og noe moro.

I kjærlighetsdramaet «Eulogy» trer en motvillig fascinert Paul Giammatti inn i minner og fotografier, og i «Hotel Reverie» fins en måte å gjenskape svarthvite filmklassikere med samtidens skuespillere (fanget) i originalen, i en engasjerende og søt romantisk fortelling, med krim og spenning. 

«Plaything» er ganske interessant om spillkommunikasjon, og «Bête Noire», er en hersketeknologisk hevngjerrig mindfuck, om universkontroll og en gammel klassevenninne/-fiendefeide. 

«Common People» er som om KI hadde skrevet en Black Mirror-episode. En kvinnes hjernesvulst erstattes av hjernebackup og deler av hodet bokstavelig og numerisk i skyene. «Common»-abonnementet hennes kommer plutselig med reklamer, slik at hun med ett reklamerer for og salgspitcher elevene hun underviser, i en audiovisuell kronikk om klasse, oppmerksomhetsøkonomi og irriterende, menneskefiendtlige abonnementsordninger med stadige oppgraderinger og prisøkninger. De nære ting. De nære som ting. 

Brooker lå lenger foran før. Galskapen har forlengst innhentet oss alle. 

Älskade vare – Black Tea, Piken med nålen, Mulholland Dr. og Bröderna Andersson

Det beste du kan se på kino nå er utvilsomt årtusenets hittil beste film, nylig avdøde David Lynchs Mulholland Dr.. Konklaven har ennå ikke røyksignalert hvem som nå er den fremste nålevende filmskaperen, men jeg legger en patriotisk nordisk lapp på Roy Andersson, dels portrettert i dokumentarfilmen Bröderna Andersson (SVT Play), som skildrer hvor langt det kan være mellom brødre, i en vemodig skildring av søskenskap, filmkunst, alkoholmisbruk, sykdom, aldring og død. 

Det er røft å se Roy øve på å reise og sette seg. 

Älskade vare. 

Verdt et kinobesøk er også Alonso Ruizpalacios’ Kjøkkenet – Appetitt på livet, nok en severdig restaurantfilm blant de senere årenes flere gode filmer og serier om livet blant grytene (og vi må ikke glemme Roscoe «Fatty» Arbuckle og Buster Keatons slapstickmesterverk The Cook (1918)). 

Vaske akvarium mens hummer helles i. Et kjøkken langt hjemmefra. Grå-, isblå- og frihetsgudinnegrønnblinkende toner i hvite kokkeklær. Og profetiske ord: «Being the gringo’s enemy is easy. It’s being his friend that’s really fucking hard.» For baklinja på kjøkkenet er bakteppe for en fortelling om en rekke mennesker som i dag jaktes av amerikanske myndigheter, både med og uten de riktige papirene. Til sist liggende på gulvet. Godt det er rist over sluket. 

Det fins også poetisk politikk i en kopp Black Tea, som jeg skrev om under Film fra sør-festivalen: 

«Det er unødvendig å fortelle deg noe du allerede vet.» En variant av en sterk(ere) replikk fra en tidligere film: «Du vet allerede det jeg ikke sier.» Ti år mellom filmer er lenge. Og Film fra sør-festivalen viser snart blant annet Black Tea, Abderrahmane Sissakos første film siden Timbuktu (2014), laget sammen med Kessen Tall. Det klatrer en svart maur oppover en hvit brudekjole i tvil. Bryllup, blikk, «Nei». Bruden avslører seg. «It’s a new dawn.» Fra Afrika til Asia, te og svart te. Black Tea har utsøkt kinematografi, preget av svart og rødt, og en særegen bruk av blant annet innstillinger gjennom vinduer eller via speil, samt overtoninger, der to eller flere bilder legges over hverandre, slik en gjennomsiktig kultur limes inntil en annen, klemt i en (dis)harmonisk lagrikdom. «Sjokoladebyen» møtes for eksempel av rasisme, inkludert sammenligninger med slanger og apekatter. «Fra nå av henger alle ting sammen med hverandre», sies det. Og Sissako fortsetter å skape verdensfilm som folder kartet forsiktig sammen, som viser hvor lite det er sammenlignet med terregnet, og at fram og tilbake ikke alltid er like langt. Menneskene lukter og smaker på teen, i kulturmøter som trenger tid til å trekke. Det er knuste tallerkner og bilrute, og lengsler som strekker seg forbi den ved siden av i senga, til sommerfuglidyll i erotisk bølgende temarker. Hvordan finne en partner, for seg selv, for sitt voksne barn? Se filmen, og bli (u)tørst.

Kinoaktuelle Piken med nålen har jeg også tidligere omtalt:

Gjøre det rette? Bekmørkt barmhjertige Piken med nålen er en dansk film af svenske Magnus von Horn, med sterke Vic Carmen Sonne og Trine Dyrholm i hovedrollene, som åpner med surrealistiske skrekkportretter i svart-hvitt, så utkastelse og fabrikkarbeid, i innstillinger som kan minne om stumfilmens Gad, Sjöström eller Dovzhenko, med nikk til Dreyer, Bergman, Lynch og Tarr, eller litt som om Lars von Trier hadde laget Ingeborg Holm. Filmen er også dels et realistisk melodrama, en klasseskildring med hommage til Lumières Arbeiderne forlater fabrikken, med sex i smug, et skamfert ansikt, fødsler, barnekvaler og skitten skrekk. Sa jeg at det handler om en seriespedbarnsmorder.

Brekking Bad Men – Your Friends and Neighbors

«Scotch, cigars, smoked meats, custom golf clubs, high-end escorts. Entire industries built to cash in on the quiet desperation of rich, middle-aged men.» Jon Hamm spiller endelig en rolle han passer til igjen, i Your Friends and Neighbors (Apple TV), en komisk noir, der American Beauty møter et litt utdatert heller enn vintage Breaking Bad-opplegg, der det baller på seg for den vanlige mann, som så blir kriminell.

Private og profesjonelle brudd blir til innbrudd. Tanken er tilsynelatende å grave subsuburban, under overflaten til den nedre overklassens forfall, de fattige rike verdiskapninger, som lever over evne, men vår Robin Hood, som stjeler fra de andre fattigrike, sklir stort sett sidelengs på overflaten, til tross for partnerskap med en kul pantelåner og ei ram renholderske.

Det er alt i alt en tidvis severdig, men ganske umoden serie, som lik det meste fra amerikansk underholdningsindustri er dypt fascinert av kapitalismens materialistiske og metafysiske dekadanse samtidig som den krampaktig forsøker en kritikk av alt dette.

Vår mann ser på Bloodsport (Newt Arnold, 1988), «Belgium’s finest», og har litt Don Draper-aktig sex, drikker og røyker, snorter, kliner og puler som en tenåring i tjueåra. Litt gøy. Litt kleint. Ikke erotisk.

«That hurts me just lookin’ at it», sier en skjeggete slåsskjempe til Jean Claude van Damme strak spagatskrevs mellom to stoler i en av Donald Trumps favorittfilmer, Bloodsport. Styrke. Vold. Påføre smerte. Tåle smerte. Vinne. Ære. Hevn. Slåss i blinde. No look. Hvit overmakt. Gud hjelpe oss.

boowylloH – The Studio

Til sist: En filmrull ruller nedover asfalten, og blir seg selv mindre og mindre. Bakom Hollywood, nylig skildret i The Franchise (Max), og tidligere med stil i Entourage (Max), harseleres med i The Studio (Apple TV), der motviljesterke Seth Rogens karakter, som vil lage films, men må nøye seg med movies, leter etter «only the finest of auteurs for Kool-Aid», en leskedrikk som dessverre serveres med dødsassosiasjoner. Selvspillende Martin Scorsese vil lage film om Jonestown-massakren, og et meget morsomt premiss får sin payoff. 

En søt sukkerdrikk og blodet den ender opp i/som.

«Why do you keep lying?» The Studio kretser om en vinglete fyr som vil bli likt, men sliter med å lede, å ta avgjørelser, og å gi enkle beskjeder. Den nødne søken etter anerkjennelse får Rogens karakter til å ligne Thomas Giertsens. 

Minimogulen må motvillig droppe regissør Scorsese og skuespiller Steve Buscemi. Morsomt. Scorsese griner på Charlize Theron. Episoden «The Oner» er én lang tagning om én lang tagning, om cinematografiske pretensjoner og praktiske begrensninger. Episoden «The Note» handler om slutten på en Ron Howard-film. Howard griner også. I «The Missing Reel» er en filmrull blitt forsvunnet som gissel for reshoots.  

Ellers fins zombieskiting med Johnny Knoxville, castingdiskusjoner om Ice Cube som Kool-Aid Man er rasistisk eller ikke, Golden Globe med krampaktige ønsker om å bli nevnt i takketaler, hvorpå kollega Sal blir et mem, og hard festing under CinemaCon i Las Vegas. 

Moro, og næringsrikt omtrent som en neve popkorn. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.