Denne uken anbefaler Jon Inge Faldalen besøk på Oslo Pix og gjensyn med nittitallets beste norske film. Han har også sett en gullpalmevinner som ikke glimrer og en ny sesong av serieperlen «The Righteous Gemstones» som gjør det. Han har heller ikke glemt «Fedrelandet» og «Hør her’a».
«While the crowd is waiting for the final kiss / The one which allows them to sleep well» José González, «Hints», 2003
Sommeren 2023 er det 20 år siden jeg begynte å skrive for Rushprint. I høst skal jeg skrive ferdig ei bok, og jeg kommer sterkere tilbake så snart manus er levert. Men først, noen kino- og strømmetips. Til og med en norsk Blu-ray-boks!
Såkalte fysiske format har fortsatt noe for seg. Og det er gode nyheter at filmskaper Bent Hamer endelig har fått samlet alle sine åtte store egg (og ett lite, Applaus) i én kurv, i Nasjonalbibliotekets nye utgivelse av filmene hans på Blu-ray. For hjemmevisning har de aldri sett bedre ut, særnorske (Salmer fra kjøkkenet) filmer i krysningen (The Middle Man) mellom europeisk kunstfilm (En dag til i solen) og amerikansk independentfilm (Factotum). Det begynner å ligne et filmforfatterskap.
Nittitallsnostalgi kan nå være flere ting: blikk bakover derfra (si fra 1995), eller blikk tilbake dit (si til 1995). Når det som er blir det som var blir det som er. Den første statiske interiørinnstillingen i nittitallets beste norske film, Eggs – skutt av Erik Poppe – er fortsatt blant norsk filmhistories fremste. En særegen trapp med halvtrinn mottar først nakne føtter, som snur, kommer tilbake med tøfler, for så å gå forsiktig ned trinnene – konsis poesi i en tradisjon etter ord og bilder fra Beckett, Bresson og Bukowski, og observasjonsevnen og den absurde, lune humoren etter nærmere naboer som Andersson og Kaurismäki (hvis Høstgule blader omtales under).
Kort tid senere kommer en annen eldre skikkelse ned samme trinn. Dørstokkmil og terskelkilometre. Besøk under dobesøk. Bunnfrosset flagg tint under rennende vann og hammer i kjøkkenvasken, til rødfarget kumsaft og et blasst kors i tøy. Månelanding og bilheis. Alderdommen og frifinnelsen. Mulighet til fortsatt å møte de som ikke lenger er blant oss.
Samlingen gjør meg håpefull om at Hamer har til gode å klekke ut sin aller beste idé.
OsloPix tibyr en rekke interessante filmer på programmet, som nyere norsk og nordisk film, et knippe nylig Cannes-aktuelle filmer, og kritikerroste filmer som Celine Songs romantiske drama Past Lives.
Mest dagsaktuell tematikk er kanskje å finne blant dokumentarfilmene. Blokka åpner på Sagene i desember 2018, der Aslaug Holm filmer ut av og inn gjennom blokkvinduer. Leieboere i Maridalsveien 128 nektes forkjøp og har mottatt brev om utkastelse. Ringeklokka henger løst, og naboene mobiliserer, i en engasjerende film om boligpolitikk eller mangel på sådan. Raymond Johansen er med. «Hvor skal vi bo?», spør de urolig. Odd Einar Dørum er med. Samhold og filmskapermakt synes midlertidig å vinne fram («Vi får fortsette å bo her»), med et politisk vedtak om «leie til eie» – men l-en framstår urokkelig. En eieboer fins jo uansett ikke.
Endringer i byen omhandler også kortfilmen Alt for damene (Ingvil Giske og Line K. Lyngstadaas, 1999), en kostelig skildring av original og konfeksjonshandler Ulf Hallén, en artig frekkas som kranglet på siste verset som kjoleselger til eldre kvinner da det nye løkka begynte å finne seg selv for et kvart århundre siden. Sykl debatt!
«Saving Western civilization is hard work», sier en annen vriompeis, Donald Trump-arkitekt Roger Stone, i A Storm Foretold, danske Christoffer Guldbrandsens fotfølging de siste årene av den erkesleske politricksteren. Stones allianser synes å være strategiske «vennskap» som lynraskt snus med vinden. Om nylig tiltalt advokat og forhenværende «Amerikas ordfører» Rudy Guiliani sier han: «He’s very loyal, but he likes booze and pussy a little too much. And he’s a single guy, so he’s getting a lot of ass.» Okay. Guldbrandsen har evnet å fange en rekke tidvis rystende bakomscener, særlig med tanke på de faktiske følgene av løgnene og handlingene basert på dem, fra slagord til slag. Stone begynner å snakke om at valget blir «stjålet», og oppfordrer direkte til vold: «Shoot to kill»; «Shoot a Liberal for Christ Day». Stones livgarde Proud Boys beskriver selv at de er «standing by and standing back», ordrett instruksen fra Trump. «We will fight to make America even greater again than ever», brøler Stone under sin bokstavrimende «Stop the Steal»-relansering i 2020, en løgnkampanje latent fra 2016. Stone biter og gnisser tenner og kjeve sammen på urovekkende vis, og i filmens siste bilder nær fråder munnen over av hat, også mot Trump. Stormen tittelen henviser til er nok bare dessverre såvidt igang.
«I get happier when I have my Hawaii shirt on», sa José González under en visning, samtale og kort konsert på Sentrum scene mandag kveld. Og maskulinitetsidealet kunne ikke vært lenger unna det skildret i musikkdokumentaren A Tiger in Paradise (Mikel Cee Karlsson). Det skjedde i de dager da quiet et øyeblikk var the new loud, at González sang «Crosses» på SVTs Musikbyrån og jeg ble frelst – en gjenoppstått Nick Drake i Messias-skikkelse! Filmen åpner med trampeklapp, så abrupt kutt til en brannalarms lave, regelmessige batteripip og blinkende røde lys, før en sengesideliggende singer-songwriters egne ord om mental helse, psykoser, innviklet i vrangforestillinger og frykten for gjentakelse, fysisk helse, appmålinger, lokal og global risiko og forskningsformidling av naturvitenskap og humaniora (slik også nysgjerrige Werner Herzog fortsetter sin intellektuelle søken i Theater of Thought, om hjerne, tanke, flyt, «being in the flow, without thought», om ulik forskning på og med hjerner). A Tiger in Paradise er et kunstnerportrett, om en tankefull, en leser, en løper, en artist var hva han formidler, som senker stemmen og berører strengene med dirrende presisjon, med høyrehåndens fingerplukk som en målbevisst manet, og til og med lar andre få siste ordet, Lalehs og sin egen datters fortsatte ord fra «En stund på jorden».
Fagert er landet der kveldssol smiler. Margreth Olins snart kinoaktuelle 17.mai-film Fedrelandet kan også ses på OsloPix. «Vår første kjærlighet var naturen», skriver åpningsordene (som senere etterfølges som filmens avslutningsord av «La oss ikke glemme vår første kjærlighet»), før Olin forteller inderlig: «Heilt sidan eg var lita, har eg lengta etter å gå i dine fotspor, bak deg på stien.» Eg er Margreth, deg er far og brevenn Jørgen Mykløen (og dels mor Magnhild Kongsfjord Mykløen), født med føttene bak fram i Oldedalen, nå vandrende med to føtter og to kjepper, på topp- og nedturer, i nynorske bilder, i liten silhuett mot breen, i en folkefilm der det knaker i det store speilbildets juv liksom under isen. «Når fjord og vatn ligg blanke/Dei speglar av ei verd» siteres, og far vandrer i akvarellisk oppned vannspeil.
Det er glimt av biografi i fotografier og fortellinger om fortid, men mennesker risikerer både å bli opphøyet og redusert i de vekslende skalaene. Filmen er nasjonalgeografisk og nasjonalromantisk heimstaddiktning, om årstider og elementer, insektsurr, fossens buldring, sprut levende natur ved fars øre, om fedrelandet og/på moder jord, der det voksne barnets blikk på foreldrene fanger samtaler om døden, tur med hunden og dans ved bål i vannkanten, med hender om hverandre («guten min»). Fingre som ellers skildres med ei håndfull sildrevann mot munnen, eller ultranært hudens ufortolkelige innriss, furet og værbitt som fjellet.
Ei stor gran ruver, og tretoppen fastholdes i parallakse med fjelltoppene bak, og vi tas med inn i virkelighetens eventyr Soria Moria, der også ras og flodbølger truer, og tidligere har utslettet hele slekter til undervannsruiner. Fuglen som i sakte film sparker fra på vannhinnen etterlater ingen fotspor, men skaper ringvirkninger – og vi kan ikke la det onde stikke av med det vakre. Vi må huske de glade stundene.
For brodd i skildringen av aldring er Dei mjuke hendene fortsatt best.
Straks kinoaktuelle Hør her’a (Kaveh Tehrani) kombinerer kostelig kroppshumor, om ustyrlige romper og høflige rap, med Mahmouds unge overstemme og blikk henvendt kameraet og tilskueren, en ung gutt ofte på ærend, men sjelden sitt eget, om «norske nordmenn» og å være «oslosk», onkelvakt i sommerferien, murene mellom Pride og moskéen, «Jævla Sylvi!», lillebrors legning, «jeg er jente», «han sier han er kæbe», humor og alvor, kaos på vei mot kos. Tehrani kan timing, og jeg tror han vil lage den neste store komedien.
Sterk er også danske Ustyrlig (Malou Reymann), som starter i København i 1933, med dans, sex og drikking, som en slags historisk How To Have Sex (omtalt under), om unge syerske Maren, som anses usedelig og blir tatt hard hånd om og øysatt av barneforsorgen, diagnostisert som lettere åndssvak og antisosial, med vagabonderende tendenser. Filmen er en sterk skildring av Sprogø kvinnehjem, et gjøkerede av fortvilte unge kvinner fratatt sine barn eller sterilisert og aldri istand til å få noen.
«Danmark lenge leve!» Den danske, historiske satiren Viften, i regi av Fredrikke Aspöck og manus av Anna Neye (som også spiller i filmen), blant de nominerte til Nordisk råds filmpris, omhandler også selvråderett på ei øy. I 1848 er globusen et barskap og Danmark «stolt slaveeier» i St. Croix, der kolonitidens små kropper står eller ligger himlet som bordvifter for såkalt hvite og frikulørte, og oppfører «Mulatten» av H.C. Andersen for plantasjens eiere og besøkende, hyppige brukere av n-ordet, i diskusjoner om dannelse og biologi, om å være «dansk til benet», og verdien av lover, regler, retningslinjer og systemer. Men det er raseri og opprør under oppseiling, pisket fram av vilkårlig straff, slag og salg, med tvangsavkledning under slavehandel, den totale udmykelse, mental og fysisk vold og trusler om sådant, en voldsavling som til sist blir den største høsten. For ingen kan uten tap selge og kjøpe seg selv. Og hva når sønnen din er for dyr? Gift møtes av pisk og øks, og en fingertupp eller hånd kan klippes eller kappes av, men frihetsviljen lar seg ikke amputere. «No eye water.» Se også (igjen) Exterminate All The Brutes (HBO Max).
Hvordan bryte med hjemlandet? Hvordan lene seg på den man slåss mot? Hvordan få oppholdstilgivelse? Lik Danmarks historiske posisjon skildrer det sterkt medrivende karakterdramaet Motståndaren (Milad Alami) – også blant de nominerte til Nordisk råds filmpris – Sveriges samtidige plass i en global brytningstid. Fra iransk nevekamp til svensk snø og ulv forflyttes asylsøker, pizzabud og bryter Iman, sterkt gestaltet av Payman Maadis ansiktsnyanser og muskelkraft, med kroppen som sving- og brekkstang, til svettepøler lagt igjen på plast. Filmen er et levende portrett av familieliv, flyktninger som stadig må flytte, konas graviditet, egen legning og mannlig nærhet. Han beskriver seg selv som «pappa, wrestler, refugee, hög» på fest og dans med og blant skeive blikk, men han må holde seg på matta, og sannsynligvis skilles fra vennen sin.
Verken The Edge of The Shadow (Malik Kleist), mytologisk horror fra Grønland, eller lavmælte Á Ferð með Mömmu (Hilmar Oddsson), som kunne hett – etter Weekend at Bernie’s – Helgi með Mömmu, om en road trip med en død mor i baksetet, fenget meg i særlig grad. Men det er fint da mor og sønn strikker med trådene lett tvinnet i åpningen.
Àma Gloria omhandler et barn og en barnepike, Midwives omhandler jordmødre, og Amanda ensomhet og vennskap. Molly Manning Walkers Cannes-funn How to Have Sex skildrer tre jenter på sydentur, deres vennskap, festing, drikking, kikking på gutter, seksualiserte drikkeleker i bassenget, scenesuging og brekning over rekkverk, euforisk energi erstattet av fyllesyke, gråsonesex on the beach, regelrett sovevoldtekt og alle feriedagene derpå. «Best holiday ever.»
En helt annen drikkekultur skildres i Aki Karismäkis minimalmælte og rock n roll-romantiske Høstgule blader, om «the longing for love, solidarity, hope, and respect for other people, nature and anything living or dead», inspirert av «my household gods Bresson, Ozu and Chaplin». En kvinne (Alma Pöysti) arbeider (enn så lenge) i en butikk, så i oppvasken, så på industrigulvet. Hjemme gjør krigsnyheter på radio at hun heller finner musikk, eller trekker ut kontakten. En mann (Jussi Vatanen) røyker ved et skilt med røyking forbudt og har vodka i sikringsskapet på jobben. Mennesker sier lite og gestikulerer mindre. Til og med mellom linjene fins lite. De går fra brakka til Schubert-karaoke, ser zombiefilmen The Dead Don’t Die på kino, hvorpå to menn sier den minnet om Bresson og Godard. En lapp med et telefonnummer blåser av gårde, i en iscenesettelse full av filmplakater. En hund forlater en benk, og en håndfull høstløv faller, også for arbeiderklassen.
Langt høyere opp på en svevende rangstige klatres det i Maïwenns kjærlighetssatire Jeanne Du Barry. «Vurderingsevne», sier tidlig den unge jenta som senere blir kurtisane i Versailles, der møter med kong (dels havarert karriere) Johnny Depp krever små skritt bakover. Kostymedramaet er en slags «Jeanne Du Barry Lyndon», som laget av Vibeke Løkkeberg, der vår kvinne leser i badekaret, som vakkert kjøtt oppbevart bak enveisvinduer og forflyttet inn og ut av dører, opp og ned baktrapper, en seksuell tjener eller slave, som samtidig er handlekraftig og viser lånt makts maktesløshet. Som i Viften får hun en liten afrikansk gutt pakket inn som gave. «Det er grotesk», sies det på et tidspunkt. «Nei, det er Versailles.» Og til sist rullet hodene.
Gullpalmen gir (for) stor fallhøyde. Justine Triets (for meg) overraskende vinner Fritt fall åpner med en ball ned en trapp (lik føttene i Eggs), og snart har tyngdekraften bidratt til et menneskes røde død i snøen. Fall eller fridytt? Sandra Hüller (som heller burde vunnet Gullpalmen for Toni Erdmann) spiller forfatter og mordmistenkt, i et for meg skuffende rettsdrama, lite engasjerende og spennende som krim, og for lite interessant som karakterstudie, langt fra for eksempel Hansen-Løves nyanser. Whodunit? Who cares?
Ellers fins flere severdige ting å strømme. Billions (HBO Max) er tilbake. «Let’s not get operatic. You knew the deal», sies i første episode av siste sesong av den beste dårlige serien de siste årene. «This needs to be Kubrick», sies det uten blygsel, og referansene – med «like…»-formuleringer i et latterlig similoramamanus – rammer nær hver replikk, og skjemmer like ofte som de sliper dem. Axe gjenfinnes ved The Tower of London, Star Wars refereres og «London Calling» dundrer over etterteksten. «It’s tough to be a billionaire these days», sier Axe i andre episode, og karakterene utvikler seg ikke bare fordi de forteller hverandre at så har skjedd.
Salesman (1969) er en dokumentarklassiker. «You want a good fuckin’ salesman? Hire a fuckin’ crackhead!» Det er også vanskelig å leve på bunnen av økonomien. I Telemarketers slår ungdommer, kriminelle og ungdomskriminelle – mennesker, inkludert mordere, ute på prøve eller fri etter lange fengselsdommer – på tråden. De er gutta og jentene langt under gulvet, som forsøker klamre seg fast til arbeiderklassen, på en kaosarbeidsplass, best beskrevet som en scam drevet av cons, der de legger tjukt på på røret og spiller både good og bad cops, som de bedriver velvelveldedighet for. Tienden forkles som alt. «I hear he’s good with the bullshit lines», sier ei eldre mor om sin voksne sønn Pat (en slags krysning av Thomas Seltzer og harde stoffer, skoleavisintervjuteknikk og Michael Moore: «We’re like Michael Moore, you know»), som sniffer og slår siffer. Den stadige bøtelagte bedriften CDG beskriver Pat som «Criminals Doing Good» (heller enn Civic Development Group).
Telefonterrorens bud er at du skal (ikke) lyve, og de dydige syndene er ellers tyveri, grådighet og fråtseri, i organisert bedrageri av sårbare, utsatte, eldre, politienker og andre, ond samvittighetssvindel basert på menneskers godhet og frykt, en helt forkastelig virksomhet, der rike bakmenn får fattige til å svindle andre fattige, som avspises med mafiose klistremerker som «beskyttelse». Verst er selvsagt eierne, av mansions, båter, vin, van Gogh og Picasso, og våre menn tar (forgjeves) opp kampen, «because police unions are incredibly powerful». Den lille mannen mot makta, mot politisirkus (!), bestikkelser og korrupsjon, med folkejournalistikk fra virkelighetsleuths, i en ganske utrolig sannkrim. Et godt råd: «If you get a phone call, hang up.»
Kristne kan også være kjeltringer. «That’s how you win in the game of mens.» Familien i nylig avsluttet tredje og fornyet for en fjerde sesong av skakkskafne The Righteous Gemstones – en landsens «Succession, South Carolina Style», med konstant flåkjefta og skamløst syndig søskenkrangling blant bortkomne barn som ublu kaster første stein i glasshus omkring partriarken (og den døde matriarken) – er langt fra edel, med liv på armlengdes avstand fra lære, forvaltende og forkvaklende en slags nådeløs kristendom i en slags megakirke, stinn av penger fra kollekt og annen salgsvirksomhet, med tusener i salen og millioner gjennom skjermen, med kirke i og som kjøpesenter. Menigheten lyder den rike herrens ord.
Serieåpningens massedåp i et bølgebasseng er suveren satire, og den særegne tonen – tenk Coen-brødre-kristen-TV som gangster-, action- og westernfilm, med actionsekvenser av høy, lav klasse – slutter ikke å overraske gjennom tre sesonger, med tilbakeblikk, menighetens monstertruck, wrestling, tommelbrekk, skokasting, bortføring, biljakt, eksplosjoner, slanger, Y2K, hologram og Baby Billy’s Bible Bonkers.
Første sesongs video av hor («That ain’t daddy. That’s CGI, baby») utløser utpressing og skyting, uenigheter menigheter imellom, og det er gjennomgående mye mannlig nakenhet, penile og anale vitser, som kukhode stikkende ut nedenfor natt-t-skjorte, helikopter med ståkuk i badekar, muskler («harder, better, faster, stronger, saved») og undertrykt homofilt begjær, særlig og særegent båret av unghimmelske Kelvin (Adam Devine) og den originalt lojale karakteren og «best dude friend» Keefe (Tony Cavalero), to ensomme karer klemt sammen langt inne i skapet: «Heimlich his ass!» «Lick his what?». Det blir etter hvert massasje av rumpeballer, som forlenget del av en slags eksistensiell edging, før de til sist – røpealarm – kysser så vidt i kirkekorridoren.
Tross bønn lokker Lucifer, svoger Uncle Baby Billy (ja, det er litt av en slekt), en Eric Andre-spilt predikants resortplaner og fjerne fettere fra en milits, som jo også er en slags menighet. Som bot kjøper Smut Busters (Kelvin og Keefe) suspekt opp alle leketøyene fra en sexbutikk, men til sist regner likevel kristne landeplager, musikalske og (over)naturlige. «Kin don’t mean nothing»? «We’re fucking holding hands!» Det kommer en sesong 4. Takk Gud. La deg helfrelse du også.
«What?» Endelig er også rettskomedien Jury Duty å få sett hos Prime Video. «During a normal trial, jurors are forbidden from discussing the case. But this is not a normal trial. It’s fake. Everyone involved is an actor. Except for one person…» Den ene personen er Ronald, en mann omgitt av skuespillere, som James Marsden, som forteller dommeren at han, ja, også tidligere har deltatt i en jury – i Cannes. Det blir en slags skjult kamera-effekt, men med åpenlys filming, en reality-tv-satire også for dem som for lengst har sluttet å se på slike: Smil til det skjulte spillet. Vi blir implisert gjennom Ronald, ofte som vitsens bakende, tvunget inn i pinlige ord og oppførsel. Ronald blir delvis bro, i en true cringe and punishment, med animerte videobevis (LOL!), hotellopphold, matbestillinger og stadig eskalerende reaksjonshumor.
Til sist, That Peter Crouch Film, også på Prime Video, som omhandler en usannsynlig fotballspiller, lange, hengslete Crouch. Dokumentaren intervjuer også andre odd balls, om latterliggjøring, harselas, hets, mobbing og trakassering fra tribuner og medier. En fan forteller at de pleide å kalle Crouch «20-foot chicken», og ekstreme avisoverskrifter lirer av seg ting som «All Elbows and Ugly». Kamper gir mål og selvtillit, men stadig buing utlignes av at kjæresten ser ham som «blonde, tall and gorgeous». Hattrick for England, robotdans og 100 mål i Premier League. Ganske bra. Fansen kan heldigvis også være artig, som hos Liverpool: «He’s big, he’s red, his feet stick out the bed!».
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
Denne uken anbefaler Jon Inge Faldalen besøk på Oslo Pix og gjensyn med nittitallets beste norske film. Han har også sett en gullpalmevinner som ikke glimrer og en ny sesong av serieperlen «The Righteous Gemstones» som gjør det. Han har heller ikke glemt «Fedrelandet» og «Hør her’a».
«While the crowd is waiting for the final kiss / The one which allows them to sleep well» José González, «Hints», 2003
Sommeren 2023 er det 20 år siden jeg begynte å skrive for Rushprint. I høst skal jeg skrive ferdig ei bok, og jeg kommer sterkere tilbake så snart manus er levert. Men først, noen kino- og strømmetips. Til og med en norsk Blu-ray-boks!
Såkalte fysiske format har fortsatt noe for seg. Og det er gode nyheter at filmskaper Bent Hamer endelig har fått samlet alle sine åtte store egg (og ett lite, Applaus) i én kurv, i Nasjonalbibliotekets nye utgivelse av filmene hans på Blu-ray. For hjemmevisning har de aldri sett bedre ut, særnorske (Salmer fra kjøkkenet) filmer i krysningen (The Middle Man) mellom europeisk kunstfilm (En dag til i solen) og amerikansk independentfilm (Factotum). Det begynner å ligne et filmforfatterskap.
Nittitallsnostalgi kan nå være flere ting: blikk bakover derfra (si fra 1995), eller blikk tilbake dit (si til 1995). Når det som er blir det som var blir det som er. Den første statiske interiørinnstillingen i nittitallets beste norske film, Eggs – skutt av Erik Poppe – er fortsatt blant norsk filmhistories fremste. En særegen trapp med halvtrinn mottar først nakne føtter, som snur, kommer tilbake med tøfler, for så å gå forsiktig ned trinnene – konsis poesi i en tradisjon etter ord og bilder fra Beckett, Bresson og Bukowski, og observasjonsevnen og den absurde, lune humoren etter nærmere naboer som Andersson og Kaurismäki (hvis Høstgule blader omtales under).
Kort tid senere kommer en annen eldre skikkelse ned samme trinn. Dørstokkmil og terskelkilometre. Besøk under dobesøk. Bunnfrosset flagg tint under rennende vann og hammer i kjøkkenvasken, til rødfarget kumsaft og et blasst kors i tøy. Månelanding og bilheis. Alderdommen og frifinnelsen. Mulighet til fortsatt å møte de som ikke lenger er blant oss.
Samlingen gjør meg håpefull om at Hamer har til gode å klekke ut sin aller beste idé.
OsloPix tibyr en rekke interessante filmer på programmet, som nyere norsk og nordisk film, et knippe nylig Cannes-aktuelle filmer, og kritikerroste filmer som Celine Songs romantiske drama Past Lives.
Mest dagsaktuell tematikk er kanskje å finne blant dokumentarfilmene. Blokka åpner på Sagene i desember 2018, der Aslaug Holm filmer ut av og inn gjennom blokkvinduer. Leieboere i Maridalsveien 128 nektes forkjøp og har mottatt brev om utkastelse. Ringeklokka henger løst, og naboene mobiliserer, i en engasjerende film om boligpolitikk eller mangel på sådan. Raymond Johansen er med. «Hvor skal vi bo?», spør de urolig. Odd Einar Dørum er med. Samhold og filmskapermakt synes midlertidig å vinne fram («Vi får fortsette å bo her»), med et politisk vedtak om «leie til eie» – men l-en framstår urokkelig. En eieboer fins jo uansett ikke.
Endringer i byen omhandler også kortfilmen Alt for damene (Ingvil Giske og Line K. Lyngstadaas, 1999), en kostelig skildring av original og konfeksjonshandler Ulf Hallén, en artig frekkas som kranglet på siste verset som kjoleselger til eldre kvinner da det nye løkka begynte å finne seg selv for et kvart århundre siden. Sykl debatt!
«Saving Western civilization is hard work», sier en annen vriompeis, Donald Trump-arkitekt Roger Stone, i A Storm Foretold, danske Christoffer Guldbrandsens fotfølging de siste årene av den erkesleske politricksteren. Stones allianser synes å være strategiske «vennskap» som lynraskt snus med vinden. Om nylig tiltalt advokat og forhenværende «Amerikas ordfører» Rudy Guiliani sier han: «He’s very loyal, but he likes booze and pussy a little too much. And he’s a single guy, so he’s getting a lot of ass.» Okay. Guldbrandsen har evnet å fange en rekke tidvis rystende bakomscener, særlig med tanke på de faktiske følgene av løgnene og handlingene basert på dem, fra slagord til slag. Stone begynner å snakke om at valget blir «stjålet», og oppfordrer direkte til vold: «Shoot to kill»; «Shoot a Liberal for Christ Day». Stones livgarde Proud Boys beskriver selv at de er «standing by and standing back», ordrett instruksen fra Trump. «We will fight to make America even greater again than ever», brøler Stone under sin bokstavrimende «Stop the Steal»-relansering i 2020, en løgnkampanje latent fra 2016. Stone biter og gnisser tenner og kjeve sammen på urovekkende vis, og i filmens siste bilder nær fråder munnen over av hat, også mot Trump. Stormen tittelen henviser til er nok bare dessverre såvidt igang.
«I get happier when I have my Hawaii shirt on», sa José González under en visning, samtale og kort konsert på Sentrum scene mandag kveld. Og maskulinitetsidealet kunne ikke vært lenger unna det skildret i musikkdokumentaren A Tiger in Paradise (Mikel Cee Karlsson). Det skjedde i de dager da quiet et øyeblikk var the new loud, at González sang «Crosses» på SVTs Musikbyrån og jeg ble frelst – en gjenoppstått Nick Drake i Messias-skikkelse! Filmen åpner med trampeklapp, så abrupt kutt til en brannalarms lave, regelmessige batteripip og blinkende røde lys, før en sengesideliggende singer-songwriters egne ord om mental helse, psykoser, innviklet i vrangforestillinger og frykten for gjentakelse, fysisk helse, appmålinger, lokal og global risiko og forskningsformidling av naturvitenskap og humaniora (slik også nysgjerrige Werner Herzog fortsetter sin intellektuelle søken i Theater of Thought, om hjerne, tanke, flyt, «being in the flow, without thought», om ulik forskning på og med hjerner). A Tiger in Paradise er et kunstnerportrett, om en tankefull, en leser, en løper, en artist var hva han formidler, som senker stemmen og berører strengene med dirrende presisjon, med høyrehåndens fingerplukk som en målbevisst manet, og til og med lar andre få siste ordet, Lalehs og sin egen datters fortsatte ord fra «En stund på jorden».
Fagert er landet der kveldssol smiler. Margreth Olins snart kinoaktuelle 17.mai-film Fedrelandet kan også ses på OsloPix. «Vår første kjærlighet var naturen», skriver åpningsordene (som senere etterfølges som filmens avslutningsord av «La oss ikke glemme vår første kjærlighet»), før Olin forteller inderlig: «Heilt sidan eg var lita, har eg lengta etter å gå i dine fotspor, bak deg på stien.» Eg er Margreth, deg er far og brevenn Jørgen Mykløen (og dels mor Magnhild Kongsfjord Mykløen), født med føttene bak fram i Oldedalen, nå vandrende med to føtter og to kjepper, på topp- og nedturer, i nynorske bilder, i liten silhuett mot breen, i en folkefilm der det knaker i det store speilbildets juv liksom under isen. «Når fjord og vatn ligg blanke/Dei speglar av ei verd» siteres, og far vandrer i akvarellisk oppned vannspeil.
Det er glimt av biografi i fotografier og fortellinger om fortid, men mennesker risikerer både å bli opphøyet og redusert i de vekslende skalaene. Filmen er nasjonalgeografisk og nasjonalromantisk heimstaddiktning, om årstider og elementer, insektsurr, fossens buldring, sprut levende natur ved fars øre, om fedrelandet og/på moder jord, der det voksne barnets blikk på foreldrene fanger samtaler om døden, tur med hunden og dans ved bål i vannkanten, med hender om hverandre («guten min»). Fingre som ellers skildres med ei håndfull sildrevann mot munnen, eller ultranært hudens ufortolkelige innriss, furet og værbitt som fjellet.
Ei stor gran ruver, og tretoppen fastholdes i parallakse med fjelltoppene bak, og vi tas med inn i virkelighetens eventyr Soria Moria, der også ras og flodbølger truer, og tidligere har utslettet hele slekter til undervannsruiner. Fuglen som i sakte film sparker fra på vannhinnen etterlater ingen fotspor, men skaper ringvirkninger – og vi kan ikke la det onde stikke av med det vakre. Vi må huske de glade stundene.
For brodd i skildringen av aldring er Dei mjuke hendene fortsatt best.
Straks kinoaktuelle Hør her’a (Kaveh Tehrani) kombinerer kostelig kroppshumor, om ustyrlige romper og høflige rap, med Mahmouds unge overstemme og blikk henvendt kameraet og tilskueren, en ung gutt ofte på ærend, men sjelden sitt eget, om «norske nordmenn» og å være «oslosk», onkelvakt i sommerferien, murene mellom Pride og moskéen, «Jævla Sylvi!», lillebrors legning, «jeg er jente», «han sier han er kæbe», humor og alvor, kaos på vei mot kos. Tehrani kan timing, og jeg tror han vil lage den neste store komedien.
Sterk er også danske Ustyrlig (Malou Reymann), som starter i København i 1933, med dans, sex og drikking, som en slags historisk How To Have Sex (omtalt under), om unge syerske Maren, som anses usedelig og blir tatt hard hånd om og øysatt av barneforsorgen, diagnostisert som lettere åndssvak og antisosial, med vagabonderende tendenser. Filmen er en sterk skildring av Sprogø kvinnehjem, et gjøkerede av fortvilte unge kvinner fratatt sine barn eller sterilisert og aldri istand til å få noen.
«Danmark lenge leve!» Den danske, historiske satiren Viften, i regi av Fredrikke Aspöck og manus av Anna Neye (som også spiller i filmen), blant de nominerte til Nordisk råds filmpris, omhandler også selvråderett på ei øy. I 1848 er globusen et barskap og Danmark «stolt slaveeier» i St. Croix, der kolonitidens små kropper står eller ligger himlet som bordvifter for såkalt hvite og frikulørte, og oppfører «Mulatten» av H.C. Andersen for plantasjens eiere og besøkende, hyppige brukere av n-ordet, i diskusjoner om dannelse og biologi, om å være «dansk til benet», og verdien av lover, regler, retningslinjer og systemer. Men det er raseri og opprør under oppseiling, pisket fram av vilkårlig straff, slag og salg, med tvangsavkledning under slavehandel, den totale udmykelse, mental og fysisk vold og trusler om sådant, en voldsavling som til sist blir den største høsten. For ingen kan uten tap selge og kjøpe seg selv. Og hva når sønnen din er for dyr? Gift møtes av pisk og øks, og en fingertupp eller hånd kan klippes eller kappes av, men frihetsviljen lar seg ikke amputere. «No eye water.» Se også (igjen) Exterminate All The Brutes (HBO Max).
Hvordan bryte med hjemlandet? Hvordan lene seg på den man slåss mot? Hvordan få oppholdstilgivelse? Lik Danmarks historiske posisjon skildrer det sterkt medrivende karakterdramaet Motståndaren (Milad Alami) – også blant de nominerte til Nordisk råds filmpris – Sveriges samtidige plass i en global brytningstid. Fra iransk nevekamp til svensk snø og ulv forflyttes asylsøker, pizzabud og bryter Iman, sterkt gestaltet av Payman Maadis ansiktsnyanser og muskelkraft, med kroppen som sving- og brekkstang, til svettepøler lagt igjen på plast. Filmen er et levende portrett av familieliv, flyktninger som stadig må flytte, konas graviditet, egen legning og mannlig nærhet. Han beskriver seg selv som «pappa, wrestler, refugee, hög» på fest og dans med og blant skeive blikk, men han må holde seg på matta, og sannsynligvis skilles fra vennen sin.
Verken The Edge of The Shadow (Malik Kleist), mytologisk horror fra Grønland, eller lavmælte Á Ferð með Mömmu (Hilmar Oddsson), som kunne hett – etter Weekend at Bernie’s – Helgi með Mömmu, om en road trip med en død mor i baksetet, fenget meg i særlig grad. Men det er fint da mor og sønn strikker med trådene lett tvinnet i åpningen.
Àma Gloria omhandler et barn og en barnepike, Midwives omhandler jordmødre, og Amanda ensomhet og vennskap. Molly Manning Walkers Cannes-funn How to Have Sex skildrer tre jenter på sydentur, deres vennskap, festing, drikking, kikking på gutter, seksualiserte drikkeleker i bassenget, scenesuging og brekning over rekkverk, euforisk energi erstattet av fyllesyke, gråsonesex on the beach, regelrett sovevoldtekt og alle feriedagene derpå. «Best holiday ever.»
En helt annen drikkekultur skildres i Aki Karismäkis minimalmælte og rock n roll-romantiske Høstgule blader, om «the longing for love, solidarity, hope, and respect for other people, nature and anything living or dead», inspirert av «my household gods Bresson, Ozu and Chaplin». En kvinne (Alma Pöysti) arbeider (enn så lenge) i en butikk, så i oppvasken, så på industrigulvet. Hjemme gjør krigsnyheter på radio at hun heller finner musikk, eller trekker ut kontakten. En mann (Jussi Vatanen) røyker ved et skilt med røyking forbudt og har vodka i sikringsskapet på jobben. Mennesker sier lite og gestikulerer mindre. Til og med mellom linjene fins lite. De går fra brakka til Schubert-karaoke, ser zombiefilmen The Dead Don’t Die på kino, hvorpå to menn sier den minnet om Bresson og Godard. En lapp med et telefonnummer blåser av gårde, i en iscenesettelse full av filmplakater. En hund forlater en benk, og en håndfull høstløv faller, også for arbeiderklassen.
Langt høyere opp på en svevende rangstige klatres det i Maïwenns kjærlighetssatire Jeanne Du Barry. «Vurderingsevne», sier tidlig den unge jenta som senere blir kurtisane i Versailles, der møter med kong (dels havarert karriere) Johnny Depp krever små skritt bakover. Kostymedramaet er en slags «Jeanne Du Barry Lyndon», som laget av Vibeke Løkkeberg, der vår kvinne leser i badekaret, som vakkert kjøtt oppbevart bak enveisvinduer og forflyttet inn og ut av dører, opp og ned baktrapper, en seksuell tjener eller slave, som samtidig er handlekraftig og viser lånt makts maktesløshet. Som i Viften får hun en liten afrikansk gutt pakket inn som gave. «Det er grotesk», sies det på et tidspunkt. «Nei, det er Versailles.» Og til sist rullet hodene.
Gullpalmen gir (for) stor fallhøyde. Justine Triets (for meg) overraskende vinner Fritt fall åpner med en ball ned en trapp (lik føttene i Eggs), og snart har tyngdekraften bidratt til et menneskes røde død i snøen. Fall eller fridytt? Sandra Hüller (som heller burde vunnet Gullpalmen for Toni Erdmann) spiller forfatter og mordmistenkt, i et for meg skuffende rettsdrama, lite engasjerende og spennende som krim, og for lite interessant som karakterstudie, langt fra for eksempel Hansen-Løves nyanser. Whodunit? Who cares?
Ellers fins flere severdige ting å strømme. Billions (HBO Max) er tilbake. «Let’s not get operatic. You knew the deal», sies i første episode av siste sesong av den beste dårlige serien de siste årene. «This needs to be Kubrick», sies det uten blygsel, og referansene – med «like…»-formuleringer i et latterlig similoramamanus – rammer nær hver replikk, og skjemmer like ofte som de sliper dem. Axe gjenfinnes ved The Tower of London, Star Wars refereres og «London Calling» dundrer over etterteksten. «It’s tough to be a billionaire these days», sier Axe i andre episode, og karakterene utvikler seg ikke bare fordi de forteller hverandre at så har skjedd.
Salesman (1969) er en dokumentarklassiker. «You want a good fuckin’ salesman? Hire a fuckin’ crackhead!» Det er også vanskelig å leve på bunnen av økonomien. I Telemarketers slår ungdommer, kriminelle og ungdomskriminelle – mennesker, inkludert mordere, ute på prøve eller fri etter lange fengselsdommer – på tråden. De er gutta og jentene langt under gulvet, som forsøker klamre seg fast til arbeiderklassen, på en kaosarbeidsplass, best beskrevet som en scam drevet av cons, der de legger tjukt på på røret og spiller både good og bad cops, som de bedriver velvelveldedighet for. Tienden forkles som alt. «I hear he’s good with the bullshit lines», sier ei eldre mor om sin voksne sønn Pat (en slags krysning av Thomas Seltzer og harde stoffer, skoleavisintervjuteknikk og Michael Moore: «We’re like Michael Moore, you know»), som sniffer og slår siffer. Den stadige bøtelagte bedriften CDG beskriver Pat som «Criminals Doing Good» (heller enn Civic Development Group).
Telefonterrorens bud er at du skal (ikke) lyve, og de dydige syndene er ellers tyveri, grådighet og fråtseri, i organisert bedrageri av sårbare, utsatte, eldre, politienker og andre, ond samvittighetssvindel basert på menneskers godhet og frykt, en helt forkastelig virksomhet, der rike bakmenn får fattige til å svindle andre fattige, som avspises med mafiose klistremerker som «beskyttelse». Verst er selvsagt eierne, av mansions, båter, vin, van Gogh og Picasso, og våre menn tar (forgjeves) opp kampen, «because police unions are incredibly powerful». Den lille mannen mot makta, mot politisirkus (!), bestikkelser og korrupsjon, med folkejournalistikk fra virkelighetsleuths, i en ganske utrolig sannkrim. Et godt råd: «If you get a phone call, hang up.»
Kristne kan også være kjeltringer. «That’s how you win in the game of mens.» Familien i nylig avsluttet tredje og fornyet for en fjerde sesong av skakkskafne The Righteous Gemstones – en landsens «Succession, South Carolina Style», med konstant flåkjefta og skamløst syndig søskenkrangling blant bortkomne barn som ublu kaster første stein i glasshus omkring partriarken (og den døde matriarken) – er langt fra edel, med liv på armlengdes avstand fra lære, forvaltende og forkvaklende en slags nådeløs kristendom i en slags megakirke, stinn av penger fra kollekt og annen salgsvirksomhet, med tusener i salen og millioner gjennom skjermen, med kirke i og som kjøpesenter. Menigheten lyder den rike herrens ord.
Serieåpningens massedåp i et bølgebasseng er suveren satire, og den særegne tonen – tenk Coen-brødre-kristen-TV som gangster-, action- og westernfilm, med actionsekvenser av høy, lav klasse – slutter ikke å overraske gjennom tre sesonger, med tilbakeblikk, menighetens monstertruck, wrestling, tommelbrekk, skokasting, bortføring, biljakt, eksplosjoner, slanger, Y2K, hologram og Baby Billy’s Bible Bonkers.
Første sesongs video av hor («That ain’t daddy. That’s CGI, baby») utløser utpressing og skyting, uenigheter menigheter imellom, og det er gjennomgående mye mannlig nakenhet, penile og anale vitser, som kukhode stikkende ut nedenfor natt-t-skjorte, helikopter med ståkuk i badekar, muskler («harder, better, faster, stronger, saved») og undertrykt homofilt begjær, særlig og særegent båret av unghimmelske Kelvin (Adam Devine) og den originalt lojale karakteren og «best dude friend» Keefe (Tony Cavalero), to ensomme karer klemt sammen langt inne i skapet: «Heimlich his ass!» «Lick his what?». Det blir etter hvert massasje av rumpeballer, som forlenget del av en slags eksistensiell edging, før de til sist – røpealarm – kysser så vidt i kirkekorridoren.
Tross bønn lokker Lucifer, svoger Uncle Baby Billy (ja, det er litt av en slekt), en Eric Andre-spilt predikants resortplaner og fjerne fettere fra en milits, som jo også er en slags menighet. Som bot kjøper Smut Busters (Kelvin og Keefe) suspekt opp alle leketøyene fra en sexbutikk, men til sist regner likevel kristne landeplager, musikalske og (over)naturlige. «Kin don’t mean nothing»? «We’re fucking holding hands!» Det kommer en sesong 4. Takk Gud. La deg helfrelse du også.
«What?» Endelig er også rettskomedien Jury Duty å få sett hos Prime Video. «During a normal trial, jurors are forbidden from discussing the case. But this is not a normal trial. It’s fake. Everyone involved is an actor. Except for one person…» Den ene personen er Ronald, en mann omgitt av skuespillere, som James Marsden, som forteller dommeren at han, ja, også tidligere har deltatt i en jury – i Cannes. Det blir en slags skjult kamera-effekt, men med åpenlys filming, en reality-tv-satire også for dem som for lengst har sluttet å se på slike: Smil til det skjulte spillet. Vi blir implisert gjennom Ronald, ofte som vitsens bakende, tvunget inn i pinlige ord og oppførsel. Ronald blir delvis bro, i en true cringe and punishment, med animerte videobevis (LOL!), hotellopphold, matbestillinger og stadig eskalerende reaksjonshumor.
Til sist, That Peter Crouch Film, også på Prime Video, som omhandler en usannsynlig fotballspiller, lange, hengslete Crouch. Dokumentaren intervjuer også andre odd balls, om latterliggjøring, harselas, hets, mobbing og trakassering fra tribuner og medier. En fan forteller at de pleide å kalle Crouch «20-foot chicken», og ekstreme avisoverskrifter lirer av seg ting som «All Elbows and Ugly». Kamper gir mål og selvtillit, men stadig buing utlignes av at kjæresten ser ham som «blonde, tall and gorgeous». Hattrick for England, robotdans og 100 mål i Premier League. Ganske bra. Fansen kan heldigvis også være artig, som hos Liverpool: «He’s big, he’s red, his feet stick out the bed!».
Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.
