I need a chance, a second chance, a third chance / A fourth chance, a word, a signal / A nod, a little breath – R.E.M. «Strange Currencies»

I de svarte og rosa skyggene fra de store lerretenes Barbenheimer fins nok av snacks for sensommerskurene.

Men det er også ting å styre unna. Merkevareserier som Dopesick, WeCrashed og The Dropout (som lett kunne hett Purdue, WeWork og Theranos) omhandlet merkevarers ekstreme opp- og nedturer, mens årets merkevarefilmer som Tetris, BlackBerry og Flamin’ Hot var klosset, uten dekning og passe mengde krydder – alle underhundshistorier fra filthy rags til filthy riches – og til sist totalt avkledd.

Ferske The Beanie Bubble (Apple+) forteller tidlig at dette handler om kvinnene som i virkeligheten gjorde det hele mulig ved å ha de banebrytende ideene, fokusert på jentene på gølvet og turnuskrediterte profesjonelle og private partnere. Entreprenørskap er en viktig del av den amerikanske drømmen, og at nye grupper, som kvinner (og barn), etter hvert ble ledere og fikk økt forbrukermakt gjennom 1900-tallet, var jo unektelig bra. Egne penger, til eget bruk. Men overdrevent konsum, sykelig samlervirksomhet, hyllemeterløp, hamstring, grådighet og butikkrugby gagner svært få i lengden. «Beanies are the best investment around.» Utgifter blir ikke investeringer bare fordi du kaller dem det.

The Beanie Bubble forsøker å påtvinge oss myke kosedyr og runde postfeministiske karakterer, men Ty og Apples knallharde kapitalistisme er (for)kledd i gjennomsiktige lag antikapitalisme, tilgjengelig kun i limited edition.

En Beanie var mykere og poserbar, understuffed. Også i den retningsløst poserende forlengelsen av åttiåra kalt nittiåra handlet det ikke om hva du har, men om hva du ikke har, etter hvert utømmelig tilgjengelig på evighetsauksjonen Ebay. Zach Galifianakis spiller den dumme, sleske og ondskapsfulle mannlige mogulen, og en annen teit mann hentes etter hvert også inn, typete karer omkring komplekse kvinner, som også når alt kommer til alt vurderes slik i de obligatoriske sluttekstene om veien videre: «Robbie’s new company made her one of the highest-paid female executives in the UK. Or anywhere.» Stol heller ikke på en hoppende periodefilm som spiller The Flaming Lips’ «Waitin’ for a Superman» som tidsmarkør for en scene fra 1996.

Empty we. Dire Straits’ ordkor «I want my MTV» synges palimpsestkapitalistisk over logoene til Amazon Studios, Skydance og andre merkevarer i åpningen av skofilmen Air (Prime Video), fulgt av 1984-nostalgiklipp, Matt Damon som kurvballspeider og gambler Sonny, informasjon om Converses og Adidas’ større markedsandeler og en plakat med «Nike principles», inkludert dumrianformuleringen «If we do the right things we’ll make money damn near automatic». Sonny forsøker gjøre det rette, men hvilken ny elv skal Nike krysse?

«What about Jordan?» spør Sonny, som pauser og spoler videokassetten tilbake og tilbake på et lite hopp og en luftig ballbue signert unge Michael: «I wanna sign one. I wanna sign him. We build a shoe line around just him.» Også her antas en holdning om at du ikke tenker på hva du vil kunne komme til å ha, men hva du ikke har, akkurat nå. Filmen er som en lang Mad Men-episode eller fjorårets Adam Sandler-film Hustle, med agenter, sjefer og kolleger, utøverens familie, møter og pitcher. Marlon Wayans har til og med en seriøs rolle som innehaver av noe med ekte verdi, som han nekter å selge: «I Have A Dream…»-talen til MVP MLK.

Framfuse Sonny oppsøker sjefsforhandler og mor Deloris (Viola Davis), og ganske snart blir mytologiske Air Jordan sko å forme, sko å beundre off screen, sko å avduke, sko å fylle: «A shoe is just a shoe, until somebody steps into it. Then it has meaning», preker Sonny. Og Deloris høyner: «A shoe is just a shoe, until my son steps into it.» Amen. Og en film er nå ikke en film før en merkevare tråkker inn i den.

Air gir verken gnagsår eller tåfis og er faktisk både komfortabel og spenstig, slik Barbie er det – begge merkevarer og filmer med faktisk kulturell relevans, ganske ulikt Beanie Babies og Cheetos – men bør Hollywood dermed lage enda flere merkevarefilmer? Kjære Gud (en annen falmet merkevare), nei. Just don’t do it. Du ser aldri på TV Shop, sier du? Jo, det gjør du. Snart er det ikke annet, si. Midt i det er det ikke lett å se konturene, men la oss håpe det er ei boble.

«TV will always be there for you» – How to with John Wilson

Kremt. Vil du heller føle og lære en ting eller to? Tørre tenke tanker du aldri har turt? Innrømme ting du hadde glemt? Ja. Aller best på TV for tiden er John Wilson, som i siste sesong av sin genialt komiskpoetiske essaydokumentarserie og (a)tonale bysymfoni How to with John Wilson (HBO Max) spiller med et polyfonisk «du», stadig personifiserer og besjeler New York og byens innbyggere, ved igjen å grave med kameraet nær der han står, betrakte mennesker på avstand og ansikt til ansikt, lik en smugfilmende privatetterforskerassistent Wilson eller en tradisjonell videojournalist på gata, med virrende omveismetoders «svar» på mye mer enn hva episodenes påståtte problemstillinger lover. Ingen vet hvordan.

Wilsons tilnærming er tidvis ingen tilnærming i det hele tatt, med avstandstagninger opptatt i skjul, men like ofte et tilsynelatende enkelt fem-på-gaten-(og-kanskje-med-dem-hjem-en-tur-etterpå)-format med korte spørsmål og svar. Det er sårt gjenkjennelige situasjoner, som å skulle finne et toalett eller vente på en pakke, som under- og overfundig åpner for større diskusjoner om sannhet, selvbilder og død. Wilson er i tredje og siste sesong mer personlig enn tidligere og overrasker etter hvert voldsomt, ikke ulik produsent Nathan Fielders The Rehearsal. Dersom hake og tunge til sist ikke henger tegnefilmisk på gulvet har du kanskje verken sett eller lyttet.

Noen av de naivt klokeste tingene sagt om TV (på YouTube) er for øvrig å finne i sesongtraileren:

Hey, New York. It’s been a long day. You were late for work. The gym was too crowded. Your identity got stolen. And there weren’t any seats on the subway. The repetition of everything is finally starting to get to you. And every door you enter just feels like a door to nowhere. But, when everything else in your life has let you down, it’s good to know there’s always one thing you can count on. Because TV. TV will always be there for you. On your proudest day. Or in your darkest hour. That glowing box will be there waiting for you. And when you make it all the way to that final episode, don’t be sad that it’s over. Just be glad that you felt anything at all. So when that date of yours never shows up. Or your boss won’t cut you any slack. Just know that that pain is only temporary. Because you’ll always just be able to watch TV when you get home. This is John Wilson. Talk to you soon.

Hei. Dette er Jon Inge Faldalen. Ikke trist. Glad for følelse.

Bare mord i byen – Smartless, Only Murders in the Building og Last Call

Noen korttips. De severdige barnefilmene Dancing Queen (Aurora Gossé) og Hvor er Anne Frank (Ari Folman) kan nå strømmes. I Smartless (HBO Max), en slags turnédokumentar om en podcast – i svarthvitt for å få alt det trivielle fjollet til å virke smartere – er skuespillerne Will Arnett, Jason Bateman (også med i Air) og Sean Hayes helt (u)vanlige gutta på tur, i fly, på hotellrom, på scenen og på glattisen. De småkjekler om hverandres quirks, og det hele er nesten verdt timene brukt sammen med dem.

Det fins også nye sesonger av sciencefictionseriene Foundation (Apple+) og Futurama (Disney+), hvis grunnpremiss om (vel)lykket kryonisering også er tema i How to with John Wilson. Futurama synes å ha satt tidsmaskinen på noen år for seint med binging som zeitgeist og målsettingen «watch every TV show ever made» i åpningsepisoden «The Impossible Stream». Jeg burde ledd mer.

Only Murders in the Building (Disney+) fortsetter sin Selena Gomez– og godgubbete detektivlek i sesong tre, nå med selveste Meryl Streep i en ny musikalrolle! Mamma mia. Et langt større alvor preger Last Call (HBO Max), også med handling i og omkring New York, en sterk sannkrim med sosial og politisk samvittighet, med menneskeliggjorte offerroller og befriende liten interesse for gjerningsmannen som utelukkende jaktet og regelrett slaktet homofile ofre. Grøss.

Skyldige føtters urytme og den hviskende stemmens skrik – Wham! og Nothing Compares

Do They Know It’s (Last) Christmas? Wham! (Netflix) er en mer tradisjonell dokumentar, om en mann som (for) seint kom skeivt ut. Den første skal bli den siste, men «han andre» var først den første – og gjenlevende barndomskompis og bandmedlem Andrew Ridgeley forteller tidlig at «All of it was pop». Halvt outet som «gay» eller «bi» til vennene, men ikke lenger, forble en fargerik tvangstrøye for George Michael fra skyggen til rampelyset, «fit and gorgeous», og med en «erotic intimacy» særlig satt stor pris på av hylende, heterofile jenter.

Wham! var barbie girls og ken boys lenge før Aqua, og fargepaletten deres har kanskje aldri senere vært mer i tøyet i vinden enn i dag.

Skoleguttene med slektopprinnelser fra Egypt og Kypros møttes i musikk og komedie, «Til Elise» i skaversjon, «socially aware funk», rap, disco, pop, klubbing, demoen til mesterverket «Careless Whisper», «naffness» på Top of the Pops («No choreographer was gonna come up with that shit!») og en «bright new pop thing» i «Club Tropicana», med musikkvideo skutt på Ibiza, «pure Wham!», med sol, hud og sportsklær, før alpesnøens og de klirrende glassenes «Last Christmas», popkonsert i Kina og snarlig svanesang på Wembley.

Med Jerry Wexlers daffe søttitallsversjon i Alabama ble delvis sololøper George langt fra fornøyd, og «Careless Whisper» ble endelig selvinnspilt, med Steve Gregory på sax, nær midten av åttitallet, den dag i dag blant de ytterst få popkomposisjonene som virkelig definerer tiåret både kvalitets- og kvantitetsmessig. Men de skapte mest ræl. Feilskrevet fra start hevdet Hubba Bubba-noveltylåta «Wake Me Up Before You Go-Go» myknakket at «I’m not plannin’ on going solo». Yeah, right. Søk heller opp «Jesus to a Child» og upluggete versjoner av eksempelvis «I Can’t Make You Love Me» og «The Long and Winding Road» for senere og smoothere tapning av suverene popvokalist George Michael.

Og så, anti-MTV-stil: Nærbildet, øynene, tårene, Princes og Sinéads brudd- og foreldrerettede ord sunget i «Nothing Compares 2 U». Størst etter U2. I dokumentarfilmen Nothing Compares (Kathryn Ferguson) – som strømmes hos NRK – forteller nylig avdøde protestsanger Sinéad O’Connor at hun tidlig bare ville skrike, som terapi. Hun besatte en av de aller aller aller fineste stemmene, med mer rå og klar, helgenaktig åndelighet – og krig! – kanalisert enn noen kirke.

«You gotta serve somebody» sang Dylan, og Sinéad forsøkte å være en god irsk katolikk, men ble mishandlet av mor, måtte bo i hagen, og sang for å berolige beistet hun mente kirken hadde skapt gjennom å bannlyse irske kvinners sinne. Irland lignet dagens Iran, og Magdalene Laundries var tukthus for «falne kvinner», for eksempel voldtatte kvinner som ble låst inne blant nonner resten av livet. Sinéad var aldri fallen, men reiste seg likevel.

I London begynte hun i band, møtte skeive miljø, rasta og barberte eget hode, etter hvert ikonisk androgyn à la Jeanne d’Arc à la Falconetti eller Blitz, med gravid brølesang eller kikkende ned på «samme» platecover på hver side av Atlanteren. Modig kjønnslekende Sinéad var en usannsynlig og usannsynlig suksessful popartist i knekken fra åtti- til nittitallet. «Mandinka» på Grammy, med Stevie Wonder på første rad og boikottende Public Enemys logo malt over tinningen. Senere boikottet hun selv på grunn av «material gain which is destroying the human race» og Gulfkrigen. Hun ville neppe satt pris på Hollywoods nye merkevaretendens.

Men hun hadde (som George Michael) lav selvtillit. Forut vår tid revnet hun lys inn fra fortiden til framtiden, vår samtid. Kontroversielle Sinéad var en særegen hare – forløperen som må gi seg (for) tidlig – inspirasjon ikke bare for drønnet av Björk og The Cranberries, men Malala og Pussy Riot, Greta Thunberg og Billie Eilish («Shut the fuck up about our bodies!»), #metoo, Black Lives Matter, kamp for selvbestemt abort og mot våpen.

Midt i storsuksessen nektet hun, i protest mot sensur, den amerikanske nasjonalsangen spilt før sin konsert, hvorpå hun møtte enda mer nedlatende programledere og parodier, samt forsider som «Sinéad the She Devil». Dette var før 3. oktober 1992, da hun på SNL i New York proklamerte Bob Marley sitere Haile Selassie, og revnet sin mors fotografi av paven i protest mot den katolske kirkens mørklegging av seksuelle overgrep mot barn. Kjetteren fikk så bulldoset sine cd-er, Joe Pesci sa at han ville tatt henne etter øyenbrynene og slått henne, mens Camille Paglia sa æsj og fikk seg til å si, på tv: «In the case of Sinéad O’Connor, child abuse was justified.»

Klengenavnet «Skinhead» O’Connor nådde også Norges bygder, og Jay Lenos late nittitallshumor ville ha oss til å «Pin the hair on the Sinéad». Under Bob Dylans jubiluemskonsert var det ingen Madison Queer Garden, men utbredt buing, etter hvert møtt av nye, dirrende brøl fra gapestokken – om rasisme, krig og barnemisbruk.

Sinéad viste fram speil vi ikke så inn i. «Thank you for hearing» og «staying with me», synger hun til sist – og hadde det endelig vært så vel. Hun oppførte seg som om hun hadde en hel hær bak seg. Men der var det ingen. Til sist var det få som brydde seg om den brysomme. Og nå er hun borte.

Søk for eksempel opp «I Am Enough For Myself», «Scorn Not His Simplicity», «In This Heart», «Out of The Depths», «Tiny Grief Song» og «This Is A Rebel Song».

NBA, BA og fritert kylling – Stephen Curry: Underrated og They Cloned Tyrone

Toneskift. Gode basketballdokumentarer fins det flust av som double bill med Air, som Hoop Dreams eller alle GOAT-proklamasjonene om Magic, Jordan eller LeBron. Amerikanske idrettsdokumentarer, ass. Peter Nicks’ Stephen Curry: Underrated (Apple+), portrett av spilleren som ung mann, ga meg gåsehud etter tre minutter.

Det horisontale målet – basketnettet – fanger ballen kun et lite øyeblikk, lik en manet omkring badeballen.

Kroppslig utfoldelse og idrett er en jakt på tall, med eller mot tankens jakt på bokstaver. Curry fullførte opprinnelig aldri bachelorgraden sin, og et overraskende fokus i filmen er på gjenopptakelsen og skrivingen av en bacheloroppgave om likestilling i idretten, inkludert videoveiledninger med en professor. Curry er med sine fire NBA-titler ikke undervurdert lenger, og at en Bachelor of Arts, en BA, nær blir sidestilt NBA, er nydelig, helt nydelig. Han takker treneren under diplomoverrekkelsen.

Men det handler jo litt om basketball også. Stephen var liten, kunne skyte, men måtte få avtrekket opp fra hoftene. Det gjør vondt når nye skudd brister. Trening for perfeksjon gir utallige kanttreff, men han var mentalt tøff, fortsatte, og ble etter hvert rekruttert. Også de beste er dårlige, ankelskadet og fraværende. Hvordan du møter motgang, reiser deg igjen, og så videre. Han taper både i college-fortiden og i nær nåtid midtveis i filmen. Hvordan snu den dalende kurven? Hvordan rettmessig få klippe med seg nettet?

Curry tygger intenst på skakk tannbeskytter og forsøker finne beste posisjon med føttene for den fingerspissunderskrudde ballbuen. I herlige kryssklipp mellom finter fra 15 år siden og nå ser vi den samme bevegelsen, den samme presisjonen i skuddet. Det ligner spolingen i Air, der Jordan fant sitt svev. Curry har også vært en game changer i flere av ordets betydninger, en som endrer både den enkelte kampen og selve spillet – slik Kevin De Bruyne har gjort det med føttene og den knallhardt skrudde ballbuen smygende først mot, men så parallelt med det vertikale målet.

Straighter is not greater. Afroamerikanere på film portretteres gjerne som idrettsmenn eller gangstere. Juel Taylors afrosurrealistiske gangsterkomedie They Cloned Tyrone (Netflix) er nyblaxploitation og svart satire, der tittelen kanskje lover noe lignende komedier der Eddie Murphy, Wayans-brødrene eller Tyler Perry spiller flere (om ikke alle) roller. Men det er ikke helt slik.

Mer lik en kombinasjon av Nancy Drew, Only Murders in the Building, Infinity Pool, Westworld og Get Out avslører amatørdetektivtrioen John Boyega, Jamie Foxx («It’s in the fucking chicken!») og Teyonah Parris et ekte «sunken place» under samfunnets stuer, butikker og altere, undergrunnsovervåking der hjerne- og kroppsvaskete kloner kreeres for servilt inntak av mikro- og makrodoser av spesialkrydret fritert kylling, hårprodukter, musikk og religion: «Hair products, songs on the radio, fried chicken. Clones maintaining the charade.»

Døde, men rett her.

«We ain’t no goddam detectives», sier nylig «frisk»meldte Foxx: «You’s a ho. I’m a entrepreneur.» «Fuck you», sier Parris. «Fuck me if you want to», parerer Foxx stoisk: «And he’s a goddam drug dealer.» Snakkesalige visshet.

Styrtrik – Hijack

We snakes on a plane. Being boarding. Det har vel vært nok av virkelig skrekk for fastboende og folk på ferier rundt omkring i Europa i sommer, men politisk forsiktige Hijack (Apple+) tilbyr i hvert fall tidvis alvorlig, men ofte komisk flyskrekk, en særegen sjanger, hvor vi tilbys reise uten forflytning, men alt hva som hører med av turbulens og å forbli anspent under hele turen, i den store med de små flykroppene.

«Miss, how bad can it be?» spør vår lugne mannemann Idris Elba – som den ekte sterke, som bruker tankens og ordenes kraft framfor musklenes, en nesten helt vanlig fyr – om et crewmedlem ikke bare kan la en så vidt forsentkommet mann få boarde likevel. Vel, bad it can be.

Flight betyr ikke nødvendigvis at det er mulig å komme seg unna. Etter tittelens spoilete kapring, utforsker de sju episodene tid og rom, minuttene som tikker, time etter time, kartet og terrenget som traverseres. Det er trykket stemning, oppfinnsom teknologisk og teknologifri kommunikasjon, forhandlingsforsøk, familietrusler og andre pressmidler, i et realt stykke spenning, tidvis skrevet kun med en penn til å puste gjennom. Etter serien 24: 7.

«Something smells dodgy», «Get ready to shake things up!», «We put a gun to the family’s head, that’s the order», «People always look out for themselves». Med kapret kapring faller flyets graf lik aksjekursens, når noen bokstavelig og tallmessig forsøker å gjøre seg styrtrik.

Finhakket realtid og gaffelkasting – The Bear

Noen veier leder fra Chicago. Og hvert sekund teller. Sommerens suverent beste fiksjonsserie ligner lite annet, men anretter mat og prat, litt som i Treme, men med mer kjefting og smelling, skyllebøtten som samtaleform, nærkrangling som om det fortsatt var 4:3, en serie med særlig utviklet smaks- og stedssans, også om de små anerkjennelsene vi gir hverandre for god innsats og godt arbeid, i lange scener i nærbilde, motstilt finhakket realtid eller minner à la carte Requiem for a Dream.

Christopher Storer og FXs The Bear (Disney+) er gastroerogen, fettluktende, full av stekeos, kokedamp, nybakst og alle k-, t- og s-lydene fra et kjøkken, en serie som anlegger perspektiver på klasse og arbeidsmoral, hvordan feile og forsøke igjen, samhold, kollegialitet, lojalitet, dedikasjon og energi.

Ingen mann er ei kjøkkenøy, og sensitive mesterkokk fra Noma-land Carmy (Jeremy Allen White) er nå chef og shit på familiekjøkkenet i Chicago, stående etter brorens død brølende på stedet uten å hvile, eller kjørende humør- og humorløst rundt med fetter Richie (Ebon Moss-Bachrach) til barne- og familieselskapscateringjobber, med tap som fortellingens harkende motor.

Når det gjerne går for langt gnis sirkler foran forkle og hjerte, særlig i interaksjon med en annen hovedrolle, det svært arbeidssomme talentet Sydney (Ayo Edebiri). I begynnelsen av sesong to spennes sesongbuen ut mot åpningen (blant mange stengninger) av deres nye, omdøpte restaurant – The Bear – fra hull i vegger og tak til sort regn av mugg, og med en tidsfrist for å tilbakebetale et stort lån.

I The Bear er mye skrevet og sagt, og mye godt skrevet og sagt: «Behind!»; «Corner!»; «Jewish lightning»; «Sometimes I look like February», sier søster Sugar (Abby Elliott), også henvist til når karene krangler og en vil «call Mom»; «I googled ‘fun’ the other day», deler deprimerte Carmy; «I love Taylor Swift too, I just needed a break», sier Richie til sin datter; og «I wear suits now» sier han senere til alle. Og R.E.M.s undervurderte vidunder «Strange Currencies» brukes og gjenbrukes som love theme og annet.

Sesongen serverer sterke enkeltepisoder, om Richie som lærling, eller som «Honeydew» i regi av Ramy Youssef, om Marcus (Lionel Boyce) borte fra mors sykeleie, boende i båt i København, for å studere bakverkets tekstur, med pinsett og presisjon, eller mer enn timeslange «Fishes», en ekstremstressjulefest og ultraklein middag à la Festen med drikkende og røykende mor Donna – skremmende spilt av maskingeværmunn Jamie Lee Curtis («Am I OK!?») – som lets it rip ved grytene.

Historier hørt hundre ganger før, og original gaffelkasting.

Slekt skal, bør, må, må ikke, bør ikke, skal ikke følge slekters gang.

Godt at selv alene vil TV alltid være der for deg.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.