Jon Inge Faldalen gir deg årets beste filmer og serier, med enkelte utålmodige frempek til titler som kommer rett over nyåret. Han mener også at «Ingen elsker Bamsegutt» burde blitt vist – og plasserer filmen på listen over de mest interessante norske fra 2023.
Snart kommer Kristoffer Borgli og Nicholas Cages fabelaktige Dream Scenario, Emma Stones Poor Things og Jonathan Glazers The Zone of Interest på kino, alle tre blant de sterkeste jeg har sett på lerretet i år (ja, de kommer på ordinær kino i januar, men jeg så de i 2023). Snart kommer også resten av Makta (med køllegrøtsulliker og andre kamerater), The Curse og True Detective: Night Country, med Jodie Foster igjen som etterforsker, og i februar skrives skjermhistorie med siste sesong av Curb Your Enthusiasm, det morsomste etter Seinfeld.
I år har en rekke historiske navn frontet filmer gjennom tittelen: Oppenheimer, Barbie, Maestro, Ferrari. Det har ellers vært streiker i Hollywood (og i Sulis 1907), klimakrise, kriger og generelt en nedstemt verden. Med Hollywood delvis avskiltet gjennom året, kan vi håpe på en ny vår for de mindre dramaene og komediene igjen? De fleste gode amerikanske filmene av året (som Are You There God? It’s Me, Margaret) er i hvert fall slike. Få av dem framstår viktige, men flere gir lovnader om at slike filmer kan komme. Til jul serverer Hollywood også en skikkelig kalkun, Will Glucks Anyone But You, som forsøker varme seg med andre filmers troper og lett ville vunnet bingo med mine julefilmklisjeer – uten at den er en julefilm, men en solbadet forsøkt lett raunchy romkom av underkategorien «falskt par», med umotiverte misforståelser, forviklinger og koko karakterhandlinger, fra figurer som forstår grand gestures, men ingen av de små. Da ham møtte hun. Noen har sett navnet Sydney Sweeney og tenkt – hei, vent – vi må sende Sweeney til Sydney! Der går de jo stort sett i bikini, ikke? «There is no us in assholes.» Nettopp. Og «I think I see something», sier hun mens hun kikker opp Glen Powells bakende. Det burde vært morsommere. Nei, gi meg heller Bryllupsfesten igjen (og mer om den blant Norske klassikere her). Og Adele Lims herlige crapkomedie Joy Ride er et mesterverk i sammenligning. Sweeney var ellers strålende i Reality.
Et år lar seg nok ikke best beskrive uke for uke, måned for måned. Men det er ikke enkelt å se under ett heller. I desemberblikket synes kronologien omstokket, vridd og vrengt. Men ok, det første først.
Året begynte for meg med en av de aller største kulturopplevelsene, lesningen av nå noble Jon Fosses langsomt cinematiske bok Kvitleik. Og det ble avsluttet musikalsk med Solveig Slettehjells sang av «Nattsalme» i Jakob kirke: «Det finst ei jord som opnar opp/sitt djup av svarte natt/og løyner både sjel og kropp/til ingenting er att//Det finst ei natt som møter deg/og tek deg mjukt imot/og lèt deg kvila æveleg,/ di hand, di sjel, din fot//Det finst frå Gud i alt som er,/i jord og nattevrimmel,/di sjel er hans, du er hans verd,/du lyser fram hans himmel» Noe tilsvarende Fosses litterære kunstnerskap fins ikke i norsk film eller serie.
I januar skrev jeg ellers blant annet om storsuksessen The Last of Us, ganske så oppgitt: Hvorfor kan ikke bare strømmetjenestene bli litt bedre? Kunne de ikke vært annerledes? Jo, for fanden. Men hvordan? Og når? Det lages i hvert fall alt for mye. Og det lages alt for mye svakt. Året har ikke endret disse sukkene. Men så er det noen perler da. Best blant serier på begynnelsen av året var Reservation Dogs sesong 2, og best på slutten av året er sesong 3, med UFO-er, man moon, en hjortekvinnehevnerånd, fortidsmisbruk, menneskeulver, shitasses, «probably cause», søttitallssyre, fiske og lytte til naturen – og en fjert, Bigfoot, krysse stråler, følelser og old male bonding, female bonding, flere kjøttfulle ånder, kassettoffer i vannet, møte far, medisinmann, community, begrave, grave. Ungdommene møter en rekke voksne og eldre, dødlevende ånder, familiemedlemmer, døde og levende, for råd og oppdragelse, og mer eller mindre god hjelp. I «Deer Lady» (S3:E3) leses denne siden av poet Joe Brainard:
I remember making a cross of two sticks for something my brother and I buried. It might have been a cat but I think it was a bug or something / I remember regretting things I didn’t do. / I remember wishing I knew then what I know now. / I remember peach-colored evenings just before dark. / I remember “lavender past.” (He has a . . . ) / I remember Greyhound buses at night. / I remember wondering what the bus driver is thinking about. / I remember empty towns. Green tinted windows. And neon signs just as they go off. / I remember (I think) lavender-tinted windows on one bus. / I remember tricycles turned over on front lawns. Snowball bushes. And plastic duck families. / I remember glimpses of activity in orange windows at night. / I remember little cows. / I remember that there is always one soldier on every bus.
Om du ennå ikke har sett den, fortjener også du å elske Reservation Dogs.
I februar ga endelig Aftersun sand i sandalene (lenke), og i mars hypnotiserte Pacifiction (lenke) før årets utvilsomt sterkeste film- eller serieopplevelse kilte og skar seg inn, uke etter uke, måned etter måned: Succession (lenke). Og HBOs siste serie forsatte å prege april (lenke), mai (lenke) og juni (lenke). Særlig informative var intervjuer med fotogregissør Andrij Parekh, blant annet om zoomknips, og skuespiller Eili Harboe om hvorvidt hun kunne kjenne dem.
I juni deiset HBO ned på bakken igjen med den svulstig svake poppornoserien The Idol (lenke), årets definitive serieskuffelse (særlig etter at min topp tre i 2022 var Euphoria, Atlanta og Aftersun). I et par uker trodde vi Tom Cruise (lenke) på ny «reddet» kinoåret med sine sedvanlige stunts og litenmannsgalskap, før alt annet på planeten – og i alle metaversene – ble stilt i skyggene av lyset fra en eksplosjon og en tynn bit plast (lenke). Hva er halveringstiden på en Barbie? Kanskje fram til den kommende Oscar-utdelingen.
I august imponerte – utover Boygenius og Caroline Polachek på Øyafestivalen – særlig The Bear og How to With John Wilson (lenke). «Fishes», den over timeslange, drøye juleepisoden av The Bear vil passe enda bedre/verre nå rundt jul. Et annet intervjuhøydepunkt i år var samtalen med John Wilson, om å omfavne problemene våre, undertrykte erotiske lengsler og kastrasjon. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg bruker i hvert fall kultur blant annet til å føle og forstå, andre og meg selv. Hvorfor følte jeg dette nå? Hvorfor tenkte jeg dette nå? Hvorfor kan jeg ikke la være?
Estetiske preferanser kan være uransakelige. Blant årets mest bisarre uttalelser kom Stephen King med til Rolling Stone i september, om – av alle ting – sangen «Mambo No. 5»: «My wife threatened to divorce me. I played that a lot… I had the dance mix. I loved those extended play things and I played both sides of it. And one of them was just total instrumental. And I played that thing until my wife just said, ‘One more time, and I’m going to fucking leave you.’» Haha, ondskapens hjem.
Ellers har høsten gitt nye storfilmer fra Martin Scorsese (lenke) og Hayao Miyazaki (lenke), en omstridt dokumentarserie fra Tore Strømøy, samt første del av NRKs kritiker-, kommentator- og seersuksess Makta, som fortsetter i samme særegne stil på nyåret.
Til kamp, kamerater!
Det var én vei gjennom året. Utover alle disse titlene har 2023 levert en rekke sterke filmer og serier. Og ved årsskiftet renner det nær over av titler som vil vinne priser i det nye året, som Poor Things og The Zone of Interest.
I 2023 har jeg ellers sett mye komedie, inkludert klassisk Hollywood og eldre og nyere spoof-filmer, inkludert Leslie Nielsens filmografi.
Romjulspremiereklare LOL (Prime Video) – med flere av Norges morsomste – er originalkonseptet VG har laget sin morsomme variant av (Ikke lov å le på hytta, alltid morsom de første episodene, fram til og med roasten, før den bomber), og det er morsomt og fullt av underlivsgnist, men ikke så persondrevet, drøyt innledningsvis og uten roast som hos VG. Standupshowene til Joe Pera på Latter og tidligere Ikke lov å le på hytta-vinner Vegar Tryggeseid på Cosmopolite, «Selvforsvar for viderekomne», var ellers blant årets høydepunkt.
Og Broken Lizards nye crapkomedie Quasi er for eksempel bedre enn Napoleon. Men komedie kan være en trojansk hest. Etter at Steve Bannon lenge prøvde dokumentarsjangeren, og det nylig ble forsøkt en slags «fake fiction» i My Son Hunter, har det høyrevridde USA nok fått med seg alle Donald Trumps komediecameos og at Dodgeball er en av Boris Johnsons favorittfilmer. Den ferske transfobiske, antiwokekomedien Lady Ballers kler menn i dameklær, forteller at «soon all the best women will be men» og gjentar mantraet «winners are just losers who win». Her nevnes bibel, masker, vaksiner, boomers og badgers, og både Ted Cruz og Jordan Peterson gjør cameos. Filmen befolkes av stråmennesker, spyttende fra skyttergraver som bevisst (mis)forstår hverandres røyksignaler og hundefløyter. Når kanselleringskultur blir faktisk kultur synes avgrunnen farlig nær. I 2024 begynner vel også The Trump Show, part II.
Årets nye julefilmer og -serier inkluderer den sedvanlige samlebåndssøtsuppa fra statisk og bevegelig postkortleverandør Hallmark og tidligere postvideobutikk Netflix, mens brevduet for barns hengivne henvendelser stadig er Julius i NRKs Snøfall, med rumpestrek i brunosten, kreft, naskenisser, nattens dronning, smutthull, urkula, huske å leke, julebøll, brevfugler, mørke skyer, nybakst, råtten frukt, onde krefters uvitende hjelpere, mørke mot lys, rapebobler, fillete, flyvende ondskap, nordlys, ei kule varmt, ei kule kaldt, og mørket rundt lyset.
Andre familiefilmer er Candy Cane Lane og Familieforvekslingen, om alignment, sette seg i den andres sted, ta på seg den andres sko, kropp og blikk, innlevelse og innfølelse (i ekstrem form utforsket i Poor Things). Og så fins et par filmer om såkalt «Norsk jul», som viser hvordan Netflix også er det nye Hallmark. My Norwegian Holiday (Hallmark) skildrer nederlandske og irske skuespillere gebrekke seg på bergensk, mens Så var det jul igjen (Netflix) til tross for mange svakheter makter å vise hvor latterlige våre familier og juletradisjoner er – og hvor godt kanel er til grøt.
«Out on a hike, what’s not to like?» Før inngift, innforlovet og innfridd. Så var det jul igjen åpner med et nissefrieri, og oppstiller pinlige kulturforviklinger omkring en norsk kvinne og en indisk mann, som må smake brunost på julekake, lage indisk snømann, overbære romslige julegensere og trange bunader, forsøke å forstå betydningen av «teenie tiny Christmas», indisk mat versus medisterkaker, riskrem som lindring mot sterkt krydder, også i rasistisk innpakning. Det er ofte kleint, og filmen er langt fra vellykket. Men den gir uansett enkelte morsomme skråblikk på de norske juletradisjonenes tidvis kultne fjollethet, det tvangsmessig latterlige ved sånn det alltid har vært, kosebukse, julebrus og Die Hard, samt svigerroller satt på sine stikkende spisser. «Just because it’s tradition, doesn’t mean it’s good.» Det er en film om hvordan man på et tidspunkt i livet kanskje må kvitte seg med én familie for å skape en ny.
«In Norway, …» Også innenfor trenden med norske selvbilder og selvvrengebilder («We negotiated peace between Israel and the Palestinean people, and, yeah, well, it didn’t last…», som Calle Hellevang-Larsens karakter sier) fins troll og fjøsnisser – på ekte! Kinoaktuelle There’s Something in the Barn i regi av Magnus Martens åpner med hjemmebrenner Eldar Vågan og ei barnevogn med revefelle, som tydelig forteller at her vil smerten komme fra uventet hold, fra låvens mange korte, men forlengede armer, med klubber, hammer, øks eller annet som kan (som i The Brood) skade med kort svingradius. Denne filmen har også et utenfrablikk. En nytilflyttet amerikansk familie oppdager ganske raskt skyene foran nordlyset og at «There’s something in the barn». «So these are the happiest people on Earth», sier de forundret, men slår fast at «Nothing bad ever happens here». Fjøsnissen liker milk and cookies og grøt, men misliker endring, lys og lyd – og lutefisk. Det er bevisst bra dårlig film, en film som verken tar seg selv eller jula høytidelig. Her lander julestjernen midt i planeten, og det blir en godteskål med blodig fyll, særlig festlig og ordentlig moro når det begynner å bli koreografert voldskaos, med sparkstøttinger og nisser på skuter og Snøklypa Grand Prix, julekuler som molotov cocktails, brennende papirfly, og planting av amerikanske flagget i ryggen på fjøsnissen, med latter og splatter, komedie som skrekk, og skrekk som komedie. Jul kan være et helvete. Vi er alle låvebrannsbarn. «Merry Christmas, you little fuckers!»
Årets beste «julefilm» kommer først på nyåret. Tilsynelatende som en reinkarnert Hal Ashby får Alexander Paynes skolejulemelankolske The Holdovers kinopremiere i januar, og vil da kunne gi varme i sprengkulda, om en skarp og illeluktende, men egentlig omsorgsfull lærer, fæle, men sårbare elever og ei sørgende kokke, en tvangssammensatt frokostklubb der dagen ikke er din. Litt rart at den ikke har fått premiere før jul.
«Welcome to womanhood.» Cat Stevens brukes også, over rulleteksten, i Kelly Fremon Craigs nydelige søttitallsdrama Are You There God? It’s Me, Margaret, om tre generasjoner kvinner, og hvordan plukke opp en ileggsplate og skyve det store bordet lite igjen. Oppvekst eller vekst skjer i alle generasjoner, men det er også godt når knopper brister, i 1970, med flytting fra New York til New Jersey, sprederspringing, jenteklubb med bh-, mensen- og gutteprat, anatomibok og Playboy: «I must, I must, I must increase my bust!». Flasketuten peker på og to minutter i skapet, kyss og religiøs søken, i skvis mellom jødedom og kristendom. Det er en rørende film om mensen, bind og bønn, en periode av livet, første binds bruk og kast. Barbie sluttet med at hun fikk en vagina – her tas det et skritt videre.
Straks kinoaktuelle Poor Things tar skrittet helt ut, og oppdager orgasmen. Jeg har lenge slitt med Yorgos Lanthimos og Emma Stone, men jeg elsker denne filmen. For et vidd. For et vanvidd. Hva utgjør et menneske? Lakensydde tablåer, blå kjole bakfra, bro, vann. Stones Bella er reanimert av stingfullt deformerte Willem Dafoe, i et skrekkfullt frydkabinett av obduksjoner, lett pikkløft, snitt gjennom hud og og skvusjelyden av bankebrettknivstikk gjennom likøyne. Komedie som skrekk her og. Søthetsaggressive og stadig mer seksuelt nysgjerrige Bella blir en karakter selvbygget av sin egen skapning. Bli sin egen baby. Av datter er du nykommet. «Bella want look at world.» Hennes eventyrlige reise – en vidunderlandkarakter i «vår» verden – springer ut av barnlig lyst, og såkalt fri vilje. Hilser vi – «polite society» – den alle velkommen? «Bella discover happy when she wants», sier hun entusiastisk etter å ha oppnådd orgasme med egenhånd, og hun hengir seg jevnlig til «furious jumping», «tongue play» og etterhvert kroppen som sitt eget produksjonsmiddel, mer enn som ei flyfilledokke. Det er en smartere, skarpere og definitivt mer sexy film enn Barbie. «I must go punch that baby.» Elsk.
Familiært. Hvorfor er familiært et positivt ord? Familieforhold, og særlig søskenforhold, skildres i år med særlig hell i Succession, The Bear, The Adults og Showing Up. When You Finish Saving The World – om mor/sønn, og et slags sønnesidesprang, med svak parallell til May December – er ikke så smart eller rørende som konkurransen i år. I for eksempel The Adults, Showing Up og You Hurt My Feelings møter vi mennesker som kan tåle ekte kommunikasjon i kompliserte relasjoner, med fredelige løsninger på konflikter. Ut av dette kan det komme like forholdsvis film som søttitallet skapte, nysgjerrig på menneskers tanker, ord og gjerninger. Superheltfilmen synes heldigvis å være på vei ut av tidsånden, etter om lag et tiår med jerngrep om den.
Hva er respekt i nære relasjoner? You Hurt My Feelings skildrer en forvirret psykolog og parterapeut og en tvilende ambisiøs forfatter og skrivelærer, som flaut fronter egen bok i butikken. Hun overhører mannen si «I don’t like this new book» om hennes nye manus, og fortellingsmotoren gir en varm og morsom romantisk dramakomedie, med og for voksne mennesker.
Hvordan beklemme et søsken? «There’s nothing wrong with sentimentality», sier en mann i familiemelankolske The Adults, der nå voksne Michael Cera er nærhetsnøden storebror på sjeldent besøk hos sine yngre, men nå voksne søstre, bokstavelig talt på memory lane. I en halvklam postunion makter de to- og trestemt sang og karaktersamtaler med imitasjoner av Marge Simpson og Tony Soprano, men det synes vanskeligere å snakke vanlig sammen. De er med på leken uten å tåle streken og synes å ha mistet et felles språk, rytme og timing i all internhumor og internalvor – og til sist står bare dans igjen, der søstrene utgjør brorparten. De sliter alle, med angst, depresjon, panikkanfall og avhengighet, der poker blir en metafor for å tørre satse, men samtidig bløffe om sine følelser, se etter måter å komme ovenpå, forsøke å forstå hva de andre føler og tenker, spenningen, flaksen, ansvarsfraskrivelsen, et lekeliv som kun krever bittelitt ferdigheter. Joanna Newsons «’81» over ettertekstene. Klasse.
Kelly Reichardts filmer ligner livet og er gode steder å være. Showing Up er en av årets dramakomedier med karakterer som verken er supre eller helter. Filmen åpner med rykkete betraktning av malerier, montering av en dekkhuske, og vev. Det er en film om små kvinnefigurer og kunsten å vente på en varm dusj, stoisk urolige Lizzy (Michelle Williams) og hennes nabo, som slynger og strekker seg inn i ting, mor, far og bror, kunstpraksis, utstillingsforberedelser, en katt og fugl, i en lett quirky, langsom komedie som skulpturerer og tørker en matt femininitet. «Nah, my days are full. I get up, I do a little of this, a little of that, and before you know it, it’s time to watch TV again», sier far. «That sounds terrible», sier Lizzy. «That suits me just fine.»
I May December spiller Julianne Moore og Natalie Portman også ut en smalt, her forknytt følelsesregister i researchfasen til en filmatisk rekonstruksjon av et forbudt forhold, med Todd Haynes som om Douglas Sirk hadde laget Persona. Den eldre kvinnen og den yngre partneren er nå en liten trend på tvers av sjangrer, fra Tar til No Hard Feelings.
Jeg kan ikke erindre å sett så mange viktige filmer i 2023. Dokumentarfilmen 20 Days in Mariupol synes som en av disse få, der det blant annet er beinhardt allerede i åpningen å se et hikstgråtende barn fortelle at hun ikke har lyst til dø og at hun håper det hele snart er over.
Av andre dokumentarfilmer er Adamant – Hjerterom på Seinen severdig. En husbåt mottar mennesker «for å holde menneskets poetiske ånd og uttrykksformer i live». En mann sier at de er skuespillere uten å innse det. «Kan man bli frisk fra galskap?» spør en kvinne. «Jeg har mistet friheten min», sier en annen. De tegner, spiller gitar eller piano, skriver poesi og syr, og presenterer en rekke originale tanker.
Norske Blokka beskriver boligkrisen, Voice befinner seg mellom dokumentar og fiksjon, mens NRKs dokumentarserie Ingen elsker Bamsegutt skapte enormt oppstyr. En tekstplakat og overstemme i begynnelsen om dommen mot mannen ville løst mye. For sett i lys av all debatten står kjernen igjen, svake og vanskeligstiltes utenforskap, og systemets manglende kommunikasjonsevner i møte med det ressurssvake menneskets manglende kommunikasjonsevner. Strømøys kritikk er ikke hardere enn blant annet å si at mannens hjelp fra storsamfunnet gjennom livet har vært «så som så», og det er ingen vingeklipping av velferdsstaten som helhet. Litt sleivete i omtale av myndighetene, ja, men den slags kritikk må de tåle. Litt whataboutism om French kunne serien spart seg for.
Strømøy er stort sett reflektert og konfronterende, men kanskje ikke varsom. Serien tar heller risiko, en desperasjonens risiko, en veloverveid risiko, sosialpornografisk, kanskje, den trår nær, kanskje for nære, ja – men det er sjelden noe genuint som står på spill i norsk film og fjernsyn. For meg fremstår Strømøy her mer som en gossin Werner Herzog, Ulrich Seidl eller Michael Moore, andre utradisjonelle gravedokumentarister, som evner å skildre eksistensens jævelskap, hvor vanskelig det er å være menneske, og også ser menneskeverdet hos den som har begått forbrytelser og sonet sin dom. Er det manglende sjangerforståelse fra NRK? De har da vel sendt mange dokumentarer som tøyer etiske strikker like langt? Det er synd og skam at befolkningen ikke skal kunne se denne serien.
Det er så tårene presser på når r-en ruller og skarrer i Mímirs uttale av «Grunnloven».
I fiksjonsfilmen fryktes teknologi, inkludert kunstig intelligens. Teknodystopien Leave the World Behind er en familieferie der skip bokstavelig strander og fly faller som fluer. Filmen bæres blant annet av Ethan Hawke (som også er sterk i Reservation Dogs), men noe av noiaen forsøkes tvangsskapes av langsomme sidelengsinnstillinger og tverrsnittkjøringer som raskt blir manér. Og krisen forblir blant annet ikke å få sett siste episode av Friends (litt likt The Handmaid’s Tale, kanskje?). Mer vellykkede The Creator skildrer krig med og mot kunstig intelligens, følelser versus programmering, død versus av. I Beau is Afraid står en støvel halvveis gjennom en dataskjerm, og Ari Asters filmatiske fantasi skildrer livsstive og matte Beau (Joaquin Phoenix) sin skrantende mentale helse, med skam og skyld klebret til alt, fra morsrelasjoner til sex, angst, frykt, noia, alle de andres invasjon, der han i åpningen stegvis blir fratatt eiendom og eiendeler, mister forstanden, noen klamrer seg til taket, basketak i badekar og drømmer om nærhet midt i det levende marerittets skrekkelige ensomhet. Det er dybde i iscenesettelsens flate synsbedrag, og tankene går til Fleming, Fellini og Andersson.
Som hos Reichardt og Aster er flere av årets mest interessante fiksjonskarakterer matte mennesker i krise. Det kan nesten virke som om menneskets eksistensielle krise er dypere enn før, med eller uten klimakrise eller krig som eksplisitt klangbunn. Aki Kaurismäkis sinnelag – som i Høstgule blader – ligner nå flere og fleres, kulden mellom de fleste av oss, varmen i de få møtene, det varme hatet og den varme kjærligheten.
Nuri Bilge Ceylans tradisjonelle kunstfilm About Dry Grasses sine lange statiske eller langsomt bevegelige innstillinger åpner med åpent lende, snøknistring og vindpip, og en kunstlærer på vei gjennom skolegårdens Lumièresk letthendte snøballkrig etter ferien. Kun noen få av barna har sett havet, og ei ung jentes blikk og ord lander ofte hos læreren, også på tomannshånd. Etter ranselransaking og konfiskering av et kjærlighetsbrev anklages han for usømmelig oppførsel i sin elevkontakt.
«Bror, bror, men ost er for penger.» En annen av årets sterkeste filmer er rumenske Cristian Mungiu sin skuråndelige R.M.N., som åpner med kirkeklokker, løvknastring, og en stille gutt som brått snur på skoleveien. Filmen omhandler livets kjøtt og brød, den store gården vi kaller samfunnet. «Jula er den verste tida å være aleine», sies det i filmen med handling lagt til høytiden, om utenforskap i et globalt, europeisk, regionalt og lokalt arbeidsmarked.
Hvilke folk er ikke velkommen på folkets hus? Hvem som hører til kommer an på hvem man lytter til. Marin Grigore som Matthias bærer et ikke lett å lese blikk som Williams i Showing Up, også etter vold, sex, intimitet og varme. Saueslakt, kjøttproduksjon, «fordømte late sigøyner», springskalle, flukt, sønn og eks i hjemlandsbyen, der falske maskuline dikotomier om griseslakt versus hekling avslører machismoens grunnleggende mangler (som i Seidls Sparta). Fremmedfrykt og -hat står sterkt, og arbeiderne fra øst baker visstnok «mørkt brød», kan bære «smitte» og mangler «hygiene», sies det ublu rasistisk og fascistisk, og vi ser scrolling nedover onlinekommentarer om ungarere og rumenere, og drapstrusler på Facebook.
«Bucuresti?» spør en mann fra et øst østere enn Øst-Europa, og peker.
«Nei, Bucuresti er den veien» svarer Matthias og peker motsatt vei.
«Vest.»
«Nei, vest er den veien.»
«Hjemme er alt annet vest», sier mannen.
Det er senere skarp diskusjon i kirke og folkets hus fylt til trengsel – skildret i en suverent trangsynt lang totaltagning – der en ynkrygg av en prest og en borgermester faller for flokkmentalitet og flertallstyranni, mobben som mest ligner et kommentarfelt iscenesatt som brølende offentlighet.
Nyttår, glassmusikk, vindusknusing og ild. Filmen skaper uro og uhygge, og lar seeren føle volden, verbal som fysisk. Noe ekte er på spill. Noe viktig. Allerede bøyde nakker synes klar for løkka, og vi stilles til sist opp mellom cello og rifle, mellom menneske og beist, musikk og kirkespir.
Amerikanske årslister inneholder utover Barbenheimer et al romcoms (Rye Lane) og lavmælt musikkdrama (Dreamin’ Wild), filmer om ensomhet (Inside) og tosomhet (Biosphere), samt en del filmer jeg ikke har hatt anledning til å se, som A Thousand and One, All Dirt Roads Taste of Salt og Earth Mama, ulike drama om minoritets-Amerika, utsatte kvinner og barn, retten og evnen til å være mor. Franske Tatt av tiden er en klassereise, der en kvinne må stressløpe for å holde seg på stedet hvil. Charlotte Le Bons Falcon Lake er en oppvekstskildring.
Av norske serier og filmer som kom sent på året har jeg særlig satt pris på Fuckings Fladseth og Sulis 1907. Fladseth gnager på eget funny bone, og har skapt en serie som sier nyanserte ting om unyansert kanselleringskultur og hensynsløs bruk av ytringsfrihet. Episodene med slåssing i skog og utdritningslag er pur klasse.
Ellers krever god fjernsyn gjensyn. Makta bør ses igjen, slik Succession tåler – og krever – mange repetisjoner. For et gjensyn blir aldri det samme. Og norsk politisk serie må ikke være kjedelig, slik norsk politisk film ikke må være kjedelig. Det kan for eksempel være biljakt, som i Lasse Glomms At dere tør (se omtale av Blu-ray-aktuelle Sweetwater i en annen aktuell sak).
Til venstre. Det er jo hjertesiden. Hvordan begynte arbeiderbevegelsen? Uhelse, umiljø, usikkerhet. Steinhakker. Streik. Med Sulis 1907 slår Nils Gaup an de riktige akkordene og har laget sin beste film, med den teatralt melodramatiske arbeiderromantikken og venstrepopulismen vi trenger, i en film Giske forstår bedre enn Støre. Åpning med skigåing i omgivelser som var like i gamledager vitner om at dette er en Gaup-film. Men denne gang er det en northern med hovedkarakterens lojalitet i skvis, med inspirasjon fra både Donnie Brasco, Gangs of New York, Deadwood og Yellowstone. Filmen om gutta langt under gølvet viser menneskets myntverdi, hva ord som samhold, solidaritet, organisering og forening betyr, og skildrer deler av fundamentet for den nordiske velferdsmodellen: Følg sangen, forlat ingen, alle skal være gjort rede for.
Årets høyest hyllete film, Gullpalmevinner Fritt fall, er ikke øverst blant de beste filmene jeg har sett i år. Teatrale The Caine Mutiny Court-Martial, nylig avdøde William Friedkins siste film, er ikke et mindre interessant rettsdrama. Og Sandra Hüller er sterkere i The Zone of Interest.
Anyway. Dette er de beste filmene og seriene jeg har sett i 2023, internasjonale og norske:
Internasjonale
Norske
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Jon Inge Faldalen gir deg årets beste filmer og serier, med enkelte utålmodige frempek til titler som kommer rett over nyåret. Han mener også at «Ingen elsker Bamsegutt» burde blitt vist – og plasserer filmen på listen over de mest interessante norske fra 2023.
Snart kommer Kristoffer Borgli og Nicholas Cages fabelaktige Dream Scenario, Emma Stones Poor Things og Jonathan Glazers The Zone of Interest på kino, alle tre blant de sterkeste jeg har sett på lerretet i år (ja, de kommer på ordinær kino i januar, men jeg så de i 2023). Snart kommer også resten av Makta (med køllegrøtsulliker og andre kamerater), The Curse og True Detective: Night Country, med Jodie Foster igjen som etterforsker, og i februar skrives skjermhistorie med siste sesong av Curb Your Enthusiasm, det morsomste etter Seinfeld.
I år har en rekke historiske navn frontet filmer gjennom tittelen: Oppenheimer, Barbie, Maestro, Ferrari. Det har ellers vært streiker i Hollywood (og i Sulis 1907), klimakrise, kriger og generelt en nedstemt verden. Med Hollywood delvis avskiltet gjennom året, kan vi håpe på en ny vår for de mindre dramaene og komediene igjen? De fleste gode amerikanske filmene av året (som Are You There God? It’s Me, Margaret) er i hvert fall slike. Få av dem framstår viktige, men flere gir lovnader om at slike filmer kan komme. Til jul serverer Hollywood også en skikkelig kalkun, Will Glucks Anyone But You, som forsøker varme seg med andre filmers troper og lett ville vunnet bingo med mine julefilmklisjeer – uten at den er en julefilm, men en solbadet forsøkt lett raunchy romkom av underkategorien «falskt par», med umotiverte misforståelser, forviklinger og koko karakterhandlinger, fra figurer som forstår grand gestures, men ingen av de små. Da ham møtte hun. Noen har sett navnet Sydney Sweeney og tenkt – hei, vent – vi må sende Sweeney til Sydney! Der går de jo stort sett i bikini, ikke? «There is no us in assholes.» Nettopp. Og «I think I see something», sier hun mens hun kikker opp Glen Powells bakende. Det burde vært morsommere. Nei, gi meg heller Bryllupsfesten igjen (og mer om den blant Norske klassikere her). Og Adele Lims herlige crapkomedie Joy Ride er et mesterverk i sammenligning. Sweeney var ellers strålende i Reality.
Et år lar seg nok ikke best beskrive uke for uke, måned for måned. Men det er ikke enkelt å se under ett heller. I desemberblikket synes kronologien omstokket, vridd og vrengt. Men ok, det første først.
Året begynte for meg med en av de aller største kulturopplevelsene, lesningen av nå noble Jon Fosses langsomt cinematiske bok Kvitleik. Og det ble avsluttet musikalsk med Solveig Slettehjells sang av «Nattsalme» i Jakob kirke: «Det finst ei jord som opnar opp/sitt djup av svarte natt/og løyner både sjel og kropp/til ingenting er att//Det finst ei natt som møter deg/og tek deg mjukt imot/og lèt deg kvila æveleg,/ di hand, di sjel, din fot//Det finst frå Gud i alt som er,/i jord og nattevrimmel,/di sjel er hans, du er hans verd,/du lyser fram hans himmel» Noe tilsvarende Fosses litterære kunstnerskap fins ikke i norsk film eller serie.
I januar skrev jeg ellers blant annet om storsuksessen The Last of Us, ganske så oppgitt: Hvorfor kan ikke bare strømmetjenestene bli litt bedre? Kunne de ikke vært annerledes? Jo, for fanden. Men hvordan? Og når? Det lages i hvert fall alt for mye. Og det lages alt for mye svakt. Året har ikke endret disse sukkene. Men så er det noen perler da. Best blant serier på begynnelsen av året var Reservation Dogs sesong 2, og best på slutten av året er sesong 3, med UFO-er, man moon, en hjortekvinnehevnerånd, fortidsmisbruk, menneskeulver, shitasses, «probably cause», søttitallssyre, fiske og lytte til naturen – og en fjert, Bigfoot, krysse stråler, følelser og old male bonding, female bonding, flere kjøttfulle ånder, kassettoffer i vannet, møte far, medisinmann, community, begrave, grave. Ungdommene møter en rekke voksne og eldre, dødlevende ånder, familiemedlemmer, døde og levende, for råd og oppdragelse, og mer eller mindre god hjelp. I «Deer Lady» (S3:E3) leses denne siden av poet Joe Brainard:
I remember making a cross of two sticks for something my brother and I buried. It might have been a cat but I think it was a bug or something / I remember regretting things I didn’t do. / I remember wishing I knew then what I know now. / I remember peach-colored evenings just before dark. / I remember “lavender past.” (He has a . . . ) / I remember Greyhound buses at night. / I remember wondering what the bus driver is thinking about. / I remember empty towns. Green tinted windows. And neon signs just as they go off. / I remember (I think) lavender-tinted windows on one bus. / I remember tricycles turned over on front lawns. Snowball bushes. And plastic duck families. / I remember glimpses of activity in orange windows at night. / I remember little cows. / I remember that there is always one soldier on every bus.
Om du ennå ikke har sett den, fortjener også du å elske Reservation Dogs.
I februar ga endelig Aftersun sand i sandalene (lenke), og i mars hypnotiserte Pacifiction (lenke) før årets utvilsomt sterkeste film- eller serieopplevelse kilte og skar seg inn, uke etter uke, måned etter måned: Succession (lenke). Og HBOs siste serie forsatte å prege april (lenke), mai (lenke) og juni (lenke). Særlig informative var intervjuer med fotogregissør Andrij Parekh, blant annet om zoomknips, og skuespiller Eili Harboe om hvorvidt hun kunne kjenne dem.
I juni deiset HBO ned på bakken igjen med den svulstig svake poppornoserien The Idol (lenke), årets definitive serieskuffelse (særlig etter at min topp tre i 2022 var Euphoria, Atlanta og Aftersun). I et par uker trodde vi Tom Cruise (lenke) på ny «reddet» kinoåret med sine sedvanlige stunts og litenmannsgalskap, før alt annet på planeten – og i alle metaversene – ble stilt i skyggene av lyset fra en eksplosjon og en tynn bit plast (lenke). Hva er halveringstiden på en Barbie? Kanskje fram til den kommende Oscar-utdelingen.
I august imponerte – utover Boygenius og Caroline Polachek på Øyafestivalen – særlig The Bear og How to With John Wilson (lenke). «Fishes», den over timeslange, drøye juleepisoden av The Bear vil passe enda bedre/verre nå rundt jul. Et annet intervjuhøydepunkt i år var samtalen med John Wilson, om å omfavne problemene våre, undertrykte erotiske lengsler og kastrasjon. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg bruker i hvert fall kultur blant annet til å føle og forstå, andre og meg selv. Hvorfor følte jeg dette nå? Hvorfor tenkte jeg dette nå? Hvorfor kan jeg ikke la være?
Estetiske preferanser kan være uransakelige. Blant årets mest bisarre uttalelser kom Stephen King med til Rolling Stone i september, om – av alle ting – sangen «Mambo No. 5»: «My wife threatened to divorce me. I played that a lot… I had the dance mix. I loved those extended play things and I played both sides of it. And one of them was just total instrumental. And I played that thing until my wife just said, ‘One more time, and I’m going to fucking leave you.’» Haha, ondskapens hjem.
Ellers har høsten gitt nye storfilmer fra Martin Scorsese (lenke) og Hayao Miyazaki (lenke), en omstridt dokumentarserie fra Tore Strømøy, samt første del av NRKs kritiker-, kommentator- og seersuksess Makta, som fortsetter i samme særegne stil på nyåret.
Til kamp, kamerater!
Det var én vei gjennom året. Utover alle disse titlene har 2023 levert en rekke sterke filmer og serier. Og ved årsskiftet renner det nær over av titler som vil vinne priser i det nye året, som Poor Things og The Zone of Interest.
I 2023 har jeg ellers sett mye komedie, inkludert klassisk Hollywood og eldre og nyere spoof-filmer, inkludert Leslie Nielsens filmografi.
Romjulspremiereklare LOL (Prime Video) – med flere av Norges morsomste – er originalkonseptet VG har laget sin morsomme variant av (Ikke lov å le på hytta, alltid morsom de første episodene, fram til og med roasten, før den bomber), og det er morsomt og fullt av underlivsgnist, men ikke så persondrevet, drøyt innledningsvis og uten roast som hos VG. Standupshowene til Joe Pera på Latter og tidligere Ikke lov å le på hytta-vinner Vegar Tryggeseid på Cosmopolite, «Selvforsvar for viderekomne», var ellers blant årets høydepunkt.
Og Broken Lizards nye crapkomedie Quasi er for eksempel bedre enn Napoleon. Men komedie kan være en trojansk hest. Etter at Steve Bannon lenge prøvde dokumentarsjangeren, og det nylig ble forsøkt en slags «fake fiction» i My Son Hunter, har det høyrevridde USA nok fått med seg alle Donald Trumps komediecameos og at Dodgeball er en av Boris Johnsons favorittfilmer. Den ferske transfobiske, antiwokekomedien Lady Ballers kler menn i dameklær, forteller at «soon all the best women will be men» og gjentar mantraet «winners are just losers who win». Her nevnes bibel, masker, vaksiner, boomers og badgers, og både Ted Cruz og Jordan Peterson gjør cameos. Filmen befolkes av stråmennesker, spyttende fra skyttergraver som bevisst (mis)forstår hverandres røyksignaler og hundefløyter. Når kanselleringskultur blir faktisk kultur synes avgrunnen farlig nær. I 2024 begynner vel også The Trump Show, part II.
Årets nye julefilmer og -serier inkluderer den sedvanlige samlebåndssøtsuppa fra statisk og bevegelig postkortleverandør Hallmark og tidligere postvideobutikk Netflix, mens brevduet for barns hengivne henvendelser stadig er Julius i NRKs Snøfall, med rumpestrek i brunosten, kreft, naskenisser, nattens dronning, smutthull, urkula, huske å leke, julebøll, brevfugler, mørke skyer, nybakst, råtten frukt, onde krefters uvitende hjelpere, mørke mot lys, rapebobler, fillete, flyvende ondskap, nordlys, ei kule varmt, ei kule kaldt, og mørket rundt lyset.
Andre familiefilmer er Candy Cane Lane og Familieforvekslingen, om alignment, sette seg i den andres sted, ta på seg den andres sko, kropp og blikk, innlevelse og innfølelse (i ekstrem form utforsket i Poor Things). Og så fins et par filmer om såkalt «Norsk jul», som viser hvordan Netflix også er det nye Hallmark. My Norwegian Holiday (Hallmark) skildrer nederlandske og irske skuespillere gebrekke seg på bergensk, mens Så var det jul igjen (Netflix) til tross for mange svakheter makter å vise hvor latterlige våre familier og juletradisjoner er – og hvor godt kanel er til grøt.
«Out on a hike, what’s not to like?» Før inngift, innforlovet og innfridd. Så var det jul igjen åpner med et nissefrieri, og oppstiller pinlige kulturforviklinger omkring en norsk kvinne og en indisk mann, som må smake brunost på julekake, lage indisk snømann, overbære romslige julegensere og trange bunader, forsøke å forstå betydningen av «teenie tiny Christmas», indisk mat versus medisterkaker, riskrem som lindring mot sterkt krydder, også i rasistisk innpakning. Det er ofte kleint, og filmen er langt fra vellykket. Men den gir uansett enkelte morsomme skråblikk på de norske juletradisjonenes tidvis kultne fjollethet, det tvangsmessig latterlige ved sånn det alltid har vært, kosebukse, julebrus og Die Hard, samt svigerroller satt på sine stikkende spisser. «Just because it’s tradition, doesn’t mean it’s good.» Det er en film om hvordan man på et tidspunkt i livet kanskje må kvitte seg med én familie for å skape en ny.
«In Norway, …» Også innenfor trenden med norske selvbilder og selvvrengebilder («We negotiated peace between Israel and the Palestinean people, and, yeah, well, it didn’t last…», som Calle Hellevang-Larsens karakter sier) fins troll og fjøsnisser – på ekte! Kinoaktuelle There’s Something in the Barn i regi av Magnus Martens åpner med hjemmebrenner Eldar Vågan og ei barnevogn med revefelle, som tydelig forteller at her vil smerten komme fra uventet hold, fra låvens mange korte, men forlengede armer, med klubber, hammer, øks eller annet som kan (som i The Brood) skade med kort svingradius. Denne filmen har også et utenfrablikk. En nytilflyttet amerikansk familie oppdager ganske raskt skyene foran nordlyset og at «There’s something in the barn». «So these are the happiest people on Earth», sier de forundret, men slår fast at «Nothing bad ever happens here». Fjøsnissen liker milk and cookies og grøt, men misliker endring, lys og lyd – og lutefisk. Det er bevisst bra dårlig film, en film som verken tar seg selv eller jula høytidelig. Her lander julestjernen midt i planeten, og det blir en godteskål med blodig fyll, særlig festlig og ordentlig moro når det begynner å bli koreografert voldskaos, med sparkstøttinger og nisser på skuter og Snøklypa Grand Prix, julekuler som molotov cocktails, brennende papirfly, og planting av amerikanske flagget i ryggen på fjøsnissen, med latter og splatter, komedie som skrekk, og skrekk som komedie. Jul kan være et helvete. Vi er alle låvebrannsbarn. «Merry Christmas, you little fuckers!»
Årets beste «julefilm» kommer først på nyåret. Tilsynelatende som en reinkarnert Hal Ashby får Alexander Paynes skolejulemelankolske The Holdovers kinopremiere i januar, og vil da kunne gi varme i sprengkulda, om en skarp og illeluktende, men egentlig omsorgsfull lærer, fæle, men sårbare elever og ei sørgende kokke, en tvangssammensatt frokostklubb der dagen ikke er din. Litt rart at den ikke har fått premiere før jul.
«Welcome to womanhood.» Cat Stevens brukes også, over rulleteksten, i Kelly Fremon Craigs nydelige søttitallsdrama Are You There God? It’s Me, Margaret, om tre generasjoner kvinner, og hvordan plukke opp en ileggsplate og skyve det store bordet lite igjen. Oppvekst eller vekst skjer i alle generasjoner, men det er også godt når knopper brister, i 1970, med flytting fra New York til New Jersey, sprederspringing, jenteklubb med bh-, mensen- og gutteprat, anatomibok og Playboy: «I must, I must, I must increase my bust!». Flasketuten peker på og to minutter i skapet, kyss og religiøs søken, i skvis mellom jødedom og kristendom. Det er en rørende film om mensen, bind og bønn, en periode av livet, første binds bruk og kast. Barbie sluttet med at hun fikk en vagina – her tas det et skritt videre.
Straks kinoaktuelle Poor Things tar skrittet helt ut, og oppdager orgasmen. Jeg har lenge slitt med Yorgos Lanthimos og Emma Stone, men jeg elsker denne filmen. For et vidd. For et vanvidd. Hva utgjør et menneske? Lakensydde tablåer, blå kjole bakfra, bro, vann. Stones Bella er reanimert av stingfullt deformerte Willem Dafoe, i et skrekkfullt frydkabinett av obduksjoner, lett pikkløft, snitt gjennom hud og og skvusjelyden av bankebrettknivstikk gjennom likøyne. Komedie som skrekk her og. Søthetsaggressive og stadig mer seksuelt nysgjerrige Bella blir en karakter selvbygget av sin egen skapning. Bli sin egen baby. Av datter er du nykommet. «Bella want look at world.» Hennes eventyrlige reise – en vidunderlandkarakter i «vår» verden – springer ut av barnlig lyst, og såkalt fri vilje. Hilser vi – «polite society» – den alle velkommen? «Bella discover happy when she wants», sier hun entusiastisk etter å ha oppnådd orgasme med egenhånd, og hun hengir seg jevnlig til «furious jumping», «tongue play» og etterhvert kroppen som sitt eget produksjonsmiddel, mer enn som ei flyfilledokke. Det er en smartere, skarpere og definitivt mer sexy film enn Barbie. «I must go punch that baby.» Elsk.
Familiært. Hvorfor er familiært et positivt ord? Familieforhold, og særlig søskenforhold, skildres i år med særlig hell i Succession, The Bear, The Adults og Showing Up. When You Finish Saving The World – om mor/sønn, og et slags sønnesidesprang, med svak parallell til May December – er ikke så smart eller rørende som konkurransen i år. I for eksempel The Adults, Showing Up og You Hurt My Feelings møter vi mennesker som kan tåle ekte kommunikasjon i kompliserte relasjoner, med fredelige løsninger på konflikter. Ut av dette kan det komme like forholdsvis film som søttitallet skapte, nysgjerrig på menneskers tanker, ord og gjerninger. Superheltfilmen synes heldigvis å være på vei ut av tidsånden, etter om lag et tiår med jerngrep om den.
Hva er respekt i nære relasjoner? You Hurt My Feelings skildrer en forvirret psykolog og parterapeut og en tvilende ambisiøs forfatter og skrivelærer, som flaut fronter egen bok i butikken. Hun overhører mannen si «I don’t like this new book» om hennes nye manus, og fortellingsmotoren gir en varm og morsom romantisk dramakomedie, med og for voksne mennesker.
Hvordan beklemme et søsken? «There’s nothing wrong with sentimentality», sier en mann i familiemelankolske The Adults, der nå voksne Michael Cera er nærhetsnøden storebror på sjeldent besøk hos sine yngre, men nå voksne søstre, bokstavelig talt på memory lane. I en halvklam postunion makter de to- og trestemt sang og karaktersamtaler med imitasjoner av Marge Simpson og Tony Soprano, men det synes vanskeligere å snakke vanlig sammen. De er med på leken uten å tåle streken og synes å ha mistet et felles språk, rytme og timing i all internhumor og internalvor – og til sist står bare dans igjen, der søstrene utgjør brorparten. De sliter alle, med angst, depresjon, panikkanfall og avhengighet, der poker blir en metafor for å tørre satse, men samtidig bløffe om sine følelser, se etter måter å komme ovenpå, forsøke å forstå hva de andre føler og tenker, spenningen, flaksen, ansvarsfraskrivelsen, et lekeliv som kun krever bittelitt ferdigheter. Joanna Newsons «’81» over ettertekstene. Klasse.
Kelly Reichardts filmer ligner livet og er gode steder å være. Showing Up er en av årets dramakomedier med karakterer som verken er supre eller helter. Filmen åpner med rykkete betraktning av malerier, montering av en dekkhuske, og vev. Det er en film om små kvinnefigurer og kunsten å vente på en varm dusj, stoisk urolige Lizzy (Michelle Williams) og hennes nabo, som slynger og strekker seg inn i ting, mor, far og bror, kunstpraksis, utstillingsforberedelser, en katt og fugl, i en lett quirky, langsom komedie som skulpturerer og tørker en matt femininitet. «Nah, my days are full. I get up, I do a little of this, a little of that, and before you know it, it’s time to watch TV again», sier far. «That sounds terrible», sier Lizzy. «That suits me just fine.»
I May December spiller Julianne Moore og Natalie Portman også ut en smalt, her forknytt følelsesregister i researchfasen til en filmatisk rekonstruksjon av et forbudt forhold, med Todd Haynes som om Douglas Sirk hadde laget Persona. Den eldre kvinnen og den yngre partneren er nå en liten trend på tvers av sjangrer, fra Tar til No Hard Feelings.
Jeg kan ikke erindre å sett så mange viktige filmer i 2023. Dokumentarfilmen 20 Days in Mariupol synes som en av disse få, der det blant annet er beinhardt allerede i åpningen å se et hikstgråtende barn fortelle at hun ikke har lyst til dø og at hun håper det hele snart er over.
Av andre dokumentarfilmer er Adamant – Hjerterom på Seinen severdig. En husbåt mottar mennesker «for å holde menneskets poetiske ånd og uttrykksformer i live». En mann sier at de er skuespillere uten å innse det. «Kan man bli frisk fra galskap?» spør en kvinne. «Jeg har mistet friheten min», sier en annen. De tegner, spiller gitar eller piano, skriver poesi og syr, og presenterer en rekke originale tanker.
Norske Blokka beskriver boligkrisen, Voice befinner seg mellom dokumentar og fiksjon, mens NRKs dokumentarserie Ingen elsker Bamsegutt skapte enormt oppstyr. En tekstplakat og overstemme i begynnelsen om dommen mot mannen ville løst mye. For sett i lys av all debatten står kjernen igjen, svake og vanskeligstiltes utenforskap, og systemets manglende kommunikasjonsevner i møte med det ressurssvake menneskets manglende kommunikasjonsevner. Strømøys kritikk er ikke hardere enn blant annet å si at mannens hjelp fra storsamfunnet gjennom livet har vært «så som så», og det er ingen vingeklipping av velferdsstaten som helhet. Litt sleivete i omtale av myndighetene, ja, men den slags kritikk må de tåle. Litt whataboutism om French kunne serien spart seg for.
Strømøy er stort sett reflektert og konfronterende, men kanskje ikke varsom. Serien tar heller risiko, en desperasjonens risiko, en veloverveid risiko, sosialpornografisk, kanskje, den trår nær, kanskje for nære, ja – men det er sjelden noe genuint som står på spill i norsk film og fjernsyn. For meg fremstår Strømøy her mer som en gossin Werner Herzog, Ulrich Seidl eller Michael Moore, andre utradisjonelle gravedokumentarister, som evner å skildre eksistensens jævelskap, hvor vanskelig det er å være menneske, og også ser menneskeverdet hos den som har begått forbrytelser og sonet sin dom. Er det manglende sjangerforståelse fra NRK? De har da vel sendt mange dokumentarer som tøyer etiske strikker like langt? Det er synd og skam at befolkningen ikke skal kunne se denne serien.
Det er så tårene presser på når r-en ruller og skarrer i Mímirs uttale av «Grunnloven».
I fiksjonsfilmen fryktes teknologi, inkludert kunstig intelligens. Teknodystopien Leave the World Behind er en familieferie der skip bokstavelig strander og fly faller som fluer. Filmen bæres blant annet av Ethan Hawke (som også er sterk i Reservation Dogs), men noe av noiaen forsøkes tvangsskapes av langsomme sidelengsinnstillinger og tverrsnittkjøringer som raskt blir manér. Og krisen forblir blant annet ikke å få sett siste episode av Friends (litt likt The Handmaid’s Tale, kanskje?). Mer vellykkede The Creator skildrer krig med og mot kunstig intelligens, følelser versus programmering, død versus av. I Beau is Afraid står en støvel halvveis gjennom en dataskjerm, og Ari Asters filmatiske fantasi skildrer livsstive og matte Beau (Joaquin Phoenix) sin skrantende mentale helse, med skam og skyld klebret til alt, fra morsrelasjoner til sex, angst, frykt, noia, alle de andres invasjon, der han i åpningen stegvis blir fratatt eiendom og eiendeler, mister forstanden, noen klamrer seg til taket, basketak i badekar og drømmer om nærhet midt i det levende marerittets skrekkelige ensomhet. Det er dybde i iscenesettelsens flate synsbedrag, og tankene går til Fleming, Fellini og Andersson.
Som hos Reichardt og Aster er flere av årets mest interessante fiksjonskarakterer matte mennesker i krise. Det kan nesten virke som om menneskets eksistensielle krise er dypere enn før, med eller uten klimakrise eller krig som eksplisitt klangbunn. Aki Kaurismäkis sinnelag – som i Høstgule blader – ligner nå flere og fleres, kulden mellom de fleste av oss, varmen i de få møtene, det varme hatet og den varme kjærligheten.
Nuri Bilge Ceylans tradisjonelle kunstfilm About Dry Grasses sine lange statiske eller langsomt bevegelige innstillinger åpner med åpent lende, snøknistring og vindpip, og en kunstlærer på vei gjennom skolegårdens Lumièresk letthendte snøballkrig etter ferien. Kun noen få av barna har sett havet, og ei ung jentes blikk og ord lander ofte hos læreren, også på tomannshånd. Etter ranselransaking og konfiskering av et kjærlighetsbrev anklages han for usømmelig oppførsel i sin elevkontakt.
«Bror, bror, men ost er for penger.» En annen av årets sterkeste filmer er rumenske Cristian Mungiu sin skuråndelige R.M.N., som åpner med kirkeklokker, løvknastring, og en stille gutt som brått snur på skoleveien. Filmen omhandler livets kjøtt og brød, den store gården vi kaller samfunnet. «Jula er den verste tida å være aleine», sies det i filmen med handling lagt til høytiden, om utenforskap i et globalt, europeisk, regionalt og lokalt arbeidsmarked.
Hvilke folk er ikke velkommen på folkets hus? Hvem som hører til kommer an på hvem man lytter til. Marin Grigore som Matthias bærer et ikke lett å lese blikk som Williams i Showing Up, også etter vold, sex, intimitet og varme. Saueslakt, kjøttproduksjon, «fordømte late sigøyner», springskalle, flukt, sønn og eks i hjemlandsbyen, der falske maskuline dikotomier om griseslakt versus hekling avslører machismoens grunnleggende mangler (som i Seidls Sparta). Fremmedfrykt og -hat står sterkt, og arbeiderne fra øst baker visstnok «mørkt brød», kan bære «smitte» og mangler «hygiene», sies det ublu rasistisk og fascistisk, og vi ser scrolling nedover onlinekommentarer om ungarere og rumenere, og drapstrusler på Facebook.
«Bucuresti?» spør en mann fra et øst østere enn Øst-Europa, og peker.
«Nei, Bucuresti er den veien» svarer Matthias og peker motsatt vei.
«Vest.»
«Nei, vest er den veien.»
«Hjemme er alt annet vest», sier mannen.
Det er senere skarp diskusjon i kirke og folkets hus fylt til trengsel – skildret i en suverent trangsynt lang totaltagning – der en ynkrygg av en prest og en borgermester faller for flokkmentalitet og flertallstyranni, mobben som mest ligner et kommentarfelt iscenesatt som brølende offentlighet.
Nyttår, glassmusikk, vindusknusing og ild. Filmen skaper uro og uhygge, og lar seeren føle volden, verbal som fysisk. Noe ekte er på spill. Noe viktig. Allerede bøyde nakker synes klar for løkka, og vi stilles til sist opp mellom cello og rifle, mellom menneske og beist, musikk og kirkespir.
Amerikanske årslister inneholder utover Barbenheimer et al romcoms (Rye Lane) og lavmælt musikkdrama (Dreamin’ Wild), filmer om ensomhet (Inside) og tosomhet (Biosphere), samt en del filmer jeg ikke har hatt anledning til å se, som A Thousand and One, All Dirt Roads Taste of Salt og Earth Mama, ulike drama om minoritets-Amerika, utsatte kvinner og barn, retten og evnen til å være mor. Franske Tatt av tiden er en klassereise, der en kvinne må stressløpe for å holde seg på stedet hvil. Charlotte Le Bons Falcon Lake er en oppvekstskildring.
Av norske serier og filmer som kom sent på året har jeg særlig satt pris på Fuckings Fladseth og Sulis 1907. Fladseth gnager på eget funny bone, og har skapt en serie som sier nyanserte ting om unyansert kanselleringskultur og hensynsløs bruk av ytringsfrihet. Episodene med slåssing i skog og utdritningslag er pur klasse.
Ellers krever god fjernsyn gjensyn. Makta bør ses igjen, slik Succession tåler – og krever – mange repetisjoner. For et gjensyn blir aldri det samme. Og norsk politisk serie må ikke være kjedelig, slik norsk politisk film ikke må være kjedelig. Det kan for eksempel være biljakt, som i Lasse Glomms At dere tør (se omtale av Blu-ray-aktuelle Sweetwater i en annen aktuell sak).
Til venstre. Det er jo hjertesiden. Hvordan begynte arbeiderbevegelsen? Uhelse, umiljø, usikkerhet. Steinhakker. Streik. Med Sulis 1907 slår Nils Gaup an de riktige akkordene og har laget sin beste film, med den teatralt melodramatiske arbeiderromantikken og venstrepopulismen vi trenger, i en film Giske forstår bedre enn Støre. Åpning med skigåing i omgivelser som var like i gamledager vitner om at dette er en Gaup-film. Men denne gang er det en northern med hovedkarakterens lojalitet i skvis, med inspirasjon fra både Donnie Brasco, Gangs of New York, Deadwood og Yellowstone. Filmen om gutta langt under gølvet viser menneskets myntverdi, hva ord som samhold, solidaritet, organisering og forening betyr, og skildrer deler av fundamentet for den nordiske velferdsmodellen: Følg sangen, forlat ingen, alle skal være gjort rede for.
Årets høyest hyllete film, Gullpalmevinner Fritt fall, er ikke øverst blant de beste filmene jeg har sett i år. Teatrale The Caine Mutiny Court-Martial, nylig avdøde William Friedkins siste film, er ikke et mindre interessant rettsdrama. Og Sandra Hüller er sterkere i The Zone of Interest.
Anyway. Dette er de beste filmene og seriene jeg har sett i 2023, internasjonale og norske:
Internasjonale
Norske
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
