Kino- og strømmetips: Ut mot havet, Blücher, Demring, One Battle after Another og Ikke lov å le på hytta

Kino- og strømmetips: Ut mot havet, Blücher, Demring, One Battle after Another og Ikke lov å le på hytta

Jon Inge Faldalen anbefaler sterkt «Ut mot havet», «One Battle after Another» og stemningen i suverene «Demring». Og «Blücher» er bedre enn «Oppenheimer».

Først. Jeg vil i mine kommende omtaler innstille et eget fokus på utgivelsene i Blu-ray-serien Norske filmklassikere, som de rykende ferske gamle rullene Bastard (1940), Et spøkelse forelsker seg (1946), Ut mot havet (1959), Jakten (1959), Knut Formos siste jakt (1973), Høvdingen (1984), I ungdommens makt (1980) og Villhesten (1994). Og ganske snart, en hellig gral for norske kultfilmfans, i lang, lang tid sjeldent vist og villsvindyr på brukt-VHS: Prima Veras saga om Olav Den Hellige (1983). 

Ukas fangst er en perle. Eller kanskje en i lang tid lagret, sol- og vindsaltet tørrfisk. Norge langs. Fisker(i)filmen Ut mot havet er en dramadokumentar i regi av Nils R. Müller (Vi gifter oss), en kulturfilm initiert og skrevet høystemt og nøkternt, dramatisk og måteholdent av Sunnmøre Fiskarlags den gang formann Knut Uksnøy, og myndig lest av Ishavsprest Monrad Norderval, om fangst av blant annet makrell, torsk, sild, sel og småhval. Historiske aktiviteter på Norges verdensvendte, fiskeværbitte side. 

Og kysten er usedvanlig klar og skarp i strålende foto av Sigurd Agnell og Bredo Lind. Svarthvitt, bølgende hav. Den menneskelige arbeidskrafta. Fiskerlivets fedre. Forlis. Mannespill. Mødre og koner, døtre og sønner der hjemme. Vår viktigste næring. 

Filmen ble opprinnelig bare lagd i en kopi, men fins nå i mange. Ut mot havet er årets gave til den som tåler litt barsk nasjonalromantikk. 

Utsatt kultur

Ekstremismeserien The Savant (Apple TV), som skulle hatt premiere, er utsatt på ubestemt tid. Vi vurderer serien likevel.

Så, noen korte. Humoretaten (NRK) hadde en morsom sketsj om russelåtinnspilling. Og riv ruskende Rebel Royals (Netflix) leverte en rekke ufrivillige sketsjer. Og Forræder (TV2 Play) fortsetter med sine fengende cliffhangers. Men jeg venter fortsatt på noen skikkelige overraskelser. Noen skarpe spillere må vel snart tre fram. 

Kulturen er for tiden på flere måter utsatt. Knapt ute er Jimmy Kimmel tilbake på skjermen. Men ekstremismeserien The Savant (Apple TV), som skulle hatt premiere, er utsatt på ubestemt tid. Hovedrolleinnehaver Jessica Chastain skrev på Instagram at 

we’re not aligned on the decision to pause the release of The Savant. In the last five years since we’ve been making the show, we’ve seen an unfortunate amount of violence in the United States: the kidnapping attempt on Michigan Governor Gretchen Whitmer; the January 6th attack on the Capitol; the assassination attempts on President Trump; the political assassinations of Democratic representatives in Minnesota; the attack on Speaker Pelosi’s husband; the assassination of conservative commentator Charlie Kirk; the recent shooting at an ABC affiliate station in California; and over 300 school shootings across this country. These incidents, though far from encompassing the full range of violence witnessed in the United States, illustrate a broader mindset that crosses the political spectrum and must be confronted. I’ve never shied away from difficult subjects, and while I wish this show wasn’t so relevant, unfortunately it is.

The Savant skildrer blant annet ulike typer veteraner og nazihviskere. Serien handler om en antihatsallianses dedikerte, men nær håpløse etterforskning og jakt på «ensomme» ulveflokker, fra hyperbolsk, høyreekstrem hatsnakk på undersosiale medier til villig voldelige hathandlinger ute i samfunnet. Krigsforståelse av kommentarfelt. Bevæpnet klasse 2A. 

Dersom sannheten er krigens første offer, er den nye amerikanske borgerkrigen allerede inne i sitt andre tiår. Og verken sensur av, eller selvsensur fra, medier og teknologiselskaper er veien å gå. Basert på en Cosmopolitan-artikkel er kanskje ikke The Savant den mest geniale eller nyskapende serien, men den burde utsendes, ikke utsettes. Selv om det verken er uvanlig eller uhørt at tv-kanaler og strømmetjenester blir skvetne – eller bare (økonomisk eller ideologisk motivert)  i en kortere periode «hensynsfulle» – på grunn av fiksjonens faktaparalleller i dagsaktuelle, reelle hendelser, virker dette tilfellet unødvendig forsiktig. 

Også med den konsekvens at relativt sett mindre interessante verk – som den den gang fryktutsatte komedien The Interview (2014) – gis uforholdsmessig mye blest. Som Ben Travers formulerer det fint om The Savant i Indiewire: «Once everyone’s had a chance to see the series, it’s my firm belief we’ll all go back to not thinking about “The Savant,” just like we weren’t before.»

Kinoaktuelle One Battle after Another, derimot, er både politisk, ideologisk og estetisk langt dristigere. Og kanskje rett og slett årets sterkeste audiovisuelle opplevelse. 

En kamp av gangen – One Battle after Another

Årets kuleste kinofilm, og sannsynlig storsanker under Oscars, er skrevet og regissert av turnusmester Paul Thomas Anderson, som har kokt opp en heseblesende, heidundrende historie om hvordan klangen av to toneslynger nær hverandre kan kveiles til én melodi, sterkere enn DNA. 

Tre timer korte One Battle after Another er en berg- og dalbane på asfalt og lerret, så det kiler i munnvik og mage, drivende intenst, som i en rus eller en drøm eller en rusdrøm, en vistavisualisert væpna revolusjon og politisk brennbar molotovcocktail for deg som trodde venstresida var det annet kinn.

Det vil bli blod. I mer enn pikken og klitten. Black power og en hvit overlegenhetsgruppe som tror på og tilber julenissen.

Anderson tilbyr en slags filmfortelling av typen få filmskapere i dag klarer å skru sammen, og av hengslene. Litt Lynch, litt Coens, litt Tarantino. DiCaprio som (post)revolusjonær far og fillefrans «Bob Ferguson». Antagonist Steven J. Lockjaw, Sean Penn som pikkstyrt, haltende avkapp fra Full Metal Jacket. Datter Willa hardt spilt av Chase Infiniti, et navn som skapt for uendelige fluktscener. Og Teyana Taylor som revolusjonær og mystisk mor Perfidia Beverly Hills. 

Og det er ikke bare karakternavnene som har morsomme detaljer. Et teppe ruller på plass over en sluppet fluktlem. Et klønete hopp mellom bygninger krasjlander ned et tre og i smugasfalten. Og noen helt nye bilder. Skytende med gravid mage. Og Jonny Greenwoods musikk. Samt «Ready Or Not (Here I Come)» i The Jackson 5s drakt (litt som Arthur Jafa i fjor brukte deres «All I Do Is Think Of You» i sin Taxi Driver-retakeremake BG). 

Løp på kino.

Drøbaksundquist – Blücher

Mitt skip. Lastet med nazister. Blyskjær. Dykk ned på Blücher var historier man hørte som barn. En invers Titanic, som i denne historien målbevisst senkes, med brennende mennesker til drukningsdøden. Senkningens fortrengte metall- og menneskemengde hevet vel ikke vannstanden i fjorden nevneverdig, men forsinket betydelig det tredje rikets innmarsj, og bidro til fluktmuligheten for Kongehus og Regjering. Under annen verdenskrig i Norge hadde kanskje ingen avgjørelse større betydning enn Birger Eriksens. 

Stadig mer 9. april, ja, men denne historien er dessverre høyaktuell igjen, særlig nå som fascisme og nazisme seiler på ny, både i stolt dags- og rampelys, som stormakter, og under falske flagg, i mørke og tåke. Jeg tviler sterkt på at vi er bedre rustet enn den gang. Hvor er festningene? Hva vet fronten? Og hvem har i dag mot til handling?

Den virkelige actionfilmen Blücher er skrevet av Axel Hellstenius og Melike Leblebicioğlu Kaveh, regissert av Daniel Fahre. Det hele er godt skrevet. Og godt instruert. Fokusert. Og kroppsgeografisk suverene – og aldri et mikrosekund uinteressante – Bjørn Sundquist, bærer et furet og værbitt ansikt som kan kjøres sakte inn mot og las vedvare, hvilende ved et dypt anstendig lukket bakrom bakom nærbildet, uten at ansiktet unndrar seg ansvar. Nøytralt? Nei. Nølende? Nei. 

Fast kanon, løs. Bekymret, med øyne og kikkert rettet mot horisonten, preget av uklare sambandsmeldinger om skip og nøytralitetskrenkelser lenger ute i fjord og hav, skremmende, spennende, sekund for sekund, minutt for minutt, med ordre om å holde fortet varmt og hodet kaldt. Men Eriksen er «klar til kamp». 

«Det var ganske mye som ikke kunne være så reglementert den natten», sier Eriksen til undersøkelseskommisjonen i 1946. Den gang var det lite takk å få. «Visst fanden skal det skytes med skarpt!», brøler han 9. april 1940, og Sundquist makter å bære den ladde replikken. Tankekraft, handlekraft, heltemot, ved å ta en avgjørelse, å fatte en beslutning. Ta det med fatning.

Observasjonsevnen skjerpet lenge før man skimter et fremmed skip ruve i den tynt sveipende lyskjeglen, øyemålrettet ild, med kanoner og torpedoer, i en trefning med flere blinkskudd, over og under vann, på et snart krengende, brennende skip som solnedgang, der ute framfor opplyste ansikter sjokkert ved vannkanten, som videre forsøker å holde festningen, men overmakten. Luftbombing. Sundquists øyelokk, innbitte lepper, nå klar til forhandling, og til sist flagget rullet sammen under armen, og en liten knekk i ansiktet i siste innstilling. Gjøre så godt man kan. 

«Har du fyr?» Fyr, som fyrstikk, som lys, som ordre – og som mann.

Blücher er bedre enn Oppenheimer. 

Ikke lov å leve på hytta – Demring

Han er kanskje ikke forbundet først og fremst med skrekksjangeren, men unge Thorbjørn Harr spilte allerede for flere tiår siden mange ganger i mine mareritt etter en av de skumleste – i hvert fall for meg, 6 år – norske barne- og ungdomsseriene: Blikkbåx’ Onkel Gustav og Kassettmysteriet (1987), en kriminalserie stafettskrevet av 10-14-åringer landet rundt. Onkel fanget på video. Skummel, svart bil. Svart hanske. Ulme utsnitt. Spenningsmusikk. Kidnapping. En rød videokassett.

Hvilmark. Harr står der brått i skogbrynet fem minutter ut i straks kinoaktuelle Demring, sentrert i skogsutsnittet i Patrik Syversens særegne dramathrillerskrekkfilm, oppdaget av en øksekløyvende, undrende, men ennå ikke livredd kvinne, spilt av Kathrine Thorborg Johansen, ellers på hytta med søstrene Silje Storstein og Marte Magnusdotter Solem. Harrs karakter snur seg og forsvinner inn i skogen, som et rovdyr. 

Stubben er sin egen gravstøtte.

Skolert uttrykkende og tonalt originale Demring – i svarthvitt og farger – synes dels inspirert av norsk skrekk, nordisk familiedrama, nordisk og europeisk kunstfilm, og amerikansk horror. Overstemme, som hos Trier. Selvmordstematikk. Død mor. Lange tagninger. Monologer til tilskueren. Velspilt på en måte skrekkfilm sjelden er. 

Trussel. Trygghet? Syversen skildrer særlig effektivt selv kanskje fryktet og ventet, hvordan dødelig vold kan dukke opp nærmest umerkelig, brått og brutalt, følt og forstått først etter at det er for sent.

Depresjon, desperasjon, drap. Demring er et suverent skrekkeksempel, og en av årets klart sterkeste norske filmer.

Lov å le – Ikke lov å le på hytta (VGTV)

«Å ja, det er likt som alle år, ja, for jeg tenkte kanskje at det skulle skje…», avbryter Morten Ramm seg selv. Han snur og forsøker å svelge en latter. Martin Lepperød sitter der i sofaen med blank isse. Litt tidligere, Calle Hellevang-Larsen i bilen: «Bluetooth, connected.» Prompelyder. SÅ dumt. Så gøy.

Det ubrukelige og ulovlige kan være ekstra tiltrekkende. Og å legge bånd på egen latter er noe av det vanskeligste jeg kan se for meg. Koden er ikke å knekke. Og nå er det også ikke lov å le i bilen. Konkurransen settes igang allerede på vei til hytta, og da en «skalla» Lepperød drar av lua klarer ikke Mia Hundvin og Henrik Fladseth å holde sprutlatteren innabords. 

En tutende, brølende og leppeplufrende sjåfør Martha Leivestad knekker seg selv. Og Calle knekker alle med IS-musikk. Alt er som før, selv om det er «All Stars»-sesong, med noen av de skarpeste deltakerne fra tidligere utgaver. Lattertårene tidvis presser seg på. Så det spruter ut av øynene. Humor som våt ventil. Det er nærmest noe erotisk og pornografisk over det hele. Edging, men på latterkanten. Fiseringvirkninger.

Sjangerblandingen er situasjonskomedie, sketsj, standup, slapstick, revy, kransekake, (ikke) skjult kamera, blandet med sinne og skriking, til og med litt dårlig stemning. Fladseth med gnagsårplaster på pungen. Calle med «asiatiske» klær og parykk og sitronspising som fremprovoserer mysing. Steinar Klouman Hallert med E-sigarett med lyd. Piip. Kjøkkenereksjonsbilder. Klesklyper i trynet. «Bæsj» i rompa. Karakterer med brister: «Væps.» «Gockabilly.» «Kamega fige.» Klouman Hallert er for tiden kanskje Norges morsomste.

Ikke lov å le på hytta er Norges mest lattervekkende program. Til og med litt viktig. I en tid hvor det blir stadig mer ulovlig å le, som i USA, der komikere nå kanselleres av Kong Don og hans ynkelige lakeier.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

Kino- og strømmetips: Ut mot havet, Blücher, Demring, One Battle after Another og Ikke lov å le på hytta

Kino- og strømmetips: Ut mot havet, Blücher, Demring, One Battle after Another og Ikke lov å le på hytta

Jon Inge Faldalen anbefaler sterkt «Ut mot havet», «One Battle after Another» og stemningen i suverene «Demring». Og «Blücher» er bedre enn «Oppenheimer».

Først. Jeg vil i mine kommende omtaler innstille et eget fokus på utgivelsene i Blu-ray-serien Norske filmklassikere, som de rykende ferske gamle rullene Bastard (1940), Et spøkelse forelsker seg (1946), Ut mot havet (1959), Jakten (1959), Knut Formos siste jakt (1973), Høvdingen (1984), I ungdommens makt (1980) og Villhesten (1994). Og ganske snart, en hellig gral for norske kultfilmfans, i lang, lang tid sjeldent vist og villsvindyr på brukt-VHS: Prima Veras saga om Olav Den Hellige (1983). 

Ukas fangst er en perle. Eller kanskje en i lang tid lagret, sol- og vindsaltet tørrfisk. Norge langs. Fisker(i)filmen Ut mot havet er en dramadokumentar i regi av Nils R. Müller (Vi gifter oss), en kulturfilm initiert og skrevet høystemt og nøkternt, dramatisk og måteholdent av Sunnmøre Fiskarlags den gang formann Knut Uksnøy, og myndig lest av Ishavsprest Monrad Norderval, om fangst av blant annet makrell, torsk, sild, sel og småhval. Historiske aktiviteter på Norges verdensvendte, fiskeværbitte side. 

Og kysten er usedvanlig klar og skarp i strålende foto av Sigurd Agnell og Bredo Lind. Svarthvitt, bølgende hav. Den menneskelige arbeidskrafta. Fiskerlivets fedre. Forlis. Mannespill. Mødre og koner, døtre og sønner der hjemme. Vår viktigste næring. 

Filmen ble opprinnelig bare lagd i en kopi, men fins nå i mange. Ut mot havet er årets gave til den som tåler litt barsk nasjonalromantikk. 

Utsatt kultur

Ekstremismeserien The Savant (Apple TV), som skulle hatt premiere, er utsatt på ubestemt tid. Vi vurderer serien likevel.

Så, noen korte. Humoretaten (NRK) hadde en morsom sketsj om russelåtinnspilling. Og riv ruskende Rebel Royals (Netflix) leverte en rekke ufrivillige sketsjer. Og Forræder (TV2 Play) fortsetter med sine fengende cliffhangers. Men jeg venter fortsatt på noen skikkelige overraskelser. Noen skarpe spillere må vel snart tre fram. 

Kulturen er for tiden på flere måter utsatt. Knapt ute er Jimmy Kimmel tilbake på skjermen. Men ekstremismeserien The Savant (Apple TV), som skulle hatt premiere, er utsatt på ubestemt tid. Hovedrolleinnehaver Jessica Chastain skrev på Instagram at 

we’re not aligned on the decision to pause the release of The Savant. In the last five years since we’ve been making the show, we’ve seen an unfortunate amount of violence in the United States: the kidnapping attempt on Michigan Governor Gretchen Whitmer; the January 6th attack on the Capitol; the assassination attempts on President Trump; the political assassinations of Democratic representatives in Minnesota; the attack on Speaker Pelosi’s husband; the assassination of conservative commentator Charlie Kirk; the recent shooting at an ABC affiliate station in California; and over 300 school shootings across this country. These incidents, though far from encompassing the full range of violence witnessed in the United States, illustrate a broader mindset that crosses the political spectrum and must be confronted. I’ve never shied away from difficult subjects, and while I wish this show wasn’t so relevant, unfortunately it is.

The Savant skildrer blant annet ulike typer veteraner og nazihviskere. Serien handler om en antihatsallianses dedikerte, men nær håpløse etterforskning og jakt på «ensomme» ulveflokker, fra hyperbolsk, høyreekstrem hatsnakk på undersosiale medier til villig voldelige hathandlinger ute i samfunnet. Krigsforståelse av kommentarfelt. Bevæpnet klasse 2A. 

Dersom sannheten er krigens første offer, er den nye amerikanske borgerkrigen allerede inne i sitt andre tiår. Og verken sensur av, eller selvsensur fra, medier og teknologiselskaper er veien å gå. Basert på en Cosmopolitan-artikkel er kanskje ikke The Savant den mest geniale eller nyskapende serien, men den burde utsendes, ikke utsettes. Selv om det verken er uvanlig eller uhørt at tv-kanaler og strømmetjenester blir skvetne – eller bare (økonomisk eller ideologisk motivert)  i en kortere periode «hensynsfulle» – på grunn av fiksjonens faktaparalleller i dagsaktuelle, reelle hendelser, virker dette tilfellet unødvendig forsiktig. 

Også med den konsekvens at relativt sett mindre interessante verk – som den den gang fryktutsatte komedien The Interview (2014) – gis uforholdsmessig mye blest. Som Ben Travers formulerer det fint om The Savant i Indiewire: «Once everyone’s had a chance to see the series, it’s my firm belief we’ll all go back to not thinking about “The Savant,” just like we weren’t before.»

Kinoaktuelle One Battle after Another, derimot, er både politisk, ideologisk og estetisk langt dristigere. Og kanskje rett og slett årets sterkeste audiovisuelle opplevelse. 

En kamp av gangen – One Battle after Another

Årets kuleste kinofilm, og sannsynlig storsanker under Oscars, er skrevet og regissert av turnusmester Paul Thomas Anderson, som har kokt opp en heseblesende, heidundrende historie om hvordan klangen av to toneslynger nær hverandre kan kveiles til én melodi, sterkere enn DNA. 

Tre timer korte One Battle after Another er en berg- og dalbane på asfalt og lerret, så det kiler i munnvik og mage, drivende intenst, som i en rus eller en drøm eller en rusdrøm, en vistavisualisert væpna revolusjon og politisk brennbar molotovcocktail for deg som trodde venstresida var det annet kinn.

Det vil bli blod. I mer enn pikken og klitten. Black power og en hvit overlegenhetsgruppe som tror på og tilber julenissen.

Anderson tilbyr en slags filmfortelling av typen få filmskapere i dag klarer å skru sammen, og av hengslene. Litt Lynch, litt Coens, litt Tarantino. DiCaprio som (post)revolusjonær far og fillefrans «Bob Ferguson». Antagonist Steven J. Lockjaw, Sean Penn som pikkstyrt, haltende avkapp fra Full Metal Jacket. Datter Willa hardt spilt av Chase Infiniti, et navn som skapt for uendelige fluktscener. Og Teyana Taylor som revolusjonær og mystisk mor Perfidia Beverly Hills. 

Og det er ikke bare karakternavnene som har morsomme detaljer. Et teppe ruller på plass over en sluppet fluktlem. Et klønete hopp mellom bygninger krasjlander ned et tre og i smugasfalten. Og noen helt nye bilder. Skytende med gravid mage. Og Jonny Greenwoods musikk. Samt «Ready Or Not (Here I Come)» i The Jackson 5s drakt (litt som Arthur Jafa i fjor brukte deres «All I Do Is Think Of You» i sin Taxi Driver-retakeremake BG). 

Løp på kino.

Drøbaksundquist – Blücher

Mitt skip. Lastet med nazister. Blyskjær. Dykk ned på Blücher var historier man hørte som barn. En invers Titanic, som i denne historien målbevisst senkes, med brennende mennesker til drukningsdøden. Senkningens fortrengte metall- og menneskemengde hevet vel ikke vannstanden i fjorden nevneverdig, men forsinket betydelig det tredje rikets innmarsj, og bidro til fluktmuligheten for Kongehus og Regjering. Under annen verdenskrig i Norge hadde kanskje ingen avgjørelse større betydning enn Birger Eriksens. 

Stadig mer 9. april, ja, men denne historien er dessverre høyaktuell igjen, særlig nå som fascisme og nazisme seiler på ny, både i stolt dags- og rampelys, som stormakter, og under falske flagg, i mørke og tåke. Jeg tviler sterkt på at vi er bedre rustet enn den gang. Hvor er festningene? Hva vet fronten? Og hvem har i dag mot til handling?

Den virkelige actionfilmen Blücher er skrevet av Axel Hellstenius og Melike Leblebicioğlu Kaveh, regissert av Daniel Fahre. Det hele er godt skrevet. Og godt instruert. Fokusert. Og kroppsgeografisk suverene – og aldri et mikrosekund uinteressante – Bjørn Sundquist, bærer et furet og værbitt ansikt som kan kjøres sakte inn mot og las vedvare, hvilende ved et dypt anstendig lukket bakrom bakom nærbildet, uten at ansiktet unndrar seg ansvar. Nøytralt? Nei. Nølende? Nei. 

Fast kanon, løs. Bekymret, med øyne og kikkert rettet mot horisonten, preget av uklare sambandsmeldinger om skip og nøytralitetskrenkelser lenger ute i fjord og hav, skremmende, spennende, sekund for sekund, minutt for minutt, med ordre om å holde fortet varmt og hodet kaldt. Men Eriksen er «klar til kamp». 

«Det var ganske mye som ikke kunne være så reglementert den natten», sier Eriksen til undersøkelseskommisjonen i 1946. Den gang var det lite takk å få. «Visst fanden skal det skytes med skarpt!», brøler han 9. april 1940, og Sundquist makter å bære den ladde replikken. Tankekraft, handlekraft, heltemot, ved å ta en avgjørelse, å fatte en beslutning. Ta det med fatning.

Observasjonsevnen skjerpet lenge før man skimter et fremmed skip ruve i den tynt sveipende lyskjeglen, øyemålrettet ild, med kanoner og torpedoer, i en trefning med flere blinkskudd, over og under vann, på et snart krengende, brennende skip som solnedgang, der ute framfor opplyste ansikter sjokkert ved vannkanten, som videre forsøker å holde festningen, men overmakten. Luftbombing. Sundquists øyelokk, innbitte lepper, nå klar til forhandling, og til sist flagget rullet sammen under armen, og en liten knekk i ansiktet i siste innstilling. Gjøre så godt man kan. 

«Har du fyr?» Fyr, som fyrstikk, som lys, som ordre – og som mann.

Blücher er bedre enn Oppenheimer. 

Ikke lov å leve på hytta – Demring

Han er kanskje ikke forbundet først og fremst med skrekksjangeren, men unge Thorbjørn Harr spilte allerede for flere tiår siden mange ganger i mine mareritt etter en av de skumleste – i hvert fall for meg, 6 år – norske barne- og ungdomsseriene: Blikkbåx’ Onkel Gustav og Kassettmysteriet (1987), en kriminalserie stafettskrevet av 10-14-åringer landet rundt. Onkel fanget på video. Skummel, svart bil. Svart hanske. Ulme utsnitt. Spenningsmusikk. Kidnapping. En rød videokassett.

Hvilmark. Harr står der brått i skogbrynet fem minutter ut i straks kinoaktuelle Demring, sentrert i skogsutsnittet i Patrik Syversens særegne dramathrillerskrekkfilm, oppdaget av en øksekløyvende, undrende, men ennå ikke livredd kvinne, spilt av Kathrine Thorborg Johansen, ellers på hytta med søstrene Silje Storstein og Marte Magnusdotter Solem. Harrs karakter snur seg og forsvinner inn i skogen, som et rovdyr. 

Stubben er sin egen gravstøtte.

Skolert uttrykkende og tonalt originale Demring – i svarthvitt og farger – synes dels inspirert av norsk skrekk, nordisk familiedrama, nordisk og europeisk kunstfilm, og amerikansk horror. Overstemme, som hos Trier. Selvmordstematikk. Død mor. Lange tagninger. Monologer til tilskueren. Velspilt på en måte skrekkfilm sjelden er. 

Trussel. Trygghet? Syversen skildrer særlig effektivt selv kanskje fryktet og ventet, hvordan dødelig vold kan dukke opp nærmest umerkelig, brått og brutalt, følt og forstått først etter at det er for sent.

Depresjon, desperasjon, drap. Demring er et suverent skrekkeksempel, og en av årets klart sterkeste norske filmer.

Lov å le – Ikke lov å le på hytta (VGTV)

«Å ja, det er likt som alle år, ja, for jeg tenkte kanskje at det skulle skje…», avbryter Morten Ramm seg selv. Han snur og forsøker å svelge en latter. Martin Lepperød sitter der i sofaen med blank isse. Litt tidligere, Calle Hellevang-Larsen i bilen: «Bluetooth, connected.» Prompelyder. SÅ dumt. Så gøy.

Det ubrukelige og ulovlige kan være ekstra tiltrekkende. Og å legge bånd på egen latter er noe av det vanskeligste jeg kan se for meg. Koden er ikke å knekke. Og nå er det også ikke lov å le i bilen. Konkurransen settes igang allerede på vei til hytta, og da en «skalla» Lepperød drar av lua klarer ikke Mia Hundvin og Henrik Fladseth å holde sprutlatteren innabords. 

En tutende, brølende og leppeplufrende sjåfør Martha Leivestad knekker seg selv. Og Calle knekker alle med IS-musikk. Alt er som før, selv om det er «All Stars»-sesong, med noen av de skarpeste deltakerne fra tidligere utgaver. Lattertårene tidvis presser seg på. Så det spruter ut av øynene. Humor som våt ventil. Det er nærmest noe erotisk og pornografisk over det hele. Edging, men på latterkanten. Fiseringvirkninger.

Sjangerblandingen er situasjonskomedie, sketsj, standup, slapstick, revy, kransekake, (ikke) skjult kamera, blandet med sinne og skriking, til og med litt dårlig stemning. Fladseth med gnagsårplaster på pungen. Calle med «asiatiske» klær og parykk og sitronspising som fremprovoserer mysing. Steinar Klouman Hallert med E-sigarett med lyd. Piip. Kjøkkenereksjonsbilder. Klesklyper i trynet. «Bæsj» i rompa. Karakterer med brister: «Væps.» «Gockabilly.» «Kamega fige.» Klouman Hallert er for tiden kanskje Norges morsomste.

Ikke lov å le på hytta er Norges mest lattervekkende program. Til og med litt viktig. I en tid hvor det blir stadig mer ulovlig å le, som i USA, der komikere nå kanselleres av Kong Don og hans ynkelige lakeier.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.


 

MENY