«My word, it’s hot! » sier Scarlett Johansson – «a very gifted comedienne» – i ørkenen i Asteroid City, som du kan kjøle deg ned med på kino.

Men først. Få filmskapere er eslet til å instruere dyr, men Jerzy Skolimowskis magiske filmeventyr EO – kinoaktuell på Cinemateket i Oslo i hele juni – åpner i det flakkende røde manesjemørket på sirkus, der en kvinne omfavner et esel, lik i Bressons Min venn Balthazar. EO er vanskelig båssatt, kanskje en fjern slektning av Bambi, Dumbo, Balthazar, Ben og Benji, foret på europeisk kunstfilm.

Vi ser en verden delvis gjennom eseløyne, hengende på som en usynlig vogn, fra pisk, skrapjern og avskjed, via hester i sakte film til knasking av gulrotkjede, ny forflytning, prusting, snøfting, nattskog, laser, fotballmaskot og så videre. En helt særegen filmopplevelse.

Emosjonell symmetri – Asteroid City.

Intellektuelt idérike og fysisk oppfinnsomme barnegeni, men samtidig late bloomer Wes Andersons karakterer er litt av noen. De stilles opp i en emosjonell symmetri, i brennpunktet av følelsenes mulighetsrom, innrammet av en lekende, levende livsanskuelse. Det vi ikke sier. Det vi ikke viser at vi føler og tenker. Det vi sier vi skal gjøre – klatre kaktusen – men ikke gjør.

Direkte oversatt fra engelsk curiosity blir norsk nysgjerrighet egentlig kuriositet. Og nylig Cannes-aktuelle Asteroid City er full av kuriøs nysgjerrighet, fra åpningens smale, svarthvite tv-teater, som presenterer scenografi og besetning, til et plutselig fargesprakende bredformat fyller lerretet, splittet av et pesende ørkentog lastet med grapefrukt, pekannøtter og atomstridshode, i solrikt duse ørkenbruner og blåtoner. En verden før det digitale.

Vel havarert ved et lite kratersamfunn leter kameraet etter noe og noen, med sedvanlig frontal symmetri, dollykjøringer og panoreringer, forbi enslig utsatte bygninger og ramper til ingensteds. Omkring menneskene skubbes kameraet tidvis som et sjenert barn.

Vitenskapsfantasifulle Asteroid City – om jordiske og universelle stjerner og stjernesystemer – er Dreiebok som Film, og full av geniale småbarn og ungdommer, stjernekikkere og romkadetter, er dette Andersons kanskje beste film ved siden av Moonrise Kingdom.

Jordbærmelk, soppsky, bilmotordel som fisk på land, svigernyansene mellom «the time is never right» og «the time is always wrong» i splitscreen. «You’re saying our mother died three weeks ago?», spør en sønn faren på vegne av seg selv og tre småsøstre. «She is in the Tupperware.» «Are we orphans now?» spør de og graver plast ned mellom aske og sand.

«Cool and delicious», sier Edward Norton om iskrem, i Andersons særegne tvetone med laglagt lek og alvor. Et vindu knuses for å få inn luft, en skytende biljakt dukker stadig opp i bakgrunnen, og en skapning etstedsfra («The alien stole the asteroid») skaper et kosmisk mysterium og jordisk karantene.

«Everything’s connected, but nothing’s working.»

Nydelig.

For mye fjernsyn

Ja, det fins for mye fjernsyn, og ingen vet egentlig kvaliteten til serier lenger – vi kan bare gjette. Å se 600 serier i året verken rekker eller orker noen. Zeitgeisten imploderer i små glasskår til et puslespill uten løsning. «Alle» så Succession eller har en mening om The Idol, men «alle» er forlengst blitt noen få. Vulture skrev nylig svært informativt om «the binge purge». En overnaturlig periode der en tidligere stor å mirakuløst har gjort bekker små, synes gravitasjonskraften igjen å virke – «I love gravity», som Woodrow (Jake Ryan) sier i Asteroid City – with a vengeance. Sprederstrålene synes å måtte samles igjen til en håndfull høyttrykksspylere.

Å, en stor

Særlig betydningen av serieskriverommet illustreres i streiketider ikke bare av prisvinnende nye serier som Succession, men for eksempel også av en av tidenes fremste serier, The Simpsons, der siste nylig avsluttede sesong – nå oppe i til sammen 750 episoder – overraskende igjen vitner om økt relevans, med andre animatørers vignetter, utforsking av Carls identitet, episoder i Boblox og en skrivebordsepisode klikkende mellom YouTube-videoer om The Simpsons Family Channel, der Bart beskriver å snakke sammen: «like texting with our mouths.»

Det er bokbål under skiltet «The eternal flame of redaction and beauty», og Flanders’ liste over «world troubles» er «war», «global warming», «skinny fit jeans» og «tramp stamps». Men ja, vi kan også for lengst snu på den gamle episodetittelen og si: South Park already did it.

«Even the worst cake is still cake», sier Homer, som utforsker jentepapparollen, beskriver Bart som en «alpha loser» og utvikler sitt mem synkende bakover i hekken og tilbake igjen. Marge bedriver blåvasking og spiller bowling, «America’s slowest dying indoor sport», Lisa er «boy scout», kjedesuger kjærligheter («I’ll sleep when I’m nine!») og dater Nelson, og plutselig snakkende Santa’s Little Helper sier «Good morning, Homer», hvorpå Homer spruter ut kaffe og spør «It’s morning?».

Og vi blir igjen minnet på komediens viktigste aspekt:

«Timing. The most important thing is timing.»

Dekorens ejakulasjon – The Eric Andre Show, Dave og Sarah Silverman: Someone You Love

Timing er blant forsene til standupspesialen Sarah Silverman: Someone You Love (HBO Max) og Dave (HBO Max), med gjesteopptredener av Brad Pitt og Drake. Pitt gjorde jo en småpinlig rolle i Friends, men gjør opp for seg her.

Sesong seks av The Eric Andre Show (HBO Max) er fullstendig galskap, nonsens, kaos, destruksjon, kroppshumor, et talkshow blandet med skjult kamera med folk som blir skremt. Jeg sprutlo høyt flere ganger av showet for den perverse dadaisten i oss alle: Programleder onanerer studiodekor til utløsning, en tingenes ejakulasjon, samt suger og rimmer en usynlig mann. Ja, dette er revet ned helt fra øverste hylle.

«I’m in a series right now?» – Black Mirror og Mrs. Davis

Et ytterligere tegn på en knust tidsånd er den skuffende nye sesongen av den enormt ujevne antologiserien Black Mirror (Netflix), som hittil oftest har skildret menneske og og med – men mest mot – maskin, med spenning fra teknotragediers fallhøyde.

Flere av de nye episodene (Loch Henry, Mazey Day og Demon 79) er heller enkle, mørke og blodige krim- og horrorforsøk («proper Blair Witch» møter Bergerac) om sexkultdrap på vhs, paparazzi og varulver, og rasisme og demoner, uten viddet fra enkelte tidligere episoder, eller kokoscifi Beyond the Sea, om sovende astronauters jordkroppers identitet, uttrykksbehov og utroskap, tematikk serien har utforsket mer elegant tidligere.

«I’m in a series right now?» CGI think, therefore CGI am. Jada, vi bør lese «terms and conditions». I den ok åpningsepisoden Joan is Awful heter Netflix (i rollen som Facebook, Google og ChatGPT) Streamberry («They have taken 100 years of cinema and diminished it to an app», indeed), der serier bokstavelig talt speiler virkeligheten, i nær direkte AI-quamputergenererte deepfake fiksjonsversjoner av «fakta» i fiksjonen. Til tross for de uendelige mulighetene i multipliserte AI-multivers holder serieskaper Charlie Brooker seg til sin fiksering på sjalusi, utroskap og den teknologiske avsløringen av det du skjuler og skammer deg over, smørt ut for alle.

Image er alt, og Salma Hayek («I am Salma fucking Hayek!»), eller rettere sagt, en AI-generert utgave av henne, spiller hovedrollen i direkteserien, men angrer på å ha signert «oppførsel» «beyond defecation» da hennes «virkelige» forelegg driter i ei kirke: «Doesn’t my asshole have any rights?»

Den verdensnedbyggende episoden er et innlegg i manusstreiken, der maskinfiksjonen hevdes å ville hensette oss alle i personlig tilpasset «mesmerized horror».

Vi spiller ingen rolle. Og det er mer oppfinnsomhet å hente i det svarte speilet holdt opp mot virkeligheten i magisk bibeleksessive Mrs. Davis (HBO Max), der ei spillifisert nonne møter Jesus og forsøker unnslippe algoritmen – en slags AI Siri på øret, en hot air pod som tilbyr vinger – men må på ufrivillig jakt etter den hellige gral, den største MacGuffin. Algoritmer elsker klisjeer, fortelles vi.

Serien begynner i 1307 med tempelnonner, gralskap og sverdsplatter. Hodeløs hjertekompresjon gis så blodet spruter i nåtid, kudame til hest, syltetøyeksplosjoner, og åkrer full av pianoer og laiv.

Driv – Apolonia, Arnold og Gert

Tre ferske dokumentarer skildrer ulike mennesker som til tross for enorme forskjeller har til felles en ubestemmelig, ustoppelig drivkraft.

Kunstintelligente, kinoaktuelle Lea Globs Apolonia, Apolonia skildrer tidlig sedvanlige motiver som Paris, kunstverden, maleri, teater, den strevende kunstneren, men nå, hvilket gjør filmen usedvanlig, og grundig, penslet med strøk med lang tørketid. Vi følger Apolonia i over et tiår, fra Paris til New York, LA og tilbake til Europa. Hun sier at hun gjerne skulle klart seg uten kroppen sin, men hun trenger den for å male. Et av de mest interessante kunstnerportrettene jeg kan huske å ha sett.

Arnold (Netflix) skildrer en annen kroppskunstner med driv og mål. Arnold vokste opp med «strange violence» i Østerrike, der mor betuttet så på gutteromsveggen: «Not one girl. I mean – it’s only naked men oiled up». Bodybuilderen, skuespilleren og politikeren fremstår som en naiv life coach, som sier at man ikke skal drømme, men ha en klar visjon. Han vil bli sett (på), bli et idol, først gjennom å skulpturere en ny type hysterisk kropp, som midt på søttitallet til og med fikk ham utstilt på Whitney-museet.

«Fun and work», oppsummerer Samtidsmannen i sin tanks, som påstår han ikke skal kalles «self-made» – og han har helt sikkert rett i det, med både bi- og triceps bygget i samspill med andre – men moralen og modellen forblir å skape seg selv, skape sin kropp, skape sitt navn – og så selge det for alt det er verdt.

Nå røyker han sigar og mater esel, mer givende å se på enn Fubar (Netflix) («It smells like donkey ass down here»), nok en serie uten eksistensberettigelse.

«Jag ville så gärna se henne.» Driv kan også bli patologisk (som i Swarm), særlig når et parasosialt forhold blir sosialt. Take a Chance (Amazon Prime) skildrer ekstremfanatiker Gert, «galen i Abba», en stalker med ekstrem hengivenhet, idoldyrking og «paranoia erotica». Dokumentaren er svært spekulativ, og objektet er nok en mann som burde vært forsvart mot seg selv, og som Agnetha bør forsvares mot. Sannkrimen blir okkesom en interessant psykologisk thriller om mental terror, en slags nederlandsk nordisk noir om menneskejakt, innbilning, fiksering, besatthet, brev, bilkjøring, hyttekjøp, sex, fotobevis og avvisning.

Kortfilmfestivalen og How Do You Measure a Year?

Fram til og med søndag kan du se filmer på den digitale Kortfilmfestivalen, kortfilmer som Cannes-deltaker Tits (Eivind Landsvik) og morsomme Camping in Paradise (Eirik Tveiten), samt en rekke andre titler som Runketid, Look, Higher Than the Sky, Woke og Everything All at Once.

Hos HBO Max kan du se kortfilmen How Do You Measure a Year?, der en far stiller sin datter de samme spørsmålene på bursdagene fra 2 til 18 år gammel, om hva hun vil bli som stor, hva hun vil si til sitt eldre jeg, hva makt er og hvordan hun ser på relasjonen med faren. Filmen er en halvtime tilblivelse, av personlighet, et menneske, ei jente, en relasjon, en kompanjong til Aftersun, Boyhood, Brødre, The Up Series og annen dokumentasjon av at også unge eldes.

Basically No Instinct – The Idol

Til sist, hva synes jeg om meget omdiskuterte, HBO-pornografiske The Idols edging TV? Jeg skulle ønske den var bra, og jeg skulle ønske jeg likte den.

Men, etter to av seks episoder – uten å være særlig moralsk forarget – så er dette ganske ubrukelig. Do the Wrong Thing, The Weeknd at Bearnaise, Basically No Instinct.

Greg is all around, intimitetskoordinatoren er innelåst, og første episode forteller tidlig at «mental illness is sexy» (kanskje seriens hittil mest selvstendige tanke), med deprimert popstjernepekefingre på klitorisbiter og etter hvert den andres tomler mot halshuden.

«I’m not always so sure that I have a vision», sier hun ganske treffsikkert. Stønning gjør kanskje ingen remiks alene. I andre episode krangler hun med manager, og blir så heit at hun igjen trenger isbiter i skrittet. Men glass gir blodige innerlår. Føttene blør også i høye dansehæler på musikkvideoinnspilling, men de såre replikkene «Mom?» og «Is everybody watching?» er milevis unna earned, slik Romans sammenbrudd i Succession for eksempel var.

Abel Tesfaye «spiller» en mansplainende stalkerguru – ikke ulik veltalende far og sønn Cal og Nate i Euphoria (grøss, hva har skjedd, Sam Levinson?), men i bunn og grunn vel så lik mindre artikulerte Gert fra Take a Chance. Levinson og Tesfaye synes å ha sett på Prince-fotoet de har hengt på veggen, Madonnas sexbokvideo med Naomi Campbell og andre, musikkvideoene til Fiona Apple og Britney Spears, Basic Instinct, Cruel Intentions og Spring Breakers – men pastisjen serveres verken cool eller hot. De er ikke Lynch, ikke engang Verhoeven, ikke engang NWR. Det er ikke Mulholland Dr., ikke engang Babylon eller Blonde.

Kokain gis ung kvinne med «samtykke» før sex, «even though it’s wrong». Tesfayes karakter griper fast om og beskriver Lily-Rose Depps «delicious, juicy ass». Så, kvelningsfornemmende unyanser av brunst: «Let me see those titties», «So fuckin’ sexy», «You look like a treat», «Imagine my tongue on your pussy, my fat tongue», «I wanna grab you by the ass while I suffocate you with my cock», «I want you to choke on it», «Fuckin’ stretch that tiny, little pussy», «I want you to suck my cock». Eh, nettopp.

I bakomfilmen til episoden påstås inspirasjonene å være alt fra Out of the Past til Botticellis Venus. Hahaha.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.